Hvilket album definerte din musikksmak?

[Frank.N.Steen]

1Dr.E skrev (3 timer siden):

History-albumet. Dette var rå saker.

Jeg husker godt den enorme promoteringen rundt den skiva, og flere av musikkvideoene herjet daglig på MTV, men tror jeg aldri helt fikk "taket" på den, slik man i grunn hadde ønsket seg. Mange flotte enkeltlåter, men det ble kanskje noe litt vel "massivt" over alt sammen, og hjalp nok ikke på at man alltid kom til å sammenligne den senere musikken hans med det aller første Michael Jackson albumet jeg hørte som guttunge:

Michael Jackson - Thriller (1982)

Sporliste:

(Favoritter utvidet i fet skrift) 

Spoiler

01. Wanna Be Startin' Somethin'

02. Baby Be Mine

03. The Girl Is Mine

04. Thriller

05. Beat It

06. Billie Jean

07. Human Nature

08. P.Y.T. (Pretty Young Thing)

09. The Lady in My Life

Dette albumet var nok det aller tidligste klassiske, der så og si hver bidige låt hadde ei unskippable type kvalitet over seg, og ikke minst et totalt fyrverkeri av melodier, rytmer, stemning og nei, når jeg fikk min første Walkman spiller til bursdag, så var ei kassettutgave av Thriller noe helt annet enn hva man tidligere hadde vært innom. For der gikk det mest i eventyrbånd, barne musikk, Knutsen og Ludvigsen, Maj-Britt Andersen osv, og alle disse gir meg mange gode og koselige minner, men å få øregangene fylt med den heftige produksjonen til Quincy Jones, og det elleville låtmaterialet til Michael Jackson, nei det var absolutt ingen vei tilbake etter det.

Dessverre var musikkkassetten er format som ofte slo seg "vrang", eller rettere sagt endte opp som bånd-salat, der Walkmanen min tok livet av 2 eller 3 Thriller kassettutgaver, og et par år senere fikk jeg heldigvis oppgradert (første gang man gjorde så med et annet format) til CD utgaven, og en som meget mulig er blant de mest spilte albumene jeg trolig eier og har. 

Uansett, interessen for musikken til Michael Jackson ble nok ikke mindre når man først fikk se musikkvideoene hans (vi hadde ikke MTV i starten) så det å se han danse og svinge seg rundt til denne heftige musikken, det var jo svære greier, og ikke minst få sett original videoen av Thriller (tror den varer oppunder 30 minutter) på VHS for første gang, legendariske saker.

Når man begynte å bikke i retning senere 90-tallet, og pappa handlet inn skiva (usikker på hvor mye som egentlig var nytt, og hva som var remixer og tidligere uutgitte spor osv) Blood on the Dancefloor (1997) så var mye av interessen for Jackson byttet ut med mye annen musikk, men Thriller er og forblir en utrolig viktig innflytelse på ens da unge musikksmak og interesse.

Hva jeg ikke hadde betalt for å gjennoppleve det å høre denne skiva i sin helhet for første gangen. 

Kunne vel egentlig lagt ut hele skiva, men disse 5 sporene har alltid hatt det "lille" ekstra over seg, og selv om de ikke nødvendigvis er bedre enn de andre, så er det bare noe som ligger i dem, der ikke kan forklares.

Slenger dem i hop i Spoileren:

Spoiler

 

 

Endret 29. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Gjest]

Michael jackson dangerous 1991? plata, også Bad 1987

Ga meg en allsidig musikksmak vil jeg tørre å mene. Det gjenspeiler seg i dag med hva som spilles på spotify

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (14 timer siden):

Ta på deg hodetelefonene og sjekk ut Even Less i tråden her da vel.  

Hodetelefoner og mine ører har nok dessverre vært bitre uvenner de siste ti årene, og bruken av de medvirket nok sterkt til at øresusen oppsto, selv om jeg alltid spilte etter 60-60 grensa (maks 60 minutter, maks 60 prosent av volum på Walkman, Discman, Minidisc, MP3 spillere osv). 

Men har nok dessverre alltid vært oversensitiv for høye/plutselige lyder (siden jeg var liten), så det kombinert med øresus (først i ene øret, så et halvt år etter i det andre) gjorde at en ble raskt "livredd" for musikk og hvilken skade som hadde skjedd ørene og hørselen min, og det kom til å gå flere år før jeg igjen fikk glede av musikk, da grunnet stadige forandringer og ting som hørtes "feil" ut, og ikke minst hvor trigga øra mine ble i flere uker, dersom man forsøkte å benytte seg av øretelefoner, selv med langt lavere volum og mindre tid, hvor låter/album med tung bruk av spesielt bass, skarpe trommer osv, var total overkill, og medførte til at pipingen og hissingen tok av, såpass at jeg slet med å sove og hadde mange dager, uker og måneder hvor man gikk rundt med mange mørke og dystre tanker og bekymringer for fremtiden.

Gleden av musikk har heldigvis returnert for fullt, men kommer nok aldri til å høre på musikk igjen slik man gjorde før, for skaden er allerede gjort, og den blir ikke noe bedre, men klart, det er lettere å leve med nå enn før, og har ingen planer om å forverre ting, men ville gitt mye for å gått tilbake i tid og advart mitt yngre meg selv, siden symptomene var jo der i lang tid, men man tenkte vel som så mange andre, at pipingen ville jo bare "forsvinne" av seg selv, men slik gikk det altså ikke.

Sorry, total avsporing, men ja, hodetelefoner er jeg ferdig med, får nesten vondt i øra bare jeg ser og hører folk fly rundt med dem og spiller grisehøyt flere seter foran meg på buss og t-bane.

Angående Porcupine Tree låta, fin musikk dette. Oppløftende, behagelig og tøft, 3 av 3 er ikke dårlig, så får sett eller forsøkt å hørt mer av dem, da "nyere" prog er vel noe som jeg stoppet litt opp med etter Tool, selv om jeg forsøkte prog-metal ala Opeth og mer symfonisk prog ala Dream Theater, så innså jeg at det kanskje ble, vel ikke helt mine greie, Tool var nok nærmere mitt hjerte, men nå er den god stund siden mine "verste" prog-reiser utenom 70-80-tallet da, for den slags blir jeg nok aldri lei. 

