Vet ikke opp eller ned...

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke hvor jeg vil med denne tråden. Kanskje bare en utblåsning, eller et rop om å bli sett... Jeg vet ikke.

Har vært sammen med ei dame i noen år nå. Vi har egne barn som går godt overens når de er sammen, dvs annenhver uke. Jeg har alltid hatt følelsen av at ting ikke er som de burde med dama mi. Jeg har unnskyldt henne med at hun gikk gjennom et tøft dødsfall i familien for noen år siden, men mer og mer har jeg fått en følelse av at hun rett og slett lider av en depresjon. Når jeg har tatt opp dette, blir det bare rabalder. Har prøvd å være så ydmyk som overhodet mulig når jeg har pratet med henne om det og ikke vært belemrende, men faktisk fokusert på at hun trenger å føle seg bedre. Uansett, så hjelper det ikke og jeg føler jeg har gått i et konstant beredskap ift neste følelsesutbrudd. Ingen ting av det jeg gjør er godt nok og jeg får aldri kred for noe. Jeg er fullstendig klar over at jeg har satt meg selv i denne situasjonen, men i sommer valgte vi altså å flytte inn sammen. Jeg kunne valgt å gått, men det gjorde jeg ikke. Det som skjedde etterpå var at selv om hun gikk på pillen, så ble hun gravid. Jeg har absolutt ingen grunn til å tro at hun har lurt meg. Men pga det og problemene våre fikk jeg overtalt henne til å bli med til psykolog. Vi hadde først samtale sammen før hun hadde alenetime før meg. Når det så var min tur til alenesamtale med psykologen, ble jeg fortalt at psykologen mente samboeren min sitter inne med mye uarbeidede hendelser og at hun kanskje til og med lider av en depresjon! Og timen min bestod av å vurdere mulighetene for hvordan hun skulle fortelle det til samboeren min, slik at hun ikke går i lås... Dette var forrige uke og vi må vente til neste uke før vi har time igjen. Dere kan gjerne tro at dette var gode nyheter, men for meg så var det egentlig et stort slag under beltestedet. En ting er at jeg ble flau over å ikke stole på magefølelsen min tidligere. En annen ting er at jeg føler kontrollen for fremtiden min er revet vekk. Selv om jeg skjønner at ting mellom oss er en samhandling der jeg har stor rolle, klarer jeg ikke å se bortifra at det er henne det "feiler noe". Og slik jeg kjenner henne kommer hun aldri til å godta at "feilen" ligger hos henne. Denne uken har vært et sant helvette. Hun fikk en ganske stor reaksjon etter fellestimen og har siden gått rundt å beskyldt meg for å "drite i henne" eller ikke "vise hensyn for at hun er gravid" osv.

Jeg føler meg til og med så barnslig at en liten del av meg gleder seg til neste uke, der jeg kan si "Ha! Ser du??" Jeg kommer selvfølgelig aldri til å gjøre det... Jeg er glad i dama og har blitt glad i vår nye familie. I tillegg er hun faktisk gravid med barnet mitt. Men en krypende følelse av at "hun fortjener meg faen meg ikke" har meldt seg. Og nå må jeg bare vente... Det kommer ikke til å skje noe revolusjonerende neste uke. Å erkjenne depresjon vil ta tid uansett. Men problemet er at jeg tviler på om at hun kommer dit i det hele tatt. Og faren for en alvorlig fødselsdepresjon er stor...

 

Anonymous poster hash: 7ab99...f8c

[Kikert]

Når ble hun deprimert, før eller etter graviditeten? Man kan få "graviditetsdepresjon" også, er ikke bare fødselsdepresjon som er en ting. Så er det jo litt hormoner og ting som ikke er helt som vanlig når man er gravid.

 

Edit; Ser ut som det var før. Er litt vanskelig å lese og få med seg ting skikkelig uten avsnitt.

Endret 2. oktober 2017 av Soseks

[AnonymDiskusjon]

TS

Hei, ja et nært familiemedlem levde med kreft et år før vedkommende døde. I tiden etterpå slet hun voldsomt, noe som jeg ser i ettertid, gikk utover meg.

 

Beklager for manglende avsnitt. Gikk litt fort i svingene. Skal ordne det nå.

 

Anonymous poster hash: 7ab99...f8c

[Kikert]

Kan være vanskelig å komme seg etter et dødsfall da det ikke er helt lett å ha "livet må gå videre" oppi hodet. Det pleier å hjelpe med psykolog, men det tar litt tid. Det er ikke vits å gå "du er deprimert" veien, si heller at du synes det er fint hvis hun snakker med en objektiv tredjepart. Mange som blir bedre bare av å lufte seg og selv om det påvirker forholdet deres så er det ikke nødvendigvis parterapi som er tingen.

