Nabodamen skriker til barna - når skal en blande seg inn?

[lilipatra]

Jeg er nabo med en familie på fire, en mor, ett lite barn og en baby, og en far av utenlandsk opprinnelse (er lite integrert i norsk samfunn og kultur, har en jobb som gjør at han er mye borte). 

 

Det er roping og skriking og banning og kjefting hver dag, så voldsomt at det er direkte ubehagelig å bo vegg i vegg - ikke bare fordi bråket forstyrrer, men aller mest fordi det er så vondt å sitte og høre på all den dårlige stemningen. Og her er den norske ironien, hadde det vært fest og latter og sang, så kunne jeg banket på og bedt dem om å dempe seg siden støyen er til betydelig plage. Men jeg føler liksom at jeg ikke kan stikke nesa i deres problemer, men bare må late som ingenting og la dem beholde stoltheten/fasaden.... eller noe sånt... Eller er det bare jeg som føler det slik? 

 

Uansett, det virkelige problemet er åpenbart barna, jeg bryr meg ikke det minste om støyen for min egen del, beskrev det bare for å prøve å male et bilde av det jeg ser av situasjonen. Jeg lurer veldig på når det er riktig å "gripe inn". Selv har jeg aldri hatt hverken barn eller samboer, og vokste opp i en særdeles rolig og konfliktfri familie, så jeg aner ikke hva som er normalt av følelsesutbrudd etc og ønsker ikke å gi dem unødvendig ekstra stress med barnevern e.l. hvis det ikke er nødvendig. For kanskje det er helt normalt å ty til verbale uttrykk av frustrasjon over søvnmangel og stress i en periode når man har en trassig treåring og en baby med kollikk? 

 

Jeg vet at det opplagte svaret er "bare send en anonym bekymringsmelding til barnevernet", men det er enkelt å si, men er det egentlig sikkert at det er gunstig? Kan ikke unødvendig, uønsket ytre innblanding føre til mer stress, hvis situasjonen faktisk er innenfor normalen og ville gått bra av seg selv, men ekstra stress og konflikt med barnevernet fører til at ting blir enda mer presset? 

 

Er det noen som har erfaring fra lignende situasjoner og har tips å dele? 

 

 

[Athos2011]

Jeg har ikke noe liknende erfaring. Det jeg har hørt fra andre om det du beskriver her er at så lenge de er på sin egen eiendom, så kan de gjøre hva de vil.

 

At de velger å ta ut frustrasjoner på hverandre er vel strengt tatt en sak mellom de to. Jeg tror ikke at du som nabo hverken skal eller bør gjøre noe.

 

Man kan kanskje si at de har en ganske dårlig oppskrift på å leve et familieliv, men jeg tror vel helst at er deres sak.

[Kikert]

Det kommer nok lite godt ut av at du bare sier ifra til dem eller barnevernet, blir bare mer bråk og et surt naboskap. Vil du hjelpe så må du nok spørre om du kan hjelpe til å avlaste moren litt i hverdagen.

 

Litt skrik og leven er normalt/greit, men det du beskriver høres ut som en veldig sliten mor som rett og slett ikke takler hverdagen pga. det.

[Taurean]

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde meg gitt. Det skal ikke være nødvendig å oppdra unger med så utrolig mye friksjoner.

 

Det er ingenting galt i å si fra selv. Den voksne måten å gjøre det på er å be om en prat, be de inn på en prat i leiligheten din, og prøv å finn ut hva som er problemet. Det kan jo hende det finnes noen rasjonelle grunner, dog det ikke er særlig sannsynlig. Kanskje du til og med kan bli en støtte for dem, om du har overskudd, energi og interesse til og for det da. Det er jo ikke noe en forventer.

 

Kanskje foreslå for dem at de melder seg på foreldrekurs, bli flinkere foreldre. Alt starter jo alltid på toppen. Antageligvis har de ikke mye støtte heller, tar alt på "strak arm".

