Hvordan få respekt fra andre på jobben? "Presse" seg frem?

[Marinade87]

Jeg er en litt beskjeden, småsjenert og konfliktsky person, så jeg er ikke så glad i å gå inn i personlige diskusjoner og slikt.

Men jeg føler av og til at kolleger ikke har respekt for meg på jobben, at jeg blir overkjørt, og at jeg av og til får litt urettferdig kritikk/skylden for ting som egentlig ikke er min feil. Som oftest bare lar jeg det gå forbi fordi jeg ikke ønsker noe diskusjon. Men samtidig så føler jeg jo et visst behov for å opprettholde respekten, slik at folk forstår at de ikke kan behandle meg dårlig.

 

Bare for å ta et eksempel:

Jeg skulle samarbeide med en kollega om noe, og da er det noe som blir stående fast. Vi ser hva som har gått galt, og kollegaen min sier da "Du har fått det til å kile seg fast her" istedenfor å f.eks. si "Det har kilt seg fast her". Det var helt tilfeldig, og ikke noe klønete med det jeg gjorde som forårsaket feilen, og det vet han også. Det var heller egentlig ikke noe mer "min" feil enn hans, og jeg har mye mer erfaring med dette enn det han har. Men jeg ser fort hvordan han hever seg over meg og peker på meg, istedenfor å ta det som en feil som "vi" har gjort sammen.

Nå var det ikke noe "dramatikk" i dette, men det sier litt om respekten han har for meg når han ordlegger seg slik.

 

Hvordan hadde du besvart det? Jeg bare tullet det vekk med en sånn "Jeeeg som har kilt det fast!? Næh, du må jo ikke dra så hardt da ;-)". Men egentlig provoserer det noe vanvittig, og jeg får egentlig lyst til å bare besvare det med en mer alvorlig "nå får du faen meg gi deg her!"-type kommentar. Men da er det lett for å fremstå som sutrete og vanskelig.

 

 

Med samme person er det andre ting som også irriterer. Vi skal gjøre noe sammen, og når vi er ferdig så løper han avgårde, og sier "du rydder her du" for så å bare forsvinne.

Jeg kan f.eks. stå og diskutere noe med en annen kollega, så kan han bare buse inn, ta oppmerksomheten ved å vifte med noe helt oppi ansiktet på meg og bare dytte det på meg, "du ordner dette", og så bare forsvinne. Det er litt sånn at hans egen tid er så viktig, at alt "dritt" kan jeg ta. Hadde jeg viftet med noe på samme måte hadde han nok bare dyttet det vekk og sagt "pffh hva er dette? Hva skal jeg med det?"

 

En annen gang skulle jeg og samme kollegaen teste et nytt produkt og få info, samt gi tilbakemeldinger til produsenten på mail. Da har han fått all kontaktinformasjon og er første som har sett produktet. Jeg spør om han visste hvem vi skulle kontakte, og han svarer "Det vet jeg ikke". Jeg spør da om han kunne finne ut av det, og gi meg beskjed. Senere ser jeg at han allerede har begynt å kommunisere frem og tilbake uten å ta meg med i mailen, og uten å gi noe beskjed i det hele tatt. Etterhvert får jeg innsyn og slikt. Men noen uker senere hadde produsenten kommet med ny informasjon som han heller ikke informerte meg om. Med andre ord så bare ekskluderte han meg helt, og sørget for at han var den eneste som fikk innsyn i dette nye produktet. Dette var noe vi to skulle samarbeide side ved side om.

 

Det er også generelt slik at hvis vi er to om en oppgave der jeg tror at den andre skulle ordne noe, og den andre trodde jeg skulle ordne det, så er det alltid jeg som blir "idioten" som rotet det til. Det skjer med flere, bl.a. lederen min.

 

Jeg er dyktig og rutinert innen faget, men føler at andre folk er flinkere til å presse seg frem, mens jeg er mer tilbakeholden. Jeg liker å dele informasjon og erfaringer, mens andre er mer hemmelighetsfull.

Jeg er slik at hvis jeg ringer noen, og de legger på fordi de står veldig opptatt, så venter jeg fint til de ringer tilbake istedenfor å ringe på nytt etter 2 minutter. Eventuelt ringer jeg tilbake en stund senere i tilfelle de glemte å ringe tilbake.

