Klarer ikke å følte meg god nok. Mistet evnen av å være fornøyd med med meg selv.

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg klarer ikke å kjenne følelsen av at jeg er flink i ting. Jeg studerer, men jeg føler ikke at jeg er flink, selv om jeg får gode tilbakemeldinger, klarer jeg ikke å se at jeg mestrer jobben min og studiene. Blir også stresset hvis folk bruker avanserte ord jeg ikke er vant til å bruke. Jeg kan bli spurt om ting, så aner jeg ikke hva jeg skal svare fordi jeg ikke helt forstår spørsmålet pga ordbruken. Dette skjer ikke ofte, men utrolig kjipt når det skjer. Det er noen faguttrykk, også andre ord, men noe jeg mener vi ikke har vært bort i så mye på studiet. 

 

Jeg føler meg heller ikke klar til å bli ferdig om 6 mnd. Da blir jeg autorisert helsepersonell, og jeg synes det er skummelt med tanke på alt ansvar, alt jeg skal kunne , alt jeg skal vite, og alle spørsmål jeg vil få. Fått mye skryt nå som jeg er ute i praksis, men jeg ser bare alt jeg ikke kan og klarer. Helt ærlig, forstår jeg ikke hvorfor jeg får så mye skryt. 

 

Blir også stresset når jeg hører andre har gode innspill ( klassekamerater), og jeg føler jeg ikke har så gode,eller at de kan mer enn meg om et tema. Må nevnes at jeg ikke er så interessert i studiet, men at jeg trives med det praktiske arbeidet. Er egentlig veldig skoleglad, men mulig høye krav har gjort slik at jeg er i denne "onde" sirkelen av selvhat. Eksamen gikk ikke som forventet, selv om karakteren er bra, ble jeg skuffet pga alt arbeidet jeg la inn i oppgaven. Sliter med å skrive lange tekster da jeg blir så pirkete og opptatt av småting, slik som valg av ord, rekkefølge på ord, etc.

 

Har også hørt på jobb at flere tror jeg er ferdig utdannet. Jeg tenker at det er fordi de vet jeg studerer, og bare tenker at jeg er ferdig fordi jeg har jobbet der en stund.  Jeg har rett og slett mistet evnen av å være stolt og fornøyd med meg selv. 

 

hjelp.....  

 

Anonymous poster hash: 53014...44b

[Kikert]

Mennesker er elendige og ubrukelige, det er et faktum. Mennesker er flinke til å lære og herme, det er et faktum. Mennesker har en begrenset evne til å ha ting i hodet, det er et faktum. Mennesker som har en større kapasitet til å ha ting i hodet føler seg ofte mer begrenset enn de som har en lavere kapasitet. Du er helt normal når det kommer til følelsene dine og så lenge du gjør så godt du kan så er du så flink du kan være. Ikke overvurder hjernen din og deg selv, men selvfølgelig ikke undervurder deg selv ved å rakke ned på deg selv heller (Janteloven).

 

Jeg er en av de "veldig smarte", men jeg føler meg dummere enn de fleste. Jeg klarer og kan mye, men når jeg leter så ser jeg alltid noen som kan [sett inn] bedre enn meg og er flinkere enn meg. Jeg sliter også med dette fordi det er så lett å føle seg underlegen, men det viktige er å forstå at man ikke er dårligere enn andre og at hvis man gjør det man kan gjøre så har man gjort det man kan få gjort, enkelt og greit.

 

Det som er enda enklere og greiere er å skrive dette selv om jeg føler på omtrent det du skriver annenhver dag

[Notatblokk]

Sjekk om skolen din har gratis sosialrådgivningstjeneste, det har min høgskole og jeg har hatt god bruk for noen timer der! Kanskje du trenger noen innspill for å få hodet tilbake på rett plass. 

[Løgn]

Når folk prater til deg med ord og uttrykk som du ikke forstår, så skriv dem ned og slå opp ordet når du har tid. Om du gjør dette nå når du er ny i faget, så slipper du å ennå ikke kjenne til elementære ting i faget etter å ha jobbet med det i mange år. Det går også an å ganske enkelt spørre om en forklaring, men jeg anbefaler å skrive ting ned så du kan lese over notatene igjen senere.

 

At du selv synes du er dårlig, og at du likevel får skryt, sier kanskje noe om forventningene til folk rundt deg. Som igjen forteller deg noe om den generelle kvaliteten på helsevesenet. At folk opplever det som veldig positivt at du i det hele tatt kan noe som helst, betyr kanskje at folk flest ikke kan en dritt.