[MrMarbles]

Frank.N.Steen skrev (8 timer siden):

Misunner deg den opplevelsen, og for min del kom nok Angel Dust langt senere, men det var faktisk med Album of the Year (1997) at interessen min for Faith No More tok av i høst 2003, da etter å ha sett musikkvideoen til Last Cup Of Sorrow bli spilt ganske så ofte på ei nordisk musikkkanal (glemt navnet, men var det ZTV eller noe slik?) og var noe med låta, refrenget og ikke minst videoen som bare fenget ekstra godt, og klart, den gang var man jo ikke klar over at den var ei hyllest/parodi av Alfred Hitchcocks klassiske mesterverk Vertigo (1958) ( som i dag er min soleklare favoritt film av den legendariske regissøren).

Kvalitetsmessig er vel Album of the Year ganske så langt unna Angel Dust i sin helhet, men for meg var et fint utgangspunkt å starte reisen med, og fortsatt ei plate man ofte tar frem, der har flere flotte og meget gode enkeltspor, men vitnet kanskje også om et band som sang litt på det siste verset, hvert fall for den gang. 

Skal forsøke å ta meg et større gjenhør med samtlige av gruppas album senere i år, og har enda ikke fått sjekket ut comeback skiva  deres, kom vel i 2015, så begynner å bli en del år siden allerede.

Av de sporene man husker best fra Angel Dust, som jeg kanskje slet litt med i starten, men som du nevner denne galskapen som rådet albumet, variasjonen av utallige musikkgenrer/sampling osv, så må jeg nok si at Jizzlobber er blant de som gjorde størst inntrykk på meg.

Ellers er jo nevnte Land of Sunshine, Caffeine, Midlife Crisis gull, men må si at jeg har alltid vært svak for Everything's Ruined.

Nei, ei fantastisk plate, som jeg virkelig må få hørt igjen snart, men er lysten til å gjøre "jobben" skikkelig, starte opp med deres tidligste skiver, jobbe meg oppover og få skaffet meg siste plata. Ei skikkelig gjennomgang.

Når jeg ble hektet på resten av skiva, så falt vel omtrent alle sangene i smak på et eller annet tidspunkt. Har hatt noen runder med Jizzlobber selv. Be Aggressive, som bl.a. handler om en homofil mann som gir en blowjob til en annen mann, var det Roddy Bottum (keyboardisten) som skrev og han syntes det var veldig morsomt at Mike Patton som var hetereo, måtte synge den. 

Personlige favoritter her er A small victory, Everything's ruined, Jizzlobber, Be Aggressive, Kindergarten og vel, omtrent alt. Liker veldig godt at det er såpass mange sjangre innenfor hele plata, og ikke en bare nok en alt rock plate.

Forøvrig liker jeg den siste skiva ganske godt så godt. Synes den er hakket bedre enn Album of the Year. I forhold til en del av Pattons mer nylige sideprojekter, så var det mye godt å ta i på denne skiva. Liker Matador, Cone of Shame, Superhero (sånn passe +), Seperation Anxiety og Motherfucker. 

[:utakt]

Frank.N.Steen skrev (7 timer siden):

Angående Porcupine Tree låta, fin musikk dette. Oppløftende, behagelig og tøft, 3 av 3 er ikke dårlig, så får sett eller forsøkt å hørt mer av dem, da "nyere" prog er vel noe som jeg stoppet litt opp med etter Tool, selv om jeg forsøkte prog-metal ala Opeth og mer symfonisk prog ala Dream Theater, så innså jeg at det kanskje ble, vel ikke helt mine greie, Tool var nok nærmere mitt hjerte, men nå er den god stund siden mine "verste" prog-reiser utenom 70-80-tallet da, for den slags blir jeg nok aldri lei. 

Du burde prøve skiva "In Absentia" fra 2002. Spesielt de to første låtene, "Blackest Eyes" og "Trains", er helt fantastisk låtskriving. Det er litt morsomt, hvis jeg har besøk og setter på den skiva så har jeg enda til gode at noen ikke har likt de to låtene. 

[Frank.N.Steen]

MrMarbles skrev (13 timer siden):

Be Aggressive, som bl.a. handler om en homofil mann som gir en blowjob til en annen mann, var det Roddy Bottum (keyboardisten) som skrev og han syntes det var veldig morsomt at Mike Patton som var hetereo, måtte synge den. 

Artig historie, men kanskje ikke like fullt så artig for Patton? 

Liker bandets energiske og uberegnelig stil, og det at de aldri helt "passet" inn i det mer typiske rockestjerne MTV imaget/statusen, men bare gjorde sin egen greie, og klart, hjalp nok godt på at de solgte som hakka møkk osv, men med typer som Patton blir det vel aldri et sekunds "kjedsomhet" på veien, og har hørt og lest mange hysteriske og nasty historier omkring hans ville liv på turneer og konserter.

Angående Be Agressive, husker når jeg først hørte den, så tenkte jeg øyeblikkelig "Heisann, hvor har jeg hørt deg før?" og etter mye om og men, så fant man jo greit ut at Marilyn Manson benyttet seg tungt av refrenget i sin egen 2003 hit mOBSCENE.

[PanserJohan]

Michael Jackson - Dangerous, så Bad, så Off The Wall, så HisStory. 

[MrMarbles]

Frank.N.Steen skrev (9 timer siden):

Artig historie, men kanskje ikke like fullt så artig for Patton? 

Liker bandets energiske og uberegnelig stil, og det at de aldri helt "passet" inn i det mer typiske rockestjerne MTV imaget/statusen, men bare gjorde sin egen greie, og klart, hjalp nok godt på at de solgte som hakka møkk osv, men med typer som Patton blir det vel aldri et sekunds "kjedsomhet" på veien, og har hørt og lest mange hysteriske og nasty historier omkring hans ville liv på turneer og konserter.

Angående Be Agressive, husker når jeg først hørte den, så tenkte jeg øyeblikkelig "Heisann, hvor har jeg hørt deg før?" og etter mye om og men, så fant man jo greit ut at Marilyn Manson benyttet seg tungt av refrenget i sin egen 2003 hit mOBSCENE.

