Noen ateister her som gjerne skulle trodd?

[Gjest Bruker-95147]

 

Men hvis du fikk bare ett ønske oppfylt, hva ville det så være og som er egnet til å gjøre deg tilfreds resten av livet?

 

Det er kanskje det vanskeligste spørsmål som kan stilles!

 

Ett ønske?

 

Den navlebeskuende jeg ønsker en garanti om en smertefri død.

 

Den realistiske jeg, som ser konsekvensene av min død for mine kjære, har et ønske om at min død ikke skal påføre dem unødvendig smerte, men at minnet om meg alltid vil fylle dem med gode tanker.

 

Som ateist, så er jeg begunstiget. Jeg behøver ikke bekymre meg om det kristne mareritt. Om min tro har vært sterk nok.

Jeg har insettser at tro egentilg er kimen til usikkerhet og frykt! 

 

Men, kun ett ønske, et egoistisk ønske: " Jeg vil gjerne oppleve at liv oppdages på en annen planet - og at det liv, ikke er i vårt bilde".

Hva med å ønske seg å aldri ønske noe mer?

[ChiaroScuro]

 

 

Men hvis du fikk bare ett ønske oppfylt, hva ville det så være og som er egnet til å gjøre deg tilfreds resten av livet?

Det er kanskje det vanskeligste spørsmål som kan stilles!

 

Ett ønske?

 

Den navlebeskuende jeg ønsker en garanti om en smertefri død.

 

Den realistiske jeg, som ser konsekvensene av min død for mine kjære, har et ønske om at min død ikke skal påføre dem unødvendig smerte, men at minnet om meg alltid vil fylle dem med gode tanker.

 

Som ateist, så er jeg begunstiget. Jeg behøver ikke bekymre meg om det kristne mareritt. Om min tro har vært sterk nok.

Jeg har insettser at tro egentilg er kimen til usikkerhet og frykt! 

 

Men, kun ett ønske, et egoistisk ønske: " Jeg vil gjerne oppleve at liv oppdages på en annen planet - og at det liv, ikke er i vårt bilde".

Hva med å ønske seg å aldri ønske noe mer?

 

Plutselig, tror jeg at jeg aner Nirvana.

 

Damned you for bursting my bubble!

Endret 15. september 2017 av CiaroScuro

[aklla]

Plutselig, tror jeg at jeg aner Nirvana.

 

Damned you for bursting my bubble!

Vær obs på at umiddelbar død også oppfyller ønsket..

[ChiaroScuro]

 

Plutselig, tror jeg at jeg aner Nirvana.

 

Damned you for bursting my bubble!

Vær obs på at umiddelbar død også oppfyller ønsket..

 

Jeg sitter her for å kommentere din kommentar, på en slik måte at du for evig blir taus, men - du har jo rett.

 

I draw a blank!

[Gjest Bruker-95147]

 

Plutselig, tror jeg at jeg aner Nirvana.

 

Damned you for bursting my bubble!

Vær obs på at umiddelbar død også oppfyller ønsket..

 

 

Det eneste som dør er ønsket om å ikke dø, og det er det som ønsker seg stadig nye eksistenser, det være seg til steder eller opplevelser eller ny fysisk kropp

[Ingeniør]

Det eneste jeg kan tro på, er at på toalettet har jeg en 40 watts lyspære. Dermed undersøker jeg for kanskje å finne ut at det er en 60 watts istedet for.

 

Ut over det, hva skal jeg tro på? Spaghettimonsteret? Islam? Katolisismen?

Når flere religioner hevder de har det eneste rette svaret er det grunnlag for å være skeptisk.

[Andysowhatgg]

Tja, det spørs hva man legger i ordet tro, og ordet Gud.

 

Hvis du mener tro som sannheten av en sannhet som ikke er testbart. Så klart tror jeg.

 

Eller at tro er en dyp personlig sannhet ovenfor en universell sannhet. Så vil jeg absolutt være troende.

 

Men om du tenker tro, som en eller annen metode for å bevise at din villeste fantasi og oppspinn finnes, i fysisk form. Da er ikke jeg troende.

 

Hvis du mener at Gud er et form for ideal bilde. Så skjønner ikke jeg ikke helt hva det skulle vært, og skulle gjerne lært meg/forstått hva det er og kanskje trodd på det.

