blir ukomfortabel rundt forelderen min

[AnonymDiskusjon]

Halla. Jeg er da en mann på 23 år. Siden jeg var veldig 16-17 år føler jeg mamma har vært alt for åpen om problemene og følelsene sine. Jeg kommer fra en veldig "hippi", åpen familie hvor alt skal deles, men jeg føler at hun til tider gikk alt for lang i "lene" seg på meg med sine problemer da jeg på mange måter var et barn. Ofte når vi møtes nå er det fortsatt hennes greier vi snakker om (mishandling fra barndommen hennes og fra tidlige ekteskap osv), ofte går hun på lange rants om hva hun holder på med i livet, siste boken hun har lest, filmen eller hva, og jeg blir sittende der å nikke og det føles litt som å være sammen  med en bekjent jeg egentlig ikke liker så godt. Skal man egentlig ikke nesten bare snakke om barnet sitt altså meg, meg , og hva jeg holder på med når man er med en forelder? Kanskje jeg er umoden, vi er jo tross alt voksne begge to. 

 

En annen ting som irriterer meg nesten ennå mer, og gjør meg ekstremt ukomfortabel, er at det føles som jeg blir behandlet som partnern hennes til tider. Hun har ikke vært sammen med noen på over 10 + år  og føler noen ganger at hun fyller dette "hullet" med meg. Jeg tror ikke hun tenker over det, men noen av forslagene hennes føles til tider litt  upassende, ikke  på en seksuell måte,  bare slik at det gjør meg litt ubekvem. Hun vil ofte ha meg med på kino, musikaler, utstillinger og alt slags typisk "date" aktiviteter. Hun kan også finne på å foreslå ting som å se en film i leiligheten min og "så kan jeg bare ta med en flaske rødvin og lage litt mitt mat til deg" er det bare meg eller er ikke dette litt voldsomt?  Hver gang hun er på besøk foreslår hun at hun kan sove på sofaen min  hun har  også tidligere snakket om at vi må dra på ferie sammen. Jeg blir som nevnt ekstremt ukomfortabel av dette litt for "intime" forholdet hun søker, vet ikke om dette er vanlig eller om det bare er meg som er problemet her, men jeg skulle gjerne hatt et litt mer overfladisk forhold til henne. 

Anonymous poster hash: 3a603...a00

[Civilix]

Virker som hun er ensom, hva med å hjelpe henne finne en annen person å bruke tiden på?

[ExcuseMyMandarin]

Skjønner at du er ukomfortabel.. Men hva med å foreslå at hun kan begynne å date? 

[Taurean]

Svært åpent av deg å dele det her, og respekt skal du ha for at du gjør det.

 

Forholdet mellom mor og sønn kan bli komplisert, hvis ikke det har vært en strukturert og tydelig rollefordéling i oppveksten.

 

Har vært i samme situasjonen som du har, og er antageligvis fremdéles. Psykologisk, så ansér jeg det som usunt når foreldre ikke klarer å sette grenser overfor sine barn. Jeg mener at grensen går ved et 2-3 timers besøk, hvor man prater om ting som handler om det vanlige livet. Jeg mener at de mest private, intime og sensitive følelsene og situasjonene bør reservéres for andre. Når de man har hatt som rollefigurer siden dag 1, konstant skal ha tilsyn og inngang til ens intime sfære på måten du beskriver, altså ikke seksuelt, men gjennom aktivitéter og handlinger som psykologisk sett bør være fordélt til andre mennesker, så mener jeg at dette kan skape psykologisk usikkerhet. Jeg inkludérer også prat om personlige problemer her. Dét er noe en bør enten rasjonalisére ut selv, eller prate med psykolog om, for å lære å rasjonalisére de ut. Man bør ikke legge de på ens barn som en måte å binde seg til de på.

 

Det er jo alltid en grunn til holdninger og oppførsel. Antageligvis har de ikke lært noe om selvledelse eller personlig utvikling overhodet, så har det bare blitt på denne måten. Det er ikke sikkert hun ser dette som noe unormalt. Og jeg stigmatisérer heller ikke her. Mine meninger er kun basért på sunn fornuft, logikk, psykologisk sans og personlige erfaringer.

 

Så dét det koker ned til her, er hva -du- egentlig føler og vil oppnå i fremtiden. Hvis du vil ha psykologisk stabilitet og indre ro, så mener jeg du bør begynne å ta steg for å distansére deg fra din mor, men kanskje på en litt skånsom måte. Ergo, si at det ikke passer med besøk lenger. Si at du vil ha litt privattid for deg selv, at du bare vil være i fred for å få tid til å tenke ut ting, uten at du mener noe vondt med det. Civilix kommer med et godt råd - men det kan hende det bryter med hennes kjerneverdier som hun har vokst opp med, altså å være veldig åpen med familie og ikke ha så mye kontakt med andre. Men igjen mener jeg dette bryter litt med vanlige menneskelige behov. Vi er sosiale vesener i bunn og grunn, og det er jo vitenskapelig bevist at for å utvikle seg sunt psykologisk, så er det viktig å være sosial. Det kan hende din mor er blitt nektet dette basisbehovet, og tar det nå ut på deg.

 

Jeg mener det er helt riktig av deg å reagére. Vi er alle frie individer, vi har rett til å kreve å leve et vanlig liv, og å kreve et privatliv med en sfære som vi kan slappe av i og holde private ting helt for oss selv. Dette er essensielt for personlig vekst. Hvis du opplever at denne kontakten med din mor er hemmende på denne måten, så mener jeg du bør absolutt snarest mulig begynne prosessen med å løsrive deg. Hvordan hun takler det, kan ikke du kontrollére. Det éneste du kan gjøre, er å gjøre løsrivelsesprosessen så skånsom som mulig, ergo å forklare grunnen til at du gjør det så tydelig som mulig, og at du oppfordrer henne til å gjøre det samme! To fluer i én smekk. Men det er viktig at du opprettholder prosessen og ikke sender blandede signaler, både for din egen psykes del, og hennes. Dette handler om selvledelse, og også når den tiden kanskje kommer at -du- skal ha barn.

 

Du kan jo fremdeles opprettholde kontakt, bare ikke så ofte lenger. Dét har jeg gjort med min mor. Vi har alle forskjellige personligheter og egenskaper, noen er rett og slett mér sosiale enn andre, og man må bare finne en løsning hvor alle møtes på midten.

 

Nå har jeg ikke spurt, det burde jeg kanskje gjort, men er din mor og far i forhold fremdeles?

Endret 1. oktober 2017 av Taurean