Ja, mOBSCENE skuffet virkelig for min del. Ren plagiat. Mistet mye respekt for Manson rundt den tida der. Har vel aldri hørt på ham igjen heller etter The Golden Age of Grotesque (selv om det var et par kule låter likevel).

[Frank.N.Steen]

MrMarbles skrev (53 minutter siden):

Ja, mOBSCENE skuffet virkelig for min del. Ren plagiat. Mistet mye respekt for Manson rundt den tida der. Har vel aldri hørt på ham igjen heller etter The Golden Age of Grotesque (selv om det var et par kule låter likevel).

Vil tro det var mer ment som ei mulig tribute/hyllest, men har aldri vært særlig opptatt av verken musikken eller artisten/bandet Marilyn Manson. Kom ikke lenger enn The Golden Age of Grotesque samt et par tøffe låter her og der på tampen av 90-tallet. Men de fleste man har hørt utover det, hvert fall av singler, vel, de har som oftest virket å være oppdaterte versjoner av andre artisters store hits (spesielt fra synth-pop alternative rock perioden fra 80-tallet).

Endret 30. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Scooter - Rough and Tough and Dangerous (1998)

Sporliste:

Spoiler

CD 1:

01. Hyper Hyper

02. Move Your Ass!

03. Friends

04. Endless Summer

05. Back in the U.K.

06. Let Me Be Your Valentine

07. Rebel Yell

08. I'm Raving

09. Break It Up

10. Fire

11. The Age of Love

12. No Fate

13. Fire - Live

14. Rebel Yell - Live

15. Break It Up - Live

16. The Age of Love - Live

CD 2:

01. Vallée De Larmes

02. Rhapsody In E

03. Move Your Ass!" [Ultra-Sonic Remix]

04. Friends" [Ramon Zenker Club Mix]

05. Across the Sky

06. Endless Summer" [Datura Remix]

07. Back in Time

08. Unity Without Words Part 2

09. Euphoria

10. Let Me Be Your Valentine" [Commander Tom Remix]

11. B-Site

12. I'm Raving" [Taucher Remix]

13. Fire" [D.O.N.S. Burn Rubber Remix]

En av de kanskje viktigste albumsamlerne man fikk tak i på 90-tallet, og et som virkelig satte fyr i interessen for dance og elektronisk musikk, da av den nokså kommersielle typen, men for meg var det jo et flott utgangspunkt der ville komme til å påvirke de neste årenes utvikling, på godt og vondt. 

Hadde jo kjennskap til Scooter fra tidligere av, og ikke bare grunnet tyskernes utallige bidrag på div album samlerne, men også grunnet at de tøffeste gutta på skolen (femte og sjette klassingene) gikk rundt i skolegården sommer 1994-95 og skreik og hylte "HYPA HYPA!" og "MOVE YA ASS!" til sjokkerte lærere og skremte yngre elevere, og virket som et band der falt godt i smak hos russen også, der tyske og sinte vokaler brølte ut av samtlige høyttaleranlegg gjennom mai-måned, men for min del tok det ikke av før et par år senere.

Det var noe med energien, melodiene og drivet i låtene deres som raskt fenget meg, og der den heftige techno-rockeren Fire (1997) dukket opp i ei kampsport film (en av Mortal Kombat utgivelsene tror jeg) og var vel også innom VG-lista Topp 20 i sin tid, men da denne senere (en av flere) gikk igjen i tv-reklamen for denne samleren Rough and Tough and Dangerous, ja da kjente jeg at denne måtte man bare ha. 

Selv om flere av de tidligere singlene ikke var helt ukjente, så falt jeg pladask for så og si alt fra CD1, minus den grusomme balladen Break It Up. 

Over tid var det nå likevel CD 2 som skulle bli "vendepunktet", der førsteskiva var mest hits og singelbidrag, samt et par live-klipp, så var disc 2 stort sett b-sider, uutigitte låter, remixer og instrumentaler, og det var jo her gullet lå, og ei meget flott kombinasjon av å inneha både kjente og store slagere, men også masser av plass til da de mindre og mer interessante og veldig varierte sporene.

Scooter etter 00-tallet mista jeg vel etterhvert taket på, men de satte meg på sporet av dance og elektronisk musikk, og hender jeg mimrer i vei med denne samleren, og mange hyggelige minner fra vinter, vår og sommer 1998. 

Tyskerne er vel mest kjent for sitt brautende og energiske sound, men alltid vært litt fascinert over hvor slitesterke de har vært, må vel være minst 3 tiår (eller mer) og tror jaggu meg de holdt på i 80-tallet også (under andre navn) men har jo solgt som hakka møkk og hadde en periode her til lands der hitene kom på rekke og rad. 

Det som frustrerer litt, er jo at (husker det var fra ei musikkdokumentar) der vokalisten H.P. Baxxter snakket om biler og damer, mens produsent og musiker Rick J. Jordan snakket om, vel, musikk og viste seg at fyren var ei klassisk trent pianist (eller noe slik) og han begynte å dra i gang noe på et gammelt piano som bare sto og støvet ned i et studio i Hamburg, og dæven det svingte som bare pokker, og har jo sett og hørt han gjøre noen klipp der han improviserer live (de fleste klippene er vel mest playback med dansere osv) og hvorfor i huleste heite har han ikke gjort mer av dette?

Kanskje derfor han forlot Scooter til slutt? 

Er kanskje også en grunn til at de Scooter bidragene man liker aller mest, også lenge etterpå, er de mer flotte og oppløftende piano/instrumental drevne låtene, da fullstendig uten smurfe/skrike vokal og ikke minst de konstant over-the-top overentusiastiske publikumsbrøla (hele tiden).

Uansett, veien videre til The Prodigy, Faithless, The Chemical Brothers og Daft Punk var ikke særlig lang, men kommer alltid tilbake til disse tyske rave/happy hardcore/dance aktørene der virket å herje i hop med Euro-dance artistene på midten av 90-åra, men der Scooter virket å være en av de som lyktes i å stadig henge med, og bli større og større langt ut i 00-tallet (og sikkert lenger) til mange frustrasjon og sinne, men åpenbart til enda større glede for mange.

