De tre prinsippene, hva er det?

[Tankeinået]

Har ikke funnet noen tidligere tråder på dette emnet så here goes.

1973, en skottisk sveiser ved navn Syd Banks og hans kone deltar på et ekteskapsseminar i Canada hvor de ble oppmuntret til å være åpne om det de følte.
Det inkluderte å snakke/krangle ut om det som plaget dem i ekteskapet.
Da dette ikke viste seg å innfri slik de hadde håpet gjorde Sydney og hans kone seg klare for å reise fra seminaret.
På vei ut havnet han i samtale med en terapist som også deltok på seminaret, under samtalen forklarte Syd seg til Terapisten at han var "Terribly insecure" Altså forferdelig usikker.

Et par dager senere møtte han terapisten på nytt, som sa følgende til han.

 

"You know Syd, the other night you told me you were insecure, and I've never heard such nonsense in all my life."

Vi kommer nok til å undres en stund på hva som gjorde det mulig for Syd å høre det han hørte i denne simple setningen.

"What I heard was: there’s no such thing as insecurity, it’s only Thought. All my insecurity was only my own thoughts! It was like a bomb going off in my head … It was so enlightening! It was unbelievable … [And after that,] there was such beauty coming into my life."

 

Det skulle ta en stund før Syd skulle begynne reisene rundt om i verden hvor han talte for tusener av mennesker igjennom de påfølgende årene.
Etter at han hadde begynt skulle han definere Mind (Sinn) Consciousness (Bevisthet) Og Thought (tanke) Som den hellige treenigheten som gir menneske sitt opplevelse av virkeligheten.

Så hva betyr dette?

Animert beskrivelse av de tre prinsippene

Det jeg først og fremst resonerte med er dette.
Enhver person i verden gjør sitt beste utifra deres personlige opplevelse av deres situasjon her og nå.
Det er ikke dermed sagt at vi alltid gjør vårt aller beste som vi er kapable til i enhver situasjon her og nå.
Vi gjør vårt beste utifra vår personlige opplevelse av situasjonen her og nå.
Den opplevelsen kan være en av sinne, frustrasjon eller tristhet samt glede, salighet, ro etc.
Når vi opplever en negativ følelse så vil vår opplevelse bli farget av følelsen.

F.eks, når jeg er sint er jeg en verdensmester i menneskekjenning.
"Fyren som kutta inn forann meg i trafikken er et rasshøl."
"Mamma er dum som ikke vil gi meg det jeg vil ha!"
"Laglederen min på jobb pøser på med oppgaver når jeg fra før av har alt for mye å gjøre, for en drittsekk!"

Eller andre veien.
"Kjæresten min overrasket meg med favorittlekene mine i senga og frokost på sengen  etterpå! fantastisk!"
"Jeg var på besøk hos en kompis og bikkja hans holdt seg i nærområdet mitt hele kvelden, hun var ordentlig tillitsfull og kosete, herlig voffs!"
Det virker som om følelsene våre har noe å gjøre med det som foregår rundt oss.

Men det virker for meg som om det er mer riktig å si at; vi gjør alltid vårt beste utifra vår opplevelse av virkeligheten akkurat nå.

Nysgjerrig på om noen andre har hatt gleden av å forstå dette.

[Gjest bruker-45896]

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det som blir sagt.

"Mind, the intelligence of all things". Er det ikke riktigere å si ikke-tilfeldig eller meningsfull organisering av verden som sinnet vårt kan forstå? Eventuelt som "the intelligibility(kanskje i tillegg til intelligence) of all things". Altså at (deler av) virkeligheten kan få plass i vårt sinn fordi den er kompatibel (forståelig). Verden, i det minste deler av den, har "sinn-lignende" egenskaper i seg selv fordi vi kan forstå den.

