Hvordan er ditt voksne liv påvirket av barndommen?

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Tenkte å lufte tanker samt høre fra andre hvordan de har blitt formet fra sin barndom

 

Jeg har en samboer, nyfødt barn og en hund. Leilighet-jobb-hytte har jeg også..og er bare i tyveårene

 

Jeg er veldig klar over alle aspekter ved meg selv,

Kunne jeg erklært meg selv som psykolog ( uten at jeg har noen form for utdanning på området) Er jeg rimelig sikker på at jeg kunne diagonalisert meg selv som ??

 

? settes pga jeg ikke tror jeg kunne gitt en diagnose.. nettopp fordi jeg er alt samtidig, men i heller små doser

 

Til tider kan si til meg selv "Er jeg psykopat? gal? filosof? livs nyter? lykkelig? rasjonell? deprimert? engstelig? redd?Et geni? Autist? eller rett å slett normal

Er nok litt av alt nevnt ovenfor og mer til, hvis vi skal følge medisinske termer så klart. I dagens samfunn skal alle ha en diagnose. Kanskje det er til det bedre.. kanskje ikke. Kun tiden vil vise

 

Utsatt for mobbing og utestengelse fra skolestart til slutt, har hatt bekjente/venner gjennom min tid også. Kjærester og det som følger en relativt normal skolegang. Mobbing o.l er ikke normalt for alle, men det er der i en stor grad

 

Barndommen min har fått meg til å bli en person som tenker over alt..Jeg kan se for meg X antall scenarioer om absolutt alt! fra godt til vondt. Nå kommer ingenting overraskende for meg lenger..det har det nok ikke gjort siden jeg gikk på barneskolen. 

-Hva skal jeg gjøre dersom X skjer

-Hvordan skal jeg forholde meg til det

-Hvordan løse det

-Hvordan hjelpe

-Hvordan hjelpe meg selv

-Hva skal jeg gjøre

-Hvordan oppføre seg

Etc etc..Listen er lengre og tar for seg det meste

 

Dette er kanskje fordi jeg som liten, måtte nettopp tenke slik før jeg evt dro på skolen

-hvordan skal jeg oppføre meg når X gir meg skylden for X som skjer

eller hvordan skal jeg hjelpe X som sitter i rullestol og de stjeler den i gym timen

Hvordan løse dette når X tar klærne mine når vi er på svømming

Hvordan oppføre meg rundt andre så ingen skal vite hva som egentlig skjer osv osv

 

Sånn gikk tankene.. og det gikk ikke lange tiden før jeg justerte meg for hvert bidige scenario de kunne utsette meg eller andre for.. jeg hadde rett å slett svaret før det skjedde. Kanskje den beste forsvarsmekanismen jeg kunne fått som kom til meg, Var relativt kompakt, sterk, større enn andre og vold kunne veldig fort blitt svaret for alt hadde jeg ikke fått dette i tankegangene mine

 

Over årene er jeg blitt veldig bevisst på meg selv.. Hvordan jeg ser på verden, meninger, personer osv

trenger ikke definere meg selv som noe, men jeg liker at jeg klarer å se det positive selv en situasjon kanskje ikke normalt sett er noe å se positivt på

 

Livet er for kort til å være sur, krangle og uroe seg for alt. Skulle ønske flere hadde fått dette aspektet og tenkt mer på hvor fantastisk alt kan være bare man ser seg rundt.

 

Men igjen..vi stammer jo fra dyr som har instinkter som til den dag idag driver mange av oss

 

Langt innlegg! men men Del tanker og opplevelser de som ønsker

 

 

 

Anonymous poster hash: cd038...a03

[ozone]

Et godt "forumspørsmål"!

 

Du svarer egentlig bra selv: "Er jeg psykopat? gal? filosof? livs nyter? lykkelig? rasjonell? deprimert? engstelig? redd?Et geni? Autist? eller rett å slett normal"

 

"Normal" er å være alle de tingene, og mer til, i passe doser. Det er når én tar overhånd at man "blir noe"

 

Vi tror alle at vi er så jæ... spesielle! Men det er kun fordi vi bare er inne i vårt eget hode, og ingen annens.