 

Hvis du mener at Gud er skaperen av alt. Så er jeg nok ikke interessert i å vite så mye. Siden det høres ut som "villeste fantasi".

 

Hvis du mener at Gud er noe som bestemmer over noe som heter skjebne. Hvor min handling er allerede skrevet opp på en liste og jeg må utføre handlingen etter en gitt dato eller tid. Så nei, det er jeg heller ikke så villig til å tro på.

[Gjest bruker-45896]

Jeg tror at ateister tror, de også.

Men jeg vet ikke helt på hva.

For eksempel deg, Andy. Hvordan og hvorfor tror du at det eksisterer noe som helst i det hele tatt?

Hva enn din "villeste fantasi" klarer å hoste opp som svar, kanskje dét er Gud? Hehexd

Hvor kommer svarene dine fra, i det hele tatt? Jo, de kommer fra "ingenting", akkurat som alt annet.

Hva er det som gjør at universet i det hele tatt eksisterer? Man kan gjerne peke på kjernekrefter og magnetisme og elektrisitet og gravitasjon osv. etc., men hvorfor "fungerer" dette i det hele tatt?

Ja, jeg vet at vitenskapen har ekstremt detaljerte og nyttige beskrivelser av veldig mye alt dette. Men det jeg spør om er altså grunnene til at selve konseptet om at noe eksisterer i det hele tatt faktisk er tilfelle... Og hvorfor det fortsetter å fortsette ;p

For meg er det en total mindfuck. Ville det ikke vært mye lettere for en en uintelligent og tilsynelatende tilfeldig, men "lovstyrt" og upersonlig "kraft" som er "ansvarlig" at det ikke eksisterte noe som helst i det hele tatt?

Alt annet virker jo å følge "the path of least resistance", uansett hva det er så bruker det ikke mer energi enn det trenger og må. Bortsett fra selve hele universet da, som man blir fortalt "dukket opp" for noen milliarder år siden, uten grunn.

Hvorfor skal universet "ta seg bryet" med å eksistere?

Teknisk sett er jeg nok en ateist, da jeg ikke er teist og ikke tror på en personlig allmektig guddom. Samtidig kjøper jeg ikke denne idéen mange har omfavnet om at universet i bunn og grunn er blind energi og død materie. (Det er et spesifikt sitat om dette, av en vitenskapsmann for mange år siden eller noe som jeg ikke finner. Noen som husker det?)

Noen vil kanskje si at hvorfor er feil spørsmål, og jeg kan delvis forstå det. Man kan gjerne spørre hvordan universet kan eksistere i det hele tatt istedenfor. Retningen og meningen med spørsmålet er ganske lik.

[Noxhaven]

Vi kjenner ikke til forutsetningene til hvordan ting var, om alt noen gang ble, eller om noe alltid har vært, så å prøve å besvare hvorfor eller hvordan det er noenting istedenfor ingenting blir helt meningsløst.

 

--

 

Kanskje vårt univers kun er et quantum felt som er poppet opp i eksistens i et mye større univers, og det universet kun er et quantum felt i et ennå større univers. Noe som oppleves som milliarder av år for oss på innsiden, men som bare varer like lenge som 1 planck tid i det større univers.

Kanskje quantum felt som oppstår i vårt univers er tilsvarende små univers som oppleves som en null og niks tid for oss men milliarder av år for det på innsiden av dem, og inne disse universene så oppstår tilsvarende quantum felt som er ennå mindre univers.

Kanskje det fortsetter sånn i evigheten.

 

Kanskje du kun er en hjerne i en vanntank der alt oppsto når det ble festet elektroder mot hjerne hinnen din, der alt du tror og vet, kun er informasjon matet hjernen din gjennom elektrodene.

 

Kanskje vi alle bare er simulerte animasjoner der spesifikke algoritmer var blitt fast satt før programmet utviklet seg slik vår verden er blitt.

 

Kanskje universet vårt pulserer inn og ut i evigheten der alt som har hent nå i vårt univers sin syklus alt har hent flere milliarder ganger i alle de tidligere pulsene.

 

Eller kanskje Jahve i i bibelen/tora/koranen laget alt og styrer over oss mens han ønsker å bli tilbedt.