Når jeg hører igjen flere av disse, vel, herlige minner strømmer på, og faktisk ganske så behagelig musikk å lytte til, pleide å lage mine egne mikse-tapes fylt med instrumentaler, b-sider og remixer fra Scooter sine album og singler, og ble vel spilt mer enn noen av deres egne studioskiver, der ofte hadde et par meget gode eller interessante enkeltspor, mens resten gikk kjapt i glemmeboka. 

Denne samleren derimot, og spesielt CD 2 delte ikke den samme skjebnen, og spilles jevnt og trutt, mest grunnet nostalgi men også fordi jeg liker hva man får i retur av musikk, melodier og stemning.

Husker at i de verste Scooter dagene da man var enorm fan, så drømte man jo om at de ville komme til Norge og da spille ei gigantisk, flere timers konsert, men et par år senere ankom de, visstnok på et russe-treff i vår 2003, og joda, de spilte "live", og konserten (om en kan kalle det for noe slikt) varte visstnok i knappe 10-12 minutter (eller mindre) før de stormet av scenen og dro hjem igjen, nesten en halv million norske kroner rikere, etter at noen fra publikum (i følge mediene dagen derpå) hadde kastet flasker mot bandet, og tja, de har nok vært innom etter dette, men for min del var nok interessen for tyskerne mest over og ut, og rock hadde fått ei langt viktigere plass i musikklivet.

Innser at enkelte artister tvilsomt aldri vil helt slippe tak, hvert fall når det kommer til minner og slikt, men Scooter skal jo absolutt ha for at de en periode i livet hadde ei viktig innflytelse på utviklingen av musikksmak i tenårene, og har jo siden blitt utrolig glad i elektronisk musikk, i veldig mange ulike genrer, stiler osv, men Scooter var helt klart et flott sted å begynne (mer eller mindre) reisen på, og var vel også deres heftige bruk av gitarer i låter som Fire og Faster Harder Scooter som igjen bidro til at rocken fikk stadig mer feste i øregangene, så var jo ikke kun dance-musikk som kom ut av det å lytte til tyskernes mange album og singler.

 

[Gavekort]

Musikksmaken min er så bred at det er håpløst å spore tilbake alle mine sjangerintroduksjoner. Men for å bidra med noe så husker jeg de to albumene, med de første sangene som gjorde meg metall-frelst:

Rammstein - Mutter

Tristania - Widow's Weeds

 

[Frank.N.Steen]

Gavekort skrev (3 minutter siden):

Rammstein - Mutter

Uff, angrer som pokker på at flere av Rammstein skivene mine forlot samlingen min. Men til min "unnskyldning" så måtte jeg i all hast kvitte meg med tonnevis av album og filmer under et hektisk flyttelass, og innså vel at jeg hadde måtte bo i telt i lang tid, for hadde aldri fått plass til all musikk, film, bøker og annet i leilighet, om ikke man hadde nedjustert antallet. 

Hadde Mutter, Sensucht og et annet album (glemt tittelen), men første man hørte av bandet kom jo gjennom det tøffe The Matrix Soundtacket, senere via den triste filmen Lilja-4-Ever og ikke minst den steintøffe opptreden de gjorde på et MTV Europe Awards show i deres hjemland (2001 eller 2002), og var vel kun Depeche Mode den kvelden som kunne matche energien og stilen til tyskerne.

Rammstein var perfekt musikk for seine netter med mikro-mat og Quake II og lignende skyte-spill på Playstation, da til langt utpå morra-kvisten.

[Hitherto]

The Smashing Pumpkins - Mellon Collie and the Infinite Sadness

Det er mange, men ingen slår denne.

Før den dukket opp var jeg riktignok svært interessert i musikk, men det var mer som et blodfan-geskjeft hvor jeg sverget til enkelte band over lengre perioder uten å tenke så mye over hva annet som fantes. Jeg likte Guns'n Roses i et par år, så likte jeg Metallica i et par år, så likte jeg Soundgarden i et år, REM i et år...

Så kom denne her og så forandret ALT seg. Jeg hørte første singelen "Bullet with Butterfly Wings" høsten 1995, og var imponert over switchen mellom de harde og mykere partiene i låta. Albumet var på vei og det var atpåtil dobbelt (ukjent fenomen for meg på den tiden), hvilket for meg var bevis på at de mente alvor. Da det kom fikk det i tillegg svært god pressedekning og utmerkede omtaler i både tabloidene og musikkblader som BEAT. Skaffet meg plata i januar 1996 og spilte den kontinuerlig til juni det året - en overspilling som jeg aldri har repetert og aldri kommer til å gjøre. Siden har jeg lært meg at for å bevare "magien" ved den beste musikken er det ofte en god ide å spille den minst mulig.

Det som gjorde mest inntrykk på meg når det kom til Mellon Collie var at Corgan & Co. mestret praktisk talt alt som var mulig å gjøre med alternativ rock på nittitallet. Og det var TO timer av det. Jeg kjente jo allerede til grungen og visste at det fantes artister som klarte å lage plater med variasjon, men allsidigheten på Mellon Collie var hinsides hva jeg trodde var mulig. Det var for meg banebrytende at et band kunne lage vakre pianodrevne introer  og stemningsfulle kveldssanger som "Galapagos" og "By Starlight", samtidig som albumet ampet opp med nihilistisk terror som "Bodies" og "Tales of a Scorched Earth". Jeg visste ikke engang hva flere av låtene kunne kategoriseres som. Hva slags sjanger "Cupid de Locke" tilhørte var gjenstand for hyppig diskusjon...

Det at plata var så versatil gjorde samtidig at den hadde noe for alle i omgangskretsen (inkludert mora mi). Det var de som likte de rolige partiene og de som foretrakk bråket, men praktisk talt alle fant noe de likte. Det gjorde at det var en plate som fant veien hjem hos opptil flere, og det var også ganske unikt på en tid pinlig stereotype oppfatninger førte til at hele musikksjangere ble avvist. Vokalen til Corgan var vel det eneste som egentlig skapte splid.

