Føler at man er mye bedre enn andre

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler meg dømmende i tankene mine. Ser folk blir gift på facebook eller får barn og jeg tenker bare "stakkars A4-folk, at de gidder dette styret"

Kan også stille dømme folk på bussen for ting de snakker om. At de sier feil fakta og slikt.

 

Folk som kjenner meg sier at jeg er imøtekommende og ikke dømmende i det hele tatt.

 

F.eks jeg kjenner en person som har skiftet kjønn. Har alltid vært forståelsesfull.

Men jeg kan lese på på nett om noen som har gjort det samme og jeg tenker bare "så lame, vær den du er født som"

 

Jeg er to vidt forskjellige personer. Føler ikke jeg fremtrer noe tydelig falskt, men har så mye grums i hodet mitt som ikke samsvarer med noe av det jeg sier. Hvordan får man bort dette egoet slik at jeg kan tenke like positivt om folk som jeg oppfører meg mot dem? Eller skal jeg alltid si det jeg tenker? Da vil jeg jo være tidenes dritt...

Anonymous poster hash: f938b...43a

[Taurean]

Politisk korrekt svar: Du lider nok av en liten depresjon, hvor du føler du har havnet på utsiden av den generelle normen i samfunnet.

 

Sunn fornuft-svar: Det er helt vanlig å ha slike tanker. Alle har et sett med tanker som vi ikke forteller andre, eller kun de vi stoler tilnærmet 100% på. Alle tenker sitt om andre, noen skjuler det bare bedre enn andre. Jo mer åpen man er, jo flere problemer, men også belønninger, kommer med på kjøpet. Jo mer lukket man er, jo flere vil få tillit til en, men da må en også leve med flere av disse tankene enn andre, mer åpne personlighetstyper.

 

Hva som er "norm" og hva som er "galskap", er vidt definérbart. Men det er nå engang sånn at styresettet må skape en norm som "folk flest", altså folk som vil leve et mest mulig "normalt" liv, skal føle at de holder seg innenfor. Men denne normen/regelsettet er ganske snevert, eller det kan føles snevert for mange. Livet er ekstremt mangfoldig, og selv de som -tror- de lever ganske langt på utsiden av normen, er faktisk nærmere enn de tror.

 

Så å tillegge folk depresjon og andre lidelser, kan være uriktig og villedende.

 

Det spørs hvor lenge du har hatt slike tanker, og hva du ville gjort om du satt på toppen og bestemte. Ville du allokért ressurser til å ta vare på de syke og svake, selv om du kanskje ikke empatisérer med dem så mye som du selv føler du skulle ønsket? Etter min mening er den beste lederen den som gjør etisk riktige handlinger selv der han/hun har svært liten forståelse eller følelsesmessig involvéring. Etiske grunnprinsipper er de samme, selv om problemstillingene er forskjellige. Så lenge du handler riktig, så føler jeg ikke du bør kvalifisére til noen psykisk lidelse.

 

Men det kan jo hende du kan ta noen timer hos psykolog for å utviklinge intellektet, hvis du føler dét er relevant? Disse menneskene har jo studért menneskesinnet i årevis, og kan ganske sikkert lære deg ett og annet om hvorfor ting er som de er.

[Andysowhatgg]

Hmmm...

 

Du tenker negativt. Men handler som om du skulle vært positiv, er det slik å forstå?

 

Høres veldig likt ut som meg i ungdommen. Jeg har noen få forskjellige handlingsmønstre siden jeg var liten. Klovn, rettferdig, sterk, fryktløs, osv.

 

Men selv om jeg har handler fryktløst, så har jeg hatt angst og depresjoner osv. Men selv da jeg hadde angst, har jeg fortsatt å handlet som en "fryktløs". Selv om tankene mine ikke var der.

 

For meg har mye handlet om at jeg er svært flink til å lage innbildninger, historier eller selvløgner, som jeg har stolt på.

 

Jo, mer jeg har lygd til megselv, jo mindre kritisk har jeg blitt mot meg selv. Nesten som en beskyttelsesmekanisme i hjernen som forteller meg at jeg ikke skal finne ut av mine egne selvfortalte løgner.

 

For meg har det handlet om å godta megselv og prøve å fortelle sannheten. Jeg har hatt tanker som du sier feks. "Jeg er bedre enn alle andre." Men nå som je faktisk ser på sannheten, så kan jeg egentlig bare se på personen siden av megselv, og jeg vet han er smartere enn meg når det kommer til fotball, hans sjeleliv og data. Samtidig som at jeg er smartere han i generell samfunnsdebat, skolesystemer og utdanning.

 

Jeg har lenge sliti å skulle akseptere andre menneskers styrker. Fordi det er motstridende til min egen selvløgn: "jeg er smartere enn alle andre."

 

Men for å virkelig akseptere det at han siden av meg er smartere enn meg i flere ting, har jeg måtte akseptere mitt standpunkt. Fordi jeg må utvikle eller bygge på mitt utgangspunkt istedenfor å lage en helt ny forståelse, og prøve å bli en ny person.