 

Eller kanskje det er uendelig mange alternative dimensjoner der vi er fra dimensjon C-137, der alt er mulig ettersom ingenting er umulig når det kommer til uendelige muligheter.

 

--

 

Det beste svaret til spørsmål som ikke ennå kan besvares er å holde spørsmålet åpent inntil man har noe man kan bruke til å besvare spørsmålet.

[Andysowhatgg]

Jeg tror at ateister tror, de også.

 

Men jeg vet ikke helt på hva.

 

For eksempel deg, Andy. Hvordan og hvorfor tror du at det eksisterer noe som helst i det hele tatt?

 

Hva enn din "villeste fantasi" klarer å hoste opp som svar, kanskje dét er Gud? Hehexd

 

Hvor kommer svarene dine fra, i det hele tatt? Jo, de kommer fra "ingenting", akkurat som alt annet.

 

Hva er det som gjør at universet i det hele tatt eksisterer? Man kan gjerne peke på kjernekrefter og magnetisme og elektrisitet og gravitasjon osv. etc., men hvorfor "fungerer" dette i det hele tatt?

Ja, jeg vet at vitenskapen har ekstremt detaljerte og nyttige beskrivelser av veldig mye alt dette. Men det jeg spør om er altså grunnene til at selve konseptet om at noe eksisterer i det hele tatt faktisk er tilfelle... Og hvorfor det fortsetter å fortsette ;p

 

For meg er det en total mindfuck. Ville det ikke vært mye lettere for en en uintelligent og tilsynelatende tilfeldig, men "lovstyrt" og upersonlig "kraft" som er "ansvarlig" at det ikke eksisterte noe som helst i det hele tatt?

 

Alt annet virker jo å følge "the path of least resistance", uansett hva det er så bruker det ikke mer energi enn det trenger og må. Bortsett fra selve hele universet da, som man blir fortalt "dukket opp" for noen milliarder år siden, uten grunn.

 

Hvorfor skal universet "ta seg bryet" med å eksistere?

 

Teknisk sett er jeg nok en ateist, da jeg ikke er teist og ikke tror på en personlig allmektig guddom. Samtidig kjøper jeg ikke denne idéen mange har omfavnet om at universet i bunn og grunn er blind energi og død materie. (Det er et spesifikt sitat om dette, av en vitenskapsmann for mange år siden eller noe som jeg ikke finner. Noen som husker det?)

 

Noen vil kanskje si at hvorfor er feil spørsmål, og jeg kan delvis forstå det. Man kan gjerne spørre hvordan universet kan eksistere i det hele tatt istedenfor. Retningen og meningen med spørsmålet er ganske lik.

Du har mye fantasi. Men den høres ikke vill ut. Men det at du sier at ideer kommer fra ingensted, hørtes ut som "villeste fantasi" igjen.

 

Alt som ikke er testbart som feks hvorfor mamma elsker meg, er litt umulig å teste. Spesielt når jeg bare vet om en dimensjon jeg kan teste "hvorfor mamma elsker meg" spørsmålet. Så derfor er det en tro, om du velger "riktig" definisjon av ordet tro

 

Uansett, mye av de spørsmålene du stiller bryr meg egentlig ikke så mye, fordi de høres egentlig ut som pick and choose fantasy til meg. Men jeg vil gjerne høre den dagen du finner ut av det.

 

Bedre sagt. Jeg bryr meg ikke nok for å utforske det!

Endret 16. oktober 2017 av Andysowhatgg

[Gjest bruker-45896]

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Du sier du ikke bryr deg, og det er jo helt opp til deg, selvsagt. Men, hvis du noen gang har tid til overs. Prøv å undersøke i ditt eget sinn hvor tankene dine kommer fra. De kommer nemlig fra ingenting. De bare dukker opp. Det er ikke så vanskelig å finne ut av akkurat dét.

Hvor var du før du ble født?
Hva var du før du ble født?

[Andysowhatgg]

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

 

Du sier du ikke bryr deg, og det er jo helt opp til deg, selvsagt. Men, hvis du noen gang har tid til overs. Prøv å undersøke i ditt eget sinn hvor tankene dine kommer fra. De kommer nemlig fra ingenting. De bare dukker opp. Det er ikke så vanskelig å finne ut av akkurat dét.

 

Hvor var du før du ble født?

