Psykisk veldig langt nede.

[Gouldfan]

 

Det er klart sikkert greit å spise bra og å trene.. Men først må man ha energi til dette og mindre angst for å få dette til.

 

 

Du snur opp-ned på det. Du FÅR energi AV å trene. Man må tvinge seg ut i starten, deretter går det lettere og lettere.

 

Antideppressiva er jeg meget skeptisk til. Først bør man i hvert fall endre livsstil og se om det hjelper, noe det sannsynligvis gjøre. Er man fortsatt deppa ETTER at man har gjort alt det som nevnes i videoen, DA kan man KANSKJE oppsøke profesjonelle og få utskrevet antidepressiva.

Poenget mitt var at man ikke har noe energi når man er depressiv. Man klarer ikke stå opp, klarer omtrent ikke spise, dusje.. alt er et slit, man kjemper for å gjennomføre spising og hygiene. Ting som er livsnødvendig...

 

Fortell meg hvordan i helvete man da skal klare å trene.

 

Å gå tur er ofte mulig og hjelp på merk en god dag..

 

Legg til angst om det gjelder et treningssenter...

 

Jeg er i forholdsvis god form, men idag måtte jeg skippe hele tre fire øvelser jeg gledet meg til..

 

Har du noengang hatt månedsvis seriøs depresjon?

 

Det virker ikke sånn.

 

Dersom du hadde vist, så hadde du skjønt.

 

JA man får sef mer energi av å trene, men for å kunne trene må man ha energi! Du kan sammenligne det med en bil på tom tank.

 

Det er bra for en bil å være i bruk, står den for lenge parkert i flere måneder osv.

 

Men på tom tank kommer du ingen vei.. man må ha energi.

Endret 21. oktober 2017 av Gouldfan

[VRK18]

 

 

Det er klart sikkert greit å spise bra og å trene.. Men først må man ha energi til dette og mindre angst for å få dette til.

 

Du snur opp-ned på det. Du FÅR energi AV å trene. Man må tvinge seg ut i starten, deretter går det lettere og lettere.

 

Antideppressiva er jeg meget skeptisk til. Først bør man i hvert fall endre livsstil og se om det hjelper, noe det sannsynligvis gjøre. Er man fortsatt deppa ETTER at man har gjort alt det som nevnes i videoen, DA kan man KANSKJE oppsøke profesjonelle og få utskrevet antidepressiva.

Poenget mitt var at man ikke har noe energi når man er depressiv. Man klarer ikke stå opp, klarer omtrent ikke spise, dusje.. alt er et slit, man kjemper for å gjennomføre spising og hygiene. Ting som er livsnødvendig...

 

 

Det er et slit, men man klarer hvis man vil. 

 

Endret 21. oktober 2017 av VR-katten

[Gouldfan]

 

 

 

Det er klart sikkert greit å spise bra og å trene.. Men først må man ha energi til dette og mindre angst for å få dette til.

 

Du snur opp-ned på det. Du FÅR energi AV å trene. Man må tvinge seg ut i starten, deretter går det lettere og lettere.

 

Antideppressiva er jeg meget skeptisk til. Først bør man i hvert fall endre livsstil og se om det hjelper, noe det sannsynligvis gjøre. Er man fortsatt deppa ETTER at man har gjort alt det som nevnes i videoen, DA kan man KANSKJE oppsøke profesjonelle og få utskrevet antidepressiva.

Poenget mitt var at man ikke har noe energi når man er depressiv. Man klarer ikke stå opp, klarer omtrent ikke spise, dusje.. alt er et slit, man kjemper for å gjennomføre spising og hygiene. Ting som er livsnødvendig...

 

Det er et slit, men man klarer hvis man vil.

 

https://www.youtube.com/watch?v=ykvC3QXJb18

Ikke gi meg sånne bullshit youtubere.

 

Jeg har hatt seriøs rimelig kortvarig depresjon, men ikke alvorlig depresjon. Dvs ikke suicidale tanker, og ikke mer enn ca en til to måneder.

 

Det finnes mange alvorlig deprimerte som er innlagt og ikke kommer opp av senga...

 

Det der YouTube YOU CAN! Think Positive fucket.. er så hjernedødt som mulig....

