Jeg vil forlate min ektefelle.

[AnonymDiskusjon]

Dette er noe jeg har kjent på periodevis i mange år, men jeg har blitt verdensmester i å finne på unnskyldninger og utsette avgjørelsen. Jeg er ikke lykkelig. Jeg bør nevne at min ektefelle sliter med psyken (deprimert, angst, suicidal) og går til psykolog, og har svært begrenset nettverk av bekjente + er ganske avhengig av meg psykisk (noe som har vært ganske slitsomt for meg, og som har bidratt til at jeg ikke orker mer). Så kan noen gi meg noen gode råd om hvordan jeg bør gå fram her for å avslutte forholdet?

 

Jeg har ikke akkurat lyst til å dytte h*n over kanten, slik at det ender med at jeg får et liv på samvittigheten (jada, jada, jeg vet det ikke ville vært min feil, men det er slik det ville føltes om det skulle skje). Jeg har vurdert å kontakte psykologen og snakke med han om det først, siden han allerede har gitt uttrykk for at han har ønsket å få min ektefelle innlagt for behandling tidligere pga selvmordsfaren. Jeg har også vanskeligheter med å bestemme meg for når det er best å snakke om det, om jeg bør vente til jeg finner meg nytt bosted eller om jeg bare bør hoppe i det. Det er nemlig ikke lett å finne ledige leiligheter på stedet vi bor (pga at vi har husdyr) og jeg har ekstremt lite lyst til å bo sammen med ektefellen min i gudene vet hvor lang tid, før jeg finner ny bolig, for jeg vet det blir tårer og forsøk på å overtale meg til å forsette forholdet, osv. Tanker?

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

Det er på tide å gå hvis man tror man får det bedre alene.

 

Men ville sørget for å ha noe å gå til den dagen dere bryter. Du kan ikke bo med eksen. Det blir bare grusomt for begge og er belastende for selv en frisk psyke. 

 

Ville ikke blandet helsepersonell inn i bruddet i utgangpunktet, med mindre det blir nødvendig på et tidspunkt. Det kan oppleves som veldig overtrampende.

Anonymous poster hash: 89fba...1e5

[AnonymDiskusjon]

Du vil ikke ha et liv på samvittigheten sier du, men er du villig til å ofre ditt eget? Du bør helt klart gå. Og du burde skaffe deg en faglig samtalepartner selv. Du vil trenge det når ektefellen din begynner å overøse deg med dårlig samvittighet, på den ene eller andre måten...

Det krever helt klart mer av deg om du velger å bo sammen med vedkommende i prosessen, men det er også helt klart det minst traumatiserende for ektefellen din. Kanskje en samlivsterapeut kan hjelpe dere underveis.

 

Lykke til. Heier på deg!

TG

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

[Taurean]

Du kan ikke gi noe du ikke har. Og hvis du ikke har nok andre individer i livet ditt som gir deg overskudd til å takle forholdet, så vil det jo rive på deg til du er ganske utslitt. Det gir deg sikkert noe på visse områder, men vis deg drenérer deg mér enn det gir, så vil det jo bli slitsomt til slutt.

 

Det er kanskje best om du løsriver deg, og kan bli lykkeligere på egen hånd, og -deretter- være en venn for din nåværende partner. Gi oppmerksomhet når du har overskudd. Det er mye støtte i å være et selskap også. Å innse dét er kanskje det beste her.

 

Kanskje hvis du forklarer ting på denne måten, så vil ikke slaget bli så stort for din partner. Du vil fremdeles være i livet hans/hennes, men som en god venn, og ikke som en livspartner/kjæreste, som deler følelser av kjærlighet. Og litt mer på dine premisser (det behøver du kanskje ikke å fortelle).

[Kikert]

Jeg er faktisk i en liknende situasjon, dog ikke med ektefelle. Jeg har "planlagt" å ikke si noe før rett før jeg flytter. Er dritt lei rett og slett og jeg har funnet ut av at jeg rett og slett bør tenke på meg selv litt mer.

 

Slik jeg ser det så er det beste å rive av plasteret raskt. Finne ut av ting og ordne med det praktiske mer eller mindre i skjul og informere når ting er mer eller mindre i boks.

