Hvordan man "styres" (psykologi) og psykopati

[AnonymDiskusjon]

Alle som ikke er totalt grenseløse har vel en eller annen form for mekanisme som styrer en gjennom hverdagen og livet. Jeg lurer på om det finnes ulike former for slike mekanismer. For min del blir jeg styrt gjennom hva jeg oppfatter at andre kanskje kan mene og tenke (om meg). Betyr det at jeg er psykopat? Altså at det ikke er noe genuint, men bare noe jeg har resonnert meg frem til angående hva andre tenker og mener. Tyder på at det ikke er en samvittighet til stede, men bare beregninger. Jeg gjør ikke noe galt altså, men jeg tror folk er redde for meg fordi de ikke ser hvem jeg er. Det kan jo være resultatet av at det ikke er noe genuint, skal vel litt til for å beregne seg frem til hver minste lille detalj i personligheten og adferden? Jeg gjør ikke noe galt, men det er et jævlig ensomt liv. Det er som et fengsel.

 

Like bra... så gjør jeg ikke noe galt.

Anonymous poster hash: cfad4...693

[Løgn]

For min del blir jeg styrt gjennom hva jeg oppfatter at andre kanskje kan mene og tenke (om meg). Betyr det at jeg er psykopat?

Nei. Dette er normalt. Men det er ikke normalt at du legger utelukkende vekt på konseptualiseringen av din egen motivasjon, og ser bort ifra følelser og intuisjon. Jeg tror ikke du har lært å lese, forstå og gjengkjenne dine egne følelser godt, og at du dermed ikke tar følelser til følge når du beskriver din egen motivasjon. Det gir deg et feilaktig bilde av deg selv, fordi du ikke selv gjenkjenner den emosjonelle delen av deg. Men den er der likevel.

 

At du ikke forstår dine egne følelser gjør deg ikke til psykopat.

 

Altså at det ikke er noe genuint, men bare noe jeg har resonnert meg frem til angående hva andre tenker og mener.

Har du noen gang vært flau? Har du noen gang rødmet? Vært nervøs? Har du sceneskrekk? Enkelte kroppslige reaksjoner kan du ikke kontrollere bevisst. Dette viser i så fall at du også styres av emosjonell intuisjon i tillegg til hva du selv bevisst konseptualiserer som rett og galt.

 

Har du noen gang opplevd å rett og slett ikke gidde å gjøre noe som du vet at du burde gjøre? Dersom den eneste motivatoren er din egen resonnering om hva du bør gjøre, så bør aldri følelsen av å ikke gidde være relevant, og du bør følgelig aldri ha problemer med prokrastinering. Om du derimot har opplevd å utsette ting fordi du ikke gidder, så er ikke det pragmatiske resonnementet dekkende for å beskrive din motivasjon. Følelser overstyrer resonnementet. Det motsatte ville heller ikke gjort deg til psykopat, men jeg prøver å vise deg at du danner deg et feilaktig bilde av motivasjon når du ikke hensyntar det emosjonelle aspektet. Og dette eksempelet lar deg bevise feilslutningen for deg selv.

 

Føler du et ubehag dersom du ikke gjør det du resonnerer deg frem til at du bør gjøre iht hvordan du ønsker at andre skal oppfatte deg?

 

Hva ville du følt dersom du hadde avtalt å hente din 7 år gamle datter etter skoletid, men valgte å drite i henne fordi du heller ville kjøpe deg en stor Statoil-burger, og ville ta deg god tid med å spise, så hun måtte gå 40 min i striregn for å komme hjem? Hva føler du når du gjør ting som du vet at gjør deg til et rasshøl ovenfor folk du formodentlig har et sterkt emosjonelt bånd til? Normalt ville man følt skam.

 

Om du kun føler skam fordi du tenker på hva andre folk tenker om deg, så er det fortsatt følelsen av skam som gjør at du ønsker å unngå å bli dømt av andre. Du legger tydelig vekt på pragmatiske konsekvenser av hva andre tror og mener om deg, men prisen du betaler for å gjøre noe "galt" er det emosjonelle ubehaget du sitter igjen med dersom du selv er overbevist om at det du gjør faktisk er galt. Dette er skam.

