Deontologisk syn på fremgangsmåte (middel) vs. konsekvenser (mål, det gode, det gode liv, nytte osv.)

[frida123]

Hei.

 

Jeg leser til ExPhil-eksamen og har støtt på et problem.

 

I boken stiller de dette spørsmålet: "Hvorfor er det slik, ifølge deontologisk etikk, at våre fremgangsmåter er så viktige, at det, noe tilspisset formulert, kan være etisk sett bedre å få et dårlig resultat på den riktige måten, enn å få et godt resultat på uriktig måte?"

 

Deretter beskriver boken Aristotoles' syn på iboende verdi og det deontologiske synet på iboende verdi.

 

Der står det blant annet at den aristoteliske dydsetikken består i at menneskets iboende verdi er dets evne til å søke og realisere det gode, men at målet (det gode) i siste instans ikke er gjenstand for valg. Målet er altså fastslått og utenfor overveielse. Aristoteles mener heller ikke at mennesket har noe selvstendig iboende verdi.

 

Deretter beskriver boken at deontologisk etikk bygger på at menneskets iboende verdi er dets evne til å forme sitt liv ut fra en idé om det gode, dets evne til å ta feil og ha rett med hensyn til det gode, dets evne til å sette seg formål, til å danne seg en begrunnet mening om det gode liv. Det spesifiseres at mennesket, i motsetning til i dydsetikken, har selvstendig iboende verdi. 

 

Jeg forstår ikke hvordan  dette kan besvare spørsmålet om hvorfor det etisk sett kan være bedre å få et dårlig resultat på den riktige måten, enn å få et godt resultat på en uriktig måte.

 

Jeg forstår forøvrig at fremgangsmåten (pliktene, og det at handlingen skal stemme med en plikt) er viktigere enn konsekvensene i deontologisk etikk. 

[Aleks855]

Har dere lært om Emmanuel Kant? Han hadde et syn på deontologi som jeg syntes ga mening.

 

Han mente at hvis man skal gjøre "det rette", så må dette være definert ut av ens plikter (duty -> deon). Hensikten din er det som avgjør om det du gjør er rett eller galt, og ikke konsekvensen.

 

Et eksempel vil være å tilby mat til fattige. Hensikten din er god, og slikt sett vil det være "rett" å gjøre dette. Men hva hvis en eller flere blir matforgiftet?

 

Da må man stille spørsmålet; var det feil å tilby mat til fattige? Er det slik at en gal konsekvens gjør hele handlingen gal? Eller, som Kant mente, var det rett å servere den maten likevel, fordi hensikten din var god?

 

Du fikk altså et dårlig resultat på en god måte. En dårlig konsekvens fra en god hensikt.

 

Kant mente altså at motivet ditt, som var å mate vanskeligstilte, er et edelt motiv, og derfor var det ikke galt. Konsekvensen var uheldig, men til syvende og sist bare det.

 

Jeg kan ikke si så mye om Aristoteles' syn på dette, da jeg ikke har lest nok om det, men dette var i alle fall ganske sentralt da jeg lærte om Kant. Men forhåpentligvis begynner det å svare på spørsmålet om dårlig resultat på riktig måte, og vice versa?