 

Det er et hån mot folk som virkelig sliter.

 

 

Er det noen som tror at Dr.Phil er doktor???

 

Mmmkey han er ikke det, og han youtuberen eller andre med rosa happy tanker ser ting fra sin egen navle..

Endret 21. oktober 2017 av Gouldfan

[VRK18]

Det der YouTube YOU CAN! Think Positive fucket.. er så hjernedødt som mulig....

 

 

Det er fakta. Tenker du positivt så blir du ikke "deprimert". Folk er "deprimerte" fordi de sitter inne hele dagen og tenker negative tanker. 

[Gouldfan]

 

Det der YouTube YOU CAN! Think Positive fucket.. er så hjernedødt som mulig....

 

Det er fakta. Tenker du positivt så blir du ikke "deprimert". Folk er "deprimerte" fordi de sitter inne hele dagen og tenker negative tanker.

Hadde det vært så enkelt så hadde ingen vært deprimerte..

 

Det er jo ingen som vil være/ha det sånn.

 

Det er hendelser i livene våre som årsaker sånt.

 

Feks familie, kjærlighetssorg, økonomi eller dødsfall.

 

Kjemiske reaksjoner i hjernen kan bli som slagg, det går ikke bort ved å tenke på rosa enhjørninger og happy thoughts..

 

Noen er mer disponert enn andre.

 

Men poenget er at det må sees på som en periode, problemet med folk som er suicidale er jo at de tror de er i helvete for alltid.

 

Uansett hvilken sykdom man har, dersom man har det lenge nok feks flere måneder, så ser man ikke at det skal endre seg.

 

Man bør ikke tenke rosa happy tanker, men man bør ha innsikt å se at ting kan endre seg.

 

Rosa tanker endrer ikke dette. Tid endrer det derimot.

Endret 21. oktober 2017 av Gouldfan

[VRK18]

Det er jo ingen som vil være/ha det sånn.

 

Er ikke så sikker på det. Det har nesten blitt en motegreie å være "deprimert". I enkelte kretser gir det nærmest status, og man blir sett ned på om man er happy. 

[VRK18]

Det er hendelser i livene våre som årsaker sånt.

Feks familie, kjærlighetssorg, økonomi eller dødsfall.

 

 

 

Det kalles sorg, angst osv. Helt naturlig i visse situasjoner. Men som du sier er det forbigående. 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Livet er en veldig stor utfordring nesten uoverkommelig. 

 

Jeg tenker på at jeg er på riktig forum nå. Jeg er veldig fortvilet og gruer meg til hver dag. Hvis du har lest den tråden som ble stengt , så vet du hva det dreier seg om. Og at vi har en sønn på 24 som det er litt styr rundt. Og vi bor ikke i samme by. Min datter bor helt oppe i Harstad. Så å skulle ta opp et samlivsbrudd nå, er dårlig timing. Nå må jeg komme meg opp psykisk og få orden på alt jeg strever med, og det er ikke lite. Jeg tenker ofte over de mulighetene jeg har. Og jeg orker ikke leve i 10 år til med sterke depresjoner. 

 

 

Føler med deg min venn. Har vært heldig nok at det ikke har vært like ille, men det er ikke langt fra å være såpass. 

 

Tenker du må gjøre som @nacario skrev som første svar: ta kontakt og gå til poliklinikken. Om det blir enda verre vil jeg faktisk anbefale å legge seg inn på psykiatrien slik at du kan få bedre behandling der. Men da må du være sikker på at familien klarer seg innen du er lagt inn. Eventuelt er å få hjelp av folk du kjenner til å ta vare på sønnen din en stund, slik at du og din kjære eventuelt kan få det litt rolig rundt dere. 

 

Hver gang jeg leser slike innlegg gjør det utrolig vondt, det er virkelig vanskelig å lese det du skriver, men husk at det er folk der ute som sliter med det samme, og man må jobbe aktivt for å slippe disse vonde tankene, du må jobbe med deg selv. 

[jae-ols]

Jeg har gått i poliklinikk mange ganger, det hjelper ikke stort. Dårlig kjemi med behandler. Jeg vil ha ei dame, de er bedre å snakke med. Greier ikke å åpne meg og lyver og pynter på virkeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan. Sønnen min bekymrer meg og det gjør også mye annet. Jeg er langt nede på stigen nå. Ingen tar meg på alvor. Hun jeg bor sammen med, sier at jeg må "ta meg sammen" Så der er det ikke mye hjelp å få. 