 

Trenger jeg hjelp til noe som ikke haster, og den jeg spør om hjelp virker veldig opptatt, så prøver jeg å tilpasse meg, mens andre som trenger hjelp av meg lett klarer å overtale meg slik at jeg står med både mine egne og deres oppgaver som jeg må få løst.

 

Så hva skal man egentlig gjøre? Burde jeg begynne å bruke albuene mer, kjefte mer, og bli flinkere til å besvare slik kritikk? Er det slik i arbeidslivet at den som presser seg mest frem, er den som vinner, mens de som prøver å bruke alminnelig folkeskikk kommer tapende ut? Jeg vil jo ikke ende opp som en dimling som må ta skyld for alt som går feil, og som ender opp med alle jobbene som ingen andre vil ha.

 

Hvordan er arbeidsmiljøet på deres arbeidsplasser? Er folkeskikk og tålmodighet dårlige egenskaper i arbeidslivet?

[Kikert]

Høres ut som det er på kanten til mobbing. Jeg ble mobbet på arbeidsplassen og til slutt, når jeg ga opp, så ble det en "pffff" holdning. Jeg viste tydelig at jeg ikke hadde respekt for folka og når det var snakk om liknende'ish greier som du skriver så sa jeg noen ganger nei og noen ganger at personen får hjelpe til eller så gidder ikke jeg heller. Selvfølgelig ikke 100% "pfffff", men det passet oftere enn ikke desverre.

 

Ikke vær redd for å bli oppfattet som et rasshøl. Så lenge du bare bruker rasshølholdning til å oppnå respekt og de forstår at de får behandle deg bra så er du snill tilbake så er det helt innafor. Det er forskjell på å være rasshøl og "bruke teknikken". Noen folk klarer rett og slett ikke å fatte ting hvis man ikke er litt bedriten.

 

Får man ikke respekt så må man sette seg i respekt.

[Taurean]

Du må velge mellom tre livsretninger:

 

1) Fortsette i stilen du gjør nå, men ikke bry deg så mye om jobben og miljøet. Lés avis i pausa, bli avvisende. Prøv å oversé den dritten du finner deg i. Tenk at du er glad du ikke er full av dritt, som de er, at du har den psykiske helsa di i behold, og de har ikke dét. Du hever lønn, du tjener penger, du kan fortsette sånn resten av livet om du bare stålsetter deg. Du vet i hvert fall hva du kan forvente.

 

2) Begynne å ta igjen, men på en positiv måte. Bli en ledertype. Si fra til sjef om alle sånne mobbetilfeller, og også ta igjen i situasjonen. Ved ditt første eksempel, ville jeg holdt kjeft, gjort oppgaven ferdig, og dermed sagt fra til leder, bedt om en time fortest mulig. Begynne å melde fra ALLE sånne situasjoner hvor du blir utsatt for maktovergrep.

 

Begynn å lese bøker om lederskap og psykologi for å håndtére sånne situasjoner bedre. Det kan være veldig givende, men det er også mentalt slitsomt å "kaste" seg inn i. Det er noe man burde lært tidlig i livet, men dessverre gjør de færreste dét.

 

Meld deg inn i fagforeninger og bruk all makt du kan for å få til endringer i miljøet.

 

En leder melder fra til den med makt, og slutter aldri å gjøre det til det blir endringer. Aldri ta igjen med samme mynt, men ta "grep", gå til ledelsen og be om endringer. Hvis mobberne konfrontérer deg med det, så sier du; "Da må du lære å behandle folk med respekt."

 

Hvis alt dette feiler, og det ikke blir noen endringer ved arbeidsplassen, du aldri blir hørt, så må du vurdére å se deg om etter andre jobber, for da er det noe grunnleggende feil med hele lederskapet som du ikke har makt eller kompetanse til å endre.

 

3) Sykemeld deg på grunn av utbrenthet, psykisk lidelse grunnet dårlig arbeidsmiljø, og lev et godt og lykkelig liv på uføretrygd. Jobb så når du har overskudd og lyst til det for å bidra og få selvtillit. Du kan tjene inntil ca 70 000 i året med uføretrygd. Det er ingen skam i å gjøre det på denne måten hvis du blir behandlet som dritt overalt hvor du jobber.

