Hva kan privatiseres, og hva må ligge under staten

[Gamasj]

Hva med frivillighet? Mennesker hjelper hverandre hele tiden, enten i form av at man gir til veldelige organisasjoner, gir til bøssebærere på TV-aksjoner eller milliardærer som gir bort store deler av formuen sin.

 

Omfordelig og velferd kan også privatiseres. Det er en vesentlig forskjell på en velferdsstat og et velferdssamfunn. Målet må vel være å øke velstanden for flest mulig, ikke at alle skal mest mulig lik velstand. Hva gjør det vel om noen er rikere enn andre? 

 

I mange fattige land også, der deler folk med hverandre selv om de nærmest ikke eier nåla i veggen.

 

Men klart: det kommer helt an på hva man mener med "fattigdom" da. Her i Norge se er det vel fattigdom om man ikke kan dra på en ferie i året, mens i andre land så er det fattigdom om man må sove på gaten og grave i søppelbøtten etter mat.

 

Frivillighet er en løsning ja, men det er en løsning jeg ikke liker fordi den ikke garanterer de fattige og underprivilegerte velferd gjennom lov. Deres overlevelse er fullstendig avhengig av de rike og privilegertes sinnelag, noe som kan få ganske ekle konsekvenser. Jeg tror velferd gjennom frivillighet kun fungerer i små samfunn hvor de på toppen og på bunnen er nære hverandre geografisk og sosialt.  

 

Privatisert velferd, i hvert fall slik det foregår i Norge i dag, må jo også finansieres via en skatteseddel, og således er vi tilbake på problemet med en omfordelingsmekanisme som går inn og tar verdiene person X og Y har tilegnet seg.  

[Gjest Slettet+2534]

Frivillighet er en løsning ja, men det er en løsning jeg ikke liker fordi den ikke garanterer de fattige og underprivilegerte velferd gjennom lov.  

Men det garanteres vel ikke i dag heller. Selv med dagens velferdsstat så er det de som går fattige. 

Jeg ser ikke helt hva den store forskjellen vil bli.

 

Deres overlevelse er fullstendig avhengig av de rike og privilegertes sinnelag, noe som kan få ganske ekle konsekvenser.

Hvorfor bare de rike? "Vanlige" mennesker kan jo også være villige til å gi frivillig, spesielt om de får mer penger å rutte med når skattene evt settes ned.

 

Jeg tror velferd gjennom frivillighet kun fungerer i små samfunn hvor de på toppen og på bunnen er nære hverandre geografisk og sosialt. 

Vel, det tror ikke jeg. Se på det slik: folk gir jo i dag generøst til veldedige organisasjoner som bruker penger på mennesker i helt andre land. Hvorfor skulle ikke da folk være villig til å gi generøst for å hjelpe mennesker i eget land?

 

Privatisert velferd, i hvert fall slik det foregår i Norge i dag, må jo også finansieres via en skatteseddel, og således er vi tilbake på problemet med en omfordelingsmekanisme som går inn og tar verdiene person X og Y har tilegnet seg.

Nei det må det vel ikke, det kan foregå på mange måter:

1. Private organisajoner samler inn penger for å hjelpe til de fattige (slik en utall frivillige organisasjoner allerede gjør i dag). Det fine her er at organisasjonene da må konkurrere med hverandre. For eksempel vil nok de færreste gi penger til en organisasjon som deler ut millionlønninger til lederne, eller som gir penger til korrupte statsledere.
2. Man kan tegne forsikringer mot arbeidsledighet.
3. Man kan organisere seg i kollektiv med likesinnede hvor man passer på hverandre, for eksempel ved å betale inn 40% av inntektene sine til en felleskasse.
4. Rike mennesker som gir bort store deler av sin formue. For eksempel Bill Gates som nylig ga bort 37 milliarder kroner. Totalt har Bill Gates gitt bort nærmere 400 milliarder kroner. Det er nesten et halvt norsk statsbudsjett det.

