Det har klikka fullstendig for mamma - trenger råd før jeg gir opp...

[Shantara]

Hei. Jeg må bare nødt til å blåse ut litt frustrasjon her, for nå orker jeg snart ikke mamma mer. Hun har rett og slett blitt gal i mine øyne, og mangler alt en mamma skulle vært. 

I de ca. 3 siste årene har det tatt helt av, etter en hendelse hvor hun mistet en god venn og mye greier.. Etter dette har mamma vært totalt paraniod. Hun tror at alle er mot henne, det er enten hennes "lag" eller alle andres "lag". Hun bruker meg som sin personlige psykolog, og forteller meg de samme negative, frustrerende, ukorrekte, paraniode historiene gang på gang. HVER BIDIGE gang jeg er med henne bare MÅ hun fortelle ting på nytt, alltid vinklet negativt. Jeg er så ubeskrivelig lei av å høre på det samme paranoide greiene hver gang jeg er med henne, og nå i det siste har jeg svart ting som "Du, nå er det barnebursdag her - og ting handler ikke om deg. Nå har vi det hyggelig." eller "Jeg har hørt den historien hundre ganger mamma, du får ikke noe annerledes svar av meg om du fortsetter å gjenta den. Jeg gidder ikke høre mer" osv osv. Da blir hun sinna, men klarer som regel å styre seg - spesielt om det er andre i nærheten. 

Hvis hun forteller noe og jeg er uenig så klikker det fullstendig for henne. For at hun skal være "fornøyd" må jeg jatte med, være fullstendig enig og ikke stille spørsmål ved noe. En periode ringte hun meg hver dag med de sinnssyke historiene sine, og da måtte jeg nødt til å fortelle hun at det ikke var normalt å prate så ofte, og at jeg foretrakk om hun kunne ringe litt sjeldnere. Selvfølgelig ble hun sur, men hun respekterte det i det minste. 

Hun har ingen igjen. Hun har meg og broren min (enn så lenge...). Familien hennes har hun tatt fullstendig avstand fra, fordi de er ikke på hennes "lag" siden de er kritiske til hva mamma sier. Hun har kuttet ut mange venner, og det er bare et par igjen. Mamma prøver også å nekte meg og broren min å ha kontakt med familien, noe hun egentlig lykkes ganske greit med. Julaften feires nå uten hennes familie, og bursdager... jeg syns det er veldig trist, for jeg ønsker å ha kontakt med dem, men det er ikke så lett når mamma steller istand tidenes helvette etter at jeg har vært i kontakt med dem. Hver gang jeg prater med mamma spør hun om jeg har prata med noen i familien - HVER GANG. Hvis hun vet at jeg har vært med noen, så ringer hun dagen etterpå for å få et referat, og for å grave i absolutt alt som ble sagt. 

Historiene hennes baserer seg på at alle alltid har vært imot henne, at familien hennes ikke har brydd seg om henne, at hun aldri har fått noe hjelp av noen, at alle på jobb snakker dritt om henne bak ryggen hennes, osv osv osv.. Det meste er usant og veldig lite korrekt, iallfall familiebiten. Det verste er at hun oppfører seg selv akkurat sånn som hu vrangforestiller seg at mormor behandler henne. Hun er utrolig slem mot meg og broren min, og ser det ikke selv.

Hun slenger dritt til oss hver gang hun ser oss, som f.eks "Så gule tenner du har fått!", "Nei, nå har du lagt på deg, du burde begynne å trene", "Nå er du alt for tynn, du må spise mer!", "Du kommer aldri til å bli noe", "Det er ikke rart at du ikke har noen venner", "Skal du gå ut av huset SÅNN?" "Det er så grisete her at det er jo helseskadelig å bo her!!!" (<--- nyvaska hus) osv osv osv.. 

Som sagt prater hun kun om seg selv, kun om de jævla patetiske historiene sine osv. Hvis jeg prøver å prate om meg selv er hun KUN interessert i å vite om det hvis det er positive ting i livet mitt. Om jeg opplever nedgang vil hun ikke høre om det. Her for en stund siden så mistet jeg førerkortet og var veldig nedfor av den grunn. Etter et stund ringte jeg henne og fortalte det. Hun ble knusende forbanna og skreik inn i telefonen "TENK HVA FOLK KOMMER TIL Å TRO OM MEG NÅ?!" Jeg trodde ikke mine egne ører. ALT handler om hu. Hvis meg og broren min gjør det bra, så er det positivt fordi da ser folk at HU har oppdratt bra unger og tenker angivelig at mamma er en bra person. Hvis vi gjør noe som ikke er så bra, så er det negativt fordi da kan folk snakke dritt om hu. 

