Flere som har det slik?

[AnonymDiskusjon]

Litt usikker på hvor jeg skal begynne hen men starter da her med noe. Må ha en skam følelse over meg og har en følelse av at andre følger med bevegelsene jeg gjør. Vet selv at jeg ikke har noen grunn til det.

 

Noen eksempler kan være hvis det kommer en mot meg på fortauet 30-40 meter unna så begynner jeg å tenke at her kommer det noen.. Starter da med å holde blikket kontrollert fremfor meg for å se hvor jeg går, ned i bakken, kun for å "utestenge" den personen som kommer mot meg.

 

Så har vi noe annet, veikryssing. Har ofte tenkt at jeg skal benytte meg av fotgjengerfeltet over veien men hvis det kommer biler fortsetter jeg bare videre på fortauet selv om det kan bli en omvei eller hva som helst. Føler da at sjåførene ser på meg. 

 

Er det flere som har det på noenlunde samme måte? 

 

Anonymous poster hash: 1f3d5...262

[Taurean]

Litt. Det har mest med hensyn til andre å gjøre, for min del. Liker ikke når andre skal for nærme, det er bare en personlig greie. Når det kommer til fotgjengerfelt, så kan det bli litt som du nevner, men bare for det praktiske hensynets skyld. Hvis det bare er én bil som er et stykke unna, og det ikke koster meg noe særlig å gå 4-5 meter ekstra, så gjør jeg det på den måten. Ellers går jeg uti veien 4-5 meter -før-, sånn at jeg har passért veien før bilen kommer dit ^^ Men så klart bare hvis det er trygt i andre kjørebanen også.

 

Vet ikke om jeg har en veldig skamfølelse, da. Det er mer med hensyn til trygghet, effektivitet og praktiske hensyn. Kanskje det er sånn for deg også ^^ at du er praktisk anlagt.

 

Hvis det er noe psykologisk, så kan det jo være at du ikke er så vant til andre mennesker, at du kanskje lever litt isolert. Da blir det mer en treningsgreie. Jo mer du er ute blant folk, jo tryggere vil du føle deg rundt folk. Alle sosiale hendelser trener oss på den måten.

[AnonymDiskusjon]

Jo, jeg lever jo litt isolert. Selv om at jeg har trent når det kommer til det sosiale så har det ikke blitt bedre. Trening for meg vil si å komme meg ut hvor det er andre mennesker. Undres bare litt over meg selv her når en gjør så mye ut av å bare krysse en vei. Det er vel tankegangen som bare er slik, som jeg ikke klarer å endre på. Den varsler meg lenge før jeg skal krysse den veien så blir jeg jo gående å tenke på det lenge før jeg skal krysse veien i det hele tatt.

 

En overdramatiserer ting for seg selv kan en vel si ved at en starter å tenke på det før en skal handle. Ett varsel sendes ut om at dette her gruer en seg til. Det er satans så tåpelig, men like vel så er det dønn seriøst for meg når jeg står der.. Det er vel bare jeg som er litt komplisert 

Anonymous poster hash: 1f3d5...262

[anaconda]

Har du sosial angst?

[Løgn]

Du har sosial angst. Det du kaller "skam" er ikke annet enn at du er konstant redd for at andre skal dømme deg. Derfor unngår du folk, eller unngår å stikke deg ut i sosiale sammenhenger. Du prater lite med folk, og det er svært få mennesker du forteller hva du egentlig mener. Noen ganger er det vanskelig å bare ringe og bestille en pizza, og du må tenke gjennom samtalen på forhånd. Du lever også i økende grad alene fordi det er slitsomt å hele tiden engste seg over hva andre folk tenker. Du føler deg fengslet når du er ute blant folk fordi du ikke kan være deg selv, men må hele tiden monitorere din egen atferd. Tilsvarende føler du deg fri når du er alene. Men også ensom. Og derfor også fanget, frusrert og håpløs.

 

Kanskje det ikke er så ille for deg ennå, men hjernen er bygd slik at du automatisk blir bedre og bedre på det du gjør. Derfor blir gamle vaner vonde å vende. Om du er i ferd med å utvikle sosial angst, så vil dette bli verre og verre dersom du ikke gjør noe med det.

 

Om dette blir et så stort problem at du føler det hindrer deg fra å leve livet, så bør du oppsøke profesjonell hjelp.

 

Det er "in" å prate med psykolog for tida. Ingen dømmer deg for det. Grip sjansen mens det fremdeles er kult.

 

Endret 10. november 2017 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Har du sosial angst?