Jeg la også merke til dualismen i lyrikken hvor den ene sangen bæljer om at "love is suicide" mens neste låt nynner at "love can last forever". Det fikk musikken til å fremstå nærmest schizofren, og det førte til at jeg måtte sette meg inn i intervjuer med bandet for å forstå hva som hadde inspirert låtskrivinga og komposisjonen. Sånn sett introduserte plata meg for rockjournalistikken.

I 1996 var MC&TIS ansvarlig for at jeg begynte å interessere meg for en rekke ulike sjangere jeg hadde lite forhåndskunnskap om. Den ble stående som en bauta som tipset meg om hva jeg siden ønsket å høre, og best av alt; det ble plutselig mulig å like forskjellige typer musikk samtidig. 

Jeg synes ikke lengre det er verdens beste plate, men den etablerte egentlig synet jeg har hatt på musikken fram til i dag.

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (18 minutter siden):

Jeg hørte første singelen "Bullet with Butterfly Wings" høsten 1995, og var imponert over switchen mellom de harde og mykere partiene i låta.

MTV var rimelig heavy i roteringen av denne, og flere Pumpkins titler som blant annet Zero og Tonight, Tonight, da med tanke på musikkvideoer, men særlig Bullet with Butterfly Wings (vanvittig  tøff tittel på ei låt, forresten) huskes også for linjer som: "The World is a Vampire!" og "Despite all my rage, I am still just a rat in a cage!"

Rimelig heavy å høre som guttunge, og skjønner jo godt hvorfor bandet for alvor ble kanskje den alternative rockens aller største aktører, da i asken etter at grungen bikket hen, og hvor mye av hypen rundt rockens "redningsmenn" Nirvana og Pearl Jam osv ble byttet ut med det "nye" som Oasis, Blur og brit-pop manien, men hvor Billy Corgan kjapt viste til at de både hadde soundet, imaget, talentet og stormannsgalskapen til å gå distansen, og levere et såpass massivt stykke arbeid.

Hitherto skrev (25 minutter siden):

Siden har jeg lært meg at for å bevare "magien" ved den beste musikken er det ofte en god ide å spille den minst mulig.

 Ja, jeg har grei kjennskap til den slags, dessverre. Rart det der, for på filmfronten er det ofte nærmest motsatt, jo mer, jo bedre, men enkelte album er nok blitt unnaspilt såpass mye at jeg føler meg "ferdig", mer eller mindre. Men klart, et gjensyn eller to og man innser at det er grunn til at de fikk kjørt seg så hardt i sin tid, og hvor viktig de en gang var for min del da.

Hitherto skrev (28 minutter siden):

Det at plata var så versatil gjorde samtidig at den hadde noe for alle i omgangskretsen (inkludert mora mi). Det var de som likte de rolige partiene og de som foretrakk bråket, men praktisk talt alle fant noe de likte. Det gjorde at det var en plate som fant veien hjem hos opptil flere, og det var også ganske unikt på en tid pinlig stereotype oppfatninger førte til at hele musikksjangere ble avvist.

Ja, bransjen var vel "fed up" av grungen, og på jakt etter noe nytt og mer salgbart, rap og hip-hop blomstrer som aldri før, boy band og girl band både begge sider av Atlanteren ville snart eie hitlistene og verste var vel nesten post-grungen (huff) og kom vel som et fælt men riktig nok, naturlig resultat av det å melke på utallige Nirvana/Pearl Jam "kloner", og dette holdt jo seg gående langt ut i 00-tallet.

Smashing Pumpkins var vel ikke akkurat ukjente fra tidligere av, Siamese Twins (1993) ble vel populær utgivelse, flere hits men Mellon Collie var vel på et helt annet plan når den tok av. 

Husker jeg så et artig og interessant program om tiden etter grungens fall, og hvor flere av de alternative rockerne virket å nærmest stå i kø for å slenge dritt om Billy Corgan, greier som "sell out" og "utvanna rock" osv, og der mange påpekte at de "nøt godene" av at Nirvana ikke eksisterte lenger, og nei, noe annet vanvittig piss fra såkalte fans om at Corgan skulle være invovlert i Kurt Cobains død og slikt. Men virket mest som at det satt igjen mange bitre og misunnelige rocke-huer, som rota seg bort i for mye dop og sleit med å fokusere på musikken, og når da artister som Smashing Pumpkins smatt forbi med hestehoder, og tok et såpass stort steg oppover og frem, at mulig de i samme sleng tråkket på en del overfølsomme tær eller gamle fiender som ikke ville glemme gamle feider, men noen trengte jo å vise til at nå får vi se å komme oss videre, enn å dyrke nostalgi og hva som har vært til det uendelige.

Har vel egentlig mest kjennskap til Billy Corgan uten hår, enn med, selv om Gish (1991) og Siamese Dreams er i hylla, og senest forrige uke dro jeg innom Adore (1998), som jeg aldri tidligere hadde hørt før, men virker som ei spennende og nokså annerledes utgivelse, enn de tidlige 90-talls skivene. 

Låta Zero og videoen til Tonight, Tonight er vel de to som gjorde meg mest oppmerksom på bandet, særlig den vanvittige variasjonen i Zero der har tross av sin korte spilletid og monotone riff, likevel fremstår som ei der har mer å by på enn samtlige 20 minutters prog-monstre, men Tonight, Tonight er vel noe av det flotteste musikkvideoene/låtene jeg husker å ha sett og hørt fra 90-tallet.

Vet jeg burde få kjørt ei gjennomgang av de fire Smashing skivene man eier, ikke gjort så siden 2003, og det er jo, altfor lenge siden.

[Mr_Spock]

En ettermiddag, en gang på 70 tallet, fristet en kompis med en sang som inneholdt texten "You Can Kiss My Ass Goodbye", hvis jeg ble med han hjem etter skolen - vi måtte forte oss, for det var hans storebrors skive og anlegg. Vanket juling hvis han ble tatt på fersken.

Skikkelig anlegg, høytalere like store som oss. Dro i gang første låt - å joda, "Kiss My Ass" tekst ble levert i første sang - det låt bare helt rått - vi sto der begge to og lyste av lykke over at man kunne synge slike ting ?

Måtte bare høre hele skiva, helt vilt variert i tempo og sjanger - og bare bra låter. Så kommer nest siste låt i gang på side 2:

 

Ble helt nummen når jeg hørte låten, går det virkelig an?