 

Om du gjør noe "galt" som du selv har tilbakerasjonalisert og rettferdiggjort, vil du ikke nødvendigvis kjenne noen skam. I alle fall ikke før noen påpeker ovenfor deg hvorfor det du gjorde faktisk var galt - og du internaliserer et slikt synspunkt selv.

 

Jeg tror at du i første omgang styres av intuisjon (underbevisst) som du konseptualiserer (bevisst) i ettertid, og at du feilaktig konkluderer med at konseptualiseringen er utelukkende årsaken til at du gjør det du gjør, fordi du ikke har lært å lese dine egne følelser. Jeg tipper du også opplever å ha et temmelig snevert følelsesliv, og at fargen som best beskriver din egen opplevelse av livet er "grå".

 

Tyder på at det ikke er en samvittighet til stede, men bare beregninger. Jeg gjør ikke noe galt altså, men jeg tror folk er redde for meg fordi de ikke ser hvem jeg er. Det kan jo være resultatet av at det ikke er noe genuint, skal vel litt til for å beregne seg frem til hver minste lille detalj i personligheten og adferden? Jeg gjør ikke noe galt, men det er et jævlig ensomt liv. Det er som et fengsel. Like bra... så gjør jeg ikke noe galt.

Å ikke ha sosiale ferdigheter er nok langt mer et tegn på asberger / autisme enn psykopati. Og at du i tillegg ser ut til å synes synd på deg selv utelukker psykopati ytterligere.

 

Jeg tror du er ukomfortabel i sosiale sammenhenger fordi du ikke opplever noen automatikk mellom din egen emosjonelle intuisjon og atferd, men snarere må mentalt tygge deg gjennom dette fordi du ikke har lært å lese dine egne følelser. Du sier også at du har et ensomt liv, hvilket peker i retning av at du har vanskelig for å oppleve "kontakt" med andre mennesker (å oppleve at du forstår, og blir forstått av andre mennesker på et emosjonelt plan). Dersom du ikke har noen dype emosjonelle bånd til folk rundt deg, og ikke kunne brydd deg stort om disse menneskene forsvant, kan dette forklare hvordan du heller ikke kan se for deg å ville bry deg nevneverdig dersom du skulle såre noen av dem. Men du unngår likevel å gjøre det...

 

Om folk ikke betyr noe for deg, er det også enkelt for deg å kutte dem ut. Dessverre betyr det også at du ikke føler noe behov for å opprettholde relasjoner, hvilket betyr at du sjeldent er den som tar kontakt med "venner", men gjør deg avhengig av at andre må ta kontakt med deg - hvilket de gjør inntil et visst punkt, og din passive atferd vil på sikt gjøre deg desto mer ensom.

 

Om noe av det jeg har skrevet her bidrar til at du forstår deg selv bedre, er du ikke dømt til å måtte være ensom hele livet. Om du forstår din egen situasjon bedre kan du også ta mer kontroll over deg selv, fremfor å bare la livet gå sin gang. Men når det gjelder å forstå dine egne følelser må du trene deg opp. Det hjelper å ha en samtalepartner. Jeg antar du er mann. Og singel. Du bør finne ei dame som jobber med omsorg. F.eks en miljøarbeider. Drit i hvordan hun ser ut. Du trenger henne for å trene emosjonell kontakt. Og om du allerede nå tenker at det ville vært galt å innlede et forhold med ei dame kun for å bruke henne for din egen vinning, så er det enda et tegn på at du ikke er psykopat.

Endret 27. september 2017 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for utfyllende svar. Det virker som du har god greie på dette... men man kommer uansett ikke bort i fra det at andre oppfatter at jeg forandrer personlighet og ikke skjønner hvem jeg er.