Ja

 

Du har sosial angst. Det du kaller "skam" er ikke annet enn at du er konstant redd for at andre skal dømme deg. Derfor unngår du folk, eller unngår å stikke deg ut i sosiale sammenhenger. Du prater lite med folk, og det er svært få mennesker du forteller hva du egentlig mener. Noen ganger er det vanskelig å bare ringe og bestille en pizza, og du må tenke gjennom samtalen på forhånd. Du lever også i økende grad alene fordi det er slitsomt å hele tiden engste seg over hva andre folk tenker. Du føler deg fengslet når du er ute blant folk fordi du ikke kan være deg selv, men må hele tiden monitorere din egen atferd. Tilsvarende føler du deg fri når du er alene. Men også ensom. Og derfor også fanget, frusrert og håpløs.

 

Kanskje det ikke er så ille for deg ennå, men hjernen er bygd slik at du automatisk blir bedre og bedre på det du gjør. Derfor blir gamle vaner vonde å vende. Om du er i ferd med å utvikle sosial angst, så vil dette bli verre og verre dersom du ikke gjør noe med det.

 

Om dette blir et så stort problem at du føler det hindrer deg fra å leve livet, så bør du oppsøke profesjonell hjelp.

 

Det er "in" å prate med psykolog for tida. Ingen dømmer deg for det. Grip sjansen mens det fremdeles er kult.

 

 

Her vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Hva er poenget med å oppsøke hjelp hvis det ikke kommer til å heve livskvaliteten? 

 

Anonymous poster hash: 1f3d5...262

[Løgn]

Her vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Hva er poenget med å oppsøke hjelp hvis det ikke kommer til å heve livskvaliteten?

Jeg vet ikke helt hvor du tar den antagelsen fra.

 

Om du har psykiske problemer (hvilket alle former for angst er), og du ikke klarer å hjelpe deg selv på egenhånd, så bør du la andre hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Dette er grunnen til at du har skrevet tråden. Du vet at noe er galt med deg, og du har allerede sagt at du har sosial angst. Om du ikke vet hvor du skal starte for å fikse problemet, så er det nettopp dette terapi kan hjelpe deg med. Dette er hensikten med terapi.

[Gjest Slettet+921324]

Terapi hos psykolog, psykoterapeut eller andre yrkesgrupper, kan oppleves som svært meningsfullt, selv om symptomer på psykisk lidelse fortsatt vedvarer. Du får noen å prate med, noen som har sterke insentiver for å hjelpe andre. Kanskje er din sosiale angst, om jeg kan kalle det for det, en periode i livet ditt hvor det hadde vært greit å snakket med noen om det. En utdannet psykolog eller psykiater er ikke fremmed for temaet sosial angst, og kanskje til og med vedkommede har noen råd om hva du kan gjøre for å gjøre livet ditt litt enklere å leve.

Endret 11. november 2017 av Slettet+921324

[AnonymDiskusjon]

 

Her vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Hva er poenget med å oppsøke hjelp hvis det ikke kommer til å heve livskvaliteten?

Jeg vet ikke helt hvor du tar den antagelsen fra.

 

Om du har psykiske problemer (hvilket alle former for angst er), og du ikke klarer å hjelpe deg selv på egenhånd, så bør du la andre hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Dette er grunnen til at du har skrevet tråden. Du vet at noe er galt med deg, og du har allerede sagt at du har sosial angst. Om du ikke vet hvor du skal starte for å fikse problemet, så er det nettopp dette terapi kan hjelpe deg med. Dette er hensikten med terapi.

 

 

Er det du eller jeg som kommer med antagelser her? 

 

Hvordan vet du hva som er grunnen til at jeg har skrevet tråden? Hva er dette basert på? Du formulerer deg slik at jeg ikke har forsøkt  å oppdrive hjelp angående dette. Da får jeg heller spørre: hva er poenget med terapi hvis terapien ikke kommer til å heve livskvaliteten min? Ved å heve livskvaliteten i dette tilfellet vil f.eks være at det blir enklere for meg å krysse den veien, i og med at det er det jeg spør om noen andre sliter med her. 

 

Poenget med tråden var om jeg vil se om det var flere som hadde det slik men hittil ser det ikke ut som det er så mange som kjenner seg igjen. Her antok jeg at det kanskje skulle være andre i lignende situasjon men det er vel kanskje ikke så "normalt" å tenke slik. 

 

Anonymous poster hash: 1f3d5...262

[Løgn]

Er det du eller jeg som kommer med antagelser her?

Selvfølgelig kommer jeg med antagelser. Du kunne for eksempel ha sagt rett ut at du har sosial angst, men det gjorde du ikke, og jeg måtte heller anta det. Du kunne også ha sagt rett ut at du allerede har prøvd terapi og at det ikke fungerte, men det gjorde du heller ikke, og derfor måtte jeg spørre hvorfor du antar at terapi ikke fungerer. Med andre ord, om du formulerer deg tydeligere så slipper jeg å anta hva du mener, og du kan få mer presise tilbakemeldinger.