Endret 16. august 2017 av Slettet+2534

[Gamasj]

Men det garanteres vel ikke i dag heller. Selv med dagens velferdsstat så er det de som går fattige. 

Jeg ser ikke helt hva den store forskjellen vil bli.

 

Jo, i dagens velferdssamfunn garanteres alle borgere et tak over hode, mat og helsehjelp. I et samfunn basert på fullstendig frivillighet er man ikke garantert noe.

 

 

Hvorfor bare de rike? "Vanlige" mennesker kan jo også være villige til å gi frivillig, spesielt om de får mer penger å rutte med når skattene evt settes ned.

 

De rike og privilegerte. Jeg ser på vanlige mennesker, som har jobb og klarer å forsørge seg og sine, som privilegerte.

 

 

Vel, det tror ikke jeg. Se på det slik: folk gir jo i dag generøst til veldedige organisasjoner som bruker penger på mennesker i helt andre land. Hvorfor skulle ikke da folk være villig til å gi generøst for å hjelpe mennesker i eget land?

 

Mange vil være villige, men vil de være villige nok? Og vil de være villige hvis de som mottar veldedighet ikke oppfører seg slik de ønsker?

 

Problemet med frivillighet er altså at det ikke ligger en garanti i bunn. Man er helt og holdent avhengig av sinnelaget og givergleden til de med mye. 

 

 

Nei det må det vel ikke, det kan foregå på mange måter:

1. Private organisajoner samler inn penger for å hjelpe til de fattige (slik en utall frivillige organisasjoner allerede gjør i dag). Det fine her er at organisasjonene da må konkurrere med hverandre. For eksempel vil nok de færreste gi penger til en organisasjon som deler ut millionlønninger til lederne, eller som gir penger til korrupte statsledere.
2. Man kan tegne forsikringer mot arbeidsledighet.
3. Man kan organisere seg i kollektiv med likesinnede hvor man passer på hverandre, for eksempel ved å betale inn 40% av inntektene sine til en felleskasse.
4. Rike mennesker som gir bort store deler av sin formue. For eksempel Bill Gates som nylig ga bort 37 milliarder kroner. Totalt har Bill Gates gitt bort nærmere 400 milliarder kroner. Det er nesten et halvt norsk statsbudsjett det.

 

1. Da er vi tilbake punktet med manglende garanti.
2. Hva med de som ikke har råd til å tegne slike forsikringer?
3. Kan fungere i små samfunn.
4. Hurra for Gates, men igjen, man legger opp til en velferdssamfunn hvor man er helt avhengig av at andre med ressurser tenker og handler som Gates. 

[Gjest Slettet+2534]

Jo, i dagens velferdssamfunn garanteres alle borgere et tak over hode, mat og helsehjelp. I et samfunn basert på fullstendig frivillighet er man ikke garantert noe.

Politikerne går støtt og stadig ut og lover alt mulig rart av fine ting. Men at politikerne lover ting er overhodet ikke synonymt med at man faktisk får hjelp når man trenger det. Man har ingen garanti i dag heller for at man får den hjelpen man faktisk har behov for.

 

Forøvrig angånde denne "garantien": Hvorfor er det da folk som nærmest bor på gaten da her i Norge og som er avhengige av organisasjoner som Frelsesarmeen og liknende?

 

De rike og privilegerte. Jeg ser på vanlige mennesker, som har jobb og klarer å forsørge seg og sine, som privilegerte.

Det er jo de aller fleste her i landet det da. Da har begrepet "rik" og "priviligert" mistet sin mening.

 

Mange vil være villige, men vil de være villige nok? Og vil de være villige hvis de som mottar veldedighet ikke oppfører seg slik de ønsker?

Hva er nok? Nok til å gi de som sliter mat på bordet og tak over hodet, eller nok til at de kan reise på ferie en gang i året og ha råd til bil? Hva er "nok"?