"Consciousness makes you aware" Er vel ikke noe kontroversielt, og heller åpenbart ;p

"Thought", derimot sliter jeg litt mer med å forstå i forhold til hvordan han og jeg definerer det. Tanker er for meg måten vi klassifiserer og skiller mellom ting. Når han da sier at hvis man blir trist og innser at dette er "tanker"(illusoriske), så "forsvinner" de. Ikke at jeg er uenig det, nødvendigvis, men jeg tror ikke jeg enig i at man "bruker tanke" til å innse at det er illusorisk.

Jeg vil heller si at en f.eks. ved meditasjon ikke bruker tanken for å oppdage illusjoner og innse at det er det de er. For meg er det ganske klart at denne erkjennelsen om tings illusoriske natur kommer av at man ikke tenker, men heller opplever. Altså heller at det er "consciousness", som i denne "awarenessen" (consciousness og awareness er det samme på norsk(?), dessverre), som får en til å bli klar over illusjoner. Men man må integrere eller anerkjenne det i tanken også, etter at bevisstheten har blitt bevisst på det. Kanskje han bare hoppet over det i den korte videoen?

Dette blir fort kanskje semantisk og pedantisk, og jeg tror ikke egentlig at jeg har en annen virkelighetsforståelse enn personen som har forfattet disse prinsippene. Ihvertfall ikke etter at jeg fant prinsippene definert mer utførlige på Wikipedia. Jeg hadde aldri hørt om ham eller hans idéer før, selv om jeg kjenner det igjen.

https://en.wikipedia.org/wiki/Three_Principles_(self-help)#Definition

Edit: småfiks

Endret 30. oktober 2017 av bruker-45896

[Tankeinået]

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det som blir sagt.

 

"Mind, the intelligence of all things". Er det ikke riktigere å si ikke-tilfeldig eller meningsfull organisering av verden som sinnet vårt kan forstå? Eventuelt som "the intelligibility(kanskje i tillegg til intelligence) of all things". Altså at (deler av) virkeligheten kan få plass i vårt sinn fordi den er kompatibel (forståelig). Verden, i det minste deler av den, har "sinn-lignende" egenskaper i seg selv fordi vi kan forstå den.

 

"Consciousness makes you aware" Er vel ikke noe kontroversielt, og heller åpenbart ;p

 

"Thought", derimot sliter jeg litt mer med å forstå i forhold til hvordan han og jeg definerer det. Tanker er for meg måten vi klassifiserer og skiller mellom ting. Når han da sier at hvis man blir trist og innser at dette er "tanker"(illusoriske), så "forsvinner" de. Ikke at jeg er uenig det, nødvendigvis, men jeg tror ikke jeg enig i at man "bruker tanke" til å innse at det er illusorisk.

 

Jeg vil heller si at en f.eks. ved meditasjon ikke bruker tanken for å oppdage illusjoner og innse at det er det de er. For meg er det ganske klart at denne erkjennelsen om tings illusoriske natur kommer av at man ikke tenker, men heller opplever. Altså heller at det er "consciousness", som i denne "awarenessen" (consciousness og awareness er det samme på norsk(?), dessverre), som får en til å bli klar over illusjoner. Men man må integrere eller anerkjenne det i tanken også, etter at bevisstheten har blitt bevisst på det. Kanskje han bare hoppet over det i den korte videoen?

 

Dette blir fort kanskje semantisk og pedantisk, og jeg tror ikke egentlig at jeg har en annen virkelighetsforståelse enn personen som har forfattet disse prinsippene. Ihvertfall ikke etter at jeg fant prinsippene definert mer utførlige på Wikipedia. Jeg hadde aldri hørt om ham eller hans idéer før, selv om jeg kjenner det igjen.

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Three_Principles_(self-help)#Definition

 

Edit: småfiks

Hei rgz!

Syd tok alltid motorveien til det spirituelle når han snakket om denne forståelsen så jeg har full forståelse for at det er fort gjort å bomme på hva han egentlig mener.

