Hvordan avslutte et tragisk forhold med hus og barn?

[AnonymDiskusjon]

Hva skal jeg si her... Lever i et forhold som etter min mening har gått over styr for flere år siden. Jeg ønsker dama godt, men jeg har det ikke bra i forholdet. Jeg tør ikke fortelle så detaljert om historikken vår, men det er stygge høylydte krangler, sjalusi, mistro, roping og kjefting. Slik har det vært i lang lang tid, men med enkelte lyspunkt før. Lyspunktene har nå forsvunnet for min del, og jeg forbinder bare forholdet med gamle og nye krangler. Jeg er klar over at det trengs to for å krangle, men nå vil jeg avslutte dette.

 

Jeg er overbevisst om at jeg får det bedre alene, men jeg tør ikke ta det endelige steget om å dra på grunn av barnet vårt.

 

Hvordan løser man slike ting praktisk? Føler meg helt maktesløs slik ting er nå. Skal jeg bare skaffe meg en utleiebolig å flytte ut? Jeg kan ikke bare ta med meg barnet å stikke heller, da jeg er avhengig av samarbeid med mor mtp barnehage og jobb. Men det går ikke å snakke om slikt hjemme. Kommunikasjonen er død.

 

Merker også at jeg blir tafatt i situasjonen her, dagene glir liksom bare avgårde. Men nå har jeg i det minste fortalt/skrevet om drittsituasjonen her...

 

Anonymous poster hash: 6a672...7f0

[Taurean]

Hvor mye overskudd har du igjen?

 

Hvis du har litt reservekrefter igjen, så burde du først og fremst sykemelde deg. Så burde du snakke med kona og foreslå parterapi. Å innsé at dynamikken ikke er som den skal er første steg. Dere trenger hjelp utenfra, noen som kan observére og sette fingeren på kjernepunkter i dynamikken som er feil.

 

Dere har jo vært sammen i noen år, så det må ha vært noe som har fungért. Dere må innføre rutiner som fungérer som motgift mot kranglingen. Kanskje sitte ned én time hver kveld, hvor dere diskutérer rolig og snakker ut om det som er vanskelig. Ha med dere en liten notisbok gjennom dagen hvor dere skriver ned ting dere synes er vanskelig, og tar det opp på møtet. Hvis dere ikke finner noen løsning der og da, kanskje ta det opp med terapeut eller tenk på det over tid. Det finnes alltid løsninger selv om man ikke sér dem der og da.

 

Å bare stikke av er ingen god idé, men jeg forstår desperasjonen. Hva med det økonomiske? Verdiene må deles likt. Ikke bare dra, og gå glipp av det du har jobbet for.

 

Du skylder forholdet med dama, og barnet, én siste sjanse på å redde det. Det kan bare gjøres ved å utvikle kommunikasjonsegenskapene og personligheten, og dét må gjøres hos eller gjennom profesjonelle. Kanskje ta en prat med fastlegen først, det kan finnes ordninger dette passer under, så det ikke koster titusenvis av kroner.

 

Å lese bøker om temaet kan også være fordélaktig.

 

Er det kona som alltid starter kranglene? Hva dreier det seg hovedsaklig om?

Endret 28. september 2017 av Taurean

[Corp Por]

Har gått med de samme følelsene.

Ble i forholdet lenge mens jeg bare ville ut.

Det ble mye de praktiske ting som gjorde at jeg ikke turte å ta steget men realiteten var at forholdet bare ble værre og værre og kranglingen og bitterheten ble hyppigere og hyppigere.

 

I begynnelsen på slutten så merket nok ikke ungene stort til det men mot slutten ble det nok like utrivelig for alle.

 

Når jeg endelig tok steget var det en lettelse. Alt ble mye lettere enn jeg hadde fryktet og det var en voldsom lettelse. Vi ble boende sammen en stund av praktiske årsaker etter at vi hadde avgjort og avsluttet forholdet og det ble en relativt sivilisert avslutning.

I etterpåklokskapens lys så jeg at det beste hadde vært å bare tatt steget med en gang og ikke latt det gå så lang tid i et destruktivt forhold.

 

Det er jo også for barnets beste at foreldrene skilles om det er et dårlig forhold. Barn opplever det nok veldig traumatisk med foreldre som "hater" hverandre.

