Vet ikke om jeg bør slå opp med kjæresten...

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg skriver egentlig dette fordi jeg har behov for å lufte tankene. Jeg er en jente på 19år og har vært sammen med kjæresten (20år) i 2,5år nå. I det siste har jeg begynt å få tanker om at jeg har lyst til å slå opp. Forholdet vårt har vært veldig bra, men det har vært noen småting som har skurret. Han har gjort meg mye lei meg og vi har kranglet en del innimellom. Jeg vet at ingen forhold er perfekte og har latt være å tenke på det. Det ene problemet vi har hatt er at kjæresten min har en tendens til å drikke seg helt sørpe full på hver eneste fest vi er på. Han er litt sjenert og drikker seg nok til mot, men det blir alltid alt for mye. Jeg liker han ikke når han blir sånn full, også fordi han ikke blir noe hyggelig mot meg heller. Han har mange ganger gått fra meg og latt meg sitte igjen alene. Det har resultert i at jeg har blitt desperat og løpt etter han. Og dermed blitt sur på meg selv dagen etter fordi jeg bare skulle gått selv og ikke vært den som alltid løp etter han. Jeg føler at jeg på en måte blir litt mamma for han, fordi jeg gjerne vil få han trygt hjem og blir redd for at det skal skje han noe. Dette har blitt et stort problem for oss og jeg har mange ganger satt meg ned med han og prøvd å snakke med han om det. Har også grått mange ganger på grunn av det. Det som skjer da er at han trøster meg og sier at det aldri skal skje igjen. Jeg tilgir han, men så skjer det samme allerede på neste fest. Det jeg føler ødelegger forholdet vårt er ting som dette. Han elsker meg veldig mye og vi har det alltid morsomt og hyggelig sammen når vi er sammen, men føler ikke alltid han bryr seg om at jeg blir lei meg for noe eller hva jeg føler. Når det samme skjer igjen og igjen. Han er også veldig dårlig til å holde avtaler og det har vært tilfeller (til og med helt i starten av forholdet) at han har sovnet og ikke våknet igjen til avtalene våre. Jeg har alltid tilgitt han, men ofte kjent på at jeg aldri kunne gjort det samme mot han. Det gir meg en litt vond og trist følelse i kroppen. Men det går alltid over når vi er sammen.

 

Til poenget. Jeg gjorde noe veldig dumt. For en måned siden var vi på en fest sammen, i byen der han er fra. Jeg sa i fra på forhånd at jeg grudde meg veldig fordi jeg ikke kjente noen og at han måtte love å ta det rolig sånn at jeg ikke ble sittende alene. Jeg var nesten på gråten når jeg sa det siden jeg var så nervøs. Han lovte selvfølgelig. Kvelden startet bra og det var veldig hyggelig. Begge ble ganske brisne og hadde det morsomt. Jeg roet ned på drikka, mens kjæresten min da gjorde det motsatte. Han ble så full at jeg nesten ble redd. Jeg prøvde flere ganger å få tak i han og spørre han om vi kunne dra hjem og ringte sjåfør også videre, men han bare dyttet meg bort og ble borte. Jeg ble så utrolig lei meg, og samtidig sint. Akkurat i det øyeblikket så tenkte jeg fuck it og at jeg fortjener bedre enn dette. Akkurat der og da så ville jeg ikke mer. Nå var det nok. Det endte i at jeg ble med en annen gutt hjem og sov der. Vi sov i samme seng og klinte litt, men det skjedde ikke noe mer. Det klarte jeg ikke og ville ikke. Neste morgen ringte jeg kjæresten med en gang og fortalte alt som hadde skjedd. Han husket ingenting fra kvelden og hadde visst blitt hentet av moren sin. Jeg har aldri hatt så dårlig samvittighet før. Jeg gråt i flere dager og var helt vrak. Han tilga meg og vi bestemte oss for å glemme alt og virkelig prøve for å få alt til å funke.