 

Når det gjelder villigheten til å gi så er vel dette veldig individuelt. Mange som som gir av fri vilje gjør det vel fordi at de får en god følelse å hjelpe andre. Når de ser at de som sliter får det bedre så får de lyst til å gi enda mer. Men klart: om de man gir til oppfører rabiate voldsforbrytere og voldektsmenn, da svekkes nok villigheten til å gi.

 

Så faktisk kan jo mer frivillighet føre til et åpnere og varmere samfunn.

 

Problemet med frivillighet er altså at det ikke ligger en garanti i bunn. Man er helt og holdent avhengig av sinnelaget og givergleden til de med mye.-

Tja hva er forskjellen fra i dag der man helt og holdent avhengig av innfallene til politikerne? Og igjen: at politikerne lover at alle skal få hjelp betyr ikke at de som virkelig trenger det faktisk får hjelp.

 

Da er vi tilbake punktet med manglende garanti.

Folk gir allerede til veldedige organisasjoner i dag helt frivillig, så det er i så fall en rimelig god garanti.

 

Hva med de som ikke har råd til å tegne slike forsikringer?

De kan man forsøke å hjelpe på andre måter. Du selv for eksempel virker jo til å være opptatt av å hjelpe andre, så da ville du vel vært villig til gi til disse menneskene; hjulpet de med penger til forsikring?

 

Kan fungere i små samfunn.

Hvorfor bare i små samfunn?

 

Hurra for Gates, men igjen, man legger opp til en velferdssamfunn hvor man er helt avhengig av at andre med ressurser tenker og handler som Gates.

På hva måte er det forskjell fra dagens velferdsstat hvor man er helt avhenging av politikernes innfall? 

[Gamasj]

Forøvrig angånde denne "garantien": Hvorfor er det da folk som nærmest bor på gaten da her i Norge og som er avhengige av organisasjoner som Frelsesarmeen og liknende?

 

Alle norske statsborgere har krav på bolig, så de hjemløse vi ser er da mennesker som ikke benytter seg av disse tilbudene av ulike grunner. Feks. kan det skyldes at de har fått tilbud om bolig i en annen kommune enn der de får tak i rusmidlene sine. 

 

 

Det er jo de aller fleste her i landet det da. Da har begrepet "rik" og "priviligert" mistet sin mening.

Nå beskrev jeg et hypotetisk samfunn, men poenget er likevel samme. I et samfunn basert på frivillighet vil de uten ressurser leve på de med ressurser sin nåde og gavmildhet. De har ingen lovmessig beskyttelse. 

 

Hva er nok? Nok til å gi de som sliter mat på bordet og tak over hodet, eller nok til at de kan reise på ferie en gang i året og ha råd til bil? Hva er "nok"?

 

Her på rappen vil jeg si at "nok" er mat, drikke, tak over hodet og strøm, pluss helsehjelp og utdanning innen rimelighetens grenser. 

 

Tja hva er forskjellen fra i dag der man helt og holdent avhengig av innfallene til politikerne?

 

Loven.

 

Folk gir allerede til veldedige organisasjoner i dag helt frivillig, så det er i så fall en rimelig god garanti.

 

Men det er ingen lovbasert garanti.

 

 

De kan man forsøke å hjelpe på andre måter. Du selv for eksempel virker jo til å være opptatt av å hjelpe andre, så da ville du vel vært villig til gi til disse menneskene; hjulpet de med penger til forsikring?

 

Mennesker i nød bør ikke være avhengige av at jeg er i et medfølende humør og har ressurser til å backe opp den medfølelsen. 

Hvorfor bare i små samfunn?

 

Fordi i små samfunn bor mennesker tett oppå hverandre og systemet som binder alt sammen til en fungerende enhet. Vi har lettere for å hjelpe en vi kjenner, og vi har lettere for å bidra til opprettholdelsen og velferden til et samfunn vi er en tydelig del av.