[nacario]

Jeg har gått i poliklinikk mange ganger, det hjelper ikke stort. Dårlig kjemi med behandler. Jeg vil ha ei dame, de er bedre å snakke med. Greier ikke å åpne meg og lyver og pynter på virkeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan. Sønnen min bekymrer meg og det gjør også mye annet. Jeg er langt nede på stigen nå. Ingen tar meg på alvor. Hun jeg bor sammen med, sier at jeg må "ta meg sammen" Så der er det ikke mye hjelp å få. 

Du får spørre om du kan få en annen behandler. Det finnes gode og dårlige psykiatere som med alt annet, men psykiatri er ikke alltid like konkret som somatikk hvor du har brukket en arm og følger en gitt behandling. Hvis du treffer en psykiater i ny og ne på hans kontor er det ikke gitt at han kan lese deg fullstendig, eller sette seg inn i din situasjon, hvertfall hvis du motarbeider dette. Du burde jobbe med å fortelle sannheten, hva hvis du har holdt tilbake i alle disse år, hvordan skal du da få behandling hvis du forteller psykiateren at du har det "midt på tre" og fremstår bedre humørmessig enn det du er? Dette bør du klare, hvis ikke fortsetter du i samme løp hvor du får utløp her på forumet om hvor ille du har det, mens foran de som faktisk kan gjøre noe blir det et skuespill. Dette er jo en evig sirkel i sorg og offerrolle, dette er det kun du som avgjør om du vil fortsette med eller faktisk fortelle hva, hvor, hvordan så du kan få hjelp fra psykiater. Hadde du vært innlagt hadde de nok fått napp på dine tunge tanker ved å kunne observere deg over tid.

[jae-ols]

 

Jeg har gått i poliklinikk mange ganger, det hjelper ikke stort. Dårlig kjemi med behandler. Jeg vil ha ei dame, de er bedre å snakke med. Greier ikke å åpne meg og lyver og pynter på virkeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan. Sønnen min bekymrer meg og det gjør også mye annet. Jeg er langt nede på stigen nå. Ingen tar meg på alvor. Hun jeg bor sammen med, sier at jeg må "ta meg sammen" Så der er det ikke mye hjelp å få. 

Du får spørre om du kan få en annen behandler. Det finnes gode og dårlige psykiatere som med alt annet, men psykiatri er ikke alltid like konkret som somatikk hvor du har brukket en arm og følger en gitt behandling. Hvis du treffer en psykiater i ny og ne på hans kontor er det ikke gitt at han kan lese deg fullstendig, eller sette seg inn i din situasjon, hvertfall hvis du motarbeider dette. Du burde jobbe med å fortelle sannheten, hva hvis du har holdt tilbake i alle disse år, hvordan skal du da få behandling hvis du forteller psykiateren at du har det "midt på tre" og fremstår bedre humørmessig enn det du er? Dette bør du klare, hvis ikke fortsetter du i samme løp hvor du får utløp her på forumet om hvor ille du har det, mens foran de som faktisk kan gjøre noe blir det et skuespill. Dette er jo en evig sirkel i sorg og offerrolle, dette er det kun du som avgjør om du vil fortsette med eller faktisk fortelle hva, hvor, hvordan så du kan få hjelp fra psykiater. Hadde du vært innlagt hadde de nok fått napp på dine tunge tanker ved å kunne observere deg over tid.

 

Jeg var innlagt i 2009, men bare i noen få dager. Da de anså meg frisk nok til å gå ut i samfunnet. Da hadde sønnen vår kommet under barnevernet og alt var kaos. Jeg var så langt nede. Slik jeg ser det så forstår de ikke hvor ille jeg har det. Jeg klager nok for lite. Kona mi støtter meg ikke i det hele tatt. Fastlegen tar det ikke alvorlig. Bare på nettet får jeg uttrykt hvor desperat jeg er. Det er lettere å skrive det ned. Og at jeg bare går og gleder meg til den dagen det blir helt mørkt. 

