Hvordan gå videre fra familien?

[Belfaborac]

Tror heller noen andre trenger et begynnerkurs i begrepene selvrespekt og integritet.

[IntelAmdAti]

Tror heller noen andre trenger et begynnerkurs i begrepene selvrespekt og integritet.

 

Det enkleste er å bare kutte kontakten med de man er uenig med, det er å være konfliktsky og de fleste i tråden ser ut til å anbefale det

[toth]

 

 

Du tror vel ikke at de har hatt en normal relasjon sammen og så plutselig klikker det for foreldrene og de vil ikke ha noe med han å gjøre?

 

Nårtid har noe slikt noengang skjedd?

 

Igjen, vill gjetning fra din side - vi har mer grunnlag for å anta at foreldrene hele tiden har vært respektløse kontrollfriker. Vi har bare ett av flere sett fakta rundt saken, og det eneste vi kan basere vår vurdering på er de fakta vi har.

 

Hvem sier noe om plutselig? De kan ha hatt et dårlig forhold i 10-20 år for alt du vet, og alt kan skyldes foreldrene(eller TS, men det har vi som nevnt foreløpig ingen grunn til å anta).

 

 

Jeg tror trådstarter kan tjene på å ha en viss relasjon til familien, fremfor å kutte kontakten helt og bli arveløs for å nevne noe.

Man har ikke noe å tjene på å ha relasjoner til personer som kun har negativ innvirkning på deg - det spiller ingen rolle om det er familie, kollega eller nabo. 

Du har heller ingen grunnlag for å anta at det finnes noe arv å miste, dog er det totalt irrelevant - potensielle, høyst usikre penger om 10-30 år er ikke noe man kan basere livsavgjørelsene sine på. Det er forøvrig heller ikke mulig å gjøre noen arveløs - de kan bruke opp eventuelle penger før sin bortgang, men det kan de gjøre om han har relasjon til dem eller ei.

Jeg tror trådstarter kan tjene på å ha en viss relasjon til familien, fremfor å kutte kontakten helt og bli arveløs for å nevne noe.

Man har ikke noe å tjene på å ha relasjoner til personer som kun har negativ innvirkning på deg - det spiller ingen rolle om det er familie, kollega eller nabo.

[IntelAmdAti]

Sannsynligvis vil trådstarter gjøre som alle andre - det som er lettest.

Hvis han flytter til andre kanten av byen eller til en annen by vil det bli enda lettere, da slipper han å minnes på konsekvensene av egne handlinger når han møter de tilfeldig på butikken.

[Jørgen Sørheim]

Å stå opp for sin svigersøster er ikke å velge det letteste alternativet. Det enkleste er å ikke gjøre noe som helst, og det ser du nok av folk som gjør hver eneste dag. Å gå imot sin egen familie og si at det de holder på med ikke er særlig ok, krever litt av en person. Å si at TS vil velge den letteste løsningen er bare pisspreik.

 

Når det, i tillegg til baksnakking, er snakk om at familien velger å ikke gå i bryllup og holder en eventuell gave som gissel, så er ikke dette nødvendigvis gode elementer man trenger i livet sitt. En gave skal være noe man ønsker å gi, ikke en plikt, ei heller noe man skal få noe tilbake for.

 

Å stå inne for egne meninger og handlinger, og ha nok integritet til å takke nei til bryllupsgaven har mer verdi enn en penger. Man må gjerne jobbe med familieforholdet, men ikke på foreldrenes premisser (slik de er beskrevet). 

[IntelAmdAti]

For alt vi vet trenger søsteren profesjonell hjelp som familien prøver å gi, f.eks. ved å få henne innlagt et sted - og trådstarter kommer imellom og utsetter dermed søsteren for fare.

Alternativt kan det egentlig ha vært riktig av trådstarter "å stå opp" for søsteren, men han kan ha gjort det på en lite hensiktsmessig måte.

Det er også mulig at trådstarter har opptrådt helt eksemplarisk og at familien bare er udugelige tullinger, og at trådstarter bør komme seg lengst mulig unna familien.


De beste og smarteste valgene er sjelden de enkleste, med dette mener jeg de valgene man angrer minst på i etterkant. Ofte må man gjøre det stikk motsatte av hva man føler, f.eks. trene når man er sliten, spise sunt når man vil ha snacks, ikke spise når man er sulten, være behersket når man vil bli sint og så videre. For å tenke klart må du ikke overveldes av følelser, når du står ved et veiskille i livet som avgjør fremtiden bør følelsene ikke sitte i førersete

[Aetius]

Det er enkelte ting man som foreldre bare ikke gjør, uansett. En av disse er å ikke ønske sin sønn eller datter lykke til i ekteskapet. Gave eller ikke er egentlig uviktig, men å møte opp i bryllupet er det minste man kan forlange fra dem.

