skammen etter å ha stalket

[AnonymDiskusjon]

21 år gammel jente her.

 

Hei! Dette er fryktelig drøyt. I vår ble jeg kjent med en gutt. Av en eller annen grunn fikk jeg et nervesammenbrudd, droppa både skole, jobb, trening, hygiene, mat, venner osv. i flere måneder, uten at jeg brydde meg stort, eller tenkte over dette. Det eneste jeg brydde meg om, var å plage denne gutten i form av nesten daglig ringing, uhyre mange meldinger, egentlig  en grenseløs desperasjon som jeg faktisk ikke tenkte over var der. Tenkte faktisk ikke over at det var plaging heller. Var så likegyldig til alt, ingenting gav mening lenger. Mista alt som var av sosiale antenner. Det var egentlig aldri noe mellom oss heller, det tok med 4 mnd før jeg gav slipp. Det sykelige her, at jeg ble fysisk dårlig og kasta opp nesten daglig, særlig etter samtalene/møtene med ham. Leiligheten min så mer og mer ut som en kommunal bolig for rusmisbrukere, og jeg som fra før av har vært så opptatt av å ha det ryddig rundt meg. Uten at dette brydde meg, jeg fikk en formening om at det eneste riktige her, var å kontakte ham. Det har forresten aldri vært snakk om trusler vold forfølgelse osv, bare reinspikka verbalt hysteri. Kan meddele av han besvarte nesten samtlige henvendelser, og nevnte aldri noe om at det ble for mye, selv om han aldri var interessert i å henge med meg eller å ha stort med meg å gjøre.

 

Aldri hatt det slik før, med gutter jeg har møtt tidligere. Og jeg fungerer fint sosialt med alle andre, men med ham brøt jeg helt sammen. Nå sitter jeg igjen med skammen. Over å ha plaget et uskyldig menneske. Vært så frekk, egoistisk, likegyldig. 
Kasta bort flere mnd. av livet mitt. Og selv om stalkinga er over, er jeg fortsatt litt nedbrutt, uhyre sliten. Fagfolk mener det bare har vært snakk om en forelskelse. Og alle sier jeg må komme meg videre. Men dette hysteriet sitter fast i hodet mitt, hjemsøker hodet mitt nesten daglig og gjør meg engstelig og rastløs. Selv om det er noen 5 mnd siden sist jeg kontakta ham. 

 

Mon tro om denne desperasjonen har et sidestykke, kan vel knapt tro at andre har lignende erfaringer? Eller om det kan ha vært noe annet som har feilt meg? 

Anonymous poster hash: a28ad...65f

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.. Jeg hadde en kjæreste som jeg slo opp med, hun bor i USA da så tidenes langdistanseforhold. Jeg tror jeg var i en manisk fase da dette skjedde, jeg kan i alle fall ikke fatte og begripe hvorfor jeg gjorde det nå i ettertid. Og jeg klarte ikke å takle at det var over. Og jeg sendte masse meldinger osv.. og ja jeg synes synd på henne som må gjennomgå det. Og jeg klarer ikke å la det ligge, fortsatt. Det er helt forferdelig. Det jeg tror det handler om for min del er at jeg prøver å fikse det, å forandre det, det er et håp om at det kan bli annerledes. Om jeg bare gjør noe med det. Jeg tror det er en mangel på aksept som bare fører til alt mulig rare greier, "denial" og ja.. det blir jo stygt til slutt. Kjenner meg også igjen i det du skriver om å slutte å ta vare på seg selv. 

Virker som du allerede er der men er ikke så mye annet å gjøre tror jeg å snakke med noen, gjerne profesjonelle, og å kanskje få noe for den verste angsten. Skam er helt jævlig.. helt forbanna jævlig. Du er ikke alene i alle fall. 

Anonymous poster hash: d2ed8...95e

[AnonymDiskusjon]

Ville ikke bekymret meg for dette. Det høres ut som du har vært veldig forelsket i noen (som i at du så mannen i ditt liv i han) men der han ikke gjengjeldte følelsene dine og du ble destruktiv av avvisningen. 

 

Hvis dette gjentar seg hver gang du liker noen vil kanskje psykolog være et issue fordi det ikke er normalt å føle så sterkt for spesielt mange i løpet av et liv, men de aller fleste treffer én eller noen få personer i livet sitt som får dem til å miste helt kontrollen. Det er fantastisk om det er gjengjeldt, men et helvete om det ikke er gjengjeldt eller den personen forlater en. 

 

Bare gå videre og legg det vekk. Neste gang er det du som må avvise noen som er stupforelska i deg

Anonymous poster hash: 4e484...242

[AnonymDiskusjon]

Joda, forelskelse kan få en til å gjøre de sykeste ting. Spesielt om man ikke føler seg trygg i forholdet, eller er den mindreverdige parten.

 

Jeg kunne prestere å sitte i bilen utenfor når hun var på besøk hos en venn, eller uten med noen.

Kunne stå i skogen å se på henne med kikkert inn stuevinduet, når hun ikke vill være med meg men var hjemme. Det virket rasjonelt da, og jeg hadde jo aldri noen andre hensikter med dette enn å se henne og vite hvor hun var / hva hun drev med (gale nok i seg selv, jeg vet)

 

Jeg skammer meg, angrer, og kjenner jo meg ikke igjen i det. Men det skjedde. Forholdet tok jo slutt etter et halvt år, så jeg visste tydeligvis intuitivt at dette ikke var liv laga, og derfor ble så desperat.

 

Så du er ikke den eneste som har opplevd dette. Det er ikke uten grunn at forelskelse kalles midlertidig sinnsykdom...

Anonymous poster hash: 1b50c...d79