Selv satt jeg i to timer på en seminar med Jamie Smart på scenen, og det skulle ta to uker før jeg innså hva han faktisk mente for noe.

Så jeg vil jeg anbefale deg på det dypeste å holde deg åpen for muligheten for at du ikke har sett hva det egentlig er Sydney snakker om enda.

 

Hvis jeg får ta en annen vinkel:

Mind projects Thought onto Consciousness.

Vi har fem (eller flere) Sanser.

Sansene våre sanker informasjon om verden rundt oss.

Sinnet tar informasjonen, konverterer den til tanke og prosjekterer tanke mot bevisthet som så opplever tanke i øyeblikk, til øyeblikk, til øyeblikk, akkurat nå.

Og dette skjer så effektivt og så sømløst at vi ikke legger merke til at det skjer en gang. 

Kvantefysikeren David Bohm har et flott sitat som beskriver denne prosessen.

 

"Thought creates the world and then says 'I didn't do it'."

Vi tror vi opplever "verden der ute". 

Problemet som oppstår er at vi da enkelt kan komme til å tenke at følelsene våre har noe med "der ute" å gjøre også.

 

Å ta følelsene våre som en indikasjon på det som foregår rundt oss blir som å se på et speedometer i en bil og tenke "Den forteller hvor fort bilen min beveger seg."

Men sett den bilen på en bilmekanikers lift så hjula henger løst så kan du tråkke den pedalen ned i gulvet på bilen din og se speedometeret vise en helt hinsides fart uten at du beveger deg i det hele tatt.

Hvis jeg i den situasjonen fortsatt tenker at speedometeret har noe som helst med bilens hastighet å gjøre så ville det gitt mening for meg å stå på bremsen og spenne alt av muskler i kroppen og antageligvis hyle som ei lita jente i påventing av en voldsom kollisjon/landing. 

 

Så hva forteller speedometeret oss egentlig om?

Det andre mest populæret svaret er som oftest "Hvor fort hjulene beveger seg".

Men om jeg fjerner dekkene fra bilen så vil speedometeret fortsatt vise en hastighet.

Og bare for å gjøre det hele enda mer morsomt.

Hvis jeg setter på bildekk med feil dimensjoner i forhold til det bilen er beregnet på, så vil du fortsatt få en hastighet,

Men er dekkene for små vil speedometeret vise en langt høyere hastighet enn bilen egentlig har.

Og er de for store vil speedometeret vise en lavere hastighet enn det du egentlig har.

Så hva er det speedometeret egentlig "vet"?

Speedometeret leser av hvor kjapt drivakselen spinner og oversetter denne informasjonen til en valuta vi enkelt kan lese av på hvor nålen i speedometeret peker.

Speedometeret har ikke snøring på hastigheten til bilen.

Men det ser absolutt ut som om den har hvertfall en viss form for peiling.

 

Fikk du noe mer ut av det eller hvordan ser det for øyeblikket ut for deg? 

[Gjest bruker-45896]

Jeg tror ikke jeg bommer på hva han mener.

Det er nok riktigere å si at jeg er mer enig i det han sier enn jeg er uenig i hvordan han sier det ;p

[Tankeinået]

Jeg tror ikke jeg bommer på hva han mener.

 

Det er nok riktigere å si at jeg er mer enig i det han sier enn jeg er uenig i hvordan han sier det ;p

Så lenge vi tror det ikke er mer å se så er også sjansen for å se noe nytt veldig små.

Grunnen til at jeg er trygg på at du enda ikke har "sett igjennom" hva dette faktisk peker mot er dette.

 

jeg tror ikke egentlig at jeg har en annen virkelighetsforståelse enn personen som har forfattet disse prinsippene.

Du opplever ikke virkeligheten din på noe annet vis enn f.eks Sydney, meg, Jamie Smart, Michael Neill eller noen av de andre som sprer denne forståelsen.

Men!

