Går det ann å være en stille person i et forhold?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en mann på 25 år og er veldig stille av meg. Introvert og aldri vært flink med snakketøyet.. Snakker stort sett kun når jeg føler jeg har vettugt å si. Er ikke en utadvendt person som kan snakke om alt og ingenting i flere minutter i strekk, eller vitse om alt mulig.

 

 

Jeg har aldri vært i forhold med noen og lurer på om noen har erfaringer med å være sammen med noen som er veldig stille av seg? 

 

 

Har lyst å dra på en date for å kanskje finne kjærligheten, men er redd for settinger der man kan bli sittende alene med hverandre og er nødt å prate med hverandre i flere minutter/timer. F.eks. ved å ta en kaffe på en kafè eller en middag på en resturant, det tror jeg ikke jeg hadde klart. Isåfall må damen være initiativtaker til å lede en samtale, og slike kvinner er det ikke så mange av nå til dags tror jeg.

 

 

Lurer også veldig på hva damer mener om menn som snakker lite? Er det en ekstrem turnoff?

Anonymous poster hash: 0514f...c22

[DukeRichelieu]

Er det et alternativ for din del å endre på dette? Er du slik rundt alle? Tar jeg helt feil om jeg tror at lav selvtillit kan være en faktor? Altså at du ikke tror det du har å si er særlig interessant og at du derfor heller tier?

 

Ellers treger man så absolutt ikke å bable i vei hele tiden. Å ikke prate så mye eller hele tiden kan være veldig fint. Jeg prater ikke alltid så mye selv.

 

Men om det er snakk om ekstrem stillhet hvor du bare sitter og titter ut i luften, så vil det nok gjøre ting vanskeligere for deg, dessverre.

[RRhoads]

Middag på en restaurant eller kaffe på en kafé er ikke riktig setting for deg. Finn heller på noe annet, der du ikke er avhengig av å holde en samtale gående, og heller la samtaleemnene komme automatisk.

[Universe]

Jeg er snart 28 er stille og har aldri vært i et forhold på grunn av angst og redsel for å bli såra. Jeg har takket nei til date for jeg er redd. Ikke rart jeg blir evig singel. For meg er det ikke turn off med menn som snakker lite. Selv snakker jeg mer når jeg blir skikkelig godt kjent med personene. 

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg veldig igjen i første del av teksten din trådstarter.

 

Tror nok det bare kommer an på hvem du treffer og er sammen med.

Selv må jeg bli trygg på/ bli kjent med personen veldig godt, da fungerer det bra for meg.

 

Hun jeg er sammen med er vell en ekstrovert, men det sies jo at det er en bra match for en Introvert.

Syns faktisk det stemmer.

Jeg blir mer ''aktiv'' og hun kan slappe fint av med meg.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c7c94...0ff

[Fantomtegningen]

Er selv en som ikke prater i hytt og pine, en som snakker når jeg blir snakket til eller lurer på noe. Var så "heldig" (Ahem...  ) at jeg traff ei jente som prater i ett bankende kjør, får aldri fred lengre! 

Vi startet  med Tinder, tro det eller ei og beveget oss over på den gyldne kaffe daten etter noen dager med teksting, selv om hun ikke drikker kaffe så drakk hun kakao.

Første date gikk i bunn og grunn til å spørre og svare på personlige spørsmål, interesser, hobbyer, osv osv. Dette for å få en generell idé om hvem vi var.

Den andre daten var kino, lite prating og litt kleint faktisk, men under og etter filmen gikk pratingen greit, diskusjon om film og synsing. Deretter ble det dater som inneholdt turer og mer sosiale ting da vi klaffet godt.

 

Til TS, start i det små, finn noen som du føler du kan snakke greit med uten å måtte tvinge frem samtalen og som du kommer overens med. Ting tar tid, det vil være opp- og nedturer, du vil komme til å gjøre (uviktige) feil og du kommer til å ha det gøy i store deler av "jakten". 

[covah]

Er det et alternativ for din del å endre på dette? Er du slik rundt alle? Tar jeg helt feil om jeg tror at lav selvtillit kan være en faktor? Altså at du ikke tror det du har å si er særlig interessant og at du derfor heller tier?

 

 

Dette er ting jeg ofte ser kommer opp i slike tråder.

Ja, jeg vil tro mange som har det slik har lav selvtillit.  Men samtidig er det min erfaring at mange ekstroverte har VELDIG vanskelig å sette seg inn i hvordan en introvert har det, og automatisk stiller slike "diagnoser" når de de treffer på introverte.  "Det må jo liksom være noe galt med disse folka" er inntrykket jeg sitter igjen med at mange tenker.  Sånn er det ikke for meg.  Jeg har ikke behov for å snakke med alle om alt og ingenting og trives godt i eget selskap.