Ble mye Queen etter det. 

Jeg satte veldig pris på variasjonen i sjangere og tempo som Queen viste. Og det formet min videre musikksmak - variert.

 

 

[Frank.N.Steen]

Great Love Songs (1989)

Joda, jeg får slå et lite slag for nok ei viktig og meget innholdsrik albumsamler fra barndommen, og en der jo tilhørte mammas musikksamling, men der jeg fikk nå lurt meg til å låne et par av hennes albumfavoritter over til min Walkman spiller. Dette var jo noe ganske så annerledes enn hva man til vanlig hørte på via (Maj-Britt Andersen, Knutsen og Ludvigsen, Kaptein Sabeltann osv) da av mer typisk norsk barne og vise musikk, og her gikk det i svære, svulstige ballader og ei masse kjente og kjære navn, men for meg var jo de fleste dengang ganske så ukjent terreng.

Likevel, musikken og stemningen var uimotståelig fengende og fin, og når ei skive (eller musikkkassett) åpner opp med en av tidenes tøffeste saksofon låter i Careless Whisper av George Michael, ja da var kjærligheten til saksen så absolutt født, og satte med det greit standarden for hva som skulle komme videre fra albumet.

Her går det vel mest i store 80-talls ballader, og ikke før George Michael har gjort seg ferdig, så er det rett over i Berlin og Take My Breath Away og så kommer hitene på rekke og rad, Marvin Gaye, Roy Orbison, Leonardd Cohen, Sade, Europe, Earth Wind and Fire og selvsagt Johnny Logan.

Hva var det ikke å like her? 

Ålreit, så alt var ikke gull, men få direkte fæle eller typiske fillers lå mellom, et par nordiske innslag (dette var jo et TV-Shop produkt, mulig svensk produsert?) og det var jo plass til både norske og svenske artister her, der Style, Return og Tommy Nilsson også medvirker.

Det var ekstra moro å finne igjen denne for et par år siden, da på CD og mulig et eller to spor er annerledes enn kassetten man nærmest spilte  ihjel som guttunge, men uansett veldig kult å høre den igjen, og nostalgien var all over the place fra første sang og helt til siste spor.

Ikke noe der kommer til å bli spilt like mye, eller ofte men verdt å eie igjen grunnet nostalgi og gode barndomsminner.

Kom vel faktisk et par flere av disse Great Love Songs volumene, dette var jo den første i serien, men kan banne på at TV-Shop klinket til med flere i årene som kom. Tror de hadde ei slik postordre greie som andre populære musikksamlere i ettertid holdt på med (type Mr. Music serien) der man fikk til sendt eks antall kopier i året, til ei grei penge.

Nei, alltid vært svak for CD og albumsamlere, hvert fall da av de man selv fikk godt utbytte av som ung, og det er noe med de som faktisk greier å kombinere den helt rette stemningen, gode låter, variasjon og kanskje et par mindre overraskelser her og der, og det er ikke ofte man finner igjen den slags, men Great Love Songs er virkelig en av de som fanger opp ei deilig feel-good stemning fra tampen av 80 og tidlig 90-tallet, og la vel som nevnt et greit grunnlag for min kjærlighet til cheesy og svære 80 talls pop-ballader for all tid.

[:utakt]

I have a confession to make ... 

CD-samlingen på litt over tre hundre skiver er (nesten) bare rock og metal. Men, Spotifylistene mine er noe ganske annet. Der er det en hel del elektronika, techno, trance, kall det hva du vil. Jeg er ikke så stødig på sjangerne der selv. Men, hvordan kan det ha seg? 

 

2 Unlimited - No Limits (1993)

Den nederlandske euro dance duoen 2 Unlimited satte dype spor i en nittitallskid, skal jeg si dere. De ga ut tre album, en "best of" og minst en milliard singler. Jeg kunne egentlig valgt hvilket som helst av de tre albumene, men det var nok "No Limits" som ble spilt mest. Innkjøpt fra en platebutikk på hjemstedet mitt en gang i 94 eller 95, om jeg ikke husker feil. Det ble spilt på repeat mens jeg satt på gulvet og bygde lego. Om igjen og om igjen helt til låtene krøp under huden og tekstene brant seg fast i panna.

("Real Things" fra 1994 ble plukket opp på danskebåten, sammen med en stor bøtte med gelegodteri. Jeg hadde ikke med meg CD spiller på båten, men jeg husker jeg lå på senga og gomlet godis mens jeg hørte på skiva etter at jeg hadde kommet hjem igjen. Debuten "Get Ready" fra 1992 snublet jeg over i en butikk i Oslo, jeg tror den lå i gamle NAF huset. Der XXL har lokaler i dag. Jeg visste ikke at den skiva fantes engang, så det var litt kribling i magen da jeg tok den med hjem. Jeg husker musikken der var mye mer upolert enn på de to neste skivene, men dæsken så mye kult likevel).

Det var noe med disse fengende melodiene. En tøff barsking som pøste ut rap i et hesblesende tempo. En dame som både sang bra og så bra ut. What's not to like? Jeg skrev skoleoppgave om gruppa. Vi så på musikkvideoene på MTV og prøvde å kopiere dansetrinnene. Dette var greier!

Når sant skal sies så gikk det tretten på dusinet av denne typen grupper på nittitallet. Jeg vet ikke hvorfor akkurat 2 Unlimited ble så populære, det fantes jo andre som f.eks. Cappella og 2 Brothers on the 4th Floor som drev med akkurat det samme greiene, men de ble liksom aldri helt der oppe. Det var Ray og Anita som gjaldt, selv om jeg også kjøpte en del samleskiver ("Megamix 96" og sånne type titler, som hadde snutter fra nær sagt alle aktørene i sjangeren). 

Det morsomme er at jeg fortsatt plukker frem noen av disse låtene. Det er sikkert nostalgien som snakker, men jeg liker mye av det enda. Limer inn et eksempel under her. Jeg husker ikke om akkurat denne slo an som singel, men jeg har alltid likt den. 

På sett og vis så var det jo her interessen for elektronisk musikk startet. Det er lysår mellom 2 Unlimited og f.eks. Gareth Emery som jeg hører på i dag, men alt starter et sted. 

