Uføretrygd og psykiske helse?

[Azymandyz]

Jeg lurte på om noen her har gått igjennom det samme som meg og muligens har råd og tips til hvordan jeg skal gå videre.

 

Jeg er en mann i midten av 30 årene. Jeg har kun allmen videregående som utdanning men var heldig å få meg en godt betalt jobb i begynnelsen av 20 årene. Denne jobben beholdt jeg i 12 år frem til ting ble for vanskelig for meg og jeg valgte å slutte. 

 

Litt mer om min situasjon.

2 år før jeg sa opp, hadde jeg vært av og på sykemelding, utredet av min fastlege  og flere psykologer, gått på 3 forskjellige medisiner for angst og depresjon. I en dårlig periode på jobb ble vi tilbudt sluttpakker og jeg tok denne da jeg var lei av alt og andre mennesker. Dette hadde bygget seg opp i løpet av flere år og så ingen andre muligheter. Jeg tok sluttpakken og gikk.. og følte meg endelig "fri" for å ikke se andre mennesker igjen.

 

Noen måneder senere fikk jeg en endelig uttredelse av min fjerde psykolog. Schizoid med tvangspreget personlighet med angst og depresjon. Hadde jeg vist dette før jeg sluttet, ville jeg kanskje ventet og prøvd å få mer hjelp av min tidligere arbeidsgiver.  

 

Nå har jeg meldt meg til NAV for å få hjelp til å komme videre. Jeg "sliter" fremdeles med at jeg har helst ikke lyst til å se andre mennesker eller være rundt andre. En typisk Schizoid person.. Jeg aner ikke hva slags rettigheter eller krav jeg kan ha via NAV. I min første time, var ikke saksbehandler helt sikker på om jeg bare skulle ha dagpenger eller AAP. Jeg viste heller ikke, men tror vi landet på AAP, da det er helserelatert. Kontaktpersonen min skulle sende mine papirer videre opp i systemet og fastlege ble kontaktet for hans synspunkt. Hva skjer videre??

 

 

Når jeg leste om min personlighetsforstyrrelse så ser jeg at vi har en større sjanse for å ende opp på uføretrygd enn andre. Og selv hvor fælt det høres ut, så virker det som det beste for meg. Jeg vil egentlig ikke ha kontakt med andre mennesker enn min samboer.  Det høres fremdeles ille ut for meg! Men det er ikke målet for meg!! Jeg ser bare at statistikken viser at vi har inntil 7 ganger høyere risiko en befolkningen ellers.

 

Men, jeg skjønner det slik at nå må jeg igjennom 3-4 år med arbeidstiltak for om det finnes noe arbeid for meg og ser på NAV at inntektsevnen min må være nedsatt med 40-50% av hva den var før jeg ble syk. 

 

 

Nå har jeg begynt hos min 5 psykolog.. og håper denne kan hjelpe meg.

Endret 28. august 2017 av Azymandyz

[BuffyAnneSummers]

Hvis du velger å gå for ufør så prøv å ikke stenge deg selv inne hele tiden, gå ut med din samboer, sett deg i parken når det er midt på dagen og mindre folk, sånne ting, for det er lett å miste vettet hvis du ikke har ett sosialt nettverk. 

Har du online venner og sånt?

[Emancipate]

Hvis det ikke alltid har vært sånn, så er det kanskje mulig at det blir bra igjen.

[Azymandyz]

Hun er den eneste som får meg til å gjøre ting.

Redd for å miste henne, så utsetter meg for ting jeg IKKE ville gjort selv!

 

Om vi reiser på ferie -- Så er jeg i dårlig humør i 2-3 uker før og ender som regel med at jeg er inne på hotellrommet, hun gjør ting ute.

Reiser på butikken -- Etter dårlig humør i en dag eller to på forhånd.

Klarer å være med familien hennes når det er uformelt.

For mye unger eller "hellidager" så vil jeg helst bare være alene.

 

Om jeg gjør noe, så velger tidspunkt jeg vet det er minst mulig mennesker der.

 

Har selv ingen venner "lenger".

Har ikke sett de siste vennene jeg hadde på 8-9 år.  

Men synes det er greit.

Endret 28. august 2017 av Azymandyz

[FrihetensRegn]

Om du ikke har noen problemer med å være mye alene, så er jo det fint, men da bør du avklare dette til psykologen din slik at han/hun ikke sløser bort deres tid på å fikse et "problem" som egentlig ikke er et problem. Prøv å innstille deg på at det ikke er noe som skal "fikses" eller at det er noen kur for din diagnose, men at du kan hjelpe deg selv å leve et godt liv. Vær ærlig med din samboer og dere kan komme frem til noe som passer begges interesser.

[AnonymDiskusjon]

Jeg lurte på om noen her har gått igjennom det samme som meg og muligens har råd og tips til hvordan jeg skal gå videre.

 

Jeg er en mann i midten av 30 årene. Jeg har kun allmen videregående som utdanning men var heldig å få meg en godt betalt jobb i begynnelsen av 20 årene. Denne jobben beholdt jeg i 12 år frem til ting ble for vanskelig for meg og jeg valgte å slutte. 

 

Litt mer om min situasjon.