Vi har 24/7 tilgang til alle våre egne følelser, men ekstrem liten tilgang til noen andres. Derfor tror vi at vi føler så mye mer enn alle andre.

Det gjør vi selvsagt ikke.

 

Barndommen former oss mye mer enn noen tør innrømme, det er iallefall sikkert. Men det er ikke sikkert at den tøffe som var øverst på næringskjeden i barndommen har det så mye lettere som voksen; Det var jo en grunn til at han/hun var så frempå, og måtte hevde seg selv hele tiden...

[AnonymDiskusjon]

Er enig med ovennevnte her! Mange tror de føler og tenker mer enn alle andre.. 

 

men nå har det seg også slik at i noen tilfeller er det slik også..spesielt i lille norge

 

Her har man personene som har hele livet lagt opp på sølvfatet sitt og tilsynelatende ingen bekymringer utenom hvilke smak de skal ha på starbuckskaffen sin eller hvordan de skal finne en mindre t skjorte en Small til å vise frem muskler eller tights som løfter rumpa

 

Er nok en andel av oss som føler vi tenker mer en andre, men mange av oss føler seg nok alene siden vi sjeldent tar opp temaet..nettopp fordi vi lever skjult blant hverandre

 

Spør lærere som har holdt på i 40 år og se hva de svarer. Mange gode som dårlige såklart..men de som var gode og ville andre det beste kan forklare at barndommen styrer så mangt, 

 

Nå skal alle være best og ha mest, Mye gjennom foreldre som klager og forventer mer og mer

Har selv erfart flere som har gått på grunne etter for mye press av mor og far som mener vi tar sjansen vår for gitt, vi har så mye mer å leve for enn hva de hadde visstnok

 

Er litt trist at det er slik det er blitt..og hva vil denne generasjonen igjen lære barna sine ? Tiden vil vise

Nå skal likes og trutemunn samt operasjoner bestemme din egen suksess og vi hyller de som opprettholder dette fenomenet

Anonymous poster hash: cd038...a03

[AnonymDiskusjon]

Mitt voksne liv er sterkt preget av barndommen. Kommer fra er ryddig og rent hjem med religiøs mor og far som var gift frem til jeg var 10 år. Da forsvant far ut av livene våre og det gjorde også hans familie som bestod av flere menn som senere ble tatt med barneporno og dømt for flere overgrep. Jeg snakket aldri om mine overgrep før jeg var godt voksen og derfor har jeg alltid slitt med forhold til menn. Jeg stikker når det blir seriøst og jeg suser rundt i min egne boble som er trygg og kjent. Jeg er ateist også. Egentlig litt trist, for hadde jeg vært kristen, så hadde jeg trodd på at disse mennene vil brenne ihelvete i en evig pinsel?

 

Jeg har barn, men ikke sammen med far til barna. Vært singel i.... tja.. 5 år eller noe slikt og funnet ut at det er det beste for meg. Jeg har få, men nære venner. Likevel snakker jeg ikke med vennene mine om det som er innerst inne i meg. Jeg ble mobbet på skolen og trodde jeg hadde en bestevenn, men alle hemmelighetene sprakk da hun fikk tilbud om å numre meg for å bli med i den populære gjengen. Stoler ikke på noen.

 

Ler og smiler hele tiden. Er morrokumlpen i gjengen og den som har det verst inni seg. Men det ser de ikke, for jeg slipper de aldri tett nok innpå meg til at de kjenner meg godt nok. Blir kalt "mannehater" av gutta fordi jeg er tydelig på at jeg ikke ønsker meg noen mann (noe de ikke forstår), mens sannheten er at jeg ikke tør å la menn ta på meg.