Anonymous poster hash: f9a75...345

[Løgn]

Andre forstår ikke hvem du er om du ikke selv vet hvem du er.

 

Når du vet hvem du er, hva du står for og oppfører deg kongruent med ditt eget selvbilde, vil andre forstå deg på en tilsvarende måte.

Endret 28. september 2017 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Da vet jeg ikke hvem jeg er da. Er ikke det mangel på identitet? Ser for meg det som sies om meg. Men egentlig så vet jeg ikke. Kanskje det er som du sier at jeg må få en nær relasjon med noen. Det har jeg ikke hatt siden før 10 år gammel cirka. Det var da det ble bråkete og utrygt. Det er uansett noe jeg veldig gjerne ønsker, men jeg får det ikke til.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[AnonymDiskusjon]

Nei, jeg er nok psykopat. Er nok det som sies. Infenting kommer til å forandre seg, er dømt til å leve i ensomheten.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[Cipher Panda]

Nei, jeg er nok psykopat. Er nok det som sies. Infenting kommer til å forandre seg, er dømt til å leve i ensomheten.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

Kun hvis du overbeviser deg selv om det, eller du kan forestille deg slutt-tilstanden på hva du ønsker og jobbe deg videre mot målet.

 

Hvis du ser ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake.

[Taurean]

Begynn prosessen med selvledelse. Skriv ned livshistorien din, få det ned på papir, få oversikt. Så skriver du ned også målene, hva du ønsker deg, og hvordan du kan få det til å skje. Hva som mangler. Når du begynner denne prosessen med å kommunisére med deg selv, så vil dét åpne for perspektiver du aldri trodde var mulig. Det er ikke alltid det er lurt å bare høre på andre.

 

Når du så har fått det ned på papir, så blir det lettere å følge veien til målene. Det er etter min mening den éneste solide, pålitelige og bærekraftige veien til selvutvikling. Dette er ord som ingen andre noen gang behøver å lese. Det er -din- personlige utviklingsprosess. Men du kan jo la boka/ene ligge igjen til noen av dine etterlatte den dagen du går bort. Kan være interessant for dem å vite hva du tenkte og hva du har vært igjennom, både på godt og vondt.

 

Etter hvert vil du sé skjæringspunktene, der skoen trykker, og da begynner jobben å betale seg. Du vil finne ut måter å nå målene på du ikke trodde var mulig. Dette er universelt, noe alle kan gjøre.

 

Det er derfor pennen er mektigere enn sverdet. Andre kan lese hva du tenker. Men det kan også brukes til å finne ut hva man -selv- tenker.

 

Særlig artig er det å lese ting man har skrevet for veldig lang tid siden. Man kan overraske seg selv over hvor fremsynt og idérik man var. Man kan løfte seg selv opp. Selv-inspirasjon, er det noe som heter.

Endret 29. september 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Etter hva jeg har lest så kan man ikke bli kvitt psykopati. Det betyr at man er dømt til å leve ensom resten av livet.

Anonymous poster hash: f9a75...345

[henrikwl]

 

Etter hva jeg har lest så kan man ikke bli kvitt psykopati. Det betyr at man er dømt til å leve ensom resten av livet.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

 

 

 

Vet du i det hele tatt hva psykopati er? Hvor i all verden har du fått koblingen psykopati og ensomhet fra? Psykopater er ekstremt sosiale mennesker, da de bruker andre mennesker som verktøy og leketøy for egen vinning og nytelse. Ingen psykopat vil ha behandling for sin tilstand; da det fra vedkommendes ståsted ikke er noenting galt.

[Løgn]

Etter hva jeg har lest så kan man ikke bli kvitt psykopati. Det betyr at man er dømt til å leve ensom resten av livet.

En psykopat forstår ikke engang hva "ensomhet" betyr fordi de selv ikke har noen emosjonell forståelse av konseptet. De vet hva det vil si å være alene, men ikke hva det vil si å være ensom. Selv om en psykopat kan forklare i detalj hva ensomhet er, kjenner de selv ikke konseptet fordi de ikke opplever ensomehet på grunn av sin antisosiale natur. Det blir som å lese definisjonen på ensomhet i et leksikon. Vet boka hva ensomhet er? Nei.

