Problemer med å fungere sosialt

[AnonymDiskusjon]

Jeg har problemer med å fungere sosialt. Jeg har ingen venner, jeg har aldri hatt kjøreste (eller hatt noen intimt og/eller romantiske opplevelser), og klarer ikke snakke personlig med noen som helst, ikke engang nær familie.

 

Jeg vil ut av dette. Jeg vil ha venner og et sosialt liv, spesielt kjæreste.

 

Men psykiatrien har gitt meg opp. Jeg skal forsøke mer med å delta på sosiale begivenheter, men det virker for meg som om det ikke spiller noen rolle hvor hardt jeg prøver, det er noe jeg bare ikke får til.

 

Skal man bare leve resten av livet helt mutters alene? Skrike av desperasjon og ensomhet hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[Skandinav]

Men psykiatrien har gitt meg opp. 

 

 

Kan du beskrive hvilken hjelp du fikk fra psykiatrien? 

[AnonymDiskusjon]

 

Kan du beskrive hvilken hjelp du fikk fra psykiatrien?

Medisiner, som jeg fortsatt bruker og er fornøyd med. Samtaler, aner ikke hva slags terapi det har vært (har hatt flere behandlere). Kommunale tilbud som aktivitetsgrupper. Attføringsbedrift.

 

Jeg leste nylig gjennom journalen og over alle årene går det igjen at det å fungere sosialt er problemet, hovedproblemet. Så vi er enige der. Men til slutt ble det kroken på døren - for å være ærlig går det bedre med meg etter at jeg sluttet der, føler at jeg får til mer og er selvstendig. Men på det sosiale plan står det stille.

 

Hvis psykiatrien ikke klarer å hjelpe meg med dette, så er det ikke noe å klage på. Men hva gjør jeg da? Alle snakker jo om å "få hjelp" eller "ta imot hjelp". psykiatrien er det som skal til...

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[AnonymDiskusjon]

Og samtalegrupper. Var innlagt på DPS for utredning i starten.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[Cipher Panda]

Oppsøk turistforeningen? andre aktiviteter? Sosial kompetanse kan kun bygges ved å eksponere deg for sosiale situasjoner.

[AnonymDiskusjon]

Oppsøk turistforeningen? andre aktiviteter? Sosial kompetanse kan kun bygges ved å eksponere deg for sosiale situasjoner.

Ja må prøve hardere på slike ting. Men som sagt så virker det som det ikke hjelper eller at jeg kommer videre, så jeg slutter jo, gir opp. Jeg må vel være mer "flittig" kanskje. Standhaftighet. Men føler det er lett å gi opp ting når man ikke er en del av noe, feks ha en venn som på et eller annet vis gjør at man ikke bare melder seg ut av alt.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[Cipher Panda]

Har du ingen kontakter, da skaper du nye kontakter. Enklere sagt enn gjort, men et sted må du starte.

 

[Skandinav]

Ble du utredet? Og ledet dette til en diagnose?

[AnonymDiskusjon]

Kontakter ja... tror jeg bare er en person andre misliker.

 

Ja, diagnoser. Samme for meg hva "diagnosen" er.

 

Alle er "sinte". Det er ingen som liker meg. Forblir i denne tragiske situasjonen livet ut.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[Uderzo]

Ja, diagnoser. Samme for meg hva "diagnosen" er.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

Forstår jeg det slik at du er uenig i diagnosen(ene) du fikk?

[AnonymDiskusjon]

 

Ja, diagnoser. Samme for meg hva "diagnosen" er.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

Forstår jeg det slik at du er uenig i diagnosen(ene) du fikk?

Syns ingen passer, men fokuserer ikke på det. Spiller ingen rolle.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[Skandinav]

 

 

Ja, diagnoser. Samme for meg hva "diagnosen" er.

Forstår jeg det slik at du er uenig i diagnosen(ene) du fikk?

Syns ingen passer, men fokuserer ikke på det. Spiller ingen rolle.

 

Det er noen diagnoser som er vanskelige å sette. Ikke bare fordi man bare til dels oppfyller kriteriene, det er jo heller ikke alltid direkte målbart. I tillegg kan man ha flere diagnoser samtidig, noe som gjøre det enda vanskeligere.

Personlighetsforstyrrelser er en diagnosegruppe som kan være litt vrien å forholde seg til. Heldigvis er det mange diagnostikere som forstår at man ikke skal ta lett på denne gruppen. Noen vil jo til og med forkaste den helt.

 

At du synes at en diagnose ikke passer, kan bety flere ting. Ikke uttømmende; a) du er feildiagnostisert, b) du har liten/ingen sykdomsinnsikt, c) paranoiditet, dyssosialitet og unnvikende adferd er diagnoser i seg selv.

 

Imidlertid er diagnoser med på å gi os både innsikt og svar på hvorfor. Igjen vil dette bidra til at man kan sette inn tiltak som andre personer med samme lidelser har hatt nytte av.

 

Så det å gi deg råd om hva du bør gjøre videre med elefanten i rommet, som vi ikke skal snakke om, ender bare opp med:

 

-Kan du ikke bare skaffe deg en venn da?

-Kan du ikke bare skjerpe deg da?

-Kan du ikke bare skaffe en hund å gå med i en klubb da?

 

Jeg sier ikke at bare fordi du lufter en diagnose at forumet plutselig kan gi deg masse kvalifiserte råd om veien videre. Men gi det en sjans, ellers er du bare en i mengden som risikerer å bli kalt et troll.