 

Blir du ikke noe klokere, så tenker jeg at det ikke er noe galt å involvére/melde fra til autoritéter. De har jo tross alt fagutdannelse, de som jobber med det der, så de vil vel ta noen rasjonelle vurdéringer. Men også for din dél. Urettferdig at du skal leve med sånt léven.

 

Jeg tenker at det er nok ganske vanlig at det er -LITT- friksjoner og strenge linjer rundt omkring! Det er ikke lett å ha små barn. Men ikke -hver dag-. Når foreldrene har vokst opp med dårlige kår selv, og ikke har mye emosjonell overskudd eller intellektuell kapaistet, da blir barna skadelidende. Kanskje det er dårlig økonomi også, og foreldrene føler seg veldig presset. Jeg mener det er uetisk å få barn når det er sånne kår, men det er ikke alle som bryr seg om det. Det er jo ikke -ulovlig- å få barn. Det er bare vi andre rundt som må tilpasse oss.

 

Ingen enkel vurdéring. Du får bestemme. Personlig, så hadde ikke jeg klart å høre på det der særlig lenge. Hadde nok meldt fra til huseier først, forsiktig, for å gjøre det på en mest mulig skånsom måte. Må jo prøve å gjøre det enklest mulig for dem.

 

Men om absolutt ingenting hadde ført frem, over måneder og kanskje år, da hadde jeg antageligvis gitt dem en grundig runde verbal overhøvling. Det er svært urettferdig mot barn å drive mental tortur på den måten for å holde kontroll, det skaper traumer for fremtiden også.

[lilipatra]

så lenge de er på sin egen eiendom, så kan de gjøre hva de vil.

 

Tja, det er vel reguleringer på hvor mye støy man har lov til å produsere på sin egen eiendom, i tettbygde nabolag. 

Og mishandling/vanskjøtsel av barn er såvidt jeg vet ikke lov uansett hvor man gjør det... 

[lilipatra]

Det er ingenting galt i å si fra selv. Den voksne måten å gjøre det på er å be om en prat, be de inn på en prat i leiligheten din, og prøv å finn ut hva som er problemet. Det kan jo hende det finnes noen rasjonelle grunner, dog det ikke er særlig sannsynlig. Kanskje du til og med kan bli en støtte for dem, om du har overskudd, energi og interesse til og for det da. Det er jo ikke noe en forventer.

 

Jeg vet at en veldig hyggelig ting å gjøre hadde vært å tilby meg å hjelpe til med barna... og jeg føler meg fæl for dette, men en så stor person er jeg ikke. Jeg tør ikke, jeg vet ikke hvordan, og jeg har selv tatt et veldig bevisst valg om å ikke få mine egne barn, så jeg er dessverre ikke spesielt motivert for å ta ansvar noen andre sine ekstra vanskelige utgaver. Men jeg vil jo selvfølgelig at de skal ha det bra tross alt, så akkurat dette er et daglig dilemma for meg. 

 

 

 

Kanskje foreslå for dem at de melder seg på foreldrekurs, bli flinkere foreldre. Alt starter jo alltid på toppen. Antageligvis har de ikke mye støtte heller, tar alt på "strak arm".

 

Godt råd, for all del, men her tenker jeg at vi har et tilfelle av "lettere sagt enn gjort". Ikke for å skyte ned gode forslag, men hvordan starter man en sånn samtale? 

*Møtes ute ved postkassene*

"Hei-hei! :)"

"Hallo " 

a) "Visste du at det finnes foreldrekurs? Kanskje du skal melde deg på et sånt, så du kan lære å bli en bedre mor?" 

b) "Hørte at du kalte barna dine drittunger igjen i morges, har du vurdert et sånt foreldrekurs?" 

c) "Det bråker veldig mye inne hos meg når du roper, så jeg tenkte at kanskje du kunne begynne på foreldrekurs?" 

d) "Så hvordan går det med oppdragelsen av barna dine? Høres ikke ut som du er så flink, kanskje du skal ta et kurs?" 