[nacario]

 

 

Jeg har gått i poliklinikk mange ganger, det hjelper ikke stort. Dårlig kjemi med behandler. Jeg vil ha ei dame, de er bedre å snakke med. Greier ikke å åpne meg og lyver og pynter på virkeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan. Sønnen min bekymrer meg og det gjør også mye annet. Jeg er langt nede på stigen nå. Ingen tar meg på alvor. Hun jeg bor sammen med, sier at jeg må "ta meg sammen" Så der er det ikke mye hjelp å få. 

Du får spørre om du kan få en annen behandler. Det finnes gode og dårlige psykiatere som med alt annet, men psykiatri er ikke alltid like konkret som somatikk hvor du har brukket en arm og følger en gitt behandling. Hvis du treffer en psykiater i ny og ne på hans kontor er det ikke gitt at han kan lese deg fullstendig, eller sette seg inn i din situasjon, hvertfall hvis du motarbeider dette. Du burde jobbe med å fortelle sannheten, hva hvis du har holdt tilbake i alle disse år, hvordan skal du da få behandling hvis du forteller psykiateren at du har det "midt på tre" og fremstår bedre humørmessig enn det du er? Dette bør du klare, hvis ikke fortsetter du i samme løp hvor du får utløp her på forumet om hvor ille du har det, mens foran de som faktisk kan gjøre noe blir det et skuespill. Dette er jo en evig sirkel i sorg og offerrolle, dette er det kun du som avgjør om du vil fortsette med eller faktisk fortelle hva, hvor, hvordan så du kan få hjelp fra psykiater. Hadde du vært innlagt hadde de nok fått napp på dine tunge tanker ved å kunne observere deg over tid.

 

Jeg var innlagt i 2009, men bare i noen få dager. Da de anså meg frisk nok til å gå ut i samfunnet. Da hadde sønnen vår kommet under barnevernet og alt var kaos. Jeg var så langt nede. Slik jeg ser det så forstår de ikke hvor ille jeg har det. Jeg klager nok for lite. Kona mi støtter meg ikke i det hele tatt. Fastlegen tar det ikke alvorlig. Bare på nettet får jeg uttrykt hvor desperat jeg er. Det er lettere å skrive det ned. Og at jeg bare går og gleder meg til den dagen det blir helt mørkt. 

 

Igjen se uthevet del. Det at du er ærlig her og får en slags støtte i nuet kan også bidra til at du ikke er ærlig ved fastlege/psykiater treff. Men alt som sier her relatert din sak har veldig liten effekt, annet enn at du får tømt ut litt av et full beger. Igjen, vær ærlig med deg selv ved å stå på dine krav. Kommer du ikke gjennom med fastlegen så bytter du til en annen. Samme gjelder psykiateren din, men virker mer med sistnevnte at du må begynne å fortelle hele sannheten. Det er dette det dreier seg om, du kommer aldri videre med mindre du får til denne relasjonen med din behandler. Hvordan kan de hjelpe deg hvis du ikke forteller hva problemet er? For å få hjelp må man åpne opp, eller aksepter tingenes tilstand. Nå gir jeg deg mange eksempler på samme sak, men du trenger påminnelse om hvor viktig denne endringen er da du aldri vil komme deg videre hvis ikke.

Endret 22. oktober 2017 av nacario

[Gouldfan]

 

Det er jo ingen som vil være/ha det sånn.

Er ikke så sikker på det. Det har nesten blitt en motegreie å være "deprimert". I enkelte kretser gir det nærmest status, og man blir sett ned på om man er happy.

Det har blitt in å ha angst også...

 

Men de som virkelig sliter har ikke noe med dette å gjøre.

 

At folk i det hele tatt snakker in depresjon og ångest er bare bra.. For da blir sånn type sykdom mer akseptert.

 

 

Vi snakker om sykdom nå. Alvorlig depresjon er noe helt annet enn sunn melankoli.

 

Jeg er solid melankolsk og kritisk til verden.

 

For å ikke være kritisk til verden idag så må man jo være dum eller miss et eller annet...

 

Depresjon er noe annet enn å være litt nedfor.

 

Jeg skjønner at få her inne har hatt depresjon.

 

Å være litt nedfor kan sammenlignes med å få et blåmerke.

