Hvorfor får noen så mange imot seg?

[AnonymDiskusjon]

Hva kommer det av? Har det noe med ens personlighet å gjøre? F.eks. hvis man har "steinansikt", så syns mobberene det er et tegn på at man har en dårlig personlighet. Men i realiteten kan vedkommende ha psykiske problemer, som man har brukt medisiner for i 15 år. Da er det psykopatiske trekk å mobbe.

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Kikert]

Det er alltid psykopatiske trekk å mobbe.

[AnonymDiskusjon]

Det er alltid psykopatiske trekk å mobbe.

 

Men hvis offeret er en person som er helt alene, uten noen som helst å støtte seg på. En kan ikke gå til fastlegen heller, da han også er en mobber. Hvis man blir henvist til kommunens psykiatriseksjon, så kan man ikke fortelle noe, da de som jobber der kjenner mobberene, og ryktet vil spre seg. Slik at hvis man sier noe, så vil man bare mobbes for det senere.

 

Det er ganske alvorlig. Kanskje det ender med selvmord. Men de hadde vel bare nektet for at de mobbet da også, kunne jo bare fortsette med å si at vedkommende var et forferdelig menneske etc.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Kikert]

Det du skrev der ga overhodet ingen mening for meg. Kan du utdype eller forklare på en måte så en forvirret fyr som meg forstår det?

[AnonymDiskusjon]

Det du skrev der ga overhodet ingen mening for meg. Kan du utdype eller forklare på en måte så en forvirret fyr som meg forstår det?

 

Får lese på nytt da. Det er bra formidlet.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Kikert]

Det vil jeg ikke påstå. Helsevesenet har forresten taushetsplikt og de færreste vil risikere jobben sin ved å bryte den.

[AnonymDiskusjon]

Det vil jeg ikke påstå. Helsevesenet har forresten taushetsplikt og de færreste vil risikere jobben sin ved å bryte den.

 

Det er ikke slik det fungerer i praksis. Ikke når det er en "heks".

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Frankly]

Det  er en fryktelig tung situasjon du beskriver, med at du blir mobbet, ikke har noen å støtte deg til, og heller ikke har tillit til det lokale helsevesenet der du bor. Er det et lite og gjennomsiktig sted, hvor "alle kjenner alle" ? Hvis du er redd for at det å oppgi navnet på mobberne skal medføre reaksjoner fra hjelpeapparatet grunnet etablerte allianser, så kan det være lurt å ta opp problemet med mobbing, uten å nevne hvem som gjør det, før de eventuelt spør om det. Det kan også være en mulighet å velge fastlege i en annen kommune, det kan jo medføre litt reisetid, men hvis du er fysisk frisk, kan det være verdt det. På legelisten.no kan du få en pekepinn på hvem som pleier å vise forståelse og hvem som ofte opptrer arrogante eller overfladiske, der kan du også se om de har noen spesialisering, og jeg vil anta at en med spesialisering i f. eks. arbeidsmedisin har vært borte i mobbeproblemer tidligere.

 

Så til spørsmålet ditt, om noen er mer utsatt for mobbing enn andre. Ja, jeg tror dessverre at det kan være slik, uten at det er noe direkte galt med mobbeofferet. Det er alltid mobbernes skyld, men mennesker som framstår som isolerte, uten venner og kanskje med begrensede kontaktevner, kan lettere havne i en slik offerrolle. Dette kan være litt tungt å bryte, hvis mønsteret er "fastsemenert" og en fortsetter å gå i det samme miljøet.

 

Du skriver ikke noe om livssituasjonen din for øvrig, annet enn at du har brukt medisiner i 15 år og ikke har noen å støtte deg til. Jeg antar da at du i det minste er blitt myndig. Kan det være en ide å forsøke å skifte miljø, søke utdanning eller arbeid på et annet sted, og rett og slett flytte vekk fra de menneskene som plager deg. Da kan du begynne "med blanke ark" et annet sted, og forsøke å virke positiv ovenfor nye mennesker du treffer, slik at du etter hvert kan få et nettverk som virker beskyttende og støttende og kan motvirke at "nissen blir med på lasset". Mange har veldig godt av et slikt miljøskiftet, og jeg har sett tilfeller hvor utsatte mennesker seinere har besøkt hjemstedet, men nå framstår som langt mere selvsikre, og greier da å etablere en ny rolle. Så det kan absolutt være håp om en endring til det bedre, og slik du framstiller det nå, har du kanskje ikke så mye å tape på å satse på noe helt annet i stedet.