[AnonymDiskusjon]

Takk for gode voksne svar. Vi har foresten prøvd terapi for en par år siden. Jeg har også gått noen runder alene der for å få pratet med noen, men jeg synes ikke det hjalp stort. Jeg blir ikke kvitt all dritten som har samlet seg opp. Og jeg er bitter både på henne og meg selv for at jeg tidligere har funnet meg i enkelte episoder i forholdet.

 

Det fulgte også med litt bagasje fra hennes tidligere liv når vi ble sammen, noe jeg føler jeg har fått slite unødvendig mye med.

 

Jeg orker ikke prøve å redde dette. Det har rett og slett vært for mange uakseptable episoder for min del.

 

Det eneste problemet er samarbeid om barnet, og hva faen jeg skal gjøre nå i mellomtiden. Hus og slikt er fordelt med samboerkontrakt.

 

Anonymous poster hash: 6a672...7f0

[nacario]

Ta kontakt med familievernkontoret og få en meklingstime. Her får hver part si sine meninger og så kan tredjepart bistå. Hvis det ikke lar seg drøftes om for løsning så finner dere ut i slike møter hvordan ble enige om det praktiske ved seperasjon.

[Kikert]

Hvordan løser man slike ting praktisk?

 

Anonymous poster hash: 6a672...7f0

 

Det er ikke noe du bør tenke på i første omgang. Flytt ut og ta tingene som de kommer. Det er ikke vanskeligere enn å få til en samværsavtale egentlig, men hvis det blir bråk så må jo ting gå gjennom rettsvesenet som ikke er ønskelig. Dere står frie til å avtale omtrent alt privat.

 

I mange tilfeller så vil et trøblete forhold bli bra når man går fra hverandre, altså at kranglingen blir slutt og man kan samarbeide om barnets beste.

 

Husk at barn merker mer enn man tror og at det er/kan være ganske så skadelig for et barn å være i et hjem som er dårlig pga. kranglingen. Husker selv hvor glad jeg ble når min mor og far gikk fra hverandre. Med andre ord så vil det antagelig være veldig positivt for barnet hvis du avslutter forholdet, jo før jo bedre.

 

Lykke til.

[Taurean]

Ok, hvis du virkelig har bestemt deg, så er muligens det beste å leie et sted å bo i mellomtiden ja, så du får fred i hodet.  Det krever tross alt mye tid og ressurser å nøste opp i gamle tråder mentalt. Så det er riktig å ikke bli værende i en slik situasjon som ikke blir bedre.

 

Angående ansvarsfordeling av barn og hvordan det økonomiske rundt huset skal gjøres, har jeg liten erfaring med.

[MrVilla]

Har ingen fasit, men dersom det hadde det vært meg så ville jeg tatt en prat med samboer om hva som var i ferd med å skje. Det kan være at hu tenker i samme baner men gruer seg til å si noe. Ikke vet jeg.

 

Du må da gi beskjed om at du ikke lenger ser for deg et liv samme med henne, men at du ønsker henne alt godt og at du ønsker å avslutte samboerskapet på best mulig måte for deres egen del og ikke minst for barnet. Du foreslår en rettferdig fordeling av eiendeler og når det gjelder hus så må det selges dersom ingen kan kjøpe den andre ut.

 

Når det gjelder barnet så kan det fort ble verre. Ettersom kommunikasjonen er død som du sier så kan det fort ble bråk her. Jeg har vært i full krangel med advokater og rettsvesenet i nesten 16 år før det ordnet seg. Min anbefaling er derfor at hvis det ikke ser ut som at denne fordelingene av samvær ordner seg rimelig kjapt så kontakt advokat snarest mulig. Få ting i ordnede former før man begynner med diverse drittslengning. Staten vil kreve 3 møter med familierådgivning før du kan gå til retten, og hvis det løser seg i disse møtene så er det helt topp. Hvis ikke så er et rettsmøte/rettsak neste steg.

 

Det høres sikkert voldsomt ut og mange kvier seg for å gå til sak da dem føler at alt foreverres. Det blir umulig å samarbeide og det blir en belastning for barnet. Det er stort sett bare tull etter min erfaring. Tvert imot så er det utrolig ryddig å gå til sak og ikke minst langt bedre enn å sitte å prøve å sammarbeide på egen hånd når alt bare går til hel***

 

Dersom kommunikasjonen og sammarbeidet er ræva så har man ingenting å miste. Tvert imot så hjalp det for vår del. Vi hadde da 100% klare rammer og det var faktisk ikke noe mer å krangle om!