 

En depresjon kan sammenlignes med å brekke et ben eller åpent brudd.

 

Hva sammenligner jeg det med???

 

 

Tid!

 

Et blåmerke en til to uker.

 

Et brukket ben 2-3 måneder, åpent brudd 5-6 måneder.

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har blitt henvist til psykiatrisk poliklinikk. Gått der flere ganger, uten at det hjelper. Det gjør ikke det når depresjonene har holdt det gående i 

30 år. Da blir du ikke bedre. Jeg er redd ballasten jeg har med meg er for sterk og kraftig og en rekke andre familiære forhold gjør det helt håpløst. Innlagt for selvmordsforsøk en rekke ganger. Og nå har det igjen skjedd ting i familien som gjør meg urolig. Det skjer negative ting hele tiden, det blir aldri ro. Jeg har angst og sover veldig dårlig. Jeg kommer fra et hjem preget av vold og fyll, det har ruinert livet mitt. Og jeg er godt oppe i årene. Antideppresiva gjør at du legger på deg, så blir jeg enda mer deprimert. Gleder meg til hver kveld og får lagt meg. Da er det rolig i åtte timer. 

 

Da sover du vel ikke såå dårlig

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Anonymous poster hash: 269c2...b35

[AnonymDiskusjon]

Jeg har gått i poliklinikk mange ganger, det hjelper ikke stort. Dårlig kjemi med behandler. Jeg vil ha ei dame, de er bedre å snakke med. Greier ikke å åpne meg og lyver og pynter på virkeligheten. Jeg gjør så godt jeg kan. Sønnen min bekymrer meg og det gjør også mye annet. Jeg er langt nede på stigen nå. Ingen tar meg på alvor. Hun jeg bor sammen med, sier at jeg må "ta meg sammen" Så der er det ikke mye hjelp å få. 

 

Først ville jeg ha byttet behandler. Dette er noe av det viktigste som må være på plass (egen erfaring). Hvordan mener du at behandler skal kunne ta deg på alvor hvis du sitter å lyver og pynter på ting? Det er også enkelte som har vanskelig for å si ting som det er, noen mer enn andre. Når en får spørsmålet om hvordan det går svarer 99% bra, men det er også løgn. Dette tyder vel på at ting generelt kan være vanskelig å prate om? 

 

Hvis en da skal sitte der å utlevere seg selv til en annen person krever dette en god porsjon tillit og det som er. Selv hadde jeg ikke pratet hvis dette ikke var tilstede.

 

Ellers må jeg bare si at det virker mye verre enn slik det egentlig er. Du overdriver problemene dine. Selv om at du føler at problemene er så store som du skal ha det til, så er de ikke det. Så hvis en ser det på den litt positive siden her så vet du egentlig at det finnes håp 

 

Jaja, vet at det ikke er så forbanna enkelt. Har det slik selv. Forrige helg så hadde jeg ikke vært utenfor døren på en uke (med små barn i hus skal det godt gjøres å få til noe slikt), men når en så langt nede hjelper det veldig lite at en kommer og sier: En kan hvis en vil.... som det tidligere er nevnt i tråden. Det er største vitsen jeg har hørt på lenge. Å komme med noe slikt til en som har slitt i 30 år har veldig lite for seg. 

 

Jeg har godtatt meg selv slik jeg er, noe som er særdeles viktig for meg. Jeg har en "defekt" som aldri kommer til å forsvinne. Før jeg godtok meg selv lot jeg frustrasjonen gå utover meg selv, i form av straff. Det var først etter behandling ting begynte å løsne litt opp. Det tok tid.

 

Bytt behandler til en du kan begynne å prate med? Si det rett ut at du vil bytte, og årsaken. Eller lever en lapp, ring inn eller hva det måtte være. Du har jo ingen utbytte av slik det er nå?  