Jeg kjenner at jeg ikke har noe til overs for hu lenger snart... Men jeg er redd for å være for hard mot hu, fordi hun har allerede trua med å ta livet sitt sikkert 10 ganger de siste 3 årene, og ringer ofte hylgråtende fordi hun har det så jævli. Jeg vil jo bare at mamma skal bli mamma igjen! Hu ser ikke selv at hu har et problem eller trenger hjelp. Hvis jeg nevner at hun trenger å f.eks gå til en psykolog, så er jeg verdens verste datter i universet, jeg er ikke på hennes "side" og jeg tror på alt det (angivelig) negative folk sier om henne.

Det er ikke lett! Hva kan jeg gjøre?! 

[AnnonymG]

Jeg vil starte innlegget med at jeg for ordens skjyld skriver omkring en slik situasjon og hvorfor personer kan være slik det fremkommer her. Jeg har ingen intensjon om å sette noen diagnose, dette er KUN diskutering og jeg vil nevne noen tilstander for å få litt mer kjøtt på innlegget - og igjen, dette er kun for diskusjonen.

 

Det du beskriver en en særdeles vanskelig situasjon - og det at hennes barn begynner å ta avstand fra henne, hun mister relasjoner til venner og familie og hun har en adferd som ikke er "normal", gjør at hun i mitt hode havner inn i psykiatriens fagområde. For meg høres det ut som hun er veldig selvsentrert (selvhenførende) for alt som skjer, paranoid i forhold til at skepsisen til hennes relasjoner er usedvanlig stor og hun påstår at alle snakker bak henne, og i tillegg virker til å ha et voldsomt temperament når hun ikke får tilfredsstilt hennes behov som er enighet og støtte - selv om det er urimelig.

 

Det at hun nekter å gå til psykolog er faktisk ganske normalt. De erkjenner ikke sin egen adferd og holdning, og mener de har rett og andre har feil. Det å gå til psykolog vil de sannsynlighvis ikke, av nettop de grunnene at de selv mener de ikke feiler noe, og da blir denne type behandling svært vanskelig. Hun bør absolutt ha kommet i kontakt med en psykiater for å få en diagnose, og deretter jobbe målrettet videre. 

 

Hva skal du gjøre videre?

Du må snakke med ekspertise, ring.

https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder 

Endret 12. oktober 2017 av AnnonymG

[Taurean]

Jeg har det ganske likt som deg. Ikke så ille, men litt av det samme.

 

Du er nødt til å ta avstand. Det er urettferdig mot deg selv å la det ødelegge deg.

 

Har du et nettverk av mennesker rundt deg, som holder deg oppe psykologisk? Hvis ikke, så er det tydelig at dette har en innvirkning på deg som ikke er heldig.

 

Er du sykemeldt? Anbefaler i så fall å spørre fastlege om det finnes noen ordning, sånn at du kan få psykologtimer til egenandel. Du kan hente mye støtte hos en psykolog.

 

Det finnes ingen vei utenom enn å veie opp for all negativiteten med et enda mer positivt liv; Vaner, mennesker, aktiviteter, livsstil. Rus og alkohol må kun brukes i positive settinger. IKKE bruk rus og alkohol som en måte å håndtere konflikten på. Da ødelegger du deg selv.

 

Et annet tips jeg har, er å skrive ned på notisblokk eller en bok, alt du har, hele historien om din mor. Få det ned på papir. Da frigir du litt plass i hodet ditt, og du analysérer følelsene dine. Dette er en prosess du kan holde gående hele livet. Du kan planlegge fremover, sånn at du har overskudd og klarer å møte, og også kanskje hjelpe henne bedre. Jeg forstår veldig godt at du vil være en støtte for ho, og dét beundrer jeg. Men jeg vet hvor slitsomt det er når det har vært sånn i lang tid. Du forstår tydeligvis at alt har en grunn. Det er ingen som VIL ende opp på den måten, det vet jeg også.

 

Hun har også sin livshistorie. Det er en dyp fortvilelse og depresjon bak. Den harde sannheten er at du jo er en støtte, og du har mye å gi, men vi har alle våre grenser. Å leve med noen som konstant manipulérer og dominérer, er en last for alle rundt. Og hvis du skal fortsette å klare å være en støtte, så MÅ du ha støtte selv. Du må vokte dine personlige følelser godt. Når hun begynner å spørre og grave om familie"hemmeligheter", så må du svare på en objektiv og nøytral måte. Dette koster krefter. Man vil jo være ærlig og snakke fritt. Men når man har med så sterkt deprimérte tilfeller å gjøre, som sér alt som en krig, så er det den éneste måten å snakke til dem på uten å forverre situasjonen.