 

... forslag tas imot med takk. Dette er jo mennesker jeg møter jevnlig, og har hørt rykter om at det sjelden faller i god jord å anklage noen for å være en dårlig mor. Men det er kanskje egoistisk av meg å la være å si noe bare fordi jeg er for feig? 

 

 

 

 

 

Ingen enkel vurdéring. Du får bestemme. Personlig, så hadde ikke jeg klart å høre på det der særlig lenge. Hadde nok meldt fra til huseier først, forsiktig, for å gjøre det på en mest mulig skånsom måte. Må jo prøve å gjøre det enklest mulig for dem.

 

Men om absolutt ingenting hadde ført frem, over måneder og kanskje år, da hadde jeg antageligvis gitt dem en grundig runde verbal overhøvling. Det er svært urettferdig mot barn å drive mental tortur på den måten for å holde kontroll, det skaper traumer for fremtiden også.

 

Dette er selveier, så vi har dessverre ingen huseier/bestyrer/vaktmester som kunne tatt opp en generell anmodning om å prøve å dempe støynivå. Jeg skulle på en måte ønske jeg ikke kunne høre så godt hva som blir sagt, så jeg kunne tatt kontakt ang. støynivået på generell basis. Jeg frykter at det blir veldig ukomfortabelt for henne om jeg går bort og ringer på nå, og så står vi der, og begge vet at hun vet at jeg nettopp hørte alle de stygge tingene hun sa. Dessuten ender det oftest i gråt, og det sitter virkelig langt inne for meg å banke på hos noen for å be dem om å gråte stillere så jeg kan få sove... 

 

Åh jeg vet ikke. Jeg vil bare gjøre det rette/beste/være så snill som mulig. Jeg kunne godt bitt i det sure eplet og tatt støyten av en ukomfortabel samtale, hvis jeg kunne føle meg relativt sikker på at det ville være til hjelp for dem i lengden. Men jeg vet jo ikke hva som er rett her. 

 

 

[Poor Leno]

Jeg tenker at det er helt ok å sende en anonym begrunnet bekymringsmelding til barnevernet.

 

Om de da mener at det er verdt å sjekke ut, så sjekker de det ut. Om de mener at det er for tynt grunnlag lar de vær. Da fjerner du ansvaret fra dine egne skuldre over på de profesjonelle. Heller én gang for mye enn en gang for lite, tenker jeg.

[Athos2011]

 

så lenge de er på sin egen eiendom, så kan de gjøre hva de vil.

 

Tja, det er vel reguleringer på hvor mye støy man har lov til å produsere på sin egen eiendom, i tettbygde nabolag. 

Og mishandling/vanskjøtsel av barn er såvidt jeg vet ikke lov uansett hvor man gjør det... 

 

 

I mange kommuner er det slik at det er et såkalt tverrfaglig samarbeid mellom politi, barnevern og psykiatri. Det mest nærliggende som jeg tenker at kan være veien og gå , er at politiet blir varslet først om at det er en ordensforstyrrelse og at en person blant dere i nabolaget sier ifra.

 

Politiet betegner en person som sier ifra som en "melder".

[BuffyAnneSummers]

Du kan jo legge en lapp i postkassen deres eller teipe den til døren deres hvor du anonymt informerer dem om støyen, og at det plager deg og skaper dårlig stemning i blokka. Kanskje de skjønner tegninga da, at hvis naboene klager til dem om det så kan det ikke være mye hyggelig for barna som må utsettes direkte for det.

Hvis de ikke reagerer på det så hadde jeg sagt ifra til politiet om støy fra naboleiligheten hvor en småbarnsfamilie bor, og så får de sjekke det ut selv. Da har du allerede prøvd å si ifra og det er på tide å la profesjonelle ta hånd om saken.

[LabWeiler]

Leste TS innlegg noen ganger før stikkordet kollikk fester seg. En unge i 3 års alderen og en baby med kolikk er ingen enkel kombinasjon å hanskes med for en mor hvor far er mye borte. Det er nok en god del frustrasjon og søvnmangel som forplanter seg rundt i veggene i leiligheten.