 

 

Det er ikke DU som skal bli en drittsekk for å overleve, det er drittsekkene som skal begynne å oppføre seg som voksne folk for å overleve. Hvis dette er umulig å få til, så er det ingen skam i å velge en annen livsstrategi for å leve et godt liv. Man skal ikke måtte behøve å vente til man blir en mental krøpling for å få hjelp, som mange er indoktrinért til å tro. Man skal ikke måtte jobbe på bekostning av ens egne etiske sans bare for å holde ned en vanlig jobb. Da er det noe feil med lederskapet på arbeidsplassen, eller den er totalt fraværende.

 

Det geniale med å gjøre det på denne måten, er at du lever av drittsekkenes skattepenger. Du lever fordi de jobber. Det blir din måte å ta hevn på de på. Dette er et kollektivt problem, som stat og regjéring må ta tak i, men når de ikke tar tak i det, så må de finne seg i at folk utvikler overlevelsesstrategier.

 

Hva du velger, må du bestemme selv. Ta en totalvurdéring av hele livet. Vil du orke å fortsette sånn resten av livet? Har du ambisjoner om å studére og utvikle deg i nær fremtid, eller har du ikke ressurser og/eller støtte til det? Kanskje i lang fremtid?

Endret 28. august 2017 av Taurean

[Marinade87]

Takker for tilbakemelding.

 

Jeg er jo ganske så inne på tanken på å slutte, for jeg trives ikke slik ting er nå. Det er en vurdering jeg har tatt og jobbet med. Det er ikke bare han kollegaen jeg omtalte her, men også min nærmeste leder som er problemet. Har prøvd å ta det opp, men lederen min vil egentlig bare ha det til at det er jeg selv som er problemet. Han tåler heller ikke kritikk, og blir gjerne sint og peker tilbake hvis man prøver å ta opp vanskelige tema. Har tatt det opp med lederen over min leder igjen, han har vært imøtekommende, det er blitt holdt møter og vi har lovet hverandre forskjellige ting, men så sklir det ut igjen. Jeg er nok ikke perfekt jeg heller, men ønsker å kunne stille på jobb uten å bekymre meg for hva jeg skal få "skylden" for, og at folk snakker til meg med alminnelig respekt.

 

Jeg mister jo litt troen på meg selv når tilbakemeldingene jeg får alltid er på det som er dårlig, aldri skryt for det som går bra, og bare feil blir lagt merke til, samt at jeg får skyld for alt som egentlig ikke er min feil. Så jeg vurderer faktisk å sykemelde meg en periode.

 

Da jeg begynte, var jeg full i energi, hadde store forhåpninger og store forventninger, jeg hadde så mye jeg ville gi, men alt dette har blitt ødelagt av det dårlige arbeidsmiljøet. Når man hører om ting som har gått galt i firmaet, blir man nesten mer glad enn å høre på suksesshistorier.

 

Men det er ikke bare-bare å slutte heller. Jeg er jo avhengig av inntekten. Grunnlønnen er ikke veldig høy, men det er ofte muligheter for å jobbe ekstra. Jeg har skattefri firmabil, og har av og til kveldsvakt hvor det drypper inn ekstra penger. Så totalt sett tjener jeg mer enn jeg ville gjort i andre firma med høyere grunnlønn uten disse godene.

 

Jeg er redd at jeg vil få en dårlig attest hvis jeg slutter og. Når jeg og lederen ikke kommer så godt overens, så er han vel smålig nok til at han ikke vil skrive en positiv attest. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det til en annen arbeidsgiver. Jeg kan alltids forklare det som det er og si at "det var jo en grunn for at jeg valgte å slutte".

[Taurean]

Det virker i hvert fall som at du har alt på det réne her, og at du ikke har gitt opp HELT - enda!