[AnonymDiskusjon]

Har en jente som jeg har snakket med via datingapp, og hun bor bare noen km unna meg. Hun har hintet til at jeg bør komme på besøk å se film.

 

Har noen av dere truffet en jente/gutt for første gang ved å se film etc. hjemme hos den personen? Hvis det blir en total mismatch og hun også er kjempestille er jeg redd det skal bli superkleint.. Jeg får total panikk i situasjoner der motparten, som gjerne er litt utadvendt føler et ubehag ved stillhet at de også blir stille. Da føler jeg løpet er kjørt.. Sånne situasjoner får jeg bare jernteppe og vet ikke hva jeg skal si, når motparten også blir stille.

 

 

Som det blir sagt så tror jeg at jeg passer med en jente som snakker mye, for da er det mye lettere for meg å delta og kommunisere sammen med henne. Er bare ikke flink å lede samtaler rett og slett.. blir faktisk litt sliten av det

Anonymous poster hash: 0514f...c22

[tigerdyr]

Er det et alternativ for din del å endre på dette?

 

Om man er introvert eller extrovert er det aller første personlighetstrek som utvikles og ligger fast allerede når du blir født.  Det er genetisk og desverre ikke noe du bare kan endre på. 

[teb1986]

 

Jeg er en mann på 25 år og er veldig stille av meg. Introvert og aldri vært flink med snakketøyet.. Snakker stort sett kun når jeg føler jeg har vettugt å si. Er ikke en utadvendt person som kan snakke om alt og ingenting i flere minutter i strekk, eller vitse om alt mulig.

 

 

Jeg har aldri vært i forhold med noen og lurer på om noen har erfaringer med å være sammen med noen som er veldig stille av seg? 

 

 

Har lyst å dra på en date for å kanskje finne kjærligheten, men er redd for settinger der man kan bli sittende alene med hverandre og er nødt å prate med hverandre i flere minutter/timer. F.eks. ved å ta en kaffe på en kafè eller en middag på en resturant, det tror jeg ikke jeg hadde klart. Isåfall må damen være initiativtaker til å lede en samtale, og slike kvinner er det ikke så mange av nå til dags tror jeg.

 

 

Lurer også veldig på hva damer mener om menn som snakker lite? Er det en ekstrem turnoff?

 

Anonymous poster hash: 0514f...c22

 

 

Synd du er en mann, hadde du vært ei stille jente hadde vi vært gift nå

[tigerdyr]

Jeg har aldri vært i forhold med noen og lurer på om noen har erfaringer med å være sammen med noen som er veldig stille av seg? 

 

Har lyst å dra på en date for å kanskje finne kjærligheten, men er redd for settinger der man kan bli sittende alene med hverandre og er nødt å prate med hverandre i flere minutter/timer.

 

Lurer også veldig på hva damer mener om menn som snakker lite? Er det en ekstrem turnoff?

 

Jeg har selv brukt en liten jukselapp for emner, tilpasset motparten, og sjekket den ved behov når ingen ser det.  Etterhvert husket jeg det bedre og bedre og kanskje den viten om at jeg hadde lappen i tilfelle jeg gikk tom for emner/ideer, gjorde at jeg husket det bedre. 

 

Noen tror feilaktig at introverts har lav selvtillit, men det har intet med det å gjøre.  Selv misliker jeg veldig small-talk da jeg ikke ser poenget med å spørre til trivielle ting som jeg enten allerede vet svaret på eller ikke egentlig er interesseret i å høre svaret på... 

 

Jeg har desverre aldri funnet meg en stille kvinne, men har litt erfaring med kvinner som tok initiativ og pratet en del selv, og det har fungert i de tilfelle de skjønte at de måtte dra igang de fleste samtaler og gi meg rom når jeg ønsket å sitte og fordype meg i noe selv.  Som du sikkert har funnet ut, er det fleste kvinner ikke slik, og er man ikke "på" hele tiden, involverer de i alt osv. oppfatter de det typisk som manglende interesse fra din side.  

 

Introverts finner energi i stillhet og blir sliten i store selskap, så mottsatt et annet tips lenger oppe at restaurantbesøk ikke er rette setting, mener jeg er feil.  Det som definitivt er feil er å sette seg et sted med høy lyd og masse mennesker som snakker i munden på hverandre, slik som typiske utesteder, da blir jeg kjempe sliten etter en time og etter to timer ønsker jeg meg bare hjem til mitt stille hus.  For meg er litt bedre restauranter med dempet lyd et mye bedre valg. 