Det siste jeg så til Ray og Anita var i en reklame for Bank ID, av alle ting! Akk, som gamle helter har forfalt .. men det var moro å se dem.

 

Endret 12. august 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (11 minutter siden):

Den nederlandske euro dance duoen 2 Unlimited satte dype spor i en nittitallskid, skal jeg si dere. De ga ut tre album, en "best of" og minst en milliard singler. Jeg kunne egentlig valgt hvilket som helst av de tre albumene, men det var nok "No Limits" som ble spilt mest. Innkjøpt fra en platebutikk på hjemstedet mitt en gang i 94 eller 95, om jeg ikke husker feil. Det ble spilt på repeat mens jeg satt på gulvet og bygde lego. Om igjen og om igjen helt til låtene krøp under huden og tekstene brant seg fast i panna.

2 Unlimited ja, jeg fikk vel egentlig mest kjennskap med dem gjennom de senere årene 1994-95 men No Limits var jo en sterk gjenganger helt frem til 1996-97 på barne/ungdomsklubber og ikke minst i årene etter som fartsfylt bakgrunnsmusikk på utallige treningssentre, til sikkert mange deltageres store irritasjon.

Det å bygge lego og høre på musikk var ei undervurdert hobby, veldig beroligende (med rett type musikk) og gjorde at man både kunne fine nye favoritter (på musikkfronten) og ha noe som gjorde at byggingen gikk litt kjappere unna, eller bidra til litt ekstra motivasjon når en var i ferd med å gå tom for ideer/krefter.

Selv likte jeg Michael Jackson, ABBA og lignende 70-80-talls disco/pop musikk, men euro-dance var også et passende  soundtrack.

:utakt skrev (17 minutter siden):

("Real Things" fra 1994 ble plukket opp på danskebåten, sammen med en stor bøtte med gelegodteri.

Tror jeg var borti noe lignende under en av mine tidligste båtturer til Danmark, ei svær bøtte eller bag med gelesnop, og åt til jeg nesten svimte av, og ville nesten brekke meg, bare jeg så eller tenkte på godteri de neste ukene. 

:utakt skrev (18 minutter siden):

Det var noe med disse fengende melodiene. En tøff barsking som pøste ut rap i et hesblesende tempo. En dame som både sang bra og så bra ut. What's not to like? Jeg skrev skoleoppgave om gruppa. Vi så på musikkvideoene på MTV og prøvde å kopiere dansetrinnene. Dette var greier!

Ja, 2 Unlimited og utallige euro-dance acts fulgte ofte denne meget godt benyttede suksess formelen, med gatesmart tøffing med "munndiare" og ei sexy og vel dreid sangdame, men bakom fasaden skjulte det seg vel ofte noen eldre tyske eller italienske herrer, som sto for musikken og produksjonen, og såpass ofte at mange av disse dance artistene med tall og nummer i seg, virket til å skape ei mindre forvirring, spesielt blant folk som skulle spørre etter den og den låta/artisten på et fullstappet dansegulv, og med brakende høy musikk pumpende ut fra høyttalerene, så ble det raskt feil låt spilt, til enkeltes frustrasjon.

2 Unlimited var vel noe så sjeldent som ei av disse som faktisk var noe langt mer enn kun ei "døgnflue", og  de virket å være reine hitmaskinen på første halvdel av 90-tallet, og det skal dem jo absolutt ha.

:utakt skrev (24 minutter siden):

Det var Ray og Anita som gjaldt, selv om jeg også kjøpte en del samleskiver ("Megamix 96" og sånne type titler, som hadde snutter fra nær sagt alle aktørene i sjangeren). 

Å ja, Megamix 96 osv, disse var rimelig kjipe å gå gjennom, spesielt dersom man fant ei favoritt, og så var moroa over etter knappe 2 minutter, mest fordi det var om å gjøre å få plass til flest mulig spor på en og samme skive. 

:utakt skrev (26 minutter siden):

Det morsomme er at jeg fortsatt plukker frem noen av disse låtene. Det er sikkert nostalgien som snakker, men jeg liker mye av det enda.

Nostalgien er sterk når det kommer til denne type musikk, og er bare glad til for at jeg ikke lempa ut alt av euro-dance og 90-talls samlere fra heimen, for mye er stadig vanskelig å finne igjen, overraskende nok.

:utakt skrev (29 minutter siden):

Det siste jeg så til Ray og Anita var i en reklame for Bank ID, av alle ting! Akk, som gamle helter har forfalt .. men det var moro å se dem.

Ja, det hender man hører et par av 2 Unlimiteds større hits i tv-reklamer, og over i statene har vel No Limits i flere tiår vært en gjenganger i hop med Song 2 av Blur, som en favoritt låt eller theme å starte opp fotball, hockeykamper osv til.

Den låta av bandet som gir meg mest nostalgi og glede, er nok den fantastisk tøffe Here I Go, som man første hørte på ei Mega Dance utgave, tror det var volume 5, hvor også The Prodigy og Scooter medvirket, så ei av de helt klart mer imponerende utgavene av den samlerserien.

La gradvis merke til at musikkvideoene til samtlige av de større euro dance artistene virket å bli stadig mer "bisarre" og mørkere i fargebruk/design osv, i sterk kontrast til de langt mer fargerike og optimistiske videoene bare et par år i forkant. 

[Frank.N.Steen]

Når vi først er inne på munnrappe vokalister og flotte sangdamer, så var vel også Ice MC en av de større dance aktørene i en kort periode mot midten av 90-tallet, og han "ræpperen" (kanskje mer reggae inspirert) hadde jo virkelig mye på hjertet, og blir nesten sliten bare av å tenke på hvor fort det går unna i svingene. Men musikken var jo ganske så kul, og der disse to var svære slagere i sin tid:

"EH-EH" og "Bom-DIGGI--DIGGI--DIGGI-DAM-Ett eller annet"  

Ei annen og kanskje også viktig gruppe på tidlig 90-tallet og innen eurodance/rave scenen var vel Baby D med klassikeren Let Me Be Your Fantasy (1992), der man ikke fikk høre før i 1994/95 på ei CD samler ved det fengende navnet: Yabba-Dabba-Dance Volume 3

Tror The Prodigy samplet/lånte mye av stemmen til vokalisten fra Baby De på skiva Music for the Jilted Generation, som kanskje ikke er så overraskende da de vanket sikkert i samme miljø/fester på den tiden.

