Sliter med å komme meg på jobb

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg er ei dame på 32 år som sliter med angst og et generelt dårlig selvbilde.. Har ikke fullført videregående eller vært i ordinært arbeid noen gang.

 

Nå har jeg fått en liten jobb som frivillig på et gamlehjem. Men jeg jobber ikke direkte med de eldre. Jobber på kjøkkenet.

 

Problemet mitt er at jeg sliter veldig med å komme meg opp om morgenen. Da er sinnet mitt svart. Jeg kommer på hvor forferdelig jeg er og ønsker så inderlig å leve ett annet liv enn mitt eget. Tanker om at hvis folk visste hvem jeg virkelig var, ville de ikke ha noe med meg å gjøre.

 

Jeg skammer meg over og innrømme det, men noen ganger klarer jeg å la vekkeklokka ringe og overhøre den, slik at jeg ikke kommer meg på jobb. Jeg angrer voldsomt etterpå. Men da er det allerede gjort. Jeg velger altså minste motstands vei på morgenen. Og jeg føler meg så dum, i og med at det var mitt forslag å prøve og jobbe der i utganspunktet. Er veldig redd for hva de på jobb tenker om meg.

 

Jeg er heldig som får muligheten til å jobbe og vil egentlig fortsette med det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til! Blir så sint på meg selv for at jeg klarer å drite så i konsekvensene der og da, og senere angre som en hund.

 

Jeg vil jo så gjerne. Men tanken på å skulle møte opp på jobb, forholde meg til andre mennesker virker som en umulig oppgave der og da.

 

Er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg kan fikse dette? Og jeg må bare si at jeg skjønner om dere dømmer meg.

 

Anonymous poster hash: 57a06...942

[henrikwl]

Dette høres ut som en ganske alvorlig depresjon. Ingen her inne kan hjelpe deg med det, noe mer enn de kan hjelpe deg med kompliserte benbrudd. Gå til fastlegen din og fortell ham det du har fortalt her, så vil du bli henvist videre til behandling.

[Corp Por]

Send meg en pm. Jeg har kanskje et par tips til din situasjon.

[Isbilen]

Når du sier at "du er heldig som får muligheten til å jobbe", er det du som sier det, eller er det Nav (den nye statskirken)? Kanskje det å komme seg på jobb ikke er det viktigste for deg i din situasjon, at det er andre ting som må på plass før det er et rimelig krav. Ut fra beskrivelsen kan det høres ut som du er i en praksis hvor du får lov til å holde på sånn, og det er det en god grunn til, nemlig at det er greit. Men hvis du skammer deg i hjel over at du benytter deg av muligheten til å holde senga, er det kanskje ikke hensiktsmessig at du har denne praksisen. Det kjører deg ned i stedet for å bygge deg opp.

Akkurat hva du bør prioritere i stedet for lønnsarbeid for å komme deg videre er det umulig for oss å si, utover at hvis du ikke er i mye fysisk aktivitet vil nok det hjelpe litt å trappe opp der. Komme seg litt mer ut i sola. Viktigst: Søk hjelp. Slik du beskriver det har du krav på behandling. Gå til legen.

Arbeid er kjekt, bevares, men så flott og så essensielt som dagens kultur vil ha det til å være, er det ikke.

[Emancipate]

Tilfeldig forslag: Planlegg at du skal gjøre noe du gleder deg til FØR jobb, og stå opp enda tidligere, sånn at du er skikkelig våken når det er på tide å gå på jobb. Det krever at du legger deg før.

 

Eventuelt vekkerklokke som slår på en hel masse lys.

[Locrin]

Dette er ikke lett. Samboeren sliter med noe veldig liknende. Hun er i dag tilkallingsvakt og det fungerer greit forløpig. Da trenger hun ikke gå å grue seg til jobb fordi hun blir ringt om morgenen og slipper å gå på kveldstid å grue seg til jobb.

 

En ting du bør prøve å huske på er at du har problemer som gjør det vanskeligere for deg å gå på jobb enn det er for den gjennomsnittlige nordmann. Man blir liksom sittende nedi et sort hull av selvhat som man absolutt ikke klarer å dra seg selv opp av.

 

 

Det finnes ingen rask fiks for slike problemer. Det beste du kan gjøre er antageligvis å finne en psykolog du kommer overens med. Det

hender man må gjennom et par før man finner en man ikke hater  

 

Innse at du bare har dette livet. Selv om det kanskje føles som et drittliv akkurat nå så er det det eneste du har og det gjør det dyrebart og verdifullt. Innse at det kun er du som virkelig forstår hvordan du har det. Innse at det kun er du som virkelig kan endre situasjonen din. Det betyr ikke at du ikke kan får hjelp av andre, men forandring kommer innenfra. 

 

Utenom det er det egentlig bare en ting du kan gjøre og det er å innse at i hodet ditt så bor det skikkelig kranglete tanker som du må jobbe skikkelig hardt for å undertrykke. Det krever utrolig viljestyrke å vri tankene over på noe annet. En hobby som er litt tankekrevende kan hjelpe. Da sliter du ut hodet littegrann så det ikke orker å tenke så mange negative tanker.

 

 

Jeg overkom min 10 årige depresjon på egenhånd etter at jeg innså årsaken for min angst og lave selvtillit og over tid kunne ta konkrete tiltak for å få et bedre liv. Det var ikke lett og jeg er nok fortsatt litt småskadet i etterkant. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde besøkt lege / psykolog og snakket om problemene mine. 

[Taurean]

Du må jobbe mindre. Kanskje 1 dag i måneden er nok til å begynnne med? Kanskje 1 dag per andre måned? Det er bare sånn det er, man må ha nok tid til å bygge seg opp psykisk til å faktisk utføre jobben 100% uten feil. Noen trenger bare noen timer, andre trenger mye lenger tid, avhengig av tidligere erfaringer både fra arbeidsliv og det personlige liv.

Endret 20. november 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

https://helse-bergen.no/emeistring/

 

Du trenger ikke henvisning fra fastlege. Du kommer i kontakt med psykolog som hjelper deg med depresjonen din, og dette har fungert.

 

For å kunne benytte tjenesten bør du bo på Vestlandet.

Anonymous poster hash: 41569...795