 

 

 

 

 

 

   

 

Anonymous poster hash: 47743...fa1

[jae-ols]

 

 

Jeg har blitt henvist til psykiatrisk poliklinikk. Gått der flere ganger, uten at det hjelper. Det gjør ikke det når depresjonene har holdt det gående i 

30 år. Da blir du ikke bedre. Jeg er redd ballasten jeg har med meg er for sterk og kraftig og en rekke andre familiære forhold gjør det helt håpløst. Innlagt for selvmordsforsøk en rekke ganger. Og nå har det igjen skjedd ting i familien som gjør meg urolig. Det skjer negative ting hele tiden, det blir aldri ro. Jeg har angst og sover veldig dårlig. Jeg kommer fra et hjem preget av vold og fyll, det har ruinert livet mitt. Og jeg er godt oppe i årene. Antideppresiva gjør at du legger på deg, så blir jeg enda mer deprimert. Gleder meg til hver kveld og får lagt meg. Da er det rolig i åtte timer. 

 

Da sover du vel ikke såå dårlig

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Det er bare noen netter i året jeg sover åtte timer. Vanligvis ligger jeg på ca. fire timer. Og jeg hadde ikke overlevd uten antideppresiva. De gjør at jeg greier å stå opp og møte dagen. Men ofte er det et ork bare å dusje. Du har ingen energi og er tom for livslyst. En evig runddans. Du kunne prøvd å bare sove i fire timer pr,. natt. Da blir du sliten. 

I dag er en dårlig dag, tungt og tom for energi. Da blir natta trøsten. Videoen var et hån mot folk som sliter, ingen hjelp der. 

Endret 23. oktober 2017 av jae-ols

[nacario]

 

 

 

Jeg har blitt henvist til psykiatrisk poliklinikk. Gått der flere ganger, uten at det hjelper. Det gjør ikke det når depresjonene har holdt det gående i 

30 år. Da blir du ikke bedre. Jeg er redd ballasten jeg har med meg er for sterk og kraftig og en rekke andre familiære forhold gjør det helt håpløst. Innlagt for selvmordsforsøk en rekke ganger. Og nå har det igjen skjedd ting i familien som gjør meg urolig. Det skjer negative ting hele tiden, det blir aldri ro. Jeg har angst og sover veldig dårlig. Jeg kommer fra et hjem preget av vold og fyll, det har ruinert livet mitt. Og jeg er godt oppe i årene. Antideppresiva gjør at du legger på deg, så blir jeg enda mer deprimert. Gleder meg til hver kveld og får lagt meg. Da er det rolig i åtte timer. 

 

Da sover du vel ikke såå dårlig

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Det er bare noen netter i året jeg sover åtte timer. Vanligvis ligger jeg på ca. fire timer. Og jeg hadde ikke overlevd uten antideppresiva. De gjør at jeg greier å stå opp og møte dagen. Men ofte er det et ork bare å dusje. Du har ingen energi og er tom for livslyst. En evig runddans. Du kunne prøvd å bare sove i fire timer pr,. natt. Da blir du sliten. 

I dag er en dårlig dag, tungt og tom for energi. Da blir natta trøsten. Videoen var et hån mot folk som sliter, ingen hjelp der. 

 

Et hån du gjør mot deg selv er å ikke være ærlig ovenfor dine behandlere. Vi har kommentert dette tidligere, men du unngår det. Du snakker om denne evige runddansen og om smertene, hver gang du kommer med slike statusoppdateringer er det nye vonde ting du legger ut om. Det er nesten så du selv velger å være i denne situasjonen, beklager, men nå har du vært her i mange tråder og runder og du fortjener at man er ærlig da det er det du trenger. 

 

Alle har ulike forutsetninger for et godt liv, flere ting i ens liv kan man ikke kontrollere og de er med å påvirke i ulik grad dine muligheter. Du har hatt det tøft, masse du ikke kunne gjort noe med, men kjernen i det kan du: Være ærlig ovenfor behandler for å få hjelpen du trenger. Du sa det selv, du pynter på det og åpner deg ikke opp, og hvordan skal en psykiater som ikke er en magiker hjelpe?

Det er jo helt absurd, det er helt forståelig at uansett grad av depresjon har man sterkt redusert mulighet for å sette igang tiltak i ens liv, men alle er jo ærlige med sin behandler! Med mindre man ikke vil ha hjelp?! 

 

Vi vet at du har det vondt, nå trenger du ikke å fortsette med å fortelle oss det da det har liten nytte. På tide å komme videre i diskusjonen og ditt liv. Fortell oss heller om ditt neste treff hvor du enten åpnet deg opp for psykiater eller fastlege, eller byttet de ut, om videre behandling, det som er løsningsorientert.

