Dumpet rett før bryllup!

[Audi s4 q]

Hei godtfolk!

 

For nøyaktig 1 år siden skulle jeg gifte meg, slik gikk det ikke dessverre! Jeg er 24 år, og dette var mitt 2. brudd som førte til en dyp kjærlighetssorg!

 

Jeg søker ikke råd, og har ingen spørsmål, men vil gjerne dele mine opplevelser, erfaringer og følelser om noen skulle trenge det, eller trenger noen råd eller bare noen å stille spørsmål til!

 

I løpet av året har jeg skrevet ned tanker og følelser fra dag 1 og til den dag i dag (ikke hver dag selvsagt!). Jeg har virkelig gransket hva jeg har tenkt/følt/håpet/savnet osv, og føler jeg gjort noen interessante erfaringer som jeg gjerne vil dele!

 

Så om det er noe dere lurer på, så fyr løs, jeg er ikke en beskjeden type

[Luske_Ludvig]

Høres ut som det er noen som har fått kalde føtter

[Woods]

Hva er det egentlig vi skal spørre om? Det er ikke akkurat en unik situasjon du har vært i, men fint å høre du har kommet deg videre. 

 

Hvordan vil du beskrive din perfekte taco? 

[ChiaroScuro]

Dumpa to ganger, like før bryllupet? Hva gjorde du feil?

Du kan hjelpe mange med din erfaring.

[Audi s4 q]

Hva er det egentlig vi skal spørre om? Det er ikke akkurat en unik situasjon du har vært i, men fint å høre du har kommet deg videre.

 

Hvordan vil du beskrive din perfekte taco?

Se deg rundt om på dette forumet, unge mennesker er jo helt rådeville på hva de skal gjøre når de blir avvist!

Virker ikke som om du har noe du lurer på, så da skal du få slippe å svare

[Audi s4 q]

Dumpa to ganger, like før bryllupet? Hva gjorde du feil?

Du kan hjelpe mange med din erfaring.

Et bryllup bare, hehe. Beklager om det var tvetydig.

 

Jeg har gjort mange feil, og det er jo ganske normalt i et forhold.

Jeg fikk en sms der hun gjorde det slutt, og forklaringen var "ufred"

[Dukien]

Ett år etterpå - hvordan er følelsene dine for henne? Er du over henne? Har du gått videre? Hvor lenge var dere sammen?

Jeg blir fortalt at kjærlighetsorg er helvete en dag, og borte den andre dagen - pga at det sakte men sikkert går over. 

Oftest når den ene går videre før den andre føles det enda mer bittert og ekkelt.  

For meg er denne tråden nyttig så takk for at du startet den.

[Audi s4 q]

Ett år etterpå - hvordan er følelsene dine for henne? Er du over henne? Har du gått videre? Hvor lenge var dere sammen?

 

Jeg blir fortalt at kjærlighetsorg er helvete en dag, og borte den andre dagen - pga at det sakte men sikkert går over. 

Oftest når den ene går videre før den andre føles det enda mer bittert og ekkelt.  

 

For meg er denne tråden nyttig så takk for at du startet den.

Hei  

 

Godt spørsmål. For min del kan jeg dele bruddet mitt i 3 faser: Fase 1 var perioden etter selve bruddet, kampen om å komme seg ut av sengen, holde livsgnisten oppe, og finne andre ting å se frem til. For meg var denne personen holdepunktet i livet mitt, jeg planlagte livet med henne, hvor vi skulle flytte, bo, barn etc. Med andre ord, vi var to personer som planlagte et liv sammen, og når det ene parten stikker av, så må man etterhvert stake ut sin egen kurs og stille seg spørsmålene; hvor vil jeg i livet og hvordan kommer jeg meg dit?

  

   Det jeg tror mange gjør feil her, er at de "flykter" fra følelsene og den nye hverdagen ved å feste oftere, få den sårt trengte bekreftelsen fra nye jenter, trene som en helt for å føle seg mer attraktiv. Og det gjorde jeg selv etter første bruddet, og faktum er at det på et vis fungerer. Men det blir litt som å koste støv og dritt under teppet... en dag må disse tingene "deales" med uansett. Og jeg mener at man har en gylden mulighet til å vokse stort som person i en slik situasjon, integriteten i deg blir utfordret så til de grader. Velger du å jobbe med din egen identitet, være stolt av akkurat den du er og dine egenskaper, vokser man som person og man blir attraktiv. Være disiplinert, ikke søk trøst i alkohol, ONS eller andre kortvarige bekreftelser. Min erfaring er at hvis man godtar sorgen og tapet, og er ærlig med selg selv at man har det vondt, så er det en god start i denne fasen.For min egen del satt jeg mye å skrev tanker om ulike situasjoner som vi hadde, hva gjorde jeg feil og hvorfor gjorde jeg det? Og etterhvert som jeg ble mer og mer kjent med meg selv, mine verdier og mine holdninger, fikk jeg et tydeligere bilde av hvem jeg var i forholdet, uavhengig om det var en god kjæreste eller ikke. Og fant jeg ting ved meg som jeg ikke var klar over som jeg nærmest var flau over, jobbet jeg med å forbedre disse tingene. Jobbet med fokuset mitt i hverdagen, hvor ligger fokuset, ligger det på meg og mitt, eller ligger det på menneskene rundt meg? 

 

Jeg kunne skrevet så mye om viktigheten av å stå i utfordringene, fordi det er i smerte man vokser som person, på samme måte som kroppen avgir smerte når den vokser. 

 

Etterhvert som tiden går ble jeg egentlig vandt til savnet, smerten og håpet, jeg lærte meg å leve med det og det gikk mange mange måneder før jeg gikk en dag uten å tenke på henne, uten å være sint eller bitter for at hun gav opp forholdet. I denne fasene mener jeg tilgivelse kommer til sin rett. Å tilgi en person er jo å fortelle personen, og seg selv at du holder ikke noe mot han/henne lengre, du tilgier, og på en måte "sletter" handlingen som ble utført. Det fjerner på ingen måte konsekvensene som kom med handlingen, men ved tilgivelse fjerner du sinnet og bitterheten som en selv sitter med, og som en selv taper på å ha. Ingen kommer noen sted med bitterhet og sinne i hjertet. Og dette var kanskje det vanskeligste prosessen, å tilgi henne for å ha dumpet meg rett før bryllupet, og gjorde det på en sms.. Men du verden for en frihet det var da jeg endelig klarte å si til meg selv at jeg hadde tilgitt henne for alt det hun hadde gjort mot meg. Jeg fikk fred i hjertet, og hjertet fikk fred fra sinne og bitterheten, og kunne fokusere på å lege seg selv, istede for å ruge på et hat mot en person. Men hun var fortsatt i tankene, ofte helt ubevisst. Da gjalt det for meg å bli bevisst på at jeg tenkte på henne, og jobbe med fokuset mitt og tenke på noe annet hver gang hun dukket opp i tankene, og etterhvert så slutter man å tenke på henne.

 

Fase 3 er jeg i nå, der det har gått et år, sorgen er borte, savnet er borte, sinne og bitterheten er borte ved tilgivelse, og jeg har forsonet meg med det som skjedde. Du spør hva jeg føler for henne nå, om jeg har gått videre. Og helt ærlig er det noe jeg må jobbe med vær uke. Jeg må innrømme at jeg har møtt henne i sommer, vi var på samme festival, og hun tok kontakt flere ganger for å prate med meg, og vi pratet i mange timer! Og det frustrerende er å se at vi begge har jobbet oss gjennom dette på en veldig oppbyggende måte som har gjort oss til en bedre utgave av oss selv. Og det rippet nok opp i følelsene mine, hun fikk min oppmerksomhet igjen og fikk en nyskjerrighet fra meg som jeg egentlig ikke ønsket. Men jeg merker at jeg takler disse følelsene veldig bra, og det er fordi jeg jobbet så hardt med meg selv månedene etter det ble slutt. Jeg drakk ikke en dråpe alkohol, gikk ikke ut med en jente, på tross av at jeg ble spurt ut flere ganger av pene og flotte damer. Man høster det man sår  

 

 

 

Hvor lenge følelsene ligger der, og hvor lenge man savner tror jeg er veldig individuelt og hver enkelt må kjenne på sine følelser. Tror det er viktig å være ærlig med seg selv på hvor man er, og ikke hvor langt partneren er kommet. Godta at man er i en slags livskrise, og ta den tiden det tar. Og husk, har man en holdning der en partner er det som skal gjøre deg lykkelig og fornøyd med livet, legger du ganske mye press og forventninger på partneren, som hun helt sikkert kommer til å faile på flere ganger. Men går du inn i et forhold der du elsker deg selv, er fornøyd og stolt av den du er og med et hjerte som elsker partneren helt uten betingelser, har man et mye bedre utgangspunkt for at partneren føler seg sett og elsket. 

 

Jeg ble sammen med henne i 2013. Jeg har nok ikke følelser for henne nå nei. Om jeg er over henne? Ja det er jeg, jeg har godtatt at hun brøt brått ut av forholdet og føler jeg har gått videre med livet mitt. Men jeg merket at det blusset opp noe da jeg traff henne og pratet med henne i sommer, det gjorde meg litt overrasket. Så klarer nok ikke å være en venn med henne, men å respektere henne og være høflig og kjærlig klarer jeg fint, men prater vi for lenge, merker jeg at følelsene kommer fort. Slik var det for henne og, hun gråt masse og orket ikke å være sosial og fortalte meg at hun har på en måte lyst til å prøve på nytt nå som stormen har lagt seg og vi har en mulighet for en ny start. Forskning viser jo at par som finner tilbake til hverandre har en større sjans for å lykkes, en et ferskt par. Det tror jeg er fordi når man opplever noe så vondt som å miste en person, blir man kjent med seg selv, både de vonde og gode sidene og har muligheten til å jobbe med de vonde sidene som gjorde at det ikke fungerte. 

 

Håper dette gav deg noe, hvis ikke er det bare å fortsette å spørre, gjerne del dine opplevelser

[Dukien]

Hei  [..] 

 

 

 

Håper dette gav deg noe, hvis ikke er det bare å fortsette å spørre, gjerne del dine opplevelser

Hei, dette gav meg en del mer enn du selv tror. Jeg er i ferd med å gå ut av mitt første og eneste forhold. Lurer rett og slett på andres erfaringer rundt dette. Jeg ønsker ikke å herje fritt rundt og søke rebound. Hun på sin side er "avhengig" av gutter og jeg forventer at det tar ikke lange tiden før hun er i gang. Men hva skal man gjøre? Man må bare finne fred med det!