 

I vår familie hadde vi en stor konflikt som endte i rettsalen, for en del år siden. Jeg var heldigvis ikke involvert, men for å fatte meg i korthet ble min bestefars bror dradd med til den andre siden, kanskje egentlig uten å ville det selv. Da min bestefar døde midt oppi det hele kom det etter hvert en forsiktig forespørsel fra hans bror, om han var velkommen i begravelsen. Familien min reagerte som jeg vil håpe at enhver annen familie ville: Selvsagt var han velkommen i sin brors begravelse. Alle stridigheter begraves i en slik situasjon. Han ble ønsket velkommen med åpne armer, og så vidt jeg vet var det ikke en kjeft som nevnte uenighetene den dagen. Noen uker senere møttes partene i retten. Igjen.

[Isbilen]

For alt vi vet trenger søsteren profesjonell hjelp som familien prøver å gi, f.eks. ved å få henne innlagt et sted - og trådstarter kommer imellom og utsetter dermed søsteren for fare.

 

For alt vi vet kan virkeligheten avvike fra førstepost på utallige måter. Siden du er så godt i gang med å dekke dem, kan du kanskje starte en tråd for hver av de andre mulighetene også.

[Caddy]

 "Hvis jeg ble satt til verden bare for å være en slave, så kunne de like ha latt være". Man setter jo barn til verden for å gjøre de selvstendige, ikke for at de skal være ens slave!

[outofcontext] Det som ikke helt har gått opp for folk, er at de er slaver. [/outofcontext]

[Slagen mann]

Kan komme med en liten update.

Har fremdeles ingen kontakt med foreldrene mine. 

Det var tungt i begynnelsen, men begynner heldigvis å lette opp litt. 

 

Det gode med det her er at jeg nå forstår samtlige situasjoner jeg var i, når jeg var mindre. 
Hvorfor de tok de valgene, hvorfor de sa det de sa, osv. 

 

[Slagen mann]

For alt vi vet trenger søsteren profesjonell hjelp som familien prøver å gi, f.eks. ved å få henne innlagt et sted - og trådstarter kommer imellom og utsetter dermed søsteren for fare.

 

Alternativt kan det egentlig ha vært riktig av trådstarter "å stå opp" for søsteren, men han kan ha gjort det på en lite hensiktsmessig måte.

 

Det er også mulig at trådstarter har opptrådt helt eksemplarisk og at familien bare er udugelige tullinger, og at trådstarter bør komme seg lengst mulig unna familien.

 

 

De beste og smarteste valgene er sjelden de enkleste, med dette mener jeg de valgene man angrer minst på i etterkant. Ofte må man gjøre det stikk motsatte av hva man føler, f.eks. trene når man er sliten, spise sunt når man vil ha snacks, ikke spise når man er sulten, være behersket når man vil bli sint og så videre. For å tenke klart må du ikke overveldes av følelser, når du står ved et veiskille i livet som avgjør fremtiden bør følelsene ikke sitte i førersete

Jeg føler at jeg har gjort det riktige valget. :-)

[€uropa]

Jeg tror trådstarter kan tjene på å ha en viss relasjon til familien, fremfor å kutte kontakten helt og bli arveløs for å nevne noe.

 

En del av vurderingen er vel også hvilken relasjon de i tilfelle skal ha. Men du har kanskje rett i at det ikke er denne konflikten som er problemet, men at det heller er et symptom. Slik trådstarter også antyder i innlegg #30. Og slik konflikter i familien ofte er.

 

Til trådstarter:

Som du sikkert har kommet frem til selv, er det i hovedsak tre mulige veier herfra.

A) Du bryter med foreldrene dine (og muligens søsknene dine).

B) Du innfrir forventningene deres og får/fortsetter en relasjon på dine foreldres betingelser.

C) Både du og dine foreldre forsøker å imøtekomme hverandre, dere legger denne konflikten bak dere og fortsetter en relasjon som likeverdige parter.

 

Jeg antar at C er det foretrukne alternativet. Det er også det vanskeligste, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

 

Ditt forslag om å oppsøke en familieterapeut må oppfattes som et forsøk på å komme frem til en enighet. Så selv om dine foreldre tilsynelatende ikke gjør det, har du kanskje selv signalisert at du er villig til å gjøre innrømmelser? (Man skal strekke seg, men selvsagt ikke så mye at man havner i alternativ B.) Hvis du har gjort flere forsøk på tilnærmelser de siste månedene uten fremgang, er det vel ikke så mye mer å gjøre akkurat nå enn å gi dem et stående tilbud om å snakke sammen og forsøke å løse konflikten. Og så gå for alternativ A inntil de eventuelt følger opp det tilbudet.

 

Det er selvfølgelig sårt å bryte med familie. Selv så jeg meg nødt til å bryte med en av søsknene mine en stund. Men ta tiden til hjelp og støtt deg på andre gode relasjoner, som den til kona og til venner, så går det seg til.