Hva var du før du ble født?

Hvor jeg var? Og hva jeg var? Jeg var Mest sannsynlig spredt blant en utallige atomer som ikke var sammensatt til det som defineres som "meg" i dag enda. Som egentlig er et "godt nok" svar for meg. Jeg har ingen sterke behov for å skulle utforske det noe lengre. Men du kan vel alltids spørre videre:

 

Så hvor alle disse atomene osv kommer fra? tja det er vel fra higgspartikler og sånne andre rare foton greier. Som jeg har skjønt at de ikke helt har kommet i bunns i enda. Så jeg venter på de som bryr seg nok til de finner ut av det. Mellom tiden bryr jeg meg om de tingene jeg er flink til imellomtiden må u bare tro på dette ingenting konseptet ditt. ^^

 

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi ikke bare kan si at ting kan komme fra noe som er uendelig lite istedenfor at det feks må være ingenting. Konkludere med at det er ingenting høres litt ut som latskap ^^ spør du meg da

 

Men samma. ^^ bottom line er at jeg ikke vet. Jeg har bestemt meg for at det er ting der ute som er viktigere for meg enn "ingenting" jeg liker ting som er litt større enn "uendelig småe" ting. de tinga som er lit større skjønner jeg ihvertfall hva er, så da slepper jeg å leve litt i min egen fantasi og påtrykke egne innbilske fantasier på andre.

Endret 16. oktober 2017 av Andysowhatgg

[aklla]

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud lagde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

Endret 16. oktober 2017 av aklla

[Andysowhatgg]

 

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud langde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

Hva med noe uendelig lite. Det uendelige lite vile jo alltid kommet fra noe som er mindre enn seg selv i en form av limbo eller evighet

 

Hvor enn mange evigheters lange tider du zoomer inn på noe uendelig lite vil du aldri nå ingenting.

Endret 16. oktober 2017 av Andysowhatgg

[Gjest bruker-45896]

 

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud lagde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

 

Min gud?

 

Sa ikke jeg nettopp at jeg var ateist?

 

Alt kommer fra Nå.

 

Jeg tror ikke på tid, fordi jeg kan ikke finne den.

 

"Vitenskapelig determinisme" peker jo på dette.

 

Man kan tenke på både fortiden og fremtiden. Men dette er et eget sett informasjon basert på prosessering i hjernen, ikke det aktuelle sanseinntrykket som ikke kan eksistere annet enn Nå, og som kommer fra ingenting.

 

Alt vi opplever er øyeblikk etter øyeblikk som springer ut fra ingenting og blir farget av lag på lag med informasjon som en slags vane. Dette sporer man tilbake til noe som beskrives som "ett punkt" hvor "tid" og rom "startet" å eksistere.

 

Hvorfor går jeg fra individuell bevissthet til kosmogenesis?

 

Fordi separasjoner da ikke var tilstede som viser at begrepet "individuell bevissthet" ikke lenger gir mening på samme måte.

 

En "streng" nok determinisme betyr at våre tanker og ord og alle dyr og alle mennesker og alle deres liv lå "lagret" som en uunngåelig konsekvens ved universets "begynnelse". Vi deler bevissthet, egentlig.

 

Vi er et støvkorn i et enormt univers. Men det var denne bevisstheten da, som vi alle kan både personlig oppleve og se de forbløffende sidene av.

 

Noen vil si at det at vi er bevisste ikke betyr noe spesielt. Kanskje de har rett, men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at vi er intelligente og bevisste og at universet er forståelig for intelligente bevisstheter.

 

Men, jeg trenger ikke big bang og "streng determinisme" for meningene mine. Det ble en slags digresjon for å forsøke å illustrere tankegangen rundt spørsmålet "hvor alt kommer fra".

 

Jeg er veldig nysgjerrig på om bevissthet har en mye dypere rolle enn det kan virke og vi hittil har trodd.

 

Jeg er enig med Roger Penrose, men jeg vet ikke hva han personlig mener med denne dybden han snakker om her:

 

"I think I would say that the universe has a purpose, it's not somehow just there by chance ... some people, I think, take the view that the universe is just there and it runs along – it's a bit like it just sort of computes, and we happen somehow by accident to find ourselves in this thing. But I don't think that's a very fruitful or helpful way of looking at the universe, I think that there is something much deeper about it."

 

 

[Andysowhatgg]

 

 

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud lagde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

Min gud?

 

Sa ikke jeg nettopp at jeg var ateist?

 

Alt kommer fra Nå.

 

Jeg tror ikke på tid, fordi jeg kan ikke finne den.

 

"Vitenskapelig determinisme" peker jo på dette.

 

Man kan tenke på både fortiden og fremtiden. Men dette er et eget sett informasjon basert på prosessering i hjernen, ikke det aktuelle sanseinntrykket som ikke kan eksistere annet enn Nå, og som kommer fra ingenting.

 

Alt vi opplever er øyeblikk etter øyeblikk som springer ut fra ingenting og blir farget av lag på lag med informasjon som en slags vane. Dette sporer man tilbake til noe som beskrives som "ett punkt" hvor "tid" og rom "startet" å eksistere.

 

Hvorfor går jeg fra individuell bevissthet til kosmogenesis?

 

Fordi separasjoner da ikke var tilstede som viser at begrepet "individuell bevissthet" ikke lenger gir mening på samme måte.

 

En "streng" nok determinisme betyr at våre tanker og ord og alle dyr og alle mennesker og alle deres liv lå "lagret" som en uunngåelig konsekvens ved universets "begynnelse". Vi deler bevissthet, egentlig.

 

Vi er et støvkorn i et enormt univers. Men det var denne bevisstheten da, som vi alle kan både personlig oppleve og se de forbløffende sidene av.

 

Noen vil si at det at vi er bevisste ikke betyr noe spesielt. Kanskje de har rett, men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at vi er intelligente og bevisste og at universet er forståelig for intelligente bevisstheter.

 

Men, jeg trenger ikke big bang og "streng determinisme" for meningene mine. Det ble en slags digresjon for å forsøke å illustrere tankegangen rundt spørsmålet "hvor alt kommer fra".

 

Jeg er veldig nysgjerrig på om bevissthet har en mye dypere rolle enn det kan virke og vi hittil har trodd.

 

Jeg er enig med Roger Penrose, men jeg vet ikke hva han personlig mener med denne dybden han snakker om her:

 

"I think I would say that the universe has a purpose, it's not somehow just there by chance ... some people, I think, take the view that the universe is just there and it runs along – it's a bit like it just sort of computes, and we happen somehow by accident to find ourselves in this thing. But I don't think that's a very fruitful or helpful way of looking at the universe, I think that there is something much deeper about it."

 

Jaja... Relativisme er alltid gøy.

[Gjest bruker-45896]

Hva mener du?

[rubj]

Trodd?
Nei det er nå jævlig nokpå denne kloden, om man ikke skulle plages med guder også. Tilhengerne deres er jammen meg plagsomme nok.

Endret 21. oktober 2017 av rubj

[Andysowhatgg]

Mormor pleier å si at: "det er mange ting man kan tro på. Men det viktigste her i verden, er at en har troen på segselv, ha troen at man kan få til, og troen på at man kan oppnå det man ønsker, det er først da en får det til!"

 

Jeg syns mormor er veldig smart

[Tankeinået]

Dennis Prager har sagt at ateister som ikke skulle ønske at det var en himmel å komme til etter døden ikke har tenkt nøye nok etter.

Jeg tror premisset hans er at om det var mulig å komme til en himmel hvor alle de gamle vennene dine, foreldrene dine, kanskje barn du har mistet ender opp og ventet på deg så ville det vært naturlig å ønske at dette skal være virkelig.

Alle de negative aspektene med en "mainstream" monoteistisk himmel til side, joda, jeg skulle gjerne hatt den sjansen!
Jeg tror ikke på den sjansen personlig men jeg forstår så absolutt ønsket om at det skal være sant.
Og jo, det er masse ateister der ute som skulle ønske at de kunne tro, de søker aktivt etter innsikt og kunnskap som kan underbygge en himmel og liv etter død.

Om de finner det de leter etter eller ikke er nå et annet poeng.
Selv er jeg spirituell i det at det virker for meg som om det er mer ved virkeligheten vår enn det de fem (eller fler) sansene våre nødvendigvis kan oppfatte.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg har rett eller feil.
Det betyr bare at det er slik realiteten min ser ut i øyeblikket.