 

Tror at det å dra ting ut i forhold til de andre det "går utover" egentlig er verre, men så kan man jo argumentere for at det er greit at folk blir vant til tanken slik at overgangen blir lettere.

 

/ikkevetjeg

[zeebra]

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Endret 8. desember 2017 av zeebra

[Dobbeltabbe]

Jeg ville definitivt tatt kontakt med psykologen i forkant. Ikke bare for å få råd om hvordan du kan legge dette frem for ektefellen på best mulig måte, men for at behandlingsapparatet kan være forberedt på det som kan oppstå i etterkant (ha en plass klar for innleggelse f.eks.). Så mitt råd er å ta kontakt med denne psykologen så snart som mulig.

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Åh herregud... (pun intented)

Ta den høye hesten din og galopper utenfor et stup... Trodde nestekjærlighet var en greie i dine kretser jeg? Men utelukkende moralske fordommer ser jeg. Gå å plag en i menigheten din istedet... Dette er det virkelige liv, med virkelige skjebner.

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

[AnonymDiskusjon]

 

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Åh herregud... (pun intented)

Ta den høye hesten din og galopper utenfor et stup... Trodde nestekjærlighet var en greie i dine kretser jeg? Men utelukkende moralske fordommer ser jeg. Gå å plag en i menigheten din istedet... Dette er det virkelige liv, med virkelige skjebner.

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

 

Den som skrev det har litt rett da. Hvis man bare periodevis har hatt det dårlig med én person høres det ut som et helt normalt parforhold objektivt sett. Tenker at det eneste "regelen" som fins for sånne ting er at om man har det bedre alene enn sammen med den andre har man ingenting å ta vare på lenger. Men folk stiller seriøst altfor høye og komplett urealistiske krav til parforhold for tiden der presten like gjerne bare kan droppe i "onde dager" når folk inngår ekteskap for både vennskap og parforhold kjøres etter en latterlig overfladisk "gode dager"-only mentalitet. 

 

Anonymous poster hash: 89fba...1e5

[zeebra]

 

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Åh herregud... (pun intented)

Ta den høye hesten din og galopper utenfor et stup... Trodde nestekjærlighet var en greie i dine kretser jeg? Men utelukkende moralske fordommer ser jeg. Gå å plag en i menigheten din istedet... Dette er det virkelige liv, med virkelige skjebner.

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

 

 

Svakt. Jeg tror du har feilvurdert meg litt her.

 

Dette handler i bunn og grunn om 2 personer, hvor den ene for tiden (?? eller har det alltid vært slik?) har det vanskelig og hvor den andre personene virker så feig og egoistisk at de vil stikke av så snart de ser et problem.

 

Ikke snakker trådstarter (du?) om den andre personens vanskeligheter heller, men virker mer opptatt av hvor vanskelig eller ikke det vil være å finne en ny leilighet. Du bør ikke bare bli for din ektefelles del, men også for din egen del slik at du kan få bukt på egoismen og din fraværende "nestekjærlighet". Forholder du deg sammen med personen og forsøker å løse situasjonen viser du styrke og vil bli sterkere, forlater du personen viser du din egen svakhet og vil bli svakere.

 

Men ja, bare stikk av som en feiging du, folk har gjort langt verre ting enn det i denne verden. Er kjærligheten fraværende er det jo en litt annen sak, da kan du jo like gjerne skille deg og sitte og gruble over det noen tiår hvorfor du overhode giftet deg med den personen til å begynne med.

[Løgn]

Jeg er faktisk i en liknende situasjon, dog ikke med ektefelle. Jeg har "planlagt" å ikke si noe før rett før jeg flytter. Er dritt lei rett og slett og jeg har funnet ut av at jeg rett og slett bør tenke på meg selv litt mer.

Synes du ikke dette er en feig holdning? Ikke å slå opp, naturligvis. Men å rett og slett ikke tørre å slå opp før du har mulighet til å umiddelbart stikke av? Å juge hver dag til henne fordi du ikke tør å si at dere er ferdig? Og hva har du egentlig igjen for det annet enn å gjøre dine egne dager tyngre inntil du endelig kan springe av sted?

 

Slik jeg ser det så er det beste å rive av plasteret raskt. Finne ut av ting og ordne med det praktiske mer eller mindre i skjul og informere når ting er mer eller mindre i boks.