[Løgn]

Du kan være glad i henne så mye du vil, men hun er emosjonelt ustabil, og har "plutselig" blitt gravid. I tillegg har hun en tendens til å skylde på deg for ulike ting, og ignorere deg når du bidrar med noe positivt. For meg høres det ut som hun

1. Er emosjonelt ustabil

2. Avskriver eget ansvar

3. Ikke respekterer deg

 

Det er en kombinasjon som gjør at du har grunn til å tvile på henne.

 

DNA-test ungen når den dukker opp.

Endret 2. oktober 2017 av Løgn

[BuffyAnneSummers]

Du må ikke være med henne hvis du ikke vil. Ikke føl deg fanget fordi hun har alle disse unnskyldningene på lur, det hun gjør er å ignorere dine følelser og tanker om temaet når hun ikke engang er villig til å vurdere at det ligger noe i det du sier, du kan ikke forandre noe du ikke annerkjenner. Hvis hun ikke er villig til å forstå at dette sliter på deg og at hun må hjelpe seg selv for å hjelpe dere så burde du rett og slett forlate henne. Barnet kan du fortsatt ha kontakt med og bry deg om, det er faktisk bedre for barna om dere er lykkeligere fra hverandre enn sammen og miserable. 

[AnonymDiskusjon]

TS

Takk for svar alle sammen. Var dessverre ikke mulig å redigere en anonym post... Så ingen avsnitt.

 

Men ja. At hun er psykisk ustabil er det dessverre ingen som helst tvil om. Men om det skyldes hennes depresjon eller "personlighet" er vel det jeg sliter mest med å skille. Er det depresjon, kan man få hjelp. Går det dypere, så vil ting bli enda vanskeligere.

Jeg er helt med på den om at ungene har det bedre hvis vi er skilt, men lykkelig(ere), samtidig mister jeg fullstendig kontroll over hvordan en deprimert mor påvirker barnet sitt annenhver uke...

Akkurat nå er bare ting litt svart. Ser liksom ikke utvei uansett hvor jeg snur meg. Men uansett så må fokuset mitt være å hjelpe til henne til å ta imot hjelp. Om det ikke redder forholdet, så vil det utvilsomt hjelpe barnet vårt (og hennes)...

 

Anonymous poster hash: 7ab99...f8c

[BuffyAnneSummers]

Bare ikke gjør det på bekostningen av din egen mentale helse. Er beundringsverdig at du ønsker å hjelpe henne så.

[Civilix]

(...)DNA-test ungen når den dukker opp.

 

Er det noen måte å gjøre dette på uten å nekte å erkjenne farskapet?

 

Jeg tenker hvis man erkjenner farskapet får man vel ansvar uansett om man ikke er biologisk far, men hvis man ikke erkjenner det er det stor sjanse for at man får ett vanskeligere forhold til den deprimerte moren...

 

Er det mulig med DNA-test ved fødsel hvis det i utgangspunktet ikke er en konflikt?

Endret 3. oktober 2017 av Civilix

[Løgn]

Farskapstest bør naturligvis være obligatorisk, og en del av standardprosedyrene ved fødsler på norske sykehus. Men slik er det ikke fordi menn har et svekket rettsvern når det kommer til egne barn, samliv, ekteskap, seksualitet, og så og si alle saker der hvor den naturlige motpart er en kvinne.

 

TS kan bestille farskapstest i hemmelighet gjennom private aktører, og kan innhente DNA-materiale uten å informere samboeren. Resultatet fra testen vil ikke være gyldig i en rettsak. Men dersom resultatet er negativt bør TS naturligvis ta opp saken med moren. Hvorvidt han vil vise til den utførte testen eller ikke, velger han selv. Dersom moren blir så "fornærmet" at hun ikke samtykker til farskapstest av barnet, eksisterer det en konflikt som TS kan ta til retten. Retten kan begjære farskapstest i tilfeller hvor moren ikke samtykker.

 

Bestil privat på

http://www.pappatest.no/

 

Les lover og regler på (her kan du ikke bestille uten mors samtykke)

https://www.farskap.no/

 

Ut i fra første post å dømme virker det som TS allerede sitter i dritten. Han er glad i samboeren, men hun er også vanskelig å leve med, og han har vært i tvil om forholdet er verdt å satse på. Og vips, så ble hun tilfeldigvis gravid. Jeg synes det lukter surt av dette, og en farskapstest vil sannsynligvis være positiv. Men dersom den er negativ bør det ikke være stort mer å tenke på. Avslutt forholdet og lev et liv du vil leve.