Datter som ikke (!) vil i barnehagen

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg har en datter som ble 3 år i Juli og ikke lenger vil i barnehagen. Hun er en veldig sosial og glad jente, som elsker (!) å leke - som kanskje mange andre på denne alderen. Hun har byttet til "mellom" avdelingen for rundt 3 måneder siden, og de siste tre ukene vil hun absolutt ikke i Barnehagen. Jeg er klar over at dette er normalt i en slik alder, men jeg føler dette er utover normalt.

 

Før når hun var på små avdelingen var det selvfølgelig perioder med skriking, men det gikk fort over. 

Nå som hun har kommet på en ny avdeling virker det som at hun *Virkelig ikke* vil i barnehagen. Hun starter allerede dagen før med at hun ikke vil i BHG. På morgenkvisten starter hun også dagen med at hun ikke vil i barnehagen, hun spiser heller ikke frokost lenger i barnehagen. Skriker, sutrer og klager fra vi står opp til hun er levert. I det siste har hun og begynt med trusler som at hun ikke kommer til å spise og ikke vil ha mat. Jeg jobber i Nordsjøen og har nå vært borte i en uke, mor sier at det er veldig ille nå. Det er ikke skriking når hun forlater, men rett og slutt full hyling og, ja.. panikk. Hun tar helt av rett og slett. Hun ber oss også hente henne tidlig hver dag.

 

Noen ganger har hun også nevnt at ingen vil være lamme henne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette, da hun har en god venninne i BHG, som hun også har vært sammen med 3-4 ganger på fritiden. Det er unger der fra 3 - 5 år, så noen er ganske store. Vi har tatt det opp med BHG (før det ble riktig ille) og de sier at vi må være bestemte og bare levere henne. De sier også at det som regel går fort over. Hun har også sagt at ingen vil være sammen med henne og at hun ikke har noen venner, dette nevnte vi til BHG, men de sa at hun har mange venner å være sammen med. 

 

Føler at pappahjertet tar helt over hær, får rett og slett ondt i hjertet av denne prosessen. Noen dager er hun også på lilleavdelingen når vi henter henne, fordi hun har gått dit på "besøk". I dag sa mor at hun hadde sagt " *navn* sier at jeg ikke får være sammen med hun/dem". Denne personen er den gode venninnen jeg refererte til lenger opp. Hvordan skal en forholde seg til dette? Ligger det noe bak, eller er hun veldig smart og kan spille de riktige kortene?

 

Takker for alle gode svar.

 

Anonymous poster hash: b8c6b...c08

[BuffyAnneSummers]

Det høres ut som om hun vet hvordan hun skal få deg og moren til å synes synd på henne, og hun melker det selvsagt for alt det er verdt da hun er ett barn og klarer ikke tenke langsiktig på samme måte som voksne mennesker. 

Kan kanskje være en ide å få henne evaluert, bare for å se om hun faktisk har noen ekstra problemer i hverdagen eller om hun rett og slett driver med skrøner. Husk at barn også kan være ganske rare og kjappe i avtrekkeren når det gjelder å si eller gjøre ting så er fult mulig at hun fikk høre det av en venn som hun har fortsatt å leke med (at ingen driver med skrøner). 

 

[Corp Por]

hva sier de ansatte om hvordan dagene hennes er?

Min første tanker at det siste dere burde gjøre er å belønne denne oppførselen med en endring.

Barn er ekstremt flinke på å manipulere oss foreldre og de vet ikke hva som er best for dem. 

 

Jeg kjenner ei som ikke ville være i barnehagen når hun var liten og mora ble hjemme med henne i flere år.

Jentungen ble asosial og redd all sosial omgang og har ingen egentlige venner som voksen. Jeg klarer ikke å unngå å tenkte at ting kanskje hadde vært annerledes dersom jentungen ble "tvunget" til å akklimatisere seg, utvikle antenner og lære seg å overkomme frykt.

 

Det sagt - De ansatte ser hundrevis av barn gjennomgå alle slike faser daglig så spør dem til råds. De vil antagelig se stor forskjell på fase og ekte frykt. Med dagens ekstreme holdninger til PK og pedagogikk så regner jeg iallefall ikke med at slikt blir underdrevet idag.

 

forøvrig - mobbing starter veldig tidlig.

De lærer å forskjellsbehandle og utfrysing veldig tidlig og mange foreldre oppmuntrer til slik oppførsel.

Kan det være en ide å kjøre på med litt playdates for å gi ungen en følelse av sosial mestring hjemme dersom det, mot formodning, skulle være tilfelle at hun har vanskelig for å finne noen faste lekevenner i barnehagen?

Endret 24. oktober 2017 av Invader Zim

[MysticoN]

Har ei lita ei selv og kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.

 

Snakk med barnehagen, stemmer det din datter forteller deg med hva som faktisk skjer i barnehagen?

Hvordan er hun ved henting? Observer ho litt uten at ho ser deg.

 

Mi hadde det samme når ho byttet avdelig (hennes beste venninne er 1 år yngre så ho er enda på småbarns avdelingen). Ingen vil leke med meg, det er kjedelig, vil ikke, er kvalm osv osv.

Men når jeg henter henne er det som oftest god stemning og noen ganger klager ho på at i henter ho for tidlig (henter ho så og si samme tid hver dag). De som jobber der sier også at ho er i leik med andre barn stort sett hele tiden. Problemet vårt kan også ha litt med at mor og far gikk fra hverandre nå ho var 3 år.

 

 

Husk at barn vet at hvordan de skal "lure/manipulere" pappan sin, og de er mye flinkere til det enn hva vi tror

Men etter ei uke eller 2 så forsvant klagene og ho koser seg på nytt. Bestevennina møter ho ofte når de har ute tid og jeg prøver å ordne aktiviteter med ho hver uke jeg har min datter.

 

 

Lykke til

[unik42]

Prat med de ansatte og lag en plan sammen med dem på hvordan dagene skal være. Prøv samtidig å sosialisere med andre barnehageunger på fritiden, slik at hun blir venner med dem og. Så skal du se det løser seg.

 

Vi hadde samme problemet vi og.