 

Respekt til deg for at du rekker ut en hånd. Dét i seg selv krever styrke. Men hvis du ikke tar grep for å skaffe fast og stabil støtte, så vil dette fortsette å være en stor kilde til frustrasjon for deg. Dét er den harde sannheten. Vær glad du tar grep NÅ, og ikke om 3 år, da kunne det hende du ikke hadde hatt noe igjen. Da lar du det bli en del av deg, og da blir du miserabel, du mister energi, du havner i en depresjon selv. Og det er i hvert fall noe jeg ikke ønsker at du skal. Da begynner det å ta lang tid å hente seg inn igjen.

 

Èn ting som hjalp for meg å håndtere min mor, var å snakke med ho om hva som har gjort henne så deprimert. Kun ved å forstå historien, kan man løse opp i en fastlåst situasjon. Det finnes ingen gylden billett .. eller, den gyldne billetten er nettopp denne bevisstheten; Å forstå at ved å forstå fortiden, kan man finne ro i sjelen. Å forstå psykologi hjelper også, alle mennesker har basisbehov, og disse kan taes ut på svært forskjellige måter. Når man står i en desperat situasjon, så kommer dette ut på mange måter, som leder til mange forskjellige og vanskelige situasjoner. Hvis man skal leve med sånt, så MÅ man ta avstand og bry seg om seg selv.

 

En siste ting jeg vil skrive er at mange foreldre mener at barna "skylder" dem oppmerksomhet, siden de satt dem til verden. Mitt syn på det er at jo, man bør vise dem en viss respekt, men barna har heller ikke -bedt- om å bli satt til verden! Det er mange barn/mennesker som sikkert aldri ville valgt å bli satt til verden, hvis de hadde visst at det ble under slike diktatoriske kår (generelt ment). Så disse to teoriene balansérer hverandre ut. Du har ingen "skjult plikt" til å ta vare på din mor. HO må ta ansvar for sin egen lykke, akkurat som du må det. Hvis du ikke har mér å gi, så må du distansére deg og gjøre deg selv lykkelig. Så kan du heller komme tilbake til ho og drysse litt positivitet over ho når du har overskudd.

Endret 13. oktober 2017 av Taurean

[Skandinav]

Flott skrevet, du beskriver situasjonen veldig bra. Du er en resurs for din mor. Slik jeg oppfatter det, ber du litt om hjelp på din mors vegne. Jeg vil gjerne gi noen råd, men jeg trenger noen fler opplysninger.

- Alder på din mor.

- Etter din oppfatning, har hun alltid vært annerledes? Hvis nei, hvor gammel var hun når som du kan huske at hennes personlighet endret seg?

- Hvordan fungerer det personlige og praktiske rundt henne i hverdagen?

- Har hun en jobb hun fungerer i /fungerte hun i jobben når hun hadde et?

- Klarer hun husarbeid hjemme, holder hun det rent i alle kriker og kroker, eller bare på overflaten?

- Hvordan er hennes personlige hygiene, er hun velstelt og klarer hun å kle seg sosialt akseptabelt, også etter årstid?

- Spiser hun bra og ernæringsriktig?

- Foregår det noen form for missbruk av tabletter / alkohol?

- Mestrer hun å håndtere sin personlige økonomi?

- Og til slutt; at hun gjentar seg, oppfatter du det som dårlig hukommelse?

[kom_igjen]

Hei, jeg ser du har gode svar her over. Hun minner meg veldig om mormor, og litt om mamma (mtp at slik atferd har en tendens til å smitte).

 

Ta gjerne en titt på :

https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-narsissistisk-personlighetsforstyrrelse

 

Kanskje du kjenner henne igjen der? Jeg syns uansett du er utrolig tøff. Min mamma har kutta fullstendig kontakten med sin mor, det var den eneste måten å endre på noe, siden mormor selv ikke kunne innrømme sine feil. Jeg har dog snakket med min mor om de samme trekkene hun har, og hun har heldigvis nok selvinnsikt til å innrømme feilene sine, så disse tror jeg rett og slett er mer lært, enn noe annet.

 

Ønsker deg masse lykke til!