 

Jeg er for det meste det man kaller mislykket og har liten tro på at jeg vil oppnå suksess. Samtidig vet jeg at jeg er intelligent nok, men jeg kalkulerer og velger det som er trygt hele tiden. Da tar jeg aldri noen sjanser. Jeg er kronisk syk både fysisk og psykisk og kan ikke jobbe per nå, noe som får meg til å bli enda mer mislykket.

 

Jeg er nok alt for preget av barndommen min. Har flere ganger vært hos psykolog, men jeg snakker ikke med mannlige psykologer og de kvinnelige snakker jeg med Tim det kommer til overgrepene og jeg nekter å snakke visere. Jeg har lagt det aå langt bak at jeg tror det blir alt for tøft å dra det frem. Tiden er ikke inne enda.

 

Psykisk sett tror jeg at jeg er deprimert, apatisk, manipulerende og svak.

 

Anonymous poster hash: a5d5b...0b4

[Civilix]

Når jeg leser gjennom erfaringene folk har postet her kan jeg ikke unngå å tro at dere ikke kjenner til Forer effekten, det er veldig vanskelig for en person å selv vite i hvilken grad og på hva måte deres erfaringer har påvirket dem.

 

Legger med i en spoiler tag her teksten til ett forer-eksperiment, folk flest(i vesten) vil si at denne generelle testen er 80% eller mer riktig om dem. Når man kjører eksperimentet sier man til hver deltager at teksten er tilpasset tilbakemelding til hver enkelt etter ett intervju, men intervjuet er bare en distraksjon og teksten blir ikke påvirket av de faktiske svarene.

 

Resultatene har vært reprodusert i flere vestlige land og viser at vi alle er villige til å ta ting som gjelder alle å gjøre det til ting som er unike ved oss selv.

 

 

You are a person prone to bouts of self-examination. This is in sharp contrast to a striking ability you have developed to appear very socially engaged, even the life and soul of the party; but in a way that only convinces others. You are all too aware of it being a façade.
 
This means that you will often be at a gathering and find yourself playing a part. While on the one hand you’ll be talkative and funny, you’ll be detaching yourself to the point where you will find yourself watching everything going on around you and feeling utterly unable to engage. You’ll play conversations back to yourself in your head and wonder what that person really meant when he said such-and-such — conversations that other people wouldn’t give a second thought to.
 
How have you learned to deal with this conflict? Through exercising control. You like to show a calm, self-assured fluid kind of stability (but because this is self-consciously created, it will create bouts of frustrated silliness and a delight in extremes, or at least a delight in being seen to be extreme). You most easily recognise this control in how you are with people around you. You have learned to protect yourself by keeping people at bay. Because in the past you have learned to be disappointed by people (and because there were issues with you adjusting to your sexuality), you instinctively keep people at arms’ length, until you decide they are allowed over that magic line into your group of close friends. However, once across that line, the problem is that an emotional dependency kicks in which leaves you feeling very hurt or rejected if it appears that they have betrayed that status.
 
Because you are prone to self-examination, you will be aware of these traits. However, you are unusually able to examine even that self-examination, which means that you have become concerned about what the real you is. You have become all too aware of façades, of sides of yourself which you present to the world, and you wonder if you have lost touch with the real and spontaneous you.
 
You are very creative, and have tried different avenues to utilize that ability. It may not be that you specifically, say, paint; it may be that your creativity shows itself in more subtle ways, but you will certainly find yourself having vivid and well-formed ideas which others will find hard to grasp. You set high standards for yourself, though, and in many ways are a bit of a perfectionist. The problem is, though, that it means you often don’t get stuff done, because you are frustrated by the idea of mediocrity and are wearied by the idea of starting something afresh. However, once your brain is engaged you’ll find yourself sailing. Very much this will likely lead to you having considered writing a novel or some such, but a fear that you won’t be able to achieve quite what you want stops you from getting on with it. But you have a real vision for things, which others fall short of. Particularly in your academic/college situation, you are currently fighting against restraints upon your desire to express yourself freely.
 