 

Endret 13. september 2017 av tigerdyr

[DukeRichelieu]

 

Dette er ting jeg ofte ser kommer opp i slike tråder. Ja, jeg vil tro mange som har det slik har lav selvtillit.

 

Uten tvil. Det var derfor jeg spesifikt stilte spørsmålet til trådstarter. Intensjonen var ikke en diskusjon rundt definisjoner.

 

Men samtidig er det min erfaring at mange ekstroverte har VELDIG vanskelig å sette seg inn i hvordan en introvert har det, og automatisk stiller slike "diagnoser" når de de treffer på introverte.  "Det må jo liksom være noe galt med disse folka" er inntrykket jeg sitter igjen med at mange tenker.  Sånn er det ikke for meg.  Jeg har ikke behov for å snakke med alle om alt og ingenting og trives godt i eget selskap.

 

 

Generelt tror jeg ikke det er spesielt nyttig å gi oss selv begrensede merkelapper eller diagnoser, selv om jeg av og til ser på meg selv som en ekstrovert introvert. Jeg er nemlig veldig utadvendt og usjenert, men jeg foretrekker ofte å være for meg selv og tar gjerne en helg helt alene uten venner.

 

Dessverre tror jeg mange er sjenerte og usikre på seg selv, og så unnskylder deg seg selv med at de ikke liker å prate med andre eller at de er introverte eller en eller annen diagnose. Dette synes jeg er trist.

 

Vi er heldigvis ikke statiske skapninger og har muligheter til å endre oss. Husker selv hvordan det var å være redd for å åpne munnen. Redd for hva andre sier og synes. Hvem vil høre hva jeg har å si, liksom?

[DukeRichelieu]

Om man er introvert eller extrovert er det aller første personlighetstrek som utvikles og ligger fast allerede når du blir født.  Det er genetisk og desverre ikke noe du bare kan endre på. 

 

 

De lærde strides fortsatt rundt hva som er viktigst av arv og miljø. 

 

Jeg snakker uansett om sjenanse og lav selvtillit som er noe annet enn å være introvert. Dette kan man gjøre noe med, uten at det nødvendigvis er enkelt...

[afterall]

 

Er det et alternativ for din del å endre på dette?

Om man er introvert eller extrovert er det aller første personlighetstrek som utvikles og ligger fast allerede når du blir født. Det er genetisk og desverre ikke noe du bare kan endre på.

Detter hørtes mildt sagt merkelig ut. Har du noen kilde til denne påstanden?

 

Var selv veldig sjenert fram til jeg var rundt 18. Nå kan jeg snakke med hvem som helst om hva som helst, og er godt over gjennomsnittet sosial i ulike klubber og verv.

 

Forøvrig er det vel ytterst få som er enten ekstrovert eller introvert: de fleste av oss befinner seg på et spektrum som varierer med tid og omstendigheter.

[tigerdyr]

 

 

Er det et alternativ for din del å endre på dette?

Om man er introvert eller extrovert er det aller første personlighetstrek som utvikles og ligger fast allerede når du blir født. Det er genetisk og desverre ikke noe du bare kan endre på.

Detter hørtes mildt sagt merkelig ut. Har du noen kilde til denne påstanden?

 

Var selv veldig sjenert fram til jeg var rundt 18. Nå kan jeg snakke med hvem som helst om hva som helst, og er godt over gjennomsnittet sosial i ulike klubber og verv.

 

Forøvrig er det vel ytterst få som er enten ekstrovert eller introvert: de fleste av oss befinner seg på et spektrum som varierer med tid og omstendigheter.

 

 

Sjenerthet har ikke noget å gjøre med å være introvert.  Om du bare er sjenert, kan du gjøre noe med det. 

 

Den mest fundementale forskjell på om du er introvert og extravert går på hva som gir deg energi og hva som drener din energi.  Igjen er det overhodet ikke noe som varierer over tid eller omstendigheter, det er genetisk og ikke noe du kan gjøre noe med.  

 

De som leser psykologi vil vite dette alerede, men du kan evt starte med http://www.bbc.com/future/story/20130717-what-makes-someone-an-extrovert. 

 

En kjapt oversikt over personlighet og introvert/extravert: https://officevibecdn.blob.core.windows.net/img/infographic-introverts-vs-extroverts.png 

 

En god og veldig lett tilgjengelig bok jeg har lest og kan anbefale er https://www.amazon.com/Quiet-Power-Introverts-World-Talking/dp/0307352153 .  Sjekk evt et kort foredrag fra forfatteren her: https://www.ted.com/talks/susan_cain_the_power_of_introverts

 

Hvis du virkelig er interesseret er der nok om emnet du kan google deg til.