 

Min erfaring med helsepersonell har ofte vært at jeg må fortelle dem hva de skal gjøre. Jeg måtte blant annet fortelle legen (på legevakta vel å merke) at jeg måtte opereres, og hvilken operasjon jeg måtte ha. Han, på sin side, mente at skaden ville gro av seg selv, hvilket var latterlig, og ortopeden var til slutt enig i at jeg faktisk måtte hasteopereres. Jeg kunne dessverre ikke fortelle kirurgen hva han skulle gjøre mens jeg lå i narkose. Og dermed valgte kirurgen en ny operasjonsprosedyre som han ikke behersket, og alt løsna opp igjen etter noen dager. Deretter måtte jeg krangle med legene om komplikasjonene som hadde oppstått, noe som var enkelt å både se og kjenne. Men de trodde meg ikke før MR bildene (etter 3 uker) viste nøyaktig hva jeg allerede hadde fortalt dem, og da måtte jeg hasteopereres igjen. Denne gangen fortalte jeg dem også hvilken prosedyre de skulle benytte, og da gikk det heldigvis greit. Og sist, men ikke minst ble jeg kalt inn til time for å ta stinga. Men det endte med at jeg måtte fortelle hjelpepleieren hva hun skulle gjøre til det punkt hvor jeg bare gjorde det selv, mens hun satt og så på.

 

Jeg har selvfølgelig ikke tillit til norsk helsevesen.

 

Mitt råd til alle: Ikke overlat liv og helse ukritisk til udugeligheten som regjerer i det offentlige helsevesenet.

[AnonymDiskusjon]

Når folk prater til deg med ord og uttrykk som du ikke forstår, så skriv dem ned og slå opp ordet når du har tid. Om du gjør dette nå når du er ny i faget, så slipper du å ennå ikke kjenne til elementære ting i faget etter å ha jobbet med det i mange år. Det går også an å ganske enkelt spørre om en forklaring, men jeg anbefaler å skrive ting ned så du kan lese over notatene igjen senere.

 

At du selv synes du er dårlig, og at du likevel får skryt, sier kanskje noe om forventningene til folk rundt deg. Som igjen forteller deg noe om den generelle kvaliteten på helsevesenet. At folk opplever det som veldig positivt at du i det hele tatt kan noe som helst, betyr kanskje at folk flest ikke kan en dritt.

 

Min erfaring med helsepersonell har ofte vært at jeg må fortelle dem hva de skal gjøre. Jeg måtte blant annet fortelle legen (på legevakta vel å merke) at jeg måtte opereres, og hvilken operasjon jeg måtte ha. Han, på sin side, mente at skaden ville gro av seg selv, hvilket var latterlig, og ortopeden var til slutt enig i at jeg faktisk måtte hasteopereres. Jeg kunne dessverre ikke fortelle kirurgen hva han skulle gjøre mens jeg lå i narkose. Og dermed valgte kirurgen en ny operasjonsprosedyre som han ikke behersket, og alt løsna opp igjen etter noen dager. Deretter måtte jeg krangle med legene om komplikasjonene som hadde oppstått, noe som var enkelt å både se og kjenne. Men de trodde meg ikke før MR bildene (etter 3 uker) viste nøyaktig hva jeg allerede hadde fortalt dem, og da måtte jeg hasteopereres igjen. Denne gangen fortalte jeg dem også hvilken prosedyre de skulle benytte, og da gikk det heldigvis greit. Og sist, men ikke minst ble jeg kalt inn til time for å ta stinga. Men det endte med at jeg måtte fortelle hjelpepleieren hva hun skulle gjøre til det punkt hvor jeg bare gjorde det selv, mens hun satt og så på.

 

Jeg har selvfølgelig ikke tillit til norsk helsevesen.

 

Mitt råd til alle: Ikke overlat liv og helse ukritisk til udugeligheten som regjerer i det offentlige helsevesenet.

 

Slår nye ord jeg ikke forstår. Er vel egentlig følelsen jeg får inni meg når andre bruker "avanserte" ord. Jeg gjør det selv, faguttrykk osv, og alle har ord vi bruker mye i dagligtalen , som andre ikke benytter like mye. Prøver å slå meg til ro med at jeg ikke er alene om dette i klassen, vet selv at mange venner føler litt på det samme. 

 

Angående det med helsevesenet vet jeg ikke hva jeg skal svare deg. Tolker svaret ditt med at du mener jobben jeg utfører er dårlig pga du mener helsevesenet i Norge er dårlig, og at min opplevelse og mine tanker rundt tilbakemeldinger jeg får på jobben, viser at de rundt meg har lave forventninger, ergo gjør jeg en dårlig jobb. Setter pris på at du svarte meg!  

Sjekk om skolen din har gratis sosialrådgivningstjeneste, det har min høgskole og jeg har hatt god bruk for noen timer der! Kanskje du trenger noen innspill for å få hodet tilbake på rett plass. 

 

Takk for tipset!!  

Mennesker er elendige og ubrukelige, det er et faktum. Mennesker er flinke til å lære og herme, det er et faktum. Mennesker har en begrenset evne til å ha ting i hodet, det er et faktum. Mennesker som har en større kapasitet til å ha ting i hodet føler seg ofte mer begrenset enn de som har en lavere kapasitet. Du er helt normal når det kommer til følelsene dine og så lenge du gjør så godt du kan så er du så flink du kan være. Ikke overvurder hjernen din og deg selv, men selvfølgelig ikke undervurder deg selv ved å rakke ned på deg selv heller (Janteloven).