 

Men det var akkurat som at det som skjedde gjorde at det gikk opp et lys for meg. At det faktisk finnes andre gutter der ute som kan behandle meg bedre. Og etter dette har jeg mistet en del følelser og jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg og kjæresten min passer veldig godt sammen. Har samme humor, han er alltid så snill og søt mot meg (utenom når han er full), vi finner på morsomme ting sammen og vi har det også fortsatt ganske bra seksuelt. Jeg føler bare at jeg kanskje er for ung til å jobbe så hardt for å få et forhold til å fungere, uansett hvor bra det kan virke. Og at jeg heller kanskje burde levd livet nå og vært singel. Men samtidig så er jeg så ufattelig glad i kjæresten min, og han er min aller beste venn. Orker liksom ikke å tenke på å ikke ha han i livet mitt, så jeg prøver bare å presse tankene bort, men de kommer alltid når jeg ikke er med han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg har det veldig, veldig vondt. Både med at jeg vet jeg har såret han og at jeg er trist for at ting ikke er det samme mer. Føler bare at vi kanskje har blitt litt mer bestevenner enn kjærester og at vi er veldig veldig glad i hverandre, men at vi ikke er gærne etter hverandre lenger. Kan det bli bedre eller blir det bare verre?

 

Jeg føler også at jeg nesten har blitt litt forelsket i han jeg sov hos den natten og tenker på at jeg vil møte han igjen hele tiden. Det er ikke sånn at jeg er sikker på at det kunne blitt noe mer med han eller noe sånt, men ville jeg hatt disse tankene hvis alt var hundre prosent bra? Eller er det sånn at jeg kanskje bare er forelsket i oppmerksomheten? Vi har jo vært sammen i snart tre år, kan ikke forvente å fortsatt få like mye oppmerksomhet og komplimenter. Det dabber jo selvfølgelig litt av. Føler meg litt kravstor noen ganger. Men jeg er bare nitten år, jeg lengter etter en gutt som er helt gærn etter meg. Var akkurat som om jeg fikk en skikkelig selvtillitsboost den natten, han var helt gærn etter meg og jeg følte meg så utrolig bra, uansett om det kanskje ikke betydde noe mer for han. Men han sa at han gjerne ville treffe meg igjen og sånne ting, men jeg har ikke tatt noe mer kontakt med han for respekt av kjæresten min. Selvom det frister veldig noen ganger. Føler jeg nesten bare villet bli kjent med han for å se om det var noe eller ikke, og så ville kanskje forelskelsen bli borte og jeg ville sett hvor bra jeg egentlig hadde det med han jeg er sammen med nå. Men det forstår jeg jo at ikke er mulig.

 

Problemet er bare at hver gang jeg er med han så blir jeg helt kvalm av tanken og jeg orker bare ikke... Jeg er så glad i han og vi kjenner hverandre helt ut og inn. Hver gang jeg er med han så orker jeg ikke noe annet enn å bare fortsette å prøve.

 

Er det noen som har vært i litt samme situasjon? Jeg trenger bare noen å snakke med... :'(

 

Anonymous poster hash: b9350...ad6

[Visum]

Du MÅ ikke finne på å slå opp!!

[AnonymDiskusjon]

Har vært i lignende situasjon, veldig glad i og knyttet til en kjæreste hvor jeg likte det meste, utenom fylla. Til slutt blei alkoholen og dens ringvirkninger et så stort problem at forholdet strandet på det. Ganske trist egentlig, og siden har vi begge stort sett vært single, for jeg har ikke funnet noe som kan måle seg med den fortroligheten vi hadde. Men nå er det gått så langt, at det for min del ikke er noen vei tilbake.  Han var også klar over at jeg ikke likte det, men jeg orket ikke å stadig mase med det, og påta meg rollen som "moralens vokter".

 

Ser imidlertid i ettertid, at ved å være strengere i en tidligere fase, kunnet jeg kanskje ha reddet vår framtid sammen. Så det kan være en ide at du rett og slett nekter å ha noe med ham å gjøre når han har drukket, ikke blir med ham på fest, men finner på noe annet, eller stiller