 

En psykopat kan prate om hva som helst uten å ha en emosjonell forståelse av ord og uttrykk. Lyset er på, men det er ingen hjemme.

 

Dette er ikke tilfellet for deg. Du opplever ensomhet og emosjonell frustrasjon fordi du har følelser men ikke har lært hvordan du skal forholde deg til dem. Det er derfor du skriver denne tråden.

 

Du er ikke psykopat. Hadde du vært psykopat ville du ikke syntes synd på deg selv. Du ville ikke søkt hjelp, og du ville ansett "normale" folk som svake og naive, og deg selv som perfekt. Du ville heller ikke ha savnet emosjonell nærhet eller kjent deg ensom fordi du ikke ville hatt et behov for emosjonell kontakt.

 

Tankene du har er nesten det motsatte av hva en psykopat ville tenkt. Du opplever verden slik du gjør fordi du har vært ensom store deler av livet, og ikke har fått utviklet deg normalt. Du har et behov for emosjonell nærhet med andre, men du har ikke lært hvordan du skal opprette og opprettholde slik kontakt.

 

Men du ønsker å kunne kalle deg "psykopat" slik at du kan bruke det som en unnskyldning for å si fra deg ansvar for deg selv. Slik at du kan anse deg selv som et offer.

 

Bunnlinja er uansett at valget er ditt: Du kan enten ta kontroll over ditt eget liv, eller du kan anse deg som et offer og la humla suse. I sistnevnte tilfelle vil utfallet bli at du graver deg dypere ned i sporet du har endt opp i frem til nå. Du vil bli mer og mer ensom og mer og mer innesluttet helt til du kanskje ikke gidder å leve lenger.

 

Om du ønsker en endring må du imidlertid gjøre en innsats for deg selv. Det blir vanskelig, og det vil kreve mye av deg.

 

Første steg er alltid å ta ansvar. Det gjør du ikke ved å anse deg selv som et offer.

[AnonymDiskusjon]

Vet du i det hele tatt hva psykopati er? Hvor i all verden har du fått koblingen psykopati og ensomhet fra? Psykopater er ekstremt sosiale mennesker, da de bruker andre mennesker som verktøy og leketøy for egen vinning og nytelse. Ingen psykopat vil ha behandling for sin tilstand; da det fra vedkommendes ståsted ikke er noenting galt.

 

Er ikke dette bare de vanlige misforståelsene?

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[AnonymDiskusjon]

En psykopat forstår ikke engang hva "ensomhet" betyr fordi de selv ikke har noen emosjonell forståelse av konseptet. De vet hva det vil si å være alene, men ikke hva det vil si å være ensom. Selv om en psykopat kan forklare i detalj hva ensomhet er, kjenner de selv ikke konseptet fordi de ikke opplever ensomehet på grunn av sin antisosiale natur. Det blir som å lese definisjonen på ensomhet i et leksikon. Vet boka hva ensomhet er? Nei.

 

En psykopat kan prate om hva som helst uten å ha en emosjonell forståelse av ord og uttrykk. Lyset er på, men det er ingen hjemme.

 

Dette er ikke tilfellet for deg. Du opplever ensomhet og emosjonell frustrasjon fordi du har følelser men ikke har lært hvordan du skal forholde deg til dem. Det er derfor du skriver denne tråden.

 

Du er ikke psykopat. Hadde du vært psykopat ville du ikke syntes synd på deg selv. Du ville ikke søkt hjelp, og du ville ansett "normale" folk som svake og naive, og deg selv som perfekt. Du ville heller ikke ha savnet emosjonell nærhet eller kjent deg ensom fordi du ikke ville hatt et behov for emosjonell kontakt.