 

Jeg er en av de "veldig smarte", men jeg føler meg dummere enn de fleste. Jeg klarer og kan mye, men når jeg leter så ser jeg alltid noen som kan [sett inn] bedre enn meg og er flinkere enn meg. Jeg sliter også med dette fordi det er så lett å føle seg underlegen, men det viktige er å forstå at man ikke er dårligere enn andre og at hvis man gjør det man kan gjøre så har man gjort det man kan få gjort, enkelt og greit.

 

Det som er enda enklere og greiere er å skrive dette selv om jeg føler på omtrent det du skriver annenhver dag

Dette var det beste svaret! Svaret dempet stresset. Så deilig å høre at jeg ikke er alene, og jeg synes det hjelper med å snu tankemønsteret, og det å klare å oppleve å bli fornøyd med jobben jeg gjør. Mange i klassen synes jeg er flink, det gjør de på jobb også, men jeg ser hele tiden feil, og jeg ser også de som kan bedre eller kan noe annet. 

 

Janteloven er jeg ikke noe stor tilhenger av, men jeg ser jo det at jeg kanskje praktiserer den mot meg selv. 

Tror jeg skal begynne med noen øvelser for å snu tankemønsteret mitt!

Har lagret svaret ditt, slik at jeg kan lese det. Blir veldig beroliget av å lese svaret ditt da du treffer spikeren på hodet, og det er så fint å se at jeg ikke er alene om dette. 

 

Anonymous poster hash: 53014...44b

[Notatblokk]

Forøvrig skjønner jeg godt hva du mener. Jeg har B i snitt på høgskolen og kan komme inn på det meste av mastere og slikt, jeg er en god student som kan mye og får til mye. Likevel går jeg med en følelse av at "jeg er jo ikke sååå flink" og litt sånn at noen kommer til å avsløre meg for ett eller annet snart   . Jeg tviler ofte på meg selv og bruker veldig lang tid på f. eks å planlegge undervisning der jeg jobber på skole ved siden av.. det er en av tingene jeg får litt hjelp med hos rådgiver. Samtidig gjør det jo at jeg alltid har en god plan da, hehe. Men tror og håper at med tid og erfaring vil det bli bedre. 

[Cipher Panda]

Jeg føler meg heller ikke klar til å bli ferdig om 6 mnd. Da blir jeg autorisert helsepersonell, og jeg synes det er skummelt med tanke på alt ansvar, alt jeg skal kunne , alt jeg skal vite, og alle spørsmål jeg vil få. Fått mye skryt nå som jeg er ute i praksis, men jeg ser bare alt jeg ikke kan og klarer. Helt ærlig, forstår jeg ikke hvorfor jeg får så mye skryt.

Åååå... Ha litt mer tro på deg selv.

 

Slutt å sammenligne deg med andre, du får veiledning i arbeidslivet uansett. Som helsepersonell er mellommenneskelige evner mye mer verdt enn "adekvat" ordforråd.

 

Norge har virkelig gjort «generasjon prestasjon» til «generasjon depresjon».

[Taurean]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Dog i et annet yrke, har jeg opplevd det samme. Det er slitsomt.

 

Det er ikke lett å gi noe godt svar, for det er et komplekst problem som kan ha mange årsaker.

 

La meg spørre to spørsmål:

 

1) Føler du at problemet kan være at du ikke får nok støtte hjemmefra, eller fra kjerne/autoritétspersoner i livet ditt?

 

2) Har du en klar og tydelig oversikt/plan over hva du vil jobbe med, og også det økonomiske, for resten av livet, har du tatt deg tid til å skrive det ned på papir?

 

Disse tingene er med på å påvirke den fundamentale holdningen gjennom hverdagen.

 

Det er svært sannsynlig at andre medelever også har de samme tankene som deg. At det er ord og uttrykk -de også- er usikre på! Jeg tror det her er helt vanlig i alles liv. Det er svært få individer som klarer å huske ALT og ALLE uttrykk fra dag 1 til pensjonsalder.

 

Selv sjefen jeg hadde, som var svært erfaren og dyktig, han glemte og overså ting, som jeg minte han på av og til. Selvfølgelig ikke ofte, men det er sånn det er. Man må jo ta ansvar, uansett hvor "uklar" man føler seg. Men han lærte meg aldri om dette med økonomi og de mer fundamentale tingene, det gjorde han fordi han så meg som fremtidig konkurranse, ikke som en fremtidig ressurs til samfunnet. Så dette gjorde og holdt meg usikker.

 

Jeg har sett i min voksne alder nå, at det er dumt at jeg lot disse greiene velte hele "lasset", så og si.

 

Men jeg ser også at, det er de to spørsmålene der, som har vært en direkte årsak til at jeg ikke har hatt selvtillit nok til å klare å stå i hele arbeidssituasjonen. Å definére livsmål og visjoner er ekstremt viktig for å klare å "stå i det". Dette MÅ rett og slett være på plass for at det skal "gå bra". Blir som å kjøre bil uten å ha et kart og en klar sluttdestinasjon å kjøre etter, sånn er livet også. Man må ha dette på plass før man kjører. Da kan man nyte turen, og detaljer og annen informasjon fester seg mye lettere underveis!