 

For å ta et eksempel: Akkurat nå skriver jeg på en Macbook som garantert er bygd og montert gjennom utnyttelsen av fattige arbeidere på en rekke forskjellige kontinenter. Det plager meg intellektuelt, men ikke emosjonelt. For meg trumfet behovet og ønsket om en Mac den potensielle lidelsen til disse menneskene jeg aldri kommer til å se eller møte.  

 

Hvis denne maskinen derimot var bygd på metaller gravd frem av underbetalte gruvearbeidere som jeg møter på puben og deretter montert sammen av lille Hans nedi svingen som må jobbe tolv-timers skift fremfor å gå på skole, ville jeg neppe kjøpt macen.  

 

 

 

[Emancipate]

Som VR-katten var inne på:

Om vi snur saken på hodet: er det ting som i dag er privatisert, og som overhodet ikke fungerer i Norge? 

Nytt eksempel: blåskjelloppdrett. Farmene gikk konkurs, og hadde ikke midler til å rydde opp anleggene etter seg. Dermed ble det masse spøkelsesanlegg som drev rundt / lå i veien. De fleste ligger der fortsatt.

 

https://www.nrk.no/nordland/_-blaskjellanlegg-utgjor-en-risiko-1.11873387

[Gjest Slettet+2534]

Alle norske statsborgere har krav på bolig, så de hjemløse vi ser er da mennesker som ikke benytter seg av disse tilbudene av ulike grunner. Feks. kan det skyldes at de har fått tilbud om bolig i en annen kommune enn der de får tak i rusmidlene sine.

Da er disse hjemløse rusavhengige litt sjakk mat egentlig: de er avhengige av rus og de er avhengige av staten for å ha tak over hodet. I stedet for at privatpersoner/organisasjoner enklere kunne hjulpet de så blir de avhengige av staten.... og får der ikke den hjelpen de trenger. Er det selvforskyldt at de er hjemløse da?

 

Nå beskrev jeg et hypotetisk samfunn, men poenget er likevel samme. I et samfunn basert på frivillighet vil de uten ressurser leve på de med ressurser sin nåde og gavmildhet. De har ingen lovmessig beskyttelse.

Hm tja, jeg ser fortsatt ikke den helt store forskjellen. I dag lever disse menneskene på staten sin gavmildhet, dvs byråkraten i NAV-systemet sin velvilje... evt på øverste nivå politikeren. For eksempel disse uteliggerne som må bo på gaten fordi at de bor i feil kommune. Det virker litt basert på tilfeldigheter.

 

Her på rappen vil jeg si at "nok" er mat, drikke, tak over hodet og strøm, pluss helsehjelp og utdanning innen rimelighetens grenser.

Det høres jo ikke ut som en umulig oppgave for private hjelpeorganisasjoner og/eller private ildsjeler å kunne hjelpe disse med det da.

 

Loven.

Likevel så har man i dag de som bor på gaten, barn som går sultne til sengs og eldre som må spise kattemat for å overleve. Lovens intensjon kan sikkert være god den, men den er verdiløs for de som ikke får den hjelpen de trenger.

 

Men det er ingen lovbasert garanti.

At loven sier noe er ikke en garanti for at noe skjer heller. Politikerne lover alt mulig rart uten at det skjer noe av den grunn.

 

Mennesker i nød bør ikke være avhengige av at jeg er i et medfølende humør og har ressurser til å backe opp den medfølelsen.

Mennesker i nød bør heller ikke måtte være avhengige av at politikerne gjør det de sier de skal gjøre. 

 

Fordi i små samfunn bor mennesker tett oppå hverandre og systemet som binder alt sammen til en fungerende enhet. Vi har lettere for å hjelpe en vi kjenner, og vi har lettere for å bidra til opprettholdelsen og velferden til et samfunn vi er en tydelig del av.

Dette er også min oppfatning, mennesker er sånn at de først er opptatt av å sikre at de selv og sine nærmeste har det greit. Det er først når man har overskudd at man kan hjelpe andre. Eller sagt på en annnen måte: klarer man ikke å ta vare på seg selv så kan man ihvertfall ikke ta vare på andre.