 

Ville her tilbudt meg å avlaste mor litt. Ta babyen med på en trilletur eller noe så mor fikk litt søvn. Eller tatt 3. åringen med i parken noen timer så mor kunne sove når babyen var rolig inne.

 

Alternativt tatt en prat med familien og bidratt til å få kontakt med helse og sosial tjenesten i kommunen, helsesøster eller fastlege for å se på hvilke tiltak som kan iverksettes for familien i den fasen dem er i.

 

Alt situasjonen for dem er vanskelig er sikkert, alt noen bryr seg for å hjelpe er kanskje det som skal til for at de skal få det bedre.

Endret 30. august 2017 av LabWeiler

[Visum]

IKKE TA KONTAKT MED BARNEVERNET!

[Belfaborac]

"Kolikk" er ren gjettning; årsaken kan like godt være at mor er uskikket til å være forelder.  "Roping og skriking og banning og kjefting hver dag" er langt fra normalt og personlig ville jeg uten tvil ha tatt en telefon eller sendt et brev til barnevernet.  Anonymt eller ei spiller ingen rolle, det som betyr noe er at kyndig personell forhåpentligvis tar en kikk på barnas hjemmeforhold.

 

Når det gjelder hvorvidt det er din eller noen andres business overhodet, så er svaret selvsagt ja.  Om barna vokser opp med problemer forårsaket av hjemmemiljøet og senere behøver hjelp fra det offentlige, så er det noe vi alle betaler for gjennom skatteseddelen.  Vokser de opp til å bli kriminelle så er det vi som betaler for rettergang og fengselsopphold, forsikringsutbetalinger (gjennom økte forsikringspremier) og voldsskadeerstattninger.

 

Mao: TA KONTAKT MED BARNEVERNET!

[Taurean]

Vi skal være forsiktige med å gjøre grunnen til å si fra om rent et økonomisk spørsmål. Det bør dreie seg om etikk, alltid. Derfor bør man virkelig være 100% sikker før man melder noe til offentlige instanser. Snakke med dem først, prøve vennskapelig fremgang så langt som mulig, i lang tid.
 

TS: Jeg mener personlig at du ikke burde tilby å hjelpe til. Folk må ta konsekvensene av sine valg. Det finnes kanskje andre offentlige instanser hvor de kan få hjelp. Og du kan fort finne deg i en situasjon der de ser det som en selvfølge at du hjelper til. Så baller det på seg med plikt- og skyldfølelse fra din side. Jeg ville holdt det til vennlige nabosamtaler, en ren mental støtte, hvis overhodet mulig. Men, som skrevet, det blir din vurdéring.

[Kakeshoma]

Meld fra asap.

Du trenger ikke være 100% sikker før en bekymringsmelding går ut. Da hadde ingen mishandlingssaker blitt oppklart.

Jeg ville aldri blandet meg personlig med mindre det er mer vennskap enn naboskap..

[BuffyAnneSummers]

Vi skal være forsiktige med å gjøre grunnen til å si fra om rent et økonomisk spørsmål. Det bør dreie seg om etikk, alltid. Derfor bør man virkelig være 100% sikker før man melder noe til offentlige instanser. Snakke med dem først, prøve vennskapelig fremgang så langt som mulig, i lang tid.

 

 

Normale folk er ikke utstyrt til å takle slike situasjoner, dette er hvorfor man burde ta kontakt med andre instanser som kan ta seg av det, du er ikke skyldig i hva som skjer når du ser noe og lar vær å si ifra, men du har en plikt, EN PLIKT, til å melde fra hvis du tror at folk blir utsatt for fare eller lignende.  Det blir som å bare stå å se på en ulykke mens du fint kan bidra.

 

Dette er også ett veldig stort problem i norge generelt, alle skal liksom holde seg til sine og sitt, fuck det, tror jeg barn er i fare så gir jeg faen i din personal space. 

[Belfaborac]

Vi skal være forsiktige med å gjøre grunnen til å si fra om rent et økonomisk spørsmål. Det bør dreie seg om etikk, alltid.