 

Derfor vil jeg råde deg til å søke jobber andre steder så fort som mulig. Begynn å se deg omkring, spør folk du stoler på om det finnes noe, notér deg navnene, lær deg om bedriftsstrukturen og navnet på ledelsen, og søk andre steder. Jeg vét at miljøer variérer. Det kan hende du er uheldig og at ting er mye bedre andre stéder, derfor vil jeg ikke at du skal gi opp ved første hinder, nå som du faktisk ér i gang. Men du bestemmer jo selv, så klart. Føler du at det har gått veldig langt og at til og med reserve-reserveenergilagrene dine er tømt snart, så må du få deg sykemelding og ta deg noen måneder av jobb for å få tilbake selvtilliten og de mentále energilagrene. Det koster forbasket mye å holde ut med drittsekker på den måten, når man er en ærlig sjel selv. Du kan risikére å bli utbrent, da kan det ta veldig lang tid før du blir "frisk" igjen.

 

Så, 1) Begynn prosessen med å kartlegge andre arbeidsplasser du kunne tenke deg å prøve ut.

2) Vurdére om du skal sykemelde deg. Bygge opp energilager igjen så du er klar til å gi 100% med ny giv og friske tanker på ny arbeidsplass. Finn tilbake til den motivasjonen du beskriver før du gikk inn i den første jobben.

3) Vurdére hvordan ting går på andre arbeidsplasser. Hvis du går på smell på smell, så bør du belage deg på uføretrygd for en stund, om dét høres riktig ut da. Vil jo ikke ta fra deg motivasjonen til å jobbe, men jeg vil i det minste at du skal vite at det er en mulighet.

 

Hvis jeg skulle gi et annet råd, så er det å jobbe for erfaringen, vurdére å begynne eget firma og jobbe for deg selv, om dét er en mulighet. Siden du har høy moral, så bør du vurdére det.

 

Hvis du skal til fastlegen, gjør det svært klart at du sykemelder deg på grunnlag av dårlig miljø og at dette skaper utbrenthet. Ikke skjul denne grunnen bak noe. Blir du ikke hørt, bytt fastlege snarest.

[mammon89]

Hei,

 

Fin post - jeg får inntrykk av at du ser situasjonen ganske klart, noe som er en god begynnelse. 

 

Kjenner meg igjen i beskrivelsen din - i noen miljøer prøver folk å heve seg over - være nedlatende - og på den måte sette seg over deg i den sosiale "rangordenen". 

 

Det du skal vite, er at andre aldri kan få makt over deg uten at du gir den fra deg. For min del har det typisk vært ønsket om å passe inn og bli akseptert som har ført til at jeg har søkt andres anerkjennelse - og som dermed har gjort meg til et "target" for den slags atferd. 

 

Du kan simpelthen gjøre en bevisst beslutning om å rett og slett drite i de andres anerkjennelse. Det vil da bli lettere å si nei, og folk vil ikke ha noe annet valg enn å begynne å respektere deg. ("Drite i andres anerkjennelse" kan høres ut som jeg mener at man skal bli en drittsekk selv, men det er ikke det jeg mener. Jeg mener snarere at man ved å slutte å søke andres anerkjennelse kan være seg selv, kjenne etter hva man selv vil, og dermed unngå å bli en pushover).

 

I det følgende nevner jeg noen flere ressurser du kan se på om du ønsker å gå dypere inn i dette: 

- "Selvmedfølelse - Kristin Neff". En bok om hvordan man kan bli sin egen sterkeste støttespiller. På den måten gir man seg selv den anerkjennelsen man før søkte hos andre. Dermed slutter man å gi fra seg sin egen makt.

- "The six pillars of self-esteem" - bok som bl.a. viser hvordan man kan gå fra en offer-mentalitet (dvs. at man klandrer dem rundt seg for sin situasjon) til en proaktiv ansvarsmentalitet - der man fokuserer på egne valgmuligheter i situasjonen. På den måten frigjør man seg fra avhengighet av andre. Dette er meget befriende!

- Autentisk kommunikasjon. http://docplayer.me/5021606-Veien-fra-ego-til-autentisk-selv.html

- Robert Glover - "No more mr. nice guy". En bok om sunn selvhevdelse.

 

 

 

Lykke til

 

 

 

 

EDIT:

Jeg fant en video som jeg tror beskriver din situasjon bra - og som tar hensyn til hvordan moral spiller inn i denne situasjonen:
https://www.youtube.com/watch?v=0o87c5eVuK4

Endret 1. september 2017 av mammon89