2 år før jeg sa opp, hadde jeg vært av og på sykemelding, utredet av min fastlege  og flere psykologer, gått på 3 forskjellige medisiner for angst og depresjon. I en dårlig periode på jobb ble vi tilbudt sluttpakker og jeg tok denne da jeg var lei av alt og andre mennesker. Dette hadde bygget seg opp i løpet av flere år og så ingen andre muligheter. Jeg tok sluttpakken og gikk.. og følte meg endelig "fri" for å ikke se andre mennesker igjen.

 

Noen måneder senere fikk jeg en endelig uttredelse av min fjerde psykolog. Schizoid med tvangspreget personlighet med angst og depresjon. Hadde jeg vist dette før jeg sluttet, ville jeg kanskje ventet og prøvd å få mer hjelp av min tidligere arbeidsgiver.  

 

Nå har jeg meldt meg til NAV for å få hjelp til å komme videre. Jeg "sliter" fremdeles med at jeg har helst ikke lyst til å se andre mennesker eller være rundt andre. En typisk Schizoid person.. Jeg aner ikke hva slags rettigheter eller krav jeg kan ha via NAV. I min første time, var ikke saksbehandler helt sikker på om jeg bare skulle ha dagpenger eller AAP. Jeg viste heller ikke, men tror vi landet på AAP, da det er helserelatert. Kontaktpersonen min skulle sende mine papirer videre opp i systemet og fastlege ble kontaktet for hans synspunkt. Hva skjer videre??

 

 

Når jeg leste om min personlighetsforstyrrelse så ser jeg at vi har en større sjanse for å ende opp på uføretrygd enn andre. Og selv hvor fælt det høres ut, så virker det som det beste for meg. Jeg vil egentlig ikke ha kontakt med andre mennesker enn min samboer.  Det høres fremdeles ille ut for meg! Men det er ikke målet for meg!! Jeg ser bare at statistikken viser at vi har inntil 7 ganger høyere risiko en befolkningen ellers.

 

Men, jeg skjønner det slik at nå må jeg igjennom 3-4 år med arbeidstiltak for om det finnes noe arbeid for meg og ser på NAV at inntektsevnen min må være nedsatt med 40-50% av hva den var før jeg ble syk. 

 

 

Nå har jeg begynt hos min 5 psykolog.. og håper denne kan hjelpe meg.

Etter hva du beskriver så virker det nesten som at du har vært helt frisk inntill for 2 år siden, stemmer dette? Er ikke schizoid personlighetsforstyrrelse noe som utvikles i sen ungdomsalder? Kanskje er du bare deprimert eller har angst i en periode, isåfall så kan da dette behandles.

 

Anonymous poster hash: 67f93...994

[Azymandyz]

Jeg har nok vært Schizoid lenge uten å tenke over det. Jeg trives jo alene!

 

Jeg har bare hatt så liten kontakt med venner, familie eller hatt lange faste nok forhold til at noen oppdager noe er "galt".

 

Men min samboer, som jeg har vært med i 5 år nå, oppdaget at jeg "slet" med noe og brukte nesten 2 år på å overtale meg til å få hjelp første gang. Jeg var jo "normal"..

 

 

Som sagt, for meg, så kunne jeg bare vært i en hytte langt ute i skogen uten innblanding fra noen. Og slippet angst, stress, mageproblem når jeg må ut blant andre.

Endret 28. august 2017 av Azymandyz

[GråGardin]

Hei.

 

Jeg har ikke samme diagnose enn deg, men jeg har psykiatriske diagnoser som også setter meg i situasjonen med AAP og uføretrygd. Selv om jeg innerst inne vet det beste for meg er å ikke jobbe, er det et så stort nederlag å ikke være et nyttig tilskudd til samfunnet at jeg nå er i en dypere depresjon enn det jeg har vært på lenge.

 

Jeg vil anbefale deg å finne en saksbehandler på NAV som virkelig vet hva han/hun driver med. Du har mange rettigheter som syk og det er flere "goder" du bør benytte deg av i den vannskelige situasjonen du er i. Du kan ikke bare velge og vrake, men hvis du ikke er fornøyd med den du har, bør du gi klar beskjed til lederen på ditt lokale NAV-kontor at du trenger en saksbehandler du har mer tillit til.
Det samme gjelder din terapaut. Ikke gi deg før du finner den du har god kjemi med og som har oppriktig interesse i DEG og det du går gjennom. Riktig hjelp fra riktige personer har utrolig mye å si i den prossessen du er i nå.

 

Lykke til

[Taurean]

Du bør, eller -skal-, ikke føle skam over å søke ufør. Noe må du jo ha å leve av. Du kan jo ikke leve på gata i en pappeske, heller.

 

Dessuten; Du kan jobbe under uføretrygd, -om du har ressurser til det-. Så du kan fremdeles være med å bidra og prøve deg, om du føler for det.

 

Det er tydelig at det er visse ting du ikke har tatt hensyn til opp igjennom. Kanskje presset deg litt for hardt. Ikke tenkt på videre karriéremuligheter, eller kanskje ledelsen på arbeidsplassen ikke har motivért deg godt nok. Bildet kan være veldig komplekst.

 

Jeg tenker det viktigste nå er å godta at du er på en plass i livet hvor du skal senke skuldrene litt og ta inn nye inntrykk. Det kan komme en tid senere i livet hvor du er klar til å gi 100% igjen. Men for tiden, bør du fokusére på å "heale" psyken, bli 100% frisk og fit for fight. Hvis dét betyr uføretrygd på ubestemt tid, så får det bare bli sånn.

 

Du er ikke kriminell og har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.