 

Når det gjelder belastningen på barnet så skal jeg hilse og si at 15 år med krangling absolutt ikke var noen god løsning! Jeg skulle ha gått til advokat umiddelbart når jeg forsto hvordan det gikk! Problemmet var at det var så mange rundt meg som sa at jeg ikke måtte tenke på det. Det vil bli såååå forferdelig for barnet........! Makan til tullpreik!

 

Det som jeg synes er viktig å legge vekt på er at det ikke er 50/50 samvær som alltid er det beste for barnet. Dersom du krever dette så vær først veldig klar over om du ønsker det ut fra eget behov eller fra barnets behov. Jeg ville jo ha guttungen mest mulig, men ut fra situasjonen så følte jeg det beste for ham var å ikke kreve 50% samvær. Det gjør litt vondt men nå i ettertid så angrer jeg ikke. Jeg satte heller alt inn på å gjøre mest mulig ut av den tiden vi hadde i sammen og vi har et meget godt forhold i dag (han er 20)

 

Til slutt så kan jeg også si at man skal være litt forsiktig med hvem man tar råd fra. Det finnes mange sterke meninger der ute uten at dem nødvendigvis har vært i samme posisjon. Det fikk jeg erfare. Man må muligens være to for å krangle, men man må fanken meg være to for å samarbeide også! Det hjelper ikke noenting om den ene ikke vil samarbeide! Husk det! Da står man plutselig der med en privat avtale som er kun god å ha dersom man går tom for toalettpapir!

 

Nå ble det kanskje litt mye her på forhold rundt barnet, men det er det jeg anser som viktigst. Så lenge huset står på begge så bør det være en grei sak å ordne noe her. Eiendeler som dere har er vel stort sett døde ting som uansett kan skaffes på ny.

 

Mye av det jeg har sagt grunner ut i at forholdet deres er ødelagt og at det er meget dårlig kommunikasjon. Jeg vil uansett presisere at man komme absolutt lengs med å rekke ut en hand og gi litt ekstra for å få en avslutning på forholdet som er best mulig.

 

Lykke til!

[SeattleSlew]

Tenk på barnet/barna og ikke deg selv.

For min del raste verden sammen når foreldrene mine skilte lag og jeg ble dradd ut av barndomshjemmet med ett flyttelass og skulle bo annenhver uke her og annenhver uke der.

Når foreldrene mine fikk seg nye kjærester som jeg skulle forholde meg til ble det ikke noe bedre.

 

Slet store deler av tenåra som følge av skillsmissen.

Samme hvor bedritent forholdet mitt blir skal jeg holde ut for ungene mine. Jeg har tross alt satt dem til verden og da kan jeg ikke svikte dem

[LabWeiler]

Det eneste problemet er samarbeid om barnet, og hva faen jeg skal gjøre nå i mellomtiden. Hus og slikt er fordelt med samboerkontrakt.

 

Anonymous poster hash: 6a672...7f0

 

Med felles barn må man gjennom meklning på familevernkontoret for å fastsette fordelingen; dere får inntil 7 timer hvor den første timen er obligatorisk. Se www.bufdir.no for mer informasjon.

 

Barnebidrag kan fastsettes gjennom privat avtale, eller dere kan søke om fastsettelse av NAV. På hjemmesidene til NAV ligger det og en kalkulator som kan benyttes til dette formålet.

[Gjest]

Tenk på barnet/barna og ikke deg selv.

For min del raste verden sammen når foreldrene mine skilte lag og jeg ble dradd ut av barndomshjemmet med ett flyttelass og skulle bo annenhver uke her og annenhver uke der.

Når foreldrene mine fikk seg nye kjærester som jeg skulle forholde meg til ble det ikke noe bedre.

 

Slet store deler av tenåra som følge av skillsmissen.

Samme hvor bedritent forholdet mitt blir skal jeg holde ut for ungene mine. Jeg har tross alt satt dem til verden og da kan jeg ikke svikte dem

 

Er skillsmissebarn selv, opplevde krangler og faenskap som var ødeleggende over 5 års periode. Nei, i min erfaring er det at foreldrene flytter fra hverandre og blir lykkelige det beste. Det ble straks bedre da de endelig gikk fra hverandre.