Dette er å være feig, og å ikke tørre å stå opp for deg selv. Å ordne og finne ut av ting i skjul betyr også å leve i skjul. Å leve i skjul er å la seg bli dominert. Jeg sier ikke at hun dominerer deg. Men du lar deg underkue av din egen feighet, og således lever du alltid i skyggen av hva du selv kunne vært om du bare hadde våget. Men foreløpig har du heller valgt å tilsidesette din egen integritet.

 

Og om du i det hele tatt tenker på hva som er riktig ovenfor henne, hvor moralsk vil du si det er av deg å kaste bort tiden hennes inntil du har fått ordnet opp i egne affærer? Hvor  problemfritt er det for deg å være uærlig?

Er dette det "riktige" å gjøre? Eller er det bare letteste utvei? Selvfølgelig kan man spørre seg hva er "riktig"? Det finnes nok mange svar på det. Jeg mener det riktige er det du kan vokse på og lære av, det som bevarer din egen integritet, og som også folk rundt deg har godt av. Om du springer av sted i frykt for konsekvensene av dine egne handlinger vil du imidlertid aldri ta lærdom av noe som helst. Det valget som krever styrke og pågangsmot er det valget som gjør deg sterkere og bedre.

 

Tror at det å dra ting ut i forhold til de andre det "går utover" egentlig er verre, men så kan man jo argumentere for at det er greit at folk blir vant til tanken slik at overgangen blir lettere.

Du drar selv ting ut istedet for å "rive av plasteret raskt". Du lurer deg selv. Hvor lenge har du nå allerede holdt i enden av dette plasteret? Og hvor lang tid gjenstår til du har fått ting overstått?

[Skandinav]

Jeg bør nevne at min ektefelle sliter med psyken (deprimert, angst, suicidal) og går til psykolog, og har svært begrenset nettverk av bekjente + er ganske avhengig av meg psykisk (noe som har vært ganske slitsomt for meg, og som har bidratt til at jeg ikke orker mer). (1)

 

Så kan noen gi meg noen gode råd om hvordan jeg bør gå fram her for å avslutte forholdet? (2)

 

Jeg har vurdert å kontakte psykologen og snakke med han om det først, siden han allerede har gitt uttrykk for at han har ønsket å få min ektefelle innlagt for behandling tidligere pga selvmordsfaren. (3)

 

Jeg har også vanskeligheter med å bestemme meg for når det er best å snakke om det, om jeg bør vente til jeg finner meg nytt bosted eller om jeg bare bør hoppe i det. (4)

 

 

1. Er det litt sånn at du føler deg mer som helsepersonell enn kjæreste?

 

2. Forbered deg godt, se punkt 4.

 

3. Det er ingen dum ide. Psykologen kan ha nytte av komparentopplysninger.

 

4. Vent. Verken du eller hun er tjent med at du hopper i det. Det kan fort bli slik at du kommer i klemma tidsmessig og er nødt til å ta hasteavgjørelser som kan bli irrasjonelle, inkludert det å angre seg når tatt et valg. Det er lurt å ha tid når man skal skaffe ny bolig. Legg en plan med milepæler, og så slår du til. Det er også lettere for deg å holde deg til planen når du først har satt den til livs.

[AnonymDiskusjon]

 

Det er på tide å gå hvis man tror man får det bedre alene.

 

Men ville sørget for å ha noe å gå til den dagen dere bryter. Du kan ikke bo med eksen. Det blir bare grusomt for begge og er belastende for selv en frisk psyke.

 

Ville ikke blandet helsepersonell inn i bruddet i utgangpunktet, med mindre det blir nødvendig på et tidspunkt. Det kan oppleves som veldig overtrampende.

 

Anonymous poster hash: 89fba...1e5

 

Takk for svar. Jeg er ganske sikker på at jeg vil få det bedre alene, med en ny start og tid for meg selv. Føler meg skikkelig råtten som overhodet har vurdert å finne leilighet og "gjøre alt klart", men samtidig føler jeg jo at det ikke er mulig å fortsette å bo sammen etter det er slutt, og det er jo det som vil skje dersom jeg sier noe nå.