Your relationship with your parents (there is a suggestion that one is no longer around, or at least emotionally absent) is under some strain. You wish to remain fond of them but recent issues are causing frustration – from your side far more than theirs. In fact they seem unaware of your thoughts on the matter. Partly this is because there are ways in which you have been made to feel isolated from certain groups in the past – something of an outsider. Now what is happening is that you are taking that outsider role and defending it to the point of consciously avoiding being part of a group. This will serve you well in your creative and career pursuits. You have an enormous cynicism towards those who prefer to be part of a group or who exhibit any cliquey behaviour, and you always feel a pang of disappointment when you see your ‘close’ friends seeming to follow that route. Deep down it feels like rejection.
 
However, for all that introspection, you have developed a sensational, dry sense of humour that makes connections quickly and wittily and will leave you making jokes that go right over the heads of others. You delight in it so much that you’ll often rehearse jokes or amusing voices to yourself in order to ’spontaneously’ impress others with them. But this is a healthy desire to impress, and although you hate catching yourself at it, it’s nothing to be so worried about.
 
There’s also an odd feeling that you should have been born in a different century. You might be able to make more sense of that than I can.
 
There are some strong monetary shifts taking place at the moment. Both the recent past and what’s in store over the next few months represent quite a change.
 
You have links at the moment with people abroad, which are quite interesting, and will look to yield worthwhile results. You’re naturally a little disorganized. A look around your living space would show a box of photos, unorganised into albums, out-of-date medicines, broken items not thrown out, and notes to yourself which are significantly out of date. Something related to this is that you lack motivation. Because you’re resourceful and talented enough to be pretty successful when you put your mind to things, this encourages you to procrastinate and put them off. Equally, you’ve given up dreams a little easily when your mind flitted elsewhere. There are in your home signs of an excursion into playing a musical instrument, which you have since abandoned, or are finding yourself less interested in. (This may alternatively relate to poetry and creative writing you’ve briefly tried your hand at and left behind you.) You have a real capacity for deciding that such-and-such a thing (or so-and-so a person) will be the be all and end all of everything and be with you for ever. But you’d rather try and fail, and swing from one extreme to the other, than settle for the little that you see others content with.
 
Conclusion: It’s very interesting doing your reading, as you do present something of a  conundrum, which won’t surprise you. You are certainly bright, but unusually open to life’s possibilities – something not normally found among achieving people. I’d say you’d do well to be less self-absorbed, as it tends to distance you a little, and to relinquish some of the control you exercise when you present that stylized version of yourself to others. You could let people in a little more, but I am aware that there is a darkness you feel you should hide (much of this is in the personal/relationship/sexual area, and is related to a neediness which you don’t like).
 
You really have an appealing personality – genuinely. Many thanks for doing this, and for offering something far more substantial than most.

 

[Andysowhatgg]

Tja, barndommen min har handlet mye om mobbing, skilte foreldre, mye flytting og tja, lite familie tilkobling. Det gjør at jeg at vansker med tilkoblet meg til andre mennesker. Eller jeg vet ikke veldig hva en sånn "dyp" tilkobling til mennesker vil si. Det er en haug med andre ting jeg ikke har lært.

 

Men jeg skulle ikke tro at det er noe værre enn at jeg kan lære det. Selv om noe som, dyp tillitsfølelse er nok vanskelig å lære. Men den kommer vel en eller annen dag

 

Ellers har jeg vel biologiske begrensninger som alle andre. Så jeg har jo hatt de i barndommen også. Vet ikke om de merker meg noe mer enn at jeg har behov for å vite om mine egne begrensninger.

[passionforrelaxing]

Til tider kan si til meg selv "Er jeg psykopat? gal? filosof? livs nyter? lykkelig? rasjonell? deprimert? engstelig? redd?Et geni? Autist? eller rett å slett normal

Er nok litt av alt nevnt ovenfor og mer til, hvis vi skal følge medisinske termer så klart. I dagens samfunn skal alle ha en diagnose. Kanskje det er til det bedre.. kanskje ikke. Kun tiden vil vise

 

 

Hvordan blir man filosof ifølge medisinske termer?