 

Tankene du har er nesten det motsatte av hva en psykopat ville tenkt. Du opplever verden slik du gjør fordi du har vært ensom store deler av livet, og ikke har fått utviklet deg normalt. Du har et behov for emosjonell nærhet med andre, men du har ikke lært hvordan du skal opprette og opprettholde slik kontakt.

 

Men du ønsker å kunne kalle deg "psykopat" slik at du kan bruke det som en unnskyldning for å si fra deg ansvar for deg selv. Slik at du kan anse deg selv som et offer.

 

Bunnlinja er uansett at valget er ditt: Du kan enten ta kontroll over ditt eget liv, eller du kan anse deg som et offer og la humla suse. I sistnevnte tilfelle vil utfallet bli at du graver deg dypere ned i sporet du har endt opp i frem til nå. Du vil bli mer og mer ensom og mer og mer innesluttet helt til du kanskje ikke gidder å leve lenger.

 

Om du ønsker en endring må du imidlertid gjøre en innsats for deg selv. Det blir vanskelig, og det vil kreve mye av deg.

 

Første steg er alltid å ta ansvar. Det gjør du ikke ved å anse deg selv som et offer.

 

Kan det ikke tenkes at jeg skriver dette uten å ha denne emosjonelle forståelsen? Men ja du har sikkert rett, og jeg må jobbe med meg selv... da er det bare å ta fatt, liksom. Jeg er jo helt på bånn når det kommer til sosiale evner. Verre enn de med asperger.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[Skandinav]

 

 

 

Psykopater er ekstremt sosiale mennesker, da de bruker andre mennesker som verktøy og leketøy for egen vinning og nytelse. 

 

Det er ikke veldig vanlig, men jeg har truffet flere psykopater som lider i det stille og har valgt et ensomt liv. 

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke veldig vanlig, men jeg har truffet flere psykopater som lider i det stille og har valgt et ensomt liv.

Det er det jeg lurer på om gjelder meg. "Psykiatrien" sa noe annet, men jeg har ikke så stor tillit til vurderingene som blir gjort.

 

Det er nok relativt myteomspunnet dette med psykopati.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[Skandinav]

Utredning / screening for antisosial / dyssosial personlighetsforstyrrelse:

Robert Hares "Psychopathy Checklist" består av 20 kjennetegn med et poengsystem:

Er du usikker på om vedkommende har det eller det karaktertrekket: 0 poeng
Er du nesten sikker: 1 poeng
Er du helt sikker: 2 poeng

Her er de 20 karaktertrekkene. Tenk gjennom hvert punkt og sett poeng. Etterpå legger du sammen poengene.

1. Glatthet/overfladisk sjarm
2. Egosentrisitet/storhetsideer om egen verdi
3. Behov for impulser/lett for å kjede seg
4. Patologisk løgnaktighet/bedrageri
5. Bløffmakeri/manipulering
6. Manglende anger eller skyldfølelse
7. Manglende dybde av følelser
8. Ufølsomhet/mangel på empati
9. Snyltende livsstil
10. Oppfarende/dårlig kontroll av sinne
11. Aktiv, seksuell adferd med flere partnere
12. Atferdsproblemer før fylte 12 år
13. Manglende realistisk langtidsplanlegging
14. Impulsivitet
15. Uansvarlig foreldreadferd
16. Hyppige ekteskap/samboerforhold
17. Ungdomskriminalitet før fylte 15 år
18. Svikt under prøvetid eller løslatelse
19. Manglende ansvar for egne handlinger
20. Flere typer lovbrudd blant følgende 10: innbrudd, ran, narkotika, frihetsberøvelse, mord(forsøk), ulovlig våpenbesittelse, seksuelt overgrep, grov uaktsomhet, bedrageri, flukt fra fengsel.

Resultat:

Under 20 poeng: Personen må regnes som et tvilstilfelle
Over 25 poeng: Vedkommende er innenfor grensene for den psykopatiske personlighetsforstyrrelsen

[AnonymDiskusjon]

Ok, takk. Er håpløst å vite.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

[fo2re]

Noen ganger kan det også være så enkelt at man bare er ynkelig eller stakkarslig, og derfor ikke velger å engang prøve å komme seg på beina selv.