 

Ellers så er vel ikke dagens storsamfunn egentlig noe annet enn en rekke småsamfunn: enkeltindivdite, familien, borettslaget, nabolaget, forstaden, kommunen, fylket.... 

 

For å ta et eksempel: Akkurat nå skriver jeg på en Macbook som garantert er bygd og montert gjennom utnyttelsen av fattige arbeidere på en rekke forskjellige kontinenter. Det plager meg intellektuelt, men ikke emosjonelt. For meg trumfet behovet og ønsket om en Mac den potensielle lidelsen til disse menneskene jeg aldri kommer til å se eller møte. 

Du har mulighet til å gi penger til organisasjoner som hjelper fattige arbeidere i andre land. Dessuten bør du ikke føle deg spesielt plaget: at du kjøpte denne Mac'en har jo bidratt til at arbeidere i fattige land faktisk har en jobb å gå til. Alternativet ville kanskje vært at de måtte leve i bunnløs fattigdom på gaten.

 

Forøvrig: Mange mennesker gir jo penger som så går til mennesker som de aldri kommer til å treffe, ref Røde Kors, Leger uten grenser, etc.

 

Sagt på en annen måte: Mange er i landet er jo villige til å betale skatt, og stemmer til og med på partier som står for en tvungen velferdsstat. Hvorfor skal ikke de samme menneskene være villige til å hjelpe andre av egen fri vilje da egentlig?

 

Er det slik at ingen ville fått hjelp om det ikke var for staten? Ville ingen da gitt frivillig?

Hvis ingen vil gi frivillig, hva sier det da egentlig om dagens tvangsbaserte systemt? Dersom de fleste egentlig ikke vil gi, er da dagens system demokratisk? 

 

Hvis denne maskinen derimot var bygd på metaller gravd frem av underbetalte gruvearbeidere som jeg møter på puben og deretter montert sammen av lille Hans nedi svingen som må jobbe tolv-timers skift fremfor å gå på skole, ville jeg neppe kjøpt macen. 

Disse menneskene bor jo i ditt nærmiljø, så da ville du kanskje hjulpet gruvearbeiderne på puben og Hans nedi svingen med å forbedre sine kår?

[Gamasj]

Da er disse hjemløse rusavhengige litt sjakk mat egentlig: de er avhengige av rus og de er avhengige av staten for å ha tak over hodet. I stedet for at privatpersoner/organisasjoner enklere kunne hjulpet de så blir de avhengige av staten.... og får der ikke den hjelpen de trenger. Er det selvforskyldt at de er hjemløse da?

 

Både og. De har alle et tilbud om bolig, men den skremmende lite progressive og smarte ruspolitikken vi fører gjør at mange likevel tvinges til et liv som delvis leves på gata. 

 

 

Det er likevel ikke et argument mot en statlig omfordelingspolitikk. Det er bare et argument for en langt mer liberal ruspolitikk.  

 

Hm tja, jeg ser fortsatt ikke den helt store forskjellen. I dag lever disse menneskene på staten sin gavmildhet, dvs byråkraten i NAV-systemet sin velvilje... evt på øverste nivå politikeren. For eksempel disse uteliggerne som må bo på gaten fordi at de bor i feil kommune. Det virker litt basert på tilfeldigheter.

 

Se for deg følgende scenario: Person A lever på person B sin veldedighet. Det er en kjempefin  ordning som begge synes fungerer. Så dør person B. Sønnen til person B arver Bs penger og velger å flytte til Monaco og slutte å forsørge person A. Person A er nå, som de sier på godt norsk, fucked. 

 

 

I en velferdsstat har de ikke noe å si om NAV-veilederen din dør eller politikeren går av med pensjon. Du får det du har krav på, fordi systemet overlever menneskene. For at du systemet skal endre seg, må politikere dra det gjennom lange og tunge prosesser som tar årevis, og selv da vil det neppe ende med en radikal omleggelse.  