[Frank.N.Steen]

Grand Theft Auto Vice City Official Soundtrack Box Set (2002)

Når en først er innom såkalte "game changere" og da ikke minst viktige og innflytelsesrike CD samlere, så måtte jo denne dras frem, og i mine ører, så var dette massive beistet av et nostalgisk tilbakeblikk til åttitallet, kanskje det aller beste tv-spill mediet har hatt å by opp til av spillmusikk.

Boksen med totalt 7 CDer ble handlet inn, faktisk før man hadde spilt og kjøpt inn selve PS2 spillet, og jeg var rimelig heldig, for denne nydelige boksen sto litt gjemt bort i ei musikksjappe, og åpenbart feilprisa (mye billigere enn hva andre sjapper skulle ha for samme utgave) og nei, slo selvsagt til på rappen. 

Kjærligheten til 80-talls musikk startet vel i grunn mye tidligere, men det var først i vår/sommer 2001 at man virkelig fikk opp ørene for hva dette fantastiske tiåret hadde å by på, og når en fikk med seg denne svære musikkboksen hjem var en jo ikke helt fullstendig "blank" på hvilke artister og sjangere man foretrakk, men dæven for ei utrolig flott måte å få opp øynene for så mye, mye mer og forskjellig musikk og artister. 

Stemningen ble jeg i grunn allerede satt i det man gikk gjennom disse herlige skivene, en etter en og var ei perfekt måte å varme opp til selve høydepunktet, nemlig spillet, og selv mange år etter spilte man i grunn mest for å suge til seg den deilige stemningen, musikken og nei, ytterst få tv-spill kommer opp mot den slags.

Uansett, denne boksen, eller lyden av Vice City starter opp med v-Rock og der DJen Lazlow (en fyr som jeg tror var med i flere av spillene som diskjockey) og det går i ei heftig og fartsfylt blanding av britisk heavy metal, thrash metal, hard rock, glam rock, hår-metall, pop metall og klassisk rock, og låt utvalget var rett og slett utrolig sterkt, ikke ei eneste låt man skipper forbi, og der selv Spinal Tap parodiske GTA: Vice City bandet Love Fist er såpass gjennomført fengende og komisk, at det lett kunne bli tatt for å være bare enda et av utallige vulgære sleazy hår-rockere fra åttitallet.

Til og med reklameinnslagene på samtlige av skivene er hysteriske, og enkelte er såpass morsomme at en skulle ønske man bare kunne samle alle i hop på et eget album for seg selv.

Wave 103 med DJen Adam First, gir jo også ei unik og utrolig passende beskrivelse av den britiske invasjonen over i statene på tidlig 80-tallet, med stadig mer fokus i androgyne klær, sminke og "Where the boys wear more make-up than the Giiiiiirls!" mens maskindrevne instrumenter som synthesizere, trommemaskiner "stjal" arbeidet til "de virkelige musikerne" og nei, her får man et vanvittig tøft innhold av synth-pop, new wave, new romantic, pop-rock og var lenge min favoritt plate fra denne boksen. 

Skive 3 og Emotion 98.3 er kanskje den som har fått meg til å le oftest og lenge, der den herlig sleske og litt vel overdrevne amorøse damemagneten DJ Fernando Martinez, er i grunn selve høydepunktet blant utrolig mye flott og stemningsfull pop og kjærlighets ballader, og dominerer showet i hop med sine mange hysteriske erobringer og erfaringer, da med det motsatte kjønn.

Flash FM med den kvinnelige DJen Toni er vel først og fremst ei som på godt og vondt oppsummerer 80-talls fenomenet Val-speak eller Valley Girls trenden som herjet og fikk Frank Zappa og datteren til å gå i hop og skrive ei kjempe hit ved samme navn, og Toni fremhever vel mye av fest, moro, skulderputer, høyt hår med masse, ekstremt masse menger av hår spray, sminke og der virker å også ha mye god inside info om forskjellige band og artister, fra hennes tid som groupie.

Musikken er derimot ikke like parodisk og lett som hva DJen og kanalen forsøker å fremheve, her får man førsteklasses pop-rock, og kanskje et par ikke fullt så, men variasjonen er overraskende stor og viser til hvor dyktige folka bakom har vært i å velge ut akkurat de rette artistene/låtene for å skape ei helt unik stemning.

Reklamesnuttene er igjen fantastisk artige, der favoritter er og forblir Just the Five Of Us "But I am an 42 year old banker, trapped inside a little boy. I just wanna go out and get LAID!"

Wildstyle Pirate Radio

Ei man ikke ga så mye oppmerksomhet i starten, men som gradvis ga meg mer glede etter hvert, og her går det jo mer i tidlig hip-hop, breakbeat, rap og lignende musikk, mens den mer smoothe og funky Fever 105 med den åpenbart Barry White lignende DJen Ladykiller Biscuit er også en favoritt, der byr opp til soul, funk, pop-rock, disco og før disk 7 avslutter det hele med, tja kanskje ikke den mest spennende kanalen, men den greier å by opp til et meget passende og eksotisk latin-amerikansk sound via Radio Espantoso og DJ Pepe. 

Beste med dette soundtracket var at interessen for 80-talls musikk bare ble større, og der man ble for alvor gjort oppmerksom på Talk Talk, Gary Numan, Joe Jackson, The Psychedelic Furs, Thomas Dolby, Judas Priest, Iron Maiden, Megadeth, Blondie, Tears For Fears, Kim Wilde, A Flock Of Seagulls, The Human League, Jan Hammer, Roxy Music, Kate Bush, Foreigner, Hall & Oates, The Outfield, Bryan Adams, Lionel Richie, Yes, Herbie Hancock, Afrika Bambaataa and the Soulsonic Force, Zapp plus Roger, The Pointer Sisters, Mtume, Evelyn Champagne King, Kool and the Gang, Whispers, og et lass med andre navn som jeg ikke husker akkurat her og nå.