Selvmord og kreft - fordypningsoppgave

[Anonym.x]

Hei!

 

Jeg skal skrive fordypningsoppgave i norsk, og har det store temaet døden. 

 

Tenker at problemstillingen skal gå ut på noe angående kreft og selvmord; 

Det er urettferdig at noen får kreft og ikke har noe valg, mens andre som har 

et faktisk valg, velger å bruke det på å ta livet av seg. 

 

har skrevet ned noen stikkord for meg selv som jeg ønsker hjelp til å reflektere rundt:

• hva med de etterlatte? ikke lettere med kreft enn selvmord? men kanskje de er mer forberedt på at det kommer til å skje?
• tabu å snakke om? feigt å ta livet? egoistisk?
• hjelpetelefon ang. selvmordstanker
• enklere å snakke om selvmord etter serien?
• overlever det å ta sitt eget liv? hva skjer etter det?
• forvarsel/lapp/beskjed?
• holdninger og bevissthet rundt temaene
• forståelse av døden - barn
• drivkraft
• samfunnsproblem
• savn
• usikkerhet
• holdninger til livet
• holdninger til døden

 

Ønsker innspill både om problemstilling, og om dere har noen tanker rundt temaet

og sammenligningen mellom dem. Kommentér gjerne også om du har tanker om noen av punktene.

 

Jeg har valgt å sammenligne og lese bøkene "13 gode grunner" og "Faen ta skjebnen", i tillegg til å se tilhørende film/serie. 

 

 

[Sir-Allistair]

Angående egoisme så kan en heller si at det er egoistisk av familien å "tvinge" en i store smerter til å leve så absolutt lenge som mulig. En verdig død er den døden en selv velger.

[Anonym.x]

Takk for innspill!

 

Hvis man er i en psykotisk, ikke-varende tilstand, da?

[Sir-Allistair]

Samtidig som jeg mener at alle har rett til å velge selvmord hvis de ønsker det, så mener jeg også at man burde forhindre noen å gjøre det i affekt uten å ha tenkt så mye gjennom det eller dersom man kan informere den det gjelder om eventuelle andre løsninger på den situasjonen de er i. Hvis man mistenker at et familiemedlem eller en venn e.l. er psykotisk, så bør man gjøre det man kan for at den personen får hjelp. Men hvis den personen viser seg å være frisk, eller blir frisk, og fortsatt ønsker selvmord, så skal man også respektere det. Men som med alt annet så er kunnskap og kommunikasjon og åpenhet viktig.

[Anonym.x]

Takk!

 

Har dere lest disse bøkene eller sett serien og filmen? 

Hva tenker dere isåfall rundt forskjellen på rollefigurene og deres forhold til liv og død?

[Skadeskutt90]

Jeg har tre selvmordsforsøk bak meg og har slitt med psykisk sykdom ganske lenge nå. Jeg synes det er litt rart å tenke at det er urettferdig at noen får kreft og dør ufrivillig, mens noen velger selv å ta sitt liv. De som tar livet sitt har gjerne levd i et psykisk (og kanskje fysisk, noen gjør det jo rett og slett fordi de av ulike grunner har mye smerte) helvete i mange år. Ikke alle så klart. Mange selvmord skjer nok på impuls i forbindelse med en eller annen krise, men jeg tror de fleste som tar livet sitt har hatt det jævlig lenge. Det er ganske urettferdig det også. De har gjerne prøvd både det ene og det andre for å bli bedre, men til slutt blir alt så mørkt og svart at de ikke klarer livet mer. Mange er også overbevist om at familien vil ha det bedre uten dem. Det kan jeg jo bare si at jeg er overbevist om selv også. Jeg tenker det er bedre for dem å gå gjennom sorgen ved tapet av mitt liv, enn å gå rundt med den konstante belastningen det er å være mine pårørende. 

 

Jeg har sett 13 reasons why. Jeg er litt usikker på hva jeg tenker rundt den serien. Denne jenta fikk jo aldri skikkelig hjelp, og hun tok livet sitt. Kanskje hadde det gått bedre hvis hun fikk den hjelp hun trengte. 

 

Jeg har tatt imot hjelp veldig lenge, uten å føle at livssituasjonen har blitt noe bedre. Men jeg kjemper fortsatt, med nebb og klør. Første suicidforsøk hadde jeg planlagt lenge. Andre forsøk hadde jeg også planlagt. Det tredje var på ren impuls. Det var noe som trigget meg og som gav meg så panikk at jeg ville avslutte det hele. Så kicket redselen for døden dessverre inn, og jeg ringte etter hjelp. Ble tur i ambulanse med blålys og masse styr og behandling på akuttmottaket og deretter observasjon på hjerteovervåkningen. Ti dager senere ble jeg funnet bevisstløs i byen på natta fordi jeg hadde drukket så mye. Promille på 2,9 og overhodet ikke kontaktbar. Men jeg overlevde nå det også. 

 

Jeg vet ikke hvordan det er å ha kreft, men i mitt stille sinn har jeg gjentatte ganger det siste året ønsket at jeg heller hadde fått en eller annen fysisk sykdom kontra den psykiske sykdommen jeg har. Både kroppen min, og sinnet mitt, har vært gjennom helvete og tilbake de siste 1,5 år. I tillegg til alt jeg slet med i mange år før det. 

 

Jeg sitter nå her i kveld og prøver å holde ut til i morgen, for da blir jeg kanskje innlagt på akuttpost i psykiatrien igjen. Hvis jeg får avslag så er det bare en ting å gjøre. Å dra på butikken, kjøpe øl og drikke seg sanseløs slik at jeg sover bort resten av mandag og tirsdag. 

 

Jeg synes det var litt vanskelig å egentlig svare deg på det du lurer på. Så du kan evt. stille meg litt mer konkrete spørsmål hvis du vil vite mer. 

Endret 10. september 2017 av *Hopsjenta*

[Anonym.x]

Takk for delingen. Klarer ikke selv å sette meg inn i andres situasjon når det er snakk om noe så komplekst. Synes det er trist å høre at du føler deg som en belastning og vil drikke deg full.

 

Synes du samfunnet gjør det vanskelig å klare å takle problemene? får du hjelpen du trenger der?

Hva kan andre gjøre for å gjøre hverdagen din bedre?