Lett psykisk utviklingshemmet og vil reise.

[2+4=6]

Hei alle sammen,jeg tenkte jeg ville lufte noe for dere for å se om det er noen her som kanskje har erfaring med denne diagnosen og kan fortelle litt om begrensninger osv.Jeg har ett et familiemedlem som har diagnosen lett psykisk utviklingshemmet,han fungerer bra på mange områder men kommer til kort i andre sammenhenger,men det er vel noe som gjelder oss alle,han sliter mye med  tomhet,depresjon iom at han sitter mye for seg selv og ikke har det store nettverket rundt seg.

 

Han har snakket om å reise i lang tid nå,fordi han sier han vil kjenne på mestringsfølelsen å slikt,og selfølgelig få sol på kroppen.Gran Canaria er det han kunne tenke seg å prøve først og fremst,jeg utgir meg da for å være positiv og sier at han må gå for det,men inni meg er  jeg fryktelig skreptisk,er det lurt å  la en med denne diagnosen få reise til utlandet alene ? Til et land hvor kulturen er ganske anderledes en oss? Hva om han ikke makter det? Kanskje han får en evig sperre for å prøve noe nytt igjen,Er det noen her som har erfaring med samme "problemstilling" ? Jeg er 100 prosent for at han skal stå på egne bein,men er livredd for at han skal få en personlig knekk vis han ser at han faller igjennom,enten på flyplassen eller når han er fremme.Der vi andre kan improvisere på manglende språkunnskaper så er kanskje det vanskeligere for en med slik diagnose ?

 

Håper noen kan gi noen tips.

[insolvent]

Kanariøyene er i så måte et ganske trygt alternativ. Kulturen er ikke så annerledes..

[Belfaborac]

Om han aldri har vært utenlands alene før vil jeg absolutt tro at det beste ville være å ha en ledsager på første tur.  På den annen side vil det sikkert gå greit om man går for en tur med et reiseselskap og et hotell fullt av nordmenn.  Da helst nordmenn i overveiende voksen alder heller enn et festehotell myntet på ungdom som har det å bli fortest mulig dritings som førstepri.

 

Snakk med et reiseselskap og se hva de tenker om saken.  Kanskje er dette en situasjon som slett ikke er så uvanlig og som de er kjent med allerede.  De burde kunne kunne gi deg langt bedre råd enn noen her, med mindre det kommer svar fra noen med praktisk erfaring med samme situasjon.

[2+4=6]

Det er det jeg også tenker,men han er ikke interessert i å bo i feriebyene han vil absolutt bo i Las Palmas og der er det begrenset med nordmenn,og det er vel den byen på øy som verken er så tilrettelagt for turister og heller ikke er full av nettopp turister..

Endret 26. september 2017 av 2+4=6

[toth]

Har han ingen, familie eller venner, som kan tenke seg å bli med? Eller er en del av ønsket hans å gjøre dette alene?

[2+4=6]

Har han ingen, familie eller venner, som kan tenke seg å bli med? Eller er en del av ønsket hans å gjøre dette alene?

Han vil gjøre det alene for å få mestringsfølelsen,er oppriktig redd for åssen han vil reagere vis han ser at det klusser seg til,komme seg fra til a til b,buss,taxi,verdien av euro osv.

 

Han var der med foreldrene sine for et par år tilbake,men tror ikke han koste seg så veldig,tror nok han var litt flau for at han reiste med foreldrene sine,han nærmer seg 30.

Endret 26. september 2017 av 2+4=6

[Isbilen]

Det er litt vanskelig for oss å si hvordan han vil fungere alene i utlandet, det er jo dere som kjenner ham. Det viktigste er hvordan han reagerer når ting skjærer seg - får han meltdown og gjemmer seg i en krok, eller klarer han å skaffe seg hjelp?

Kanskje han kunne begynt med et par prøveturer til nærere reisemål, der dere i verste fall kan komme og redde ham? Eller kanskje noen kan reise til omtrent samme sted samtidig, men ikke helt sammen med ham, første gang?

Endret 26. september 2017 av Isbilen

[Kikert]

Et fint kompromiss er jo å dra sammen med ham og ikke være barnevakt der nede. Da har han noen han kan gå til hvis det skulle være noe og får også følelsen av å dra alene. Dere kan tilogmed sove på forskjellige hotell. Dra sammen og gjøre hvert sitt når dere kommer frem

 

Edit; Et alternativ er jo å betale noen for å bli med ham/passe på ham, men det høres ikke bedre ut i mitt hode.

Endret 26. september 2017 av Soseks

[Belfaborac]

Det viktigste er hvordan han reagerer når ting skjærer seg - får han meltdown og gjemmer seg i en krok, eller klarer han å skaffe seg hjelp?

Å vite dette er alfa og omega. Bare da går det an å si noe fornuftig om problemstillingen.

 

Et fint kompromiss er jo å dra sammen med ham og ikke være barnevakt der nede. Da har han noen han kan gå til hvis det skulle være noe og får også følelsen av å dra alene. Dere kan tilogmed sove på forskjellige hotell. Dra sammen og gjøre hvert sitt når dere kommer frem

Jeg tror dette er det beste forslaget, gitt hva vi vet og ikke vet. Den han drar sammen med trenger ikke engang å bo i samme by, men bare være tilgjengelig på mobil om ting går i stå eller nær nok til å komme kjapt om det trengs.