Sliter med å takle ensomhet og midtlivskrise

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en kar i begynnelsen av 30-årene. De som kjenner meg vil si jeg lever et ganske vanlig A4-liv med egen bolig, bil, utdannelse, fast jobb, god økonomi etc. (Mangler bare kjæreste og unger.), men begynner å kjenne på følelsene at ting begynner å bli vanskelig.

 

Litt vanskelig å forklare, men jeg føler at jeg har kastet bort mange av årene mine sålangt, særlig de 2-3 siste årene som stort sett har gått med til å jobbe ekstreme mengder overtid. Faktisk vil jeg si at jeg har viet livet mitt til jobben og dermed hatt NULL sosialt liv ved siden av. I all rettferdighets sak, jeg har jo valgt det selv, og jobben min har ikke behandlet meg dårlig, men jeg føler allikevel at det ikke var verdt det....

 

Når jeg ikke har vært på jobben har jeg bare sittet hjemme å spilt på PC'en eller ligget under dyna. Skulle gjerne ha vært et par år yngre så jeg kunne valgt annerledes og ikke kastet bort disse årene

 

Jeg føler også at alle vennene mine har blitt "voksne". dvs at de har fått seg kone og barn, og dermed har de glidd mer og mer vekk, per i dag har jeg nesten ikke kontakt med noen av de gamle vennnene mine. Samtidig virker det som om "alle" har det bedre enn meg med venner, ferier, festing etc. og her sitter jeg helt alene

 

Jeg sliter også med å skaffe nye venner. Føler at jeg gjør mye for å treffe folk f.eks er jeg på treningsstudio, tar kurs på høgskolen etc. men føler ikke at jeg får kjemi med noen. Folk er jo hyggelige og joviale, men det er lenge siden jeg har knyttet noe vennskapsbånd. Har og prøvd å bli kjent med folk på nettet via online-gaming (Battlefield 1, PUBG, Minecraft etc), men de eneste jeg møter er rappkjefta fjortiser. Virker som om folk på min egen alder har forduftet helt fra gaming-serverne...eller så spiller jeg feil spill...

 

Så, har dere noen tips eller livserfaring dere kan dele med meg på denne søndagen? Hadde hjulpet veldig

Anonymous poster hash: b86e3...4c4

[nightowl]

"Gresset er alltid grønnere på den andre siden."

 

Hvilke kurs tar du, og ved hvilken høgskole?

[Taurean]

Det forundrer meg stadig. Mennesker som gjør "alt rett", ergo vier livet sitt til å forbedre samfunnet via ekstrem jobbing, sliter med depresjon. Mens kriminelle lever livet og fester hver dag, så lenge de har penger. Det er nærtagende å tro at mennesker som lever på den andre siden av loven "lever" mér enn folk som jobber og holder seg til loven. Men det er viktig å huske at etter festen kommer bakrusen. Du burde være stolt og takknemlig over hva du får til. Dette var bare en refleksjon fra min side ^^

 

Mine tanker rundt "livskrise" er følgende: Det finnes ingen magisk billett. Det krever jobb. Du må begynne prosessen med personlig utvikling på et bevisst nivå, i hvert fall et mér bevisst nivå enn du har gjort.

 

Skriv ned livsmål, og ikke slutt med å utvikle livsmål. Ting du vil oppleve, steder du vil reise til, hvilke mennesker du vil ha i livet ditt, arenaer du kunne tenke deg å treffe folk, hvordan du kan tenke deg å møte folk, hva slags temaer du har interesse for og hvilke interesser menneskene du vil ha i livet ditt skal ha - alle disse tingene vi perifért bryr oss om, men som vi aldri tar oss tid til å skrive ned og jobbe med. Kanskje noen aktiviteter og ferdigheter, boksing, klatring, svømming, hundetrening, myntsamling - det er jo en verden/tusenvis av muligheter der ute. Hva interessérer deg?

 

Dette er jobb som gir meravkastning. Man kapitalisérer på sin egen personlighet. Finnes nok av eksempler på mennesker som tjener veldig mye penger, men som møter en murvegg/identitétskrise i livet når de faktisk ér rike.

 

Hva med penger - du skriver du jobber mye. Og dette spørsmålet stiller jeg til mange, men bare fordi jeg mener det er så fundamentált viktig: Hva -ville- du faktisk gjort om du tok jackpoten i vikinglotto til Onsdag - eller på annen måte fikk en kjempestor pengesum i fanget? Ville mye penger forandret livet ditt?