Kosthold og trening gjør mye med kroppen inkludert humøret og sinnet, man har iallefall ikke noe å tape på det.

Og det finnes også kalkulerende psykopater med selvinnsikt, selv om det virker til å være en vanlig misforståelse at de mangler selvinnsikt.

[Cipher Panda]

 

Men du ønsker å kunne kalle deg "psykopat" slik at du kan bruke det som en unnskyldning for å si fra deg ansvar for deg selv. Slik at du kan anse deg selv som et offer.

 

Bunnlinja er uansett at valget er ditt: Du kan enten ta kontroll over ditt eget liv, eller du kan anse deg som et offer og la humla suse. I sistnevnte tilfelle vil utfallet bli at du graver deg dypere ned i sporet du har endt opp i frem til nå. Du vil bli mer og mer ensom og mer og mer innesluttet helt til du kanskje ikke gidder å leve lenger.

 

Om du ønsker en endring må du imidlertid gjøre en innsats for deg selv. Det blir vanskelig, og det vil kreve mye av deg.

 

Første steg er alltid å ta ansvar. Det gjør du ikke ved å anse deg selv som et offer.

 

Kan det ikke tenkes at jeg skriver dette uten å ha denne emosjonelle forståelsen? Men ja du har sikkert rett, og jeg må jobbe med meg selv... da er det bare å ta fatt, liksom. Jeg er jo helt på bånn når det kommer til sosiale evner. Verre enn de med asperger.

 

Anonymous poster hash: f9a75...345

 

Han har helt rett, det er deg det kommer an på. Det er mulig å opparbeide seg visse sosiale evner/antenner for å ha god samhandling med folk, men du må oppsøke slike situasjoner.

[Taurean]

Akkurat sånne lister med "sjekkpunkter" over "psykopatiske karaktértrekk" er for meg svært på grensen til manipuléring i seg selv.

 

Mange av de punktene dreier seg ikke om annet enn å få folk ut i jobb og betale skatt til staten. Et verktøy for staten for å stemple folk som sinnssyke i stedet for å faktisk utrede og finne ut hva som har gått galt på veien. Det er ganske skremmende. Tenk om noen faktisk søker hjelp som en siste måte å rekke ut en hånd på til samfunnet, så blir de bare stemplet ut fra en slik liste. Så gir de helt opp og faktsik blir en psykopat på héltid.

 

Det er viktig å klare å se forskjell på om noen har valgt å bli en psykopat som en bevisst handling, eller om noen underbevisst har blitt pushet til det. Det er ingen som er -født- psykopat, mener jeg, kanskje med noen unntak som medfødte feil og mangler, men at dette heller er adferdsmønstre som går i arv. Ikke bare via foreldre og familie til barn, men også fra barn til barn, som via mobbing og manglende lærdom om personlig utvikling. Jeg tenker at det er et spørsmål om økonomi også, men behøver ikke gå nærmere inn på det her kanskje.

 

Å anklage andre for å være psykopater rént ut fra en liste, uten å virkelig kartlegge traumatisérende og vanskelige livshendelser opp igjennom livet først, er også en form for manipuléring og hersketeknikk. Det er mange av dem der ute, som dømmer uten å tenke. Det er vanlig å gjøre seg opp tanker om andre, men slike lister mener jeg skaper mer stigmatiséring enn det fjerner. Betyr dét at det er mange psykopater blant oss? Eller er det helt naturlig å gjøre seg opp tanker om andre? Det er slike spørsmål som gjør at jeg tenker psykologi burde være fag i barne- og ungdomsskolene. Vanlige folk skal liksom ikke tenke over det her, fagpersoner står fritt til å stemple oss etter eget godtbefinnende. Det er ganske skremmende.

Endret 29. september 2017 av Taurean