 

Likevel så har man i dag de som bor på gaten, barn som går sultne til sengs og eldre som må spise kattemat for å overleve. Lovens intensjon kan sikkert være god den, men den er verdiløs for de som ikke får den hjelpen de trenger.

 

Vi har alle lest skremselshistoriene fra velferdsstatens skyggekroker. Kanskje noen av oss til og med har erfart det selv. De er heldigvis få, og skyldes som regel menneskelig inkompetanse på et eller annet nivå. For meg er ikke det et argument for å bytte ut systemet, men heller et insentiv for å forbedre det. 

 

 

At loven sier noe er ikke en garanti for at noe skjer heller. Politikerne lover alt mulig rart uten at det skjer noe av den grunn.

 

Det er forskjell på loven og hva politikere lover.  

 

Dette er også min oppfatning, mennesker er sånn at de først er opptatt av å sikre at de selv og sine nærmeste har det greit. Det er først når man har overskudd at man kan hjelpe andre.

 

Nettopp. Og veldig mange har ikke noen nærmeste. Disse asosiale menneskene vil være spesielt utsatt i et samfunn som baserer seg på frivillig veldedighet.

 

Resten av innlegget ditt forteller meg at du og jeg har to grunnleggende forskjellige menneskesyn. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg et menneske som prøver å være godt, men som feiler gang på gang. Daglig dør tusenvis av mennesker av malaria. For noen skarve tusenlapper kunne jeg reddet noen av dem, men siden de er så langt unna går jeg heller og kjøper meg en ny Samsung-telefon.

 

Jeg vil ikke at andres velferd skal avgjøres av mennesker som meg og mennesker som er langt, langt verre enn meg. Jeg vil at vi skal designe et system som er bedre enn hvert enkelt ego, slik at de uheldige og underprivilegerte av oss også kan leve gode liv, uten at våre verste sider avgjør hvor godt de har det. 

 

Jeg applauderer deg for å tro på det gode i mennesket, at hvis vi bare fjerner staten så kan vi både få full frihet og god velferd. Men jeg tror det er naivt. Dessverre. 

[Gjest Slettet+2534]

.Både og. De har alle et tilbud om bolig, men den skremmende lite progressive og smarte ruspolitikken vi fører gjør at mange likevel tvinges til et liv som delvis leves på gata.

Det er likevel ikke et argument mot en statlig omfordelingspolitikk. Det er bare et argument for en langt mer liberal ruspolitikk.

Ja det kan jeg være enig i. Det blir en annen debatt som jeg gjerne er med på i en annen tråd.

 

Se for deg følgende scenario: Person A lever på person B sin veldedighet. Det er en kjempefin  ordning som begge synes fungerer. Så dør person B. Sønnen til person B arver Bs penger og velger å flytte til Monaco og slutte å forsørge person A. Person A er nå, som de sier på godt norsk, fucked.

I en velferdsstat har de ikke noe å si om NAV-veilederen din dør eller politikeren går av med pensjon. Du får det du har krav på, fordi systemet overlever menneskene. For at du systemet skal endre seg, må politikere dra det gjennom lange og tunge prosesser som tar årevis, og selv da vil det neppe ende med en radikal omleggelse. 

Vel, det er derfor at det blir mer sannsynlig at det er en frivillig veldedig organisasjon C som hjelper Person A. Da har det ikke så mye å si om en ansatt i organisasjon C går av med pensjon, A vil fortsatt kunne få hjelp.

 

Vi har alle lest skremselshistoriene fra velferdsstatens skyggekroker. Kanskje noen av oss til og med har erfart det selv. De er heldigvis få, og skyldes som regel menneskelig inkompetanse på et eller annet nivå. For meg er ikke det et argument for å bytte ut systemet, men heller et insentiv for å forbedre det.

 

Og den er en mening du er berettiget til å ha. Jeg er ikke enig i det da jeg mener at private organisasjoner kan gjøre velferdsstaten sine oppgaver like bra og om ikke bedre.

