[Løst] Alt ser bare mørkt ut

[Serenna]

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her egentlig. Men kanskje noen har opplevd noe lignende, har noen tips, eller kan hjelpe meg med å få motivasjon til å skjerpe meg.

 

For det første så er jeg utlending her i Norge, som gjør alt litt komplisert for meg...

 

Jeg har bodd i Norge i 3 år, har nettopp begynt å studere. I alle disse tre årene jobbet jeg kjempe hardt for å lære meg språket slik at jeg kunne begynne med studiene. Men selvfølgelig, det er langt fra perfekt, og dette er jeg veldig bevisst på. Jeg prøver å unngå andre mennesker, spesielt de norske, fordi jeg er så bevisst på at de kan høre alle feilene mine når jeg snakker, og behandler meg annerledes (som om jeg er dum, eller.. vet ikke), og i tillegg synes jeg bruker mer tid på å uttrykke meg , finne riktige ord, som kan være slitsomt for andre. Andre ganger føler jeg at jeg ikke er meg selv når jeg snakker på norsk, jeg kan ikke vise personligheten min, og det er veldig hardt for meg å akseptere. Og derfor har jeg ingen sosial liv her... Jeg vet at jo mer jeg snakker jo flinkere og selvsikker jeg blir og at jo flere venner jeg har her i Norge, jo mer integrert jeg blir, men det virker så umulig for meg akkurat nå. Og dette har med det andre problemet mitt å gjøre.

Poenget er at det er noe som feiler med meg...vet ikke hva, jeg er ikke kvalifisert nok til å diagnostisere meg selv, men jeg vet det er ikke normalt. det var ikke sånn før... Jeg stresser om alt mulig. Jeg prøver så hardt jeg kan, men jeg klarer ikke å fokusere på noen ting, skole inkludert, selv om jeg har ventet på det i tre år, og det var alt jeg ønsket meg. Jeg går ikke på forelesninger, klarer ikke å lese, deltar ikke på noen som helst studentaktiviteter, har ingen venner, klarer ikke å jobbe, selv om jeg trenger jo penger (siden jeg får ikke studielån, fordi jeg har ikke bodd i Norge lenge nok), stort sett er jeg hjemme, gjør ingenting, bare kaster bort tiden sin. Noen ganger klarer jeg å jobbe litt med pensumet, med det er ikke nok... Særlig med tanke på at norsk ikke er morsmålet mitt, som gjør at jeg må jobbe dobbelt så mye som andre studenter. Og jeg er ganske sikker på at jeg klarer ikke dette semesteret, selv om jeg begynner å jobbe full fres fra i morgen.

 

Mesteparten av tiden ligger jeg bare og tenker synd og sint på meg selv, sliter ofte med selvmordstanker. Men samtidig sliter med å bli kvitt med dem. Jeg vil jo være normal, jeg vil være sosial, og gå videre med det jeg har begynt, jeg vil jo studere, vil ikke gi opp, jeg vil ha et studentliv som alle andre snakker om, men bare føler at alt blir verre og verre, opplever panikkanfall oftere og oftere, og føler jeg ikke har kontroll over noen ting. Jeg føler at det er både psykisk og fysisk umulig. Men hva gjør jeg da? 

Jeg vet at alt dette burde jeg fortelle til psykologen ikke dere, men akkurat nå, har jeg ikke råd til det heller, som er veldig trist også, siden jeg vet jeg trenger hjelp. Men bare prøver å finne en måte til å hjelpe meg selv nå, om det er mulig.

 

Dessuten, bor jeg med kjæresten min, som er en veldig klok og rasjonell person.  Han kan ikke forestille seg hva det er å slite psykisk. Noen ganger sier han at jeg bare overdriver og at alle har noen vansker i livet, men klarer å leve med det, og at det ikke er big deal.  Når han sier det jeg føler meg enda verre. Enda mer unormal. Men han er den eneste som vet hva som skjer med meg... Jeg ser at det er vanskelig for ham å være med meg, og tenker ofte på at det hadde vært mye lettere for ham om jeg ikke eksisterte. For jeg ødelegger ikke bare mitt liv men også hans. 

Men hva gjør man når alt virker så skummelt ut, og når bare tanken på å komme seg ut og gjøre helt vanlige ting gjør en kvalm, selv om man vil jo oppleve livet, har store planer og ambisjoner? Hva gjør man? 

 

[Dragen]

Moderatormelding

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.
Innlegg blir derfor fjernet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Hvis det er noen av dere her som har tunge tanker eller sitter i en vanskelig situasjon, så finnes det dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)
Akutt selvmordsfare? Ring 113
Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

Endret 14. oktober 2017 av Gavekort