 

Ang. psykologen, jeg har tenkt det samme, og det er grunnen til at jeg sitter litt på gjerdet før jeg bestemmer meg. Dersom jeg skulle snakket med psykologen, så ville det vært for at de skulle ordne med tettere oppfølging i perioden når alt foregår, bare i tilfelle.

 

Ts.

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[FrihetensRegn]

Om personen kan bli i overkant dramatisk og i verste tilfelle bli voldelig, så er jeg enig med andre her i tråden at det kanskje er best å bare pakke kofferten når han ikke er hjemme og dra til en bekjent. Så får man heller ringe til 113 om man tror at det er fare for liv/helse. Det er ikke feigt å tenke på egen sikkerhet først.

[AnonymDiskusjon]

Du vil ikke ha et liv på samvittigheten sier du, men er du villig til å ofre ditt eget? Du bør helt klart gå. Og du burde skaffe deg en faglig samtalepartner selv. Du vil trenge det når ektefellen din begynner å overøse deg med dårlig samvittighet, på den ene eller andre måten...

Det krever helt klart mer av deg om du velger å bo sammen med vedkommende i prosessen, men det er også helt klart det minst traumatiserende for ektefellen din. Kanskje en samlivsterapeut kan hjelpe dere underveis.

 

Lykke til. Heier på deg!

TG

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

Takk for svar.

 

Som du sier, det er trolig lettest for min ektefelle om vi bor sammen en tid etter at vi har tatt praten og jeg har fått sagt mitt, men det vil trolig også være en tid hvor jeg blir overøset av dårlig samvittighet og forsøk på å overtales til å fortsette ekteskapet. Huff.

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

Du kan ikke gi noe du ikke har. Og hvis du ikke har nok andre individer i livet ditt som gir deg overskudd til å takle forholdet, så vil det jo rive på deg til du er ganske utslitt. Det gir deg sikkert noe på visse områder, men vis deg drenérer deg mér enn det gir, så vil det jo bli slitsomt til slutt.

 

Det er kanskje best om du løsriver deg, og kan bli lykkeligere på egen hånd, og -deretter- være en venn for din nåværende partner. Gi oppmerksomhet når du har overskudd. Det er mye støtte i å være et selskap også. Å innse dét er kanskje det beste her.

 

Kanskje hvis du forklarer ting på denne måten, så vil ikke slaget bli så stort for din partner. Du vil fremdeles være i livet hans/hennes, men som en god venn, og ikke som en livspartner/kjæreste, som deler følelser av kjærlighet. Og litt mer på dine premisser (det behøver du kanskje ikke å fortelle).

Takk for svar.

 

Jeg føler jo allerede nå at vi er mer som venner enn som ektefolk, og jeg ønsker å fortsette å være venner selv om ekteskapet ikke fungerte. Håper bare jeg klarer å formidle dette når jeg får mannet meg opp til å ta praten, jeg er ikke flink med ord under pressende/stressende omstendigheter, får angst selv av å tenke på hva som skal skje.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

Jeg er faktisk i en liknende situasjon, dog ikke med ektefelle. Jeg har "planlagt" å ikke si noe før rett før jeg flytter. Er dritt lei rett og slett og jeg har funnet ut av at jeg rett og slett bør tenke på meg selv litt mer.

 

Slik jeg ser det så er det beste å rive av plasteret raskt. Finne ut av ting og ordne med det praktiske mer eller mindre i skjul og informere når ting er mer eller mindre i boks.

 

Tror at det å dra ting ut i forhold til de andre det "går utover" egentlig er verre, men så kan man jo argumentere for at det er greit at folk blir vant til tanken slik at overgangen blir lettere.

 

/ikkevetjeg

Det er jo det jeg tenker også, men så er det mest for min egen del. For ektefellen min er det kanskje ikke så greit når alt går fort blir og plutselig bor vi fra hverandre. Og jeg vil jo prøve å ta hensyn til en viss grad, særlig siden jeg vil beholde vennskapet etterpå.

 

Ts.

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Du uttaler deg jaggu krast til tross for at du ikke kjenner til mer enn en brøkdel av bakgrunnshistorien. Det er nemlig ikke sånn at ved første tegn til krangel så vil jeg bryte ut. Det er noe som har bygd seg opp over lang tid, av mange forskjellige årsaker, som jeg har forsøkt å jobbe med både alene og med min ektefelle, uten at vi har kommet noen vei. Jeg har prøvd å hjelpe ektefellen min så godt som jeg har klart, og dette tidspunktet er ikke "det verste", for ektefellen min har slitt med psyken i årevis.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

 

 

Trådstarter, fint at du gir opp så lett og gir blaffen i ekteskapsløftet som sier "i gode og onde dager"..