 

Alle de som har sett dette på et dypere plan  er overbeviste om at dette er psykologiens revolusjon.

 

Oppfinnelse av maskineri førte til den industrielle revolusjon, 

Forståelsen om såing og planting førte til Jordbruksrevolusjonen,

Oppdagelsen av aerodynamikk førte til luftfart.

Oppdagelsen av mikrober og bakterier revolusjonerte helseforståelsen vår og dermed hele vår medisinske virkelighet.

Oppfinnelsen av internet førte til informasjonsalderen.

 

Alle disse oppdagelsene og forståelsene førte til enorme og tidligere utenkelige fremskritt.

 

Psykologien er det eneste vitenskapelige felt av eldre dato som enda ikke har hatt en større revolusjon.

 

En oppdagelse av prinsipper som er universale for hvert eneste menneske som eksisterer, har eksistert og vil eksistere i fremtiden.

En slik oppdagelse ville gjøre de gamle forståelsene foreldet og uaktuelle og samle hele den psykologiske vitenskap til en samlet forståelse.

 

Psykologien har per i dag en mengde forskjellige felt og resultatene er ukonsistente fra person til person.

Da Ignatz Semmelweis først oppdaget at det var noe på instrumentene til legene som gjorde folk syke så skulle det ta ca. 60 år før den nye forståelsen om mikrober og bakterier til slutt var globalt spredd og anerkjent av "hele" den medisinske verdenen.

Syd fofattet ikke prinsippene  om Sinn, tanke og bevisthet, han oppdaget noe som allerede var sant og alltid har vært sant.

Ikke ulikt Christoffer Columbus som oppdaget Amerika, han 'forfattet' ikke en verdensdel, han "bare" fant noe som var der fra før og "alltid" har vært der.

 

Hvis jeg får spoørre, hva tror du følelsene dine forteller deg om? Hvor ser det ut som om de kommer fra for deg?

Virker det for deg som at følelsene dine er en direkte refleksjon av det som foregår rundt deg?

Eller virker det som om de ikke har noe som helst å gjøre med det som foregår rundt deg?

Eller noe midt i mellom et sted?

[Gjest bruker-45896]

Følelsene mine forteller meg om følelsene mine. 

 

Hvor de kommer fra? 

 

Samme plass som alt annet. Fra intet. 

 

Det gir ikke mening å spørre om graden av relasjonen mellom følelser og det som foregår rundt en. Fordi når man undersøker dette finner man ut at alt er én prosess.

 

Til og med det å si at de er en direkte refleksjon blir feil, fordi dette bare er ord. Jeg opplever ikke verden i, eller som, ord.

Så lenge vi snakker om å "se på et dypere plan", altså.

Hvor dypt vil du gå? ;p

[Tankeinået]

Interessant.  
Hvilke undersøkelser har du gjort?

Dybden jeg snakker om er som forskjellen mellom å forstå at du må balansere for å holde deg på en tohjuls sykkel kontra å faktisk kunne sykle.
Gir det mening / Resonerer det med deg på noe vis?

[Gjest bruker-45896]

Helt normale undersøkelser hvor en kun observerer alt som entrer ens bevissthet.

 

Ja, det resonnerer. Eksempelet ditt beskriver jo forskjellen på teori og praksis.

 

Grunnen til at jeg svarer som jeg gjør er fordi du snakker om dybde. Og, igjen. Hvor dypt vil en gå? ;p

 

Disse konkrete prinsippene og ordene som beskriver dem ser jeg absolutt som nyttige og som veivisere. Spesielt for de som ikke har blitt utsatt for slike idéer. Eller kanskje innenfor psykologien/psykiatrien for de rette behandlere og de rette pasienter. Men det er altså det de er. Veivisere og hjelpere.

 

Ikke veien.

 

Den må alle gå selv. Og den er ikke laget av ord, selv om vi mennesker liker å tro det. Mye fordi ord er så nyttige for oss ellers.