Endret 23. oktober 2017 av nacario

[jae-ols]

 

 

 

 

Jeg har blitt henvist til psykiatrisk poliklinikk. Gått der flere ganger, uten at det hjelper. Det gjør ikke det når depresjonene har holdt det gående i 

30 år. Da blir du ikke bedre. Jeg er redd ballasten jeg har med meg er for sterk og kraftig og en rekke andre familiære forhold gjør det helt håpløst. Innlagt for selvmordsforsøk en rekke ganger. Og nå har det igjen skjedd ting i familien som gjør meg urolig. Det skjer negative ting hele tiden, det blir aldri ro. Jeg har angst og sover veldig dårlig. Jeg kommer fra et hjem preget av vold og fyll, det har ruinert livet mitt. Og jeg er godt oppe i årene. Antideppresiva gjør at du legger på deg, så blir jeg enda mer deprimert. Gleder meg til hver kveld og får lagt meg. Da er det rolig i åtte timer. 

 

Da sover du vel ikke såå dårlig

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Anonymous poster hash: 269c2...b35

 

Det er bare noen netter i året jeg sover åtte timer. Vanligvis ligger jeg på ca. fire timer. Og jeg hadde ikke overlevd uten antideppresiva. De gjør at jeg greier å stå opp og møte dagen. Men ofte er det et ork bare å dusje. Du har ingen energi og er tom for livslyst. En evig runddans. Du kunne prøvd å bare sove i fire timer pr,. natt. Da blir du sliten. 

I dag er en dårlig dag, tungt og tom for energi. Da blir natta trøsten. Videoen var et hån mot folk som sliter, ingen hjelp der. 

 

Et hån du gjør mot deg selv er å ikke være ærlig ovenfor dine behandlere. Vi har kommentert dette tidligere, men du unngår det. Du snakker om denne evige runddansen og om smertene, hver gang du kommer med slike statusoppdateringer er det nye vonde ting du legger ut om. Det er nesten så du selv velger å være i denne situasjonen, beklager, men nå har du vært her i mange tråder og runder og du fortjener at man er ærlig da det er det du trenger. 

 

Alle har ulike forutsetninger for et godt liv, flere ting i ens liv kan man ikke kontrollere og de er med å påvirke i ulik grad dine muligheter. Du har hatt det tøft, masse du ikke kunne gjort noe med, men kjernen i det kan du: Være ærlig ovenfor behandler for å få hjelpen du trenger. Du sa det selv, du pynter på det og åpner deg ikke opp, og hvordan skal en psykiater som ikke er en magiker hjelpe?

Det er jo helt absurd, det er helt forståelig at uansett grad av depresjon har man sterkt redusert mulighet for å sette igang tiltak i ens liv, men alle er jo ærlige med sin behandler! Med mindre man ikke vil ha hjelp?! 

 

Vi vet at du har det vondt, nå trenger du ikke å fortsette med å fortelle oss det da det har liten nytte. På tide å komme videre i diskusjonen og ditt liv. Fortell oss heller om ditt neste treff hvor du enten åpnet deg opp for psykiater eller fastlege, eller byttet de ut, om videre behandling, det som er løsningsorientert.

 

Takk for det. Det hjalp virkelig. Nå blir det en annen dans. 

[jae-ols]

Jeg er ikke hånlig mot meg selv, langt ifra. Men nå skal jeg ikke "plage" deg mer med dette. Livet må gå videre, og jeg har to kjekke barn å ta meg av. De bor dessverre et stykke unna, men vi holder kontakten. Og bak skyene er himmelen  alltid blå. Takk for meg. 

[nacario]

Jeg er ikke hånlig mot meg selv, langt ifra. Men nå skal jeg ikke "plage" deg mer med dette. Livet må gå videre, og jeg har to kjekke barn å ta meg av. De bor dessverre et stykke unna, men vi holder kontakten. Og bak skyene er himmelen  alltid blå. Takk for meg. 

Det er ikke meg eller oss som blir plaget, og du har blitt fortalt hvordan og i hvilken ende du begynner, opp til deg om du innser det eller ikke. Ja familie er viktig, du er heldig som har det, det har ikke jeg!