 

Sist, men ikke minst, jeg er selv introvert, familien er det, min bror er det og ikke minst min nevø som er 3 år gammel er helt tydelig introvert; der er stor forskjell på han og andre barn hos dagplejeren/barnehagen.  Han tillater at 1-2 andre kommer hen og vil leke med ham, men så snart det kommer flere barn, så går han helst bort og leker for seg selv igjen.  Jeg prøvet i mange år å tilpasse meg en extrovert verden, men ga opp rundt 30-års alderen og etter jeg satte meg litt inn i emnet, kom jeg frem til at det egentlig var dumt å forsøke å gjøre om noe jeg ikke kan gjøre noe med. 

 

Noe av det verste jeg vet er å måtte delta på fester.  Noen gange må man nesten delta, f.eks. i jobb-sammenheng, for ellers "ser det rart ut".  Utrolig slitsomt og jeg benytter enhver sjanse til å komme meg litt bort, f.eks. hyppige toilettbesøk hvor man kan må sitte litt i stillhet og samle tankerne.  Tilsvarende etter jobb, ønsker mange andre gjerne å gå ut og ta noen pils i en bar et sted, men jeg ønsker mest av alt å komme meg hjem - har trossalt måtte være blant folk 8 timer allerede, det får virkelig være nok og jeg føler behov for å komme hjem og lade opp batterierne.

 

[DukeRichelieu]

Sjenerthet har ikke noget å gjøre med å være introvert.  Om du bare er sjenert, kan du gjøre noe med det. 

 

Men hvordan vet man forskjellen? Jeg tenker at mange fint kan bruke dette som en unnskyldning når sannheten er at de er sjenerte eller sliter med lav selvtillit.

 

Den mest fundamentale forskjell på om du er introvert og extravert går på hva som gir deg energi og hva som drener din energi.  Igjen er det overhodet ikke noe som varierer over tid eller omstendigheter, det er genetisk og ikke noe du kan gjøre noe med.  

 

...men jeg ønsker mest av alt å komme meg hjem - har trossalt måtte være blant folk 8 timer allerede, det får virkelig være nok og jeg føler behov for å komme hjem og lade opp batterierne.

 

 

Har det på samme måte selv, men er samtidig pratsom og omgjengelig. Så usikker på om det bryter med definisjonen. Er bare det at jeg helst vil slappe av hjemme for meg selv og får fort nok av sosial omgang. Slik som akkurat nå. Men nå handlet jo denne tråden om trådstarter og ikke oss.  

[Pusejenta]

Prøv noe av dette:

 

Date en skravlebøtte.

 

Ta med deg date på kino, teater eller konsert så slipper dere å måtte snakke så mye.

 

Treff noen på idretts- eller hobbyklubb. Da har dere noe til felles fra begynnelsen av.

 

Jobb med deg selv og samtaleevnen din.

[1Dr.E]

Var på min første date på mange, MANGE år i våres.

 

Avtalte å møtes og spise indisk, etterfulgt av kino.

 

Jeg er også stille av meg, og var litt bekymra for at det skulle klein stillhet, men dette gikk veldig greit.

Hun var ikke veldig snakkesalig hun heller, men det føltes greit når begge to var sånn av natur.

Jeg tror begge skjønte at den andre var likedan, og tenkte at det går fint.

 

Vi pratet jo, for alle del, men ikke i ett kjør. Akkurat passe egentlig.

(man skal jo tygge også, og snakker ikke med mat i munnen).

 

Kino er jo bænkers. Får sitte og holde litt hender uten at man trenger å snakke. Etter kinoen kan man jo snakke om filmen, og se om samtalen tar en naturlig vending mot noe annet.

 

I etterkant tenker jeg at dersom HUN hadde vært skravlete av seg kunne man alltids vært en "god lytter", noe som kan være ålreit i seg selv.

 

Vi har fortsatt å møttes, og nå som man er bedre kjent er det enklere å snakke. Man finner gjerne felles interesser og samtaleemner om man passer sammen.

 

Hun sa det en gang noen uker senere, at det er deilig å kunne være sammen med noen uten å føle at man trenger å si noe. Fint å kunne henge på sofaen sammen og bare være sammen.

 

Tips ellers; om du kommer på noe ålreit å snakke om, så spar det til man møtes. Ikke ta det på snapchat/SMS. Har man et knippe med emner er det kjekt å kunne ta opp et av disse DERSOM det skulle bli total stillhet og kleint.