 

Ehm... Poenget er at, du kan ikke lage deg en ny personlighet. Du må bygge på den du allerede har. Fordi det du allerede kan kommer aldri til å forsvinne fra minnet ditt, selv om du hadde konstruert degselv en ny personlighet.

[tigerdyr]

Hvordan får man bort dette egoet slik at jeg kan tenke like positivt om folk som jeg oppfører meg mot dem? Eller skal jeg alltid si det jeg tenker? Da vil jeg jo være tidenes dritt...

 

Det virker som du skammer deg over det å ha selvstendige meninger. 

 

I disse tider kan det være farlig å ytre for mye som ligger utenom det den dumme massen definerer som "korrekte meninger," men det betyr ikke automatisk det er deg det er noe galt med.  Vær heller ærlig med deg selv.  Med alderen blir du formentlig mer trygg på deg selv og tør si ifra. 

[Løgn]

Jeg føler meg dømmende i tankene mine. Ser folk blir gift på facebook eller får barn og jeg tenker bare "stakkars A4-folk, at de gidder dette styret"

Kan også stille dømme folk på bussen for ting de snakker om. At de sier feil fakta og slikt.

Om du ikke legger av deg akkurat denne tanken kommer du til å ende opp barnløs og alene. Når du er i 40-åra og innser at toget har gått, vil du også innse at livet ditt ikke har noen mening. Alle dine venner har nok med sine egne familier, og vil gradvis kutte deg ut, både fordi de ikke har tid og fordi dere ikke lenger kan relatere til hverandre. Og der sitter du igjen med deg selv, alene. Ingen husker deg. Ingen savner deg.

 

Angående resten av innlegget; vær kongruent med hvem du er. Du er en sterkere person med langt mer gjennomslagskraft om du faktisk mener det du sier og gjør. Selve synspunktet ditt kan utvikle seg og endres om du selv vil være åpen for nye tanker. Men vær ærlig med deg selv om hvem du er. Selv om du tror folk ikke vil akseptere tankene dine. Jo mer genuin du er, desto mer vil du oppleve at folk både liker og misliker deg. Men det er først når du er tro mot din egen person at du faktisk lever.

[tigerdyr]

 

Jeg føler meg dømmende i tankene mine. Ser folk blir gift på facebook eller får barn og jeg tenker bare "stakkars A4-folk, at de gidder dette styret"

Kan også stille dømme folk på bussen for ting de snakker om. At de sier feil fakta og slikt.

 

Om du ikke legger av deg akkurat denne tanken kommer du til å ende opp barnløs og alene. Når du er i 40-åra og innser at toget har gått, vil du også innse at livet ditt ikke har noen mening. 

 

Familie og barn er ikke noe som passer for alle.  Faktisk er der rekordmange som bor alene og aldri får børn og tendensen er fortsatt stigende.  Jeg vil også si det er farligere å presse seg selv ned i en rolle som ikke passer.  Hvis man ikke har veldig lyst å få barn og ta godt vare på de, så ikke få noen. 

[Løgn]

Familie og barn er ikke noe som passer for alle.  Faktisk er der rekordmange som bor alene og aldri får børn og tendensen er fortsatt stigende.  Jeg vil også si det er farligere å presse seg selv ned i en rolle som ikke passer.  Hvis man ikke har veldig lyst å få barn og ta godt vare på de, så ikke få noen.

Helt riktig. Det er flere og flere som ikke får barn. Dette er imidlertid ikke et motargument til hva jeg akkurat skrev. Prat med noen eldre som i sin ungdom valgte bort familie, og spør om de er fornøyd med livet sitt.

 

Dette er imidlertid kun det egoistiske (og dermed emosjonelle) aspektet ved barnløshet og den økende trenden du selv påpeker. Den andre delen er det faktum at genene dør ut når de ikke videreføres, samt at barnløshet som en økende samfunnstrend også vil føre til katastrofale samfunnsproblemer på sikt.

 

Hvem betaler pensjonen din når skattebetalerne blir færre og færre?

 

Hvorfor skal skattebetalere betale pensjonen til folk som ikke selv har bidratt til å videreføre samfunnet?

 

Og når staten ikke lenger har penger, hvorfor skal det ikke vokse frem et incentiv til å redusere barnløses levealder som pensjonist?

 

Folk har gjort verre ting.

 

Vi er off topic. Jeg ville bare poengtere at tanken om barnløshet er irrasjonell med mindre man selv vet at man er gal og vil ta livet av sitt eget barn. "At de gidder" (som er TS sitt standpunkt) reflekterer bare at enkelte faktisk gjør en innsats for sin egen og samfunnets fremtid, mens andre faktisk ser ned på dem nettopp fordi de gidder dette... Hva er dette, om ikke nok et irrasjonelt standpunkt?

Endret 19. oktober 2017 av Løgn

[DukeRichelieu]

Hvordan du tenker om andre er ofte en refleksjon av hvordan du tenker om deg selv. 

 

Løgn,

 

Verden lider av overbefolkning.