Hvordan starte en samtale via SMS med en jente uten å høres desperat ut.

[Gutt 15år]

Hei. Jeg liker en jente som går i klassen min, men jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal starte en helt normal samtale med henne. I friminuttene er vi stortsett en gjeng på 3-5 stykker, så jeg får ikke snakket så mye om personlige ting. Det eneste jeg vet er hva hun heter og hvor hun bor. Jeg vil bare starte en helt normal samtale, men jeg vil ikke høres desperat ut. Noen som har noen tips til hvordan jeg kan starte en samtale på SMS, uten ar det høres for kleint ut

[Skandinav]

Hei. Jeg heter Gutt 15 år og har lagt merke til deg. Du virker veldig ålreit og jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med deg.

[selv94]

Du vet en ting til om henne, og det ee nummeret hennes. Hvor fikk du det fra?

[salamishit]

Hvorfor ikke bare snakke med henne i klassen? kanskje litt weird om du aldri snakker med henne i klassen også begynner du å tekste henne

[Gavekort]

SMS er en privat ting. At du har snoket deg frem til nummeret kan virke skremmende. Bruk Facebook eller snakk face to face.

[FranZe]

SMS er en privat ting. At du har snoket deg frem til nummeret kan virke skremmende. Bruk Facebook eller snakk face to face.

 

Facebook er jo face to face?    

 

Ja, det er vel litt merkelig at det plutselig tikker inn en sms. 

Endret 22. oktober 2017 av FranZe

[Skandinav]

I gamle dager, på fasttelefonens tid, før noen av dere var født, fikk hver husholding utdelt en telefonkatalog. Den var på mange hundre sider og man fant en person ved å søke på etternavnet. Ettersom hver husholdning bare hadde en telefon, og abonnementet nesten utelukkende stod på far i huset, måtte man kjenne til hans fornavn. Men hvis han hette Jens Haugen, var det greit å vite at de bodde på kongensgate 10, ellers var det mange nummer å velge mellom, i sær hvis man bodde i en mellomstor by.

 

Før man ringte, var det ikke mulig å sende beskjeder annet enn på post. Det var jo ikke naturlig å sende et brev å si at jeg ringer deg på mandag kl 16, vent ved telefonen. Man måtte bare ringe. Man kunne også sende "frierbrev". Det var creepy tider det.

[LabWeiler]

I gamle dager, på fasttelefonens tid, før noen av dere var født, fikk hver husholding utdelt en telefonkatalog. Den var på mange hundre sider og man fant en person ved å søke på etternavnet. Ettersom hver husholdning bare hadde en telefon, og abonnementet nesten utelukkende stod på far i huset, måtte man kjenne til hans fornavn. Men hvis han hette Jens Haugen, var det greit å vite at de bodde på kongensgate 10, ellers var det mange nummer å velge mellom, i sær hvis man bodde i en mellomstor by.

Og var det flere med samme for og etternavn var det bare å ta ringerunden, eller rykke tilbake til start og manne seg opp til å ta kontakt på skolen.

 

Telefonkatalogen i telefonkiosken var kjekk å ha hvis alle sidene var der, vel og merke.