[Svein M]

Jeg har ingen formell kompetanse på dette men ønsker å komme med følgene synspunkter:

 

1. Fortsett med et behandlings opplegg, psykolog, samtaler etc

2. Hold deg aktiv, kan være jobb, aktivtetsgrupper, attføringsbedrif, hobby osv

3. Hold deg i form. I det minste gå en tur hver dag.

4. Begynn med meditasjon/mindfulness: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1782039

5. Finn en hobby eller noe som gjør deg glad. Bruk tid på ting du liker. Ikke gruble på alt som ikke er bra.

[AnonymDiskusjon]

Ønsker å ikke engasjere meg i diagnoser lenger, ikke heller psykiatri. Jeg føler meg sterkere etter at jeg har sluttet der. Men som sagt så kommer jeg ingen vei sosialt, egentlig syns jeg akkurat den delen kanskje bare blir mer og mer anstrengende. Har vel blitt mer "ensom ulv" kan jeg tenke meg. Og det er bedre enn å være avhengig av psykiater og slikt, som ikke er vennskap. Jeg vil ha et vennskap. Så jeg er vel egentlig ikke ensom ulv, men jeg er alene i alle fall, og får til mer enn jeg gjorde da jeg var pasient og følte meg avhengig av å snakke med dem. Det var liksom de samtalene livet dreide seg om. Nå fokuserer jeg mer på konstruktive gjøremål, og livet generelt. Men det er ensomt, og hva er egentlig vitsen med å anstrenge seg om noe når man ikke kan dele noe med noen, eller være en del av noe. Jeg savner kameratskap (som jeg hadde før jeg ble voksen), og føler meg tiltrukket av kvinner (og når det er en ting som tiltrekkes av en annen ting så er det vel slik at denne tingen på en måte ønsker å søke det som tingen tiltrekkes av, f.eks. månen omkring jordkloden, som hele tiden trekkes mot jorden, uten å aldri nå frem, på grunn av egentlig tilfeldigheter, for hvis månen hadde mistet sin bevegelse på tvers av jorden så hadde den bare ramlet ned... kommet frem til målet, blitt forent med den tiltrekkes av. Herregud for noe svada.

Anonymous poster hash: 42561...b6b

[MaryJ]

Hva er grunnen til at du ikke tør å snakke personlig med noen? Er det fortid knyttet til skam, eller nåværende livssituasjon? 
Trenger man alltid å prate om personlige da? Jeg hadde ingen problemer med dette tidligere, men etter lang tid med mye kjipt som skjedde så er jeg mye mer lukket og gikk fra å være sprudlende og utadvendt til å bli småklønete og sjenert sosialt.

Derfor lurer jeg på om du har mye du skammer deg over, siden du føler det sosiale er et problem?

[Gjest Slettet+6132]

Hva med å ta et kurs i small talk?

[Pusejenta]

Har hørt mye snakk om denne boken, kan jo være verdt et forsøk

 

[AnonymDiskusjon]

 

Ønsker å ikke engasjere meg i diagnoser lenger, ikke heller psykiatri. Jeg føler meg sterkere etter at jeg har sluttet der. Men som sagt så kommer jeg ingen vei sosialt, egentlig syns jeg akkurat den delen kanskje bare blir mer og mer anstrengende. Har vel blitt mer "ensom ulv" kan jeg tenke meg. Og det er bedre enn å være avhengig av psykiater og slikt, som ikke er vennskap. Jeg vil ha et vennskap. Så jeg er vel egentlig ikke ensom ulv, men jeg er alene i alle fall, og får til mer enn jeg gjorde da jeg var pasient og følte meg avhengig av å snakke med dem. Det var liksom de samtalene livet dreide seg om. Nå fokuserer jeg mer på konstruktive gjøremål, og livet generelt. Men det er ensomt, og hva er egentlig vitsen med å anstrenge seg om noe når man ikke kan dele noe med noen, eller være en del av noe. Jeg savner kameratskap (som jeg hadde før jeg ble voksen), og føler meg tiltrukket av kvinner

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

 

 

Hva er egentlig vitsen med å anstrenge seg og å bruke energi på å sitte her å skrive dette i det hele tatt? I stedet for å gå ut å sosialisere seg? Når en først er ute etter ved å se på hva som er vitsen med ting i det hele tatt mener jeg. 

 

Dette er på ingen måte nedrakking eller lignende. Bare still deg spørsmålet. Har ingen venner og sliter sosialt. Har barn og samboer, men føler meg like pokkers alene. Har ikke vært utenfor døren på snart en uke. Jeg vet at svaret ligger i at jeg må ta meg selv i nakken... Hvorfor gjør jeg dette så sjeldent når jeg vet at løsningen ligger i dette? 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 34b3d...d98

[AnonymDiskusjon]

 

Oppsøk turistforeningen? andre aktiviteter? Sosial kompetanse kan kun bygges ved å eksponere deg for sosiale situasjoner.

Ja må prøve hardere på slike ting. Men som sagt så virker det som det ikke hjelper eller at jeg kommer videre, så jeg slutter jo, gir opp. Jeg må vel være mer "flittig" kanskje. Standhaftighet. Men føler det er lett å gi opp ting når man ikke er en del av noe, feks ha en venn som på et eller annet vis gjør at man ikke bare melder seg ut av alt.

 

Anonymous poster hash: 42561...b6b

 

 

Her unnskylder du på en måte deg selv ved å si at siden det er slik så er det greit. Kjenner til det der så utrolig godt, brukt det flittig   Hva med å prøve en litt annen vinkel på det? Som f.eks: Hvordan skal jeg få meg en venn hvis jeg melder meg ut av alt?

 

Anonymous poster hash: 34b3d...d98