 

Dere kan jo finne løsninger på problemene sammen, men neida, du vil heller bare gi opp? Da har du jo aldri elsket din mann/kone. Du virker jo overhode ikke interessert i å hjelpe personen. I tillegg vil du forlate din ektefellet på det aller verste tidspunktet for denne personen? Litt av en ektefelle du er..

Åh herregud... (pun intented)

Ta den høye hesten din og galopper utenfor et stup... Trodde nestekjærlighet var en greie i dine kretser jeg? Men utelukkende moralske fordommer ser jeg. Gå å plag en i menigheten din istedet... Dette er det virkelige liv, med virkelige skjebner.

 

Anonymous poster hash: 798d2...a67

Den som skrev det har litt rett da. Hvis man bare periodevis har hatt det dårlig med én person høres det ut som et helt normalt parforhold objektivt sett. Tenker at det eneste "regelen" som fins for sånne ting er at om man har det bedre alene enn sammen med den andre har man ingenting å ta vare på lenger. Men folk stiller seriøst altfor høye og komplett urealistiske krav til parforhold for tiden der presten like gjerne bare kan droppe i "onde dager" når folk inngår ekteskap for både vennskap og parforhold kjøres etter en latterlig overfladisk "gode dager"-only mentalitet.

 

Anonymous poster hash: 89fba...1e5

Til informasjon, jeg skriver periodevis, fordi det enten har vært regelrett dårlige perioder eller helt nøytrale perioder, uten noen gode dager, og det har kun vært nøytrale fordi jeg har gjort mitt beste for å ignorere problemene, tenke på andre ting og holde meg opptatt, og begrave alt bakerst i hodet for å ikke tenke på at ekteskapet ikke har fungert. De siste årene har jeg kun følt på vennskapelige følelser for min ektefelle, ingen romantiske, bl.a. Jeg kunne selvsagt fortsatt ekteskapet for resten av livet på dette viset, men verken jeg eller min ektefelle ville vært fullstendig lykkelig over det valget.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: da123...b99

[AnonymDiskusjon]

Svakt. Jeg tror du har feilvurdert meg litt her.

 

Dette handler i bunn og grunn om 2 personer, hvor den ene for tiden (?? eller har det alltid vært slik?) har det vanskelig og hvor den andre personene virker så feig og egoistisk at de vil stikke av så snart de ser et problem.

 

Ikke snakker trådstarter (du?) om den andre personens vanskeligheter heller, men virker mer opptatt av hvor vanskelig eller ikke det vil være å finne en ny leilighet. Du bør ikke bare bli for din ektefelles del, men også for din egen del slik at du kan få bukt på egoismen og din fraværende "nestekjærlighet". Forholder du deg sammen med personen og forsøker å løse situasjonen viser du styrke og vil bli sterkere, forlater du personen viser du din egen svakhet og vil bli svakere.

 

Men ja, bare stikk av som en feiging du, folk har gjort langt verre ting enn det i denne verden. Er kjærligheten fraværende er det jo en litt annen sak, da kan du jo like gjerne skille deg og sitte og gruble over det noen tiår hvorfor du overhode giftet deg med den personen til å begynne med.

Wow... Jeg har ikke tenkt å skrive en hel side her om "vanskelighetene" til min ektefelle, for jeg har ikke tenkt å drive med utlevering av ektefellen min. Derfor nevner jeg heller det som er aktuelt for meg, som da vil være å finne nytt bosted. Hvem som helst med 2 hjerneceller forstår nok det. Jeg kan si at disse vanskelighetene har pågått i mange, mange år, så det er ikke noe nytt, og det er heller ikke den eneste årsaken til at jeg ønsker å avslutte ekteskapet, det er bare en liten brøkdel av grunnen. Jeg kan se at du og jeg ikke vil være på samme side uansett hva som blir sagt her, så jeg velger å ikke bruke mer tid og energi på dette.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: da123...b99