 

Det er forskjell på loven og hva politikere lover.

 

Jepp, og det er også forskjell på hva loven sier man får krav på og hva hjelp man faktisk får.

 

Nettopp. Og veldig mange har ikke noen nærmeste. Disse asosiale menneskene vil være spesielt utsatt i et samfunn som baserer seg på frivillig veldedighet.

Vel, mange (deg selv inkludert) virker til å være interessert i å hjelpe slike mennesker. Da er det bare å starte opp en organisasjon (eller bli med i en eksisterende) og via den hjelpe asosiale mennesker. 

 

Resten av innlegget ditt forteller meg at du og jeg har to grunnleggende forskjellige menneskesyn. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg et menneske som prøver å være godt, men som feiler gang på gang. Daglig dør tusenvis av mennesker av malaria. For noen skarve tusenlapper kunne jeg reddet noen av dem, men siden de er så langt unna går jeg heller og kjøper meg en ny Samsung-telefon.

Det kan vel muligens være fordi at du ikke sitter igjen med så mye penger etter at skatter og avgifter er betalt!? Hadde du hatt et greit overskudd hver måned, da er kanskje sannsynligheten større for at du ville gitt mer? Jeg vet at jeg ville gjort det selv.

 

Jeg streber forøvrig også etter å være god, og jeg forsøker å hjelpe mine medmennesker. Men slik det er i dag der jeg blir hardt bestkattet og avgiftsbelagt for at staten skal kunne finansiere en million velferdsordnniger, da er min vilje til å gi enda mer rett og slett rimelig lav. 

 

Jeg vil ikke at andres velferd skal avgjøres av mennesker som meg og mennesker som er langt, langt verre enn meg. Jeg vil at vi skal designe et system som er bedre enn hvert enkelt ego, slik at de uheldige og underprivilegerte av oss også kan leve gode liv, uten at våre verste sider avgjør hvor godt de har det.

Da høres det jo litt ut som om du heller bør kjempe for et system der man kan velge hva velferdsaktøre man vil støtte. Da kan du gi pengene til den aktøren som du selv synes gjør den beste jobben.

 

Det er et sånt system jeg heller vil ha. Jeg vil at velferd skal være i hendene på de mest kompetente menneskene/organisasjonene. For meg så er ikke velferdsstaten den som best klarer å ivareta alle du ulike menneskene som sliter, rett og slett fordi at velferdsstaten kjører på med et homogent system. Det er lite rom for individuell tilpassning. I tillegg har ikke velferdsstaten noe konkurranse, noe som fører til et dyrt og suboptimalt system.

 

Jeg applauderer deg for å tro på det gode i mennesket, at hvis vi bare fjerner staten så kan vi både få full frihet og god velferd. Men jeg tror det er naivt. Dessverre.

Takk, tar i mot applausen. Ja jeg tror at de aller fleste mennesker ønsker å hjelpe andre, men for å kunne gjøre det så må de ha nok ressurser igjen etter at regningene er betalt. Det er det mange som ikke har i dag pga det avsindige skatte- og avgiftstrykket i dette landet.

 

Ellers så er jeg for avvikle velferdsstaten, ikke staten. Jeg er altså for et velferdssamfunn, men i mot en velferdsstat.

Jeg er altså ikke en anarkist, jeg er vel mer en miniarkist. Jeg mener at staten sin oppgave skal begrense seg til å holde liv i institusjoner som beskytter enkeltindividets rettigheter: politi, forsvar, domstoler.

 

Når det gjelder naivitet, da tror jeg det er mer naivt å forvente at velferdsstaten er der for deg når du trenger det. Ja det kan være at du får hjelp, men det kan også være at du ikke får det. Det finnes nok av eksempler på mennesker i Norge som ikke har fått den hjelpen de trenger.

 

Til slutt vil jeg takke for en konstruktiv debatt så langt. Forfriskende å skrive med noen som klarer å holde en voksen tone.