 

Hvordan vet du hva som er grunnen til at jeg har skrevet tråden? Hva er dette basert på? Du formulerer deg slik at jeg ikke har forsøkt å oppdrive hjelp angående dette. Da får jeg heller spørre: hva er poenget med terapi hvis terapien ikke kommer til å heve livskvaliteten min? Ved å heve livskvaliteten i dette tilfellet vil f.eks være at det blir enklere for meg å krysse den veien, i og med at det er det jeg spør om noen andre sliter med her.

Du har fremdeles ikke sagt i klartekst at du har prøvd terapi, men på bakgrunn av hva du skriver her må jeg anta at du i det minste har prøvd før du kritiserer terapi for å ikke fungere. Og hvis den antagelsen er feil, så bør du prøve terapi.

 

Poenget med tråden var om jeg vil se om det var flere som hadde det slik men hittil ser det ikke ut som det er så mange som kjenner seg igjen. Her antok jeg at det kanskje skulle være andre i lignende situasjon men det er vel kanskje ikke så "normalt" å tenke slik.

Akkurat. Og hvorfor spiller det noen rolle for deg hvorvidt andre har det samme problemet eller ikke, om du faktisk ikke har opprettet tråden for å hjelpe deg selv med dette problemet?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du krangler på dette. Du har et problem. Du vet selv at du har dette problemet, og du ønsker å løse det. Dette er grunnen til at du har opprettet tråden.

 

Jeg visste ikke at det var om å gjøre å vinne en debatt i denne tråden. Jeg prøver faktisk å hjelpe deg. Om du har hatt den samme holdningen til terapauten, overrasker det meg ikke om terapi ikke har hjulpet deg stort.

 

Men nok om det. Her har du et konkret tips:

Neste gang du skal krysse veien, og du kjenner at du ikke klarer det, men heller bare vil fortsette å gå for å unngå å ta et valg, så stopp. Snu deg mot veien, og stå der helt til du krysser den. Å bare fortsette å gå er å være passiv fordi du unngår å ta et valg. Å stoppe, er å aktivt bestemme seg for at du ikke skal fortsette å gå på denne siden av veien.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Noen eksempler kan være hvis det kommer en mot meg på fortauet 30-40 meter unna så begynner jeg å tenke at her kommer det noen.. Starter da med å holde blikket kontrollert fremfor meg for å se hvor jeg går, ned i bakken, kun for å "utestenge" den personen som kommer mot meg.

 

Så har vi noe annet, veikryssing. Har ofte tenkt at jeg skal benytte meg av fotgjengerfeltet over veien men hvis det kommer biler fortsetter jeg bare videre på fortauet selv om det kan bli en omvei eller hva som helst. Føler da at sjåførene ser på meg. 

 

Er det flere som har det på noenlunde samme måte? 

 

 

 

Gjør det samme... Alltid gjort det, vet ikke hvorfor, da...

 

Når jeg var yngre (typ barneskolen) pleide jeg ofte også å ta omveier (bodde allerede langt unna fra skolen) for å slippe å møte på andre jeg kjente (men mindre jeg gikk med noen)....

 

Anonymous poster hash: 13d3d...e17

[Taurean]

 

Jo, jeg lever jo litt isolert. Selv om at jeg har trent når det kommer til det sosiale så har det ikke blitt bedre. Trening for meg vil si å komme meg ut hvor det er andre mennesker. Undres bare litt over meg selv her når en gjør så mye ut av å bare krysse en vei. Det er vel tankegangen som bare er slik, som jeg ikke klarer å endre på. Den varsler meg lenge før jeg skal krysse den veien så blir jeg jo gående å tenke på det lenge før jeg skal krysse veien i det hele tatt.

 

En overdramatiserer ting for seg selv kan en vel si ved at en starter å tenke på det før en skal handle. Ett varsel sendes ut om at dette her gruer en seg til. Det er satans så tåpelig, men like vel så er det dønn seriøst for meg når jeg står der.. Det er vel bare jeg som er litt komplisert 

 

Anonymous poster hash: 1f3d5...262

 

Er vel ikke noe negativt at du er litt komplisert ^^ Kanskje du burde jobbe med finans? Det er som jeg alltid har sagt; Fordi vi ikke lærer om personlig utvikling i skolen, så går veldig mye talent og nyttige egenskaper til spille. Folk finner ikke ut av hvem de er først godt halvveis gjennom voksenlivet, og da er det for seint. Hele denne episoden er bare et bevis for meg på at du er nøye gjennomtenkt.

 

Intelligente mennesker liker gjerne å holde seg litt for seg selv også, for de er nøye med å bearbeide tanker og følelser grundig, det blir for mange inntrykk.

Endret 12. november 2017 av Taurean