 

Selvsagt er det ikke et rent økonomisk spørsmål, men først og fremst et spørsmål om etikk, moral og empati.

 

På den annen side kommer det alltid ett eller flere svar fra ekstreme liberalister som mener at ingen har noe som helst ansvar for hva andre gjør og at man aldri har rett til å gripe inn i andre menneskers liv og levnet.  Da er det greit å påpeke at det å ikke foreta seg noe i en gitt situasjon fort kan utgjøre en større inngripen i den store sammenhengen enn det å bare sitte på ræva og gi faen.

 

Om man bor og deltar i et komplekst samfunn, så henger alt sammen og alle valg man tar har konsekvenser selv om de ikke er umiddelbart åpenbare.  Om  man ikke liker å ha eller ta ansvar for noe eller noen andre enn seg selv er det fritt frem for å bosette seg i en hule på fjellet et sted hvor man kan unngå all menneskelig kontakt.

[FrihetensRegn]

Det er straffbart å ikke melde fra om man har mistanke om at barn ikke har det bra. Om det er slik at barna blir mishandlet (enten fysisk eller psykisk) så er det din plikt å si ifra, helst til en passende instans.

[hekomo]

Jeg har ikke noe liknende erfaring. Det jeg har hørt fra andre om det du beskriver her er at så lenge de er på sin egen eiendom, så kan de gjøre hva de vil.

Nei, det kan de slett ikke. Både i forhold til f.eks. regler i borettslag eller sameier, og i forhold til mishandling av barn.

 

Her bør det vurderes å sende bekymringsmelding til barnevernet.

[hekomo]

IKKE TA KONTAKT MED BARNEVERNET!

Feil. Man bør ta kontakt når det er fare for at barn kan lide under foreldrenes (manglende) omsorg.

[kom_igjen]

Jeg har akkurat flyttet nettopp pga samme situasjon. Hadde veldig mange ganger lyst til å spørre mor om hun hadde det bra, men fikk meg aldri til det. Var usikker på hvordan barna hadde det, så jeg endte med å dra til barnas barnehage og melde fra leder der. Sa ifra om at dersom barna ikke ser ut til å ha det bra, så kan det være at opphavet er i hjemmet, og at de måtte passe ekstra godt på barna.

 

I den familien var far ute på båt, og når han var hjemme drakk han mye. Ungene la seg ikke før i 23 tiden, og 23.30 begynte kranglingen og varte til utpå natta, så høyt at de vekket mine barn. Det var et hus bygget i betong, så det skulle mye til for å høre dem. På dagtid kranglet de og mye.

 

Men ja, om du ikke kan flytte, og om du har guts, spør mor direkte mens du ser henne i øynene, om hvordan hun har det. Nevn til og med at det må være utrolig slitomt å ha så dårlig stemning i hjemmet, og at du gjerne stiller opp. Hvis hun ikke går i forsvar eller blåser det vekk, så nevner du at du har hørt om et kurs, men at du ikke kommer på hva det var. Neste gang dere møtes har det kanskje sunket inn litt (uansett om hun har gått i forsvar eller ikke), så bare nevner du kurset.

 

Jeg tviler på at hun er uskikket som mor. Hun høres mer ut som en frustrert mamma som trenger hjelp til å takle hverdagen. Dette kan hun få hjelp til via helsesøster og et kurs som heter Circle of Security. Og om hun trenger litt mer hjelp er det et kurs som heter Circle of Security - Parenting, som går mer i dybden over 3 måneder. Sistnevnte fåes oftest via en psykolog.

 

At barn vokser opp i slike hjem er ikke uvanlig i Norge, og som regel går det bra. Ønsker deg lykke til med hva enn du finner ut av. Bare husk at dersom barna virkelig IKKE har det bra, så er det bedre at stoltheten din får en knekk ved at du griper inn, enn at du er vitne til at barna vokser opp og har det jævlig, og du videre må leve med at du -kunne- har gjort noe.