Gode intensjoner og dårlig kommunikasjon

[AnonymDiskusjon]

Da jeg traff henne var hun svært opptatt av at vi måtte kunne kommunisere bra og alltid snakke om ting som plaget oss. Slik skulle vi sørge for at vårt forhold ble bra og at vi sammen lagde et sterkt tau mellom oss. Jeg har aldri vært redd for å snakke om ting og så derfor frem til mange gode samtaler og diskusjoner som skulle bringe oss til nye høyder. Etter noen år nå er dette forholdet i fred med å ta slutt nettopp pga manglende kommunikasjon og forståelse mellom oss. Det jeg fort oppdaget var ikke at vi sammen skulle prate om ting og finne løsninger, det var mere at hun skulle snakke om sine problemer og jeg skulle lytte og forstå. Når jeg da en sjelden gang tok opp ting som plaget meg med henne fikk jeg så hatten passet. Det var ikke måte på hvor ille jeg egentlig er som menneske selv. Alt som var galt med henne, kommer egentlig fra meg selv. Vi endte etter hvert i en dårlig spiral som har gjort at enten må jeg tie og tåle, eller så blir det heftige krangler siden ingen av problemene våre blir løst. Jeg er ingen urimelig mann, jeg tror vi kan løse det meste med dialog, men når man forsøker å prate og håper på litt forståelse, men istedenfor møtes med forakt, vel da mister man troen på alt. Bagateller blåses opp til heftige saker, gammel grums tas frem og beskyldninger flyr igjennom luften. Vi står nå og ser ned i avgrunnen sammen. Jeg har egentlig gitt opp siden jeg føler vi aldri kommer ut av denne spiralen. Kritikk, krangel og stadig større avstand. Jeg har innstendig bedt henne om at prater sammen ordentlig og løser våre utfordringer sammen, men det nytter ikke. Jeg har ofte stilt meg spørsmålene, er det meg som det er noe galt med? Stiller jeg for høye krav til henne? Eller er det noe galt med henne som ikke vil lytte og forstå? Sannheten ligger som vanlig et sted midt i mellom, men vi kommer aldri dit fordi vi ligger i skyttergravene og kaster beskyldninger mot hverandre. Et vanlig scenario er som følger: Hvis jeg tar opp noe med henne som plager meg, så istedenfor å få et spørsmål tilbake, hvorfor tenker du slik, hva mener du, kan vi prøve å finne ut av dette i sammen, blir mottatt slik; du er en idiot, er du klar over hvor mye du skuffer meg, ja, men du kan jo ikke noe osv… Vær så snill, sier jeg kan vi ikke snakke sammen på en ordentlig måte… Nei, du er ikke klar over hvor trøtt og sliten jeg er fordi du ikke hjelper meg det… Ja, men kanskje jeg kunne hjelpe deg med det hvis bare du kunne…  Nei, nei….du får gjøre det først, jeg orker ikke mer så jævli som du oppfører deg nå… Slik fortsetter dialog bare i mer og mer heftige ordelag helt til enten jeg stormer ut, eller at alt bare dør bort i stillhet. Vi løser absolutt ingenting, alt feies under teppet og hentes frem ved neste krangel. Jeg føler selv jeg har svelget mange kameler og gjør man det litt for lenge blir man ikke  en veldig glad og hyggelig person. Man blir utrygg og desperat og reagerer kanskje uklokt i mange tilfeller. Hele situasjonen sliter meg ut, jeg sover dårlig om natta, greier ikke å fokusere på jobben, livet føles rett og slett som en berg og dalbane. Hvorfor gidder jeg mer, hvorfor skriver jeg dette? Jeg hadde et genuint håp om at dette forholdet skulle bli bra, jeg er glad i jenta og barna hennes og jeg har vært igjennom flere samlivsbrudd tidligere og tror neppe jeg orker mer hvis også dette havarerer. Har et bilde i hodet av at hun og meg hvor vi sitter sammen i skogen og prater godt sammen. Hun forteller hva hun ønsker og føler. Jeg sier hva jeg tenker. Ut fra det blir vi enige om felles løsninger og styrker forholdet oss i mellom. Gjør hverandre trygge og viser at vi bryr oss om hverandre. Dessverre tror jeg vi aldri kommer dit. De gode intensjonene og drømmene om et felles fremtid ligger i ruiner.

Anonymous poster hash: a1c61...391

[Civilix]

Først og fremst, legg inn noen avsnitt i teksten din, den er veldig vanskelig å lese som den er.

 

Ser ut som om du har lært deg hva hun mener med kommunikasjon og snakke betyr, så da er det vel bare å ta en ny vurdering med dette i tankene...

 

Hun kommer ikke til å endre seg, dette må du bare godta hvis dere skal fortsette. Hvis du ikke kan godta det vet du hvor du må ta veien.

[En Brennpeis]

vis du skal kommunisere med folk, så er største feilen du gjør er å si, sånn er du. Sånn er jeg, sånn er det, sånn skal det være. Ordet er er veldig fælt.

 

Sier jeg du er dum. Så antyder jeg på at hele din personlighet er feil, og alt med deg er feil, og ingenting er riktig. 

 

For det første er nok det rakenede galt, fordi dere ble sammen in the first place på et eller annet grunnlag.

For det andre når du sier at noen er noe. Så sier du også at du ikke gir dem muligheten til å forandre seg. Du har bestemt hva de er.

For det tredje når du bestemmer hva noen andre mennesker er, da mener du innerst inne at du er bedre enn de og du ser ned på de. Da har man bestemt hvem som er best og hvem som burde være konge og hvem som er konge i forholdet.

 

I det du skriver, så faller dere begge i de 3 fellene jeg skriver over. Du er langt mer subtil om det i forhold til hvordan du portrerer partneren din men det betyr ikke at du ikke gjør det. Så Kutt ut.

 

Så får å rette på det så må man bli mer konsekvent på å si hva ting får en til å føle, og så være åpen på at andre føler andre ting om ting enn det du føler. Så må dere forhandle. Ferdig snakka. Hvordan dere får til det, vel det er mange veier til rom. Lykke til!