 

Hva med passive inntekter, eller kanskje uføretrygd? Å ikke føle presset med å tenke på jobb og penger resten av livet ditt? Føles dette befriende, eller kjedelig? Ville du blitt en annen person om du fikk denne muligheten?

 

Det er antagegligvis sikkert hundrevis av andre mennesker som står klare til å ta jobben din om du gir deg, med mindre du jobber med noe veldig spesifikt.

 

Så vil jeg også spørre: Hvis du hadde begynt denne personlige utviklingsprosessen svært tidlig i livet - kanskje som 12-15åring - tror du du ville sett denne veggen komme og dermed unngått den? Jeg tror nemlig dét å skrive ned alle ting man er usikker på og jobbe dem ut er den éneste måten å gjøre det på. Man kan jo på en måte kalle det en magisk billett. Jeg kaller ikke jobb som føles som noe positivt som jobb - det er mér som en lidenskap. Å utvikle seg selv som person, skape en ny og forbedret identitét og personlighet, bør sees på som noe svært positivt. Hver gang man tar frem notisblokka på pc'en eller boka og pennen, så åpner det seg nye muligheter.

 

Enda et perspektiv jeg kan ta opp, er angående jobben din. Har du noen gang tatt deg tid til å se at jobben din er en dél av et større perspektiv? Den har antageligvis forgréninger til minst 10 andre bransjer. Kanskje du kunne tatt noen videreutdanninger og fått mér innsikt, gjort jobben mér interessant?? Kanskje til og med tatt en utdannelse i økonomi og ledelse, siden du er så ansvarsbevisst, sånn at du kan begynne å bruke pengene på å ansette andre og gi andre en mér meningsfylt hverdag??

Det er nok av folk som også har det -motsatt- som deg! De har en "meningsfylt" hverdag på det -hjemlige- og personlige plan - men de mangler jobb og ansvar! Kanskje det er din oppgave i livet å gi andre noe å jobbe med? Bare en tanke.

Endret 3. september 2017 av Taurean

[DukeRichelieu]

Samtidig virker det som om "alle" har det bedre enn meg med venner, ferier, festing etc. og her sitter jeg helt alene

 

Når man selv ikke er tilfreds er det enkelt å tenke at alle andre har det så mye bedre og det kan ofte også se slik ut fra utsiden, men de fleste har sine problemer å stri med. Kanskje er flere av disse også misunnelige på deg og misunner deg friheten din eller andre ting du selv ikke engang har tenkt over.

 

Det virker som om mye i livet ditt alt er på plass. Ting som andre kanskje ikke har fått til slik de skulle ønske. Så fokuser på det du faktisk har også.

 

 

Virker som om folk på min egen alder har forduftet helt fra gaming-serverne...eller så spiller jeg feil spill...

 

Så, har dere noen tips eller livserfaring dere kan dele med meg på denne søndagen? Hadde hjulpet veldig 

 

 

 

 

Så sant du ikke er spesifikt interessert i å møte 'gamere', så ville jeg ikke brukt dette som min hovedkanal for å møte nye mennesker. Visste ikke engang at dette var en måte å møte nye mennesker på...

 

Ville heller forsøkt å komme i kontakt med mennesker i hverdagen. Har selv fått mange bekjentskaper og til og med også venner fra treningssenteret. 

 

1. Det som er gjort er gjort. Ikke invester noe tid i å angre på hva du har gjort og ikke gjort. Det tapper deg bare for energi. Se fremover og fokuser på det du faktisk får gjort noe med.

 

2. Har du en visjon av hvordan du faktisk ønsker livet ditt skal se ut? Eller nøyaktig hva du ønsker er annerledes? Jo bedre du ser dette for deg, jo enklere blir det å bevege seg mot det. 

 

"Vil dette hjelpe meg å oppnå det jeg ønsker å få til? Vil 2 timer med PC-en hjelpe? Hvis ikke, gjør noe mer konstruktivt".

 

Hvis du har hatt null sosialt liv som du sier er det mulig at dine sosiale ferdigheter er noe uslipte, så kanskje må du innfinne deg i å faktisk måtte øve litt for å oppnå et kompetent nivå. I tillegg må du nok innfinne deg i at du må utfordre komfortsonen din og gjøre ting som du opplever som ubehagelig.

 

Anbefaler som alltid denne. 

 

Tror du har en spennende tid foran deg med mange morsomme utfordringer, så er faktisk en smule misunnelig på deg.  

[Athos2011]

En veldig vanlig måte å bli kjent med nye mennesker her til lands er å melde seg inn i et lag eller en organisasjon, det være seg idrett musikk eller andre ting.

 

En organisasjon som f.eks Røde kors har bruk for frivillige som kan være med å bidra. Når man gjør noe for andre så kan man få mye tilbake, er min erfaring. Da kan man også få nye venner og relasjoner.

 

Ellers så virker det som du har en del positivt i livet ditt allerede da.

[tigerdyr]

Jeg er 42 og gikk selv igjennom en fase av en slags for 10 år siden.  

 

Jeg hadde alt bortsett fra kone (og børn for den saks skyld) og satte da av stort sett alt av fritid i et år på å 'løse det problemet' og finne meg en passende dame.  Det gikk dårlig.  Jeg fant ut av at utvalget av damer var veldig dårlig og der var et alt for stort gap mellem det jeg forventet og det jeg kunne få tak i og etter et år med prøving og feiling måtte jeg bare ta en pause.  

 

De to påfølgende måneder følte jeg meg skikkelig deprimert; når jeg ser tilbake tror jeg at jeg et eller annet sted innså at den pausen antakelig ville ble permanent. 

 

Jeg brukte en del tid på å spørre meg selv, "Hva er det egentlig jeg vil?", og jeg så da tilfeldigvis en film ('The Bucket List') som også inspirerte meg og som jeg vil anbefale hvis du ikke har sett den.  Jeg tok opp både nye og gamle interesser, deriblandt noen som jeg hadde lagt bort pga det ikke var noe jeg kunne fortelle damer jeg drev med, f.eks. sjakk, selv om det kanskje har bitt litt mere sosialt akseptabelt i dag.  Jeg begyndte å reise mye, oppleve mye, lese mye og lære nye ting - og for et par år siden, etter å ha lest boken 'The Cult of Lego', begyndte jeg til og med å bygge lego igjen (noe som man på linje med sjakk og andre nerdete aktiviteter ikke skal snakke for høyt om når man omgås mer "normale"/A4-mennesker).  

 

I forbindelse med jobben var jeg siste år en tur i Orlando og tenkte at jeg tross alt kanskje var blitt litt for voksen til å besøke Disneyworld, men jeg endte opp med å kjøpe billett og er veldig glad jeg gjorde det for det var en veldig fin opplevelse; det var som jeg var 10 år igjen...  Ja kanskje jeg ikke er voksen, men hvis voksen betyr at man ikke kan glede seg over slike opplevelser, er det helt fint for min del om jeg aldri blir voksen. 

 

De siste 10 årene av mitt liv har vært de soleklart beste.  Jeg har aldri vært mer fornøyd med livet enn nå og jeg tror det viktige i den henseende var å se bort fra hva samfunnet og den øvrige familien mener man burde gjøre (slik som 'blive voksen' og 'få seg kone og børn'), og istedet finne ut hva som passer for en selv.  Vi er alle forskellige og jeg har kjent noen som var veldig lei seg de ikke fant seg dame fordi de ønsket å få børn mer enn noe annet, men selv har jeg aldri følt det slik så kanskje det da blir feil å presse meg selv inn i et slik liv som jeg sikkert ikke hadde passet inn i likevel.  

Når det gjelder venner, har jeg merket det har blitt veldig vanskelig med årene.  Med enkelte unntak er mine venner i dag noen jeg mødte i 20-årene rett etter jeg kom til Norge.  Det er vanskelig å få nye venner når man er i 30-40 årene, sandsynligvis fordi mange tross alt har familie og sliter med å kunne få fri til en halvdagstur i nordmarka, filmkveld eller liknende; de skal helst være der for dama/familien 24/7 og en eventuell fri-kveld må planlegges lang tid i forveien.  Det er sikkert veldig voksent det, men jeg kjenner på meg selv at jeg ville ha vanskelig ved å leve slik.

Budskapet er vel egentlig at du må prøve å finne ut hva du selv ønsker å gjøre med livet og at det ikke er det samme som fungerer best for alle. 

[Gjest Slettet+981234789]

Hvorfor handler det om å få seg kone og barn? hvorfor skal det være noe å hige etter hvis du skjønner hva jeg mener?

det er en feil tankegang imo, det er en indoktrinerings greie, den er ikke reel.

[Baardsen]

Det er vel bare å melde seg inn i kontakt greier. Match, Møteplassen, osv og bare legge kortene på bordet at du ønsker en dame og ekteskap med barn å sånn :-) Masse damer som søker likesinnet mann :-)