 

Når en har kommet dit at en opplever livet sitt som så uholdbart at en vurderer selvmord som en mulighet, tenker jeg at en har rett og plikt  til å vende hver stein  og forsøke alle andre muligheter. Selvmord er alltid en tragedie, også fordi de som kan ha "forårsaket" det, da det ofte skyldes en umodenhet som de pr. i dag ikke fullt ut forstår konsekvensene av , men kan angre bittert på seinere. Livet ditt er mere verdt enn å skulle ofres for andres lite gjennomtenkte handlinger. Ser du det som umulig å få endret mønstrene der du er, så kom deg vekk fra det og prøv noe helt annet i stedet.

[ChiaroScuro]

Jeg tror du kan ha stor nytte og glede over å kunne snakke om løst og fast, med en person du kan stole på. Ta kontakt med presten der du bor. Spiller ingen rolle om du tror på en gud eller ikke.

[Taurean]

Først: Si fra til alle autoritéter du kjenner til. Foreldre, rektor, helsesøster, lærer, hvem som helst. Hvis det finnes et snev av godt lederskap noe sted, så tar noen tak i det, og snakker med foreldre til mobberne.

 

Hvis du så ikke blir hørt, drit i å møt opp på skolen. Skriv deretter et brev til lokalavisa om historien din, det kan være anonymt.

 

Du må sende signaler via dine handlinger, bare ikke gjør voldelige handlinger. Men jeg ville nektet å møte opp på en arbeidsplass der du blir behandla som dritt. Det er jo det dette dreier seg om.

 

Hvis alle gjorde dét, så ville skolen ha blitt tvunget til å gjøre noe med mobberne. Men folk finner seg i for mye dritt, og derfor får de lov til å fortsette. Mobbere trenger å isoléres, så de får tid til å tenke på dritten de driver med.

[AnonymDiskusjon]

Det  er en fryktelig tung situasjon du beskriver, med at du blir mobbet, ikke har noen å støtte deg til, og heller ikke har tillit til det lokale helsevesenet der du bor. Er det et lite og gjennomsiktig sted, hvor "alle kjenner alle" ? Hvis du er redd for at det å oppgi navnet på mobberne skal medføre reaksjoner fra hjelpeapparatet grunnet etablerte allianser, så kan det være lurt å ta opp problemet med mobbing, uten å nevne hvem som gjør det, før de eventuelt spør om det. Det kan også være en mulighet å velge fastlege i en annen kommune, det kan jo medføre litt reisetid, men hvis du er fysisk frisk, kan det være verdt det. På legelisten.no kan du få en pekepinn på hvem som pleier å vise forståelse og hvem som ofte opptrer arrogante eller overfladiske, der kan du også se om de har noen spesialisering, og jeg vil anta at en med spesialisering i f. eks. arbeidsmedisin har vært borte i mobbeproblemer tidligere.

 

Så til spørsmålet ditt, om noen er mer utsatt for mobbing enn andre. Ja, jeg tror dessverre at det kan være slik, uten at det er noe direkte galt med mobbeofferet. Det er alltid mobbernes skyld, men mennesker som framstår som isolerte, uten venner og kanskje med begrensede kontaktevner, kan lettere havne i en slik offerrolle. Dette kan være litt tungt å bryte, hvis mønsteret er "fastsemenert" og en fortsetter å gå i det samme miljøet.

 

Du skriver ikke noe om livssituasjonen din for øvrig, annet enn at du har brukt medisiner i 15 år og ikke har noen å støtte deg til. Jeg antar da at du i det minste er blitt myndig. Kan det være en ide å forsøke å skifte miljø, søke utdanning eller arbeid på et annet sted, og rett og slett flytte vekk fra de menneskene som plager deg. Da kan du begynne "med blanke ark" et annet sted, og forsøke å virke positiv ovenfor nye mennesker du treffer, slik at du etter hvert kan få et nettverk som virker beskyttende og støttende og kan motvirke at "nissen blir med på lasset". Mange har veldig godt av et slikt miljøskiftet, og jeg har sett tilfeller hvor utsatte mennesker seinere har besøkt hjemstedet, men nå framstår som langt mere selvsikre, og greier da å etablere en ny rolle. Så det kan absolutt være håp om en endring til det bedre, og slik du framstiller det nå, har du kanskje ikke så mye å tape på å satse på noe helt annet i stedet.

 

Når en har kommet dit at en opplever livet sitt som så uholdbart at en vurderer selvmord som en mulighet, tenker jeg at en har rett og plikt  til å vende hver stein  og forsøke alle andre muligheter. Selvmord er alltid en tragedie, også fordi de som kan ha "forårsaket" det, da det ofte skyldes en umodenhet som de pr. i dag ikke fullt ut forstår konsekvensene av , men kan angre bittert på seinere. Livet ditt er mere verdt enn å skulle ofres for andres lite gjennomtenkte handlinger. Ser du det som umulig å få endret mønstrene der du er, så kom deg vekk fra det og prøv noe helt annet i stedet.

 

Det er et lite og gjennomsiktig sted ja. Men det er flere fastleger her, og nå har jeg byttet. Kanskje han behandler meg mer normalt.

 

Det er ikke grov mobbing, det er bare at jeg blir latterliggjort, og det er vanskelig når når ryktene går og man overhører andre snakke om en. Så jeg vil egentlig ikke si det er mobbere, det er mer at jeg har blitt en "bygdeoriginal" som alle ler av og snakker nedsettende om. Og jeg har ingen å "støtte meg på", så det er vanskelig, selv om det som enkeltstående "hendelser" ikke er grovt. Jeg tror du sier noe bra med "isolerte, uten venner, og begrensede kontaktevner", hvis man er slik har man ingen sjanse for å forsvare seg mot ryktene. Den som tier samtykker, sier de vel.

 

Jeg har forsøkt å flytte. Jeg reise vekk for å studere. Men jeg klarte ikke det heller.

 

Jeg vurderer ikke selvmord, jeg bare lurer på hva som skjer om 5, eller 10 år. Det er sikkert andre som har vært i min situasjon. Skal det bare fortsette som det gjør nå?

 

Takk for svaret. Får bare høre med den nye fastlegen. Men fastleger er mest til blodprøver og slikt, så er vel ingen forandring uansett.

 

Jeg tror du kan ha stor nytte og glede over å kunne snakke om løst og fast, med en person du kan stole på. Ta kontakt med presten der du bor. Spiller ingen rolle om du tror på en gud eller ikke.

 

Joda, men jeg har ingen tillit til presten/prestene... egentlig så er det ingenting å snakke om heller. Jeg vil bare være et vanlig medlem av samfunnet, men det menes vel at det er noe man må gjøre seg fortjent til... det er slik man forsøker å ødelegge andre mennesker, for jeg kan ikke se hva det er jeg har gjort, bortsett fra at jeg kanskje fremstår som en dårlig person ut i fra kroppsspråk (men det er noe som henger sammen med psykiske lidelser, det er kanskje kunnskapsløshet her).

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Sampson]

Høres i utgangspunktet ut som du hadde hatt godt av å flytte til et annet sted.

[AnonymDiskusjon]

Høres i utgangspunktet ut som du hadde hatt godt av å flytte til et annet sted.

 

Tror ikke det er noe bedre å være helt anonym og avsondret. Her har jeg jo foreldrene mine i det minste.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[fivebigcities]

Hva kommer det av? Har det noe med ens personlighet å gjøre? F.eks. hvis man har "steinansikt", så syns mobberene det er et tegn på at man har en dårlig personlighet. Men i realiteten kan vedkommende ha psykiske problemer, som man har brukt medisiner for i 15 år. Da er det psykopatiske trekk å mobbe.

 

Det kan være mange grunner til at noen får mange mot seg. Det kan være så enkelt som at de står for noe. "You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life.", var det en engelsk politiker som engang sa. Men det kan også være at det er noe ved en, en eller annen svakhet, som andre finner det beleilig å utnytte å hake på. Da er man en hakkekylling, sies det.

 

For øvrig, angående det du sier om mobbing: https://www.nrk.no/ytring/arbeid-for-a-fjerne-mobbing-vil-aldri-lykkes-1.12043616

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke om det er mobbing. Det er bare noen mennesker som tilsynelatende trives med å latterliggjøre og kritisere et psykt menneske uten grunn. Og mens de selv har alt her i livet, så er det liksom de som har det vondt, ikke det psyke mennesket. Det er i alle fall hvordan de forsøker å skape det psyke menneskets identitet. Men det nytter ikke si noe, eller ta det opp med noen.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[Taurean]

Vet ikke om det er mobbing. Det er bare noen mennesker som tilsynelatende trives med å latterliggjøre og kritisere et psykt menneske uten grunn. Og mens de selv har alt her i livet, så er det liksom de som har det vondt, ikke det psyke mennesket. Det er i alle fall hvordan de forsøker å skape det psyke menneskets identitet. Men det nytter ikke si noe, eller ta det opp med noen.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

Det kan ha mye -materielt-, men det er derfor de mobber, fordi de er svake -mentalt-. De har ikke utviklet etisk sans enda.

 

Hvis du opplever å ikke bli hørt, så bør du begynne å vise din misnøye ved handling. Ergo, å ikke møte opp så ofte som før, ta deg mér friheter, sånn at de ignorante autoritétene blir nødt til å høre på deg. Foreldre som ikke tar barna på alvor, må tvinges til å gjøre nettopp dét. Og du er den eneste som kan få det til å skje.

 

Hvorfor møte opp på et sted hvor du mistrives daglig?

[gravypressure]

 

Høres i utgangspunktet ut som du hadde hatt godt av å flytte til et annet sted.

 

Tror ikke det er noe bedre å være helt anonym og avsondret. Her har jeg jo foreldrene mine i det minste.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

 

 

Det er mange som mistrives, føler seg utestengt og ensom som ung, men som virkelig blomstrer opp når de kommer seg bort og får nye venner. Det er ihvertfall verdt et forsøk, så kan du evt. flytte hjem igjen hvis det går skeis der også...

Har du f.eks. vurdert et år på folkehøgskole? Her har jeg inntrykk av at det er lett å komme i kontakt med folk og få nye venner...

[AnonymDiskusjon]

 

Vet ikke om det er mobbing. Det er bare noen mennesker som tilsynelatende trives med å latterliggjøre og kritisere et psykt menneske uten grunn. Og mens de selv har alt her i livet, så er det liksom de som har det vondt, ikke det psyke mennesket. Det er i alle fall hvordan de forsøker å skape det psyke menneskets identitet. Men det nytter ikke si noe, eller ta det opp med noen.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

Det kan ha mye -materielt-, men det er derfor de mobber, fordi de er svake -mentalt-. De har ikke utviklet etisk sans enda.

 

Hvis du opplever å ikke bli hørt, så bør du begynne å vise din misnøye ved handling. Ergo, å ikke møte opp så ofte som før, ta deg mér friheter, sånn at de ignorante autoritétene blir nødt til å høre på deg. Foreldre som ikke tar barna på alvor, må tvinges til å gjøre nettopp dét. Og du er den eneste som kan få det til å skje.

 

Hvorfor møte opp på et sted hvor du mistrives daglig?

 

 

Jeg er ikke et barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[AnonymDiskusjon]

 

 

Høres i utgangspunktet ut som du hadde hatt godt av å flytte til et annet sted.

 

Tror ikke det er noe bedre å være helt anonym og avsondret. Her har jeg jo foreldrene mine i det minste.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

 

 

Det er mange som mistrives, føler seg utestengt og ensom som ung, men som virkelig blomstrer opp når de kommer seg bort og får nye venner. Det er ihvertfall verdt et forsøk, så kan du evt. flytte hjem igjen hvis det går skeis der også...

Har du f.eks. vurdert et år på folkehøgskole? Her har jeg inntrykk av at det er lett å komme i kontakt med folk og få nye venner...

 

 

Jeg er for gammel for folkehøgskole. Jeg er ikke ung lenger. Jeg har prøvd å flytte, flere ganger.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

[gravypressure]

 

 

 

Høres i utgangspunktet ut som du hadde hatt godt av å flytte til et annet sted.

 

Tror ikke det er noe bedre å være helt anonym og avsondret. Her har jeg jo foreldrene mine i det minste.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

 

 

Det er mange som mistrives, føler seg utestengt og ensom som ung, men som virkelig blomstrer opp når de kommer seg bort og får nye venner. Det er ihvertfall verdt et forsøk, så kan du evt. flytte hjem igjen hvis det går skeis der også...

Har du f.eks. vurdert et år på folkehøgskole? Her har jeg inntrykk av at det er lett å komme i kontakt med folk og få nye venner...

 

 

Jeg er for gammel for folkehøgskole. Jeg er ikke ung lenger. Jeg har prøvd å flytte, flere ganger.

 

Anonymous poster hash: e6790...9d3

 

 

Neivel, har nok misforstått en del da. Fint hvis du skriver litt mer utfyllende i tråden slik at folk skjønner problemet. Leser at mange av rådene her handler om å henvende seg til skolen, rektor, helsesøster, foreldre osv.

Hvis du derimot er en voksen person så er jo psykolog et alternativ.