Hvordan skille mellom kjedsomhet og psykisk smerte?

[AnonymDiskusjon]

Hvordan kan man skille her, sett at man er i tvil? Det er nok mange som sier og tror de har det vondt / har psykisk smerte, men som i realiteten bare kjeder seg. Da blir det en kognitiv opplevelse av smerte, uten at det er noen følelser eller emosjoner. Men så er det en annen kognitiv tanke, som forteller en virkeligheten, bak fantasien, som en kan gripe fatt i om en er motivert for å være ærlig.

Anonymous poster hash: 3e411...9bf

[Kikert]

For mennesker (og mange andre dyr) så er det psykisk smertefult å kjede seg, spesiellt hvis det er snakk om over lengre tid. Å kjede seg er altså en type psykisk smerte.

 

Det er ganske tydelig på barn, men jeg tror ingen tenker det samme når det kommer til voksne som ikke har det helt bra. På en annen side så er "noe å gjøre" mye anbefalt for folk som sliter psykisk da det er viden kjent at det hjelper lite å sitte stille med tankene.

[AnonymDiskusjon]

For mennesker (og mange andre dyr) så er det psykisk smertefult å kjede seg, spesiellt hvis det er snakk om over lengre tid. Å kjede seg er altså en type psykisk smerte.

 

Det er ganske tydelig på barn, men jeg tror ingen tenker det samme når det kommer til voksne som ikke har det helt bra. På en annen side så er "noe å gjøre" mye anbefalt for folk som sliter psykisk da det er viden kjent at det hjelper lite å sitte stille med tankene.

 

Enig, men hvis man skal skille mellom kjedsomhet og f.eks. angst, depressive følelser. Hvordan vet man egentlig om man føler ubehag ved at noen roper ting utenfor huset? Kan være kognitivt, og at hele greia bare er oppspinn fordi man kjeder seg. Og dette kan jo være noe man oppsøker hjelp for, og få diagnoser og medisiner mot. Men hvis det bare handler om kjedsomhet, så er ikke det riktig fremgangsmåte. Man burde kanskje forvente at ekspertene kunne ta avgjørelsen for en, men det tror jeg ikke lenger.

 

Anonymous poster hash: 3e411...9bf

[Kikert]

Blir nok litt for filosofisk for meg, men generellt så er svaret at de tingene ofte går hånd i hånd. Kjedsomhet avler angst og angst avler kjedsomhet, veldig overforenklet selvfølgelig.

[AnnonymG]

Kjedsomhet opplever vi stort sett når vi ikke kan utøve noe på tidspunkter vi ønsker. Det kan enten være fordi man ikke har evnen til å gjøre det (eks. man er sengeliggende, immobil, motorisk svekket etc) eller fordi man ikke vet hva man skal gjøre, og man ender med å ikke gjøre noe på et tidspunkt man har lyst og interesse til å tilta seg noe.

 

Ved førstnevnte eksempel (sykdom), så vil jeg kalle dette en "depresjon" og ikke psykisk smerte. Eventuelt frustrasjon.

 

Ved andre eksempel (tiltaksløshet), så handler det kun om personens egne evne til å ta initiativ og være kreativ.

 

Dette er nå min mening.

[Kikert]

Jeg forsto det slik at i denne sammenhengen så skulle vi fokusere på følelsen, ikke problemet. Når man er deprimert og/eller har angst så opplever man psykisk smerte. Blir som å brekke fingern, fingern er brekt og man opplever smerte.

[AnonymDiskusjon]

Ja, men hvis man kjeder seg med det man holder på med, f.eks. dagliglivet som egentlig skal bestå av jobb og plikt for det meste, så finner man ofte på tidsfordriv. Jeg tror dette er noe som gjelder i stor grad for psykopater, for de kjedes av andre mennesker, og de kjedes av jobb/plikt fordi de ikke føler at det er det som er det moralsk riktige (når man mangler opplevelser av at noe er moralsk riktig). Så psykopater og andre typer personlighetsforstyrrelser, de kan finne på tidsfordriv. Psykopater manipulerer og kanskje bruker vold. Kanskje andre, som kanskje er psykopater, men ikke nødvendigvis, dikter opp psykiatriske tilstander / sykdommer, fordi de kjeder seg. Som feks at noen roper utenfor at man er psykopat, og at det gir en ubehag. Da kan det være noe man skriver om på internett for å få oppmerksomhet, altså fordi man kjeder seg. Eller om man oppsøker helsevesenet for å få oppmerksomhet der, ev. oppnå rettigheter som trygd og andre ting for å slippe unna ubehag. Hvordan kan man egentlig klare å forstå dette på egenhånd, når man ikke har en genuin følelse for hvem man er som person / hva slags identitet man har? Det med mangel på identitet er noe som kjennetegner psykopater. Men når man også har forsøkt å gå i terapi og gå utredning der, uten at man har blitt noe klokere. Jeg stoler heller ikke på at de er noe klokere enn at de har lest lister over symptomer, de virker rett og slett trøtte, de jeg har snakket med.

Anonymous poster hash: 3e411...9bf

[AnonymDiskusjon]

Psykopater føler ikke skam og skyld, kun kognitive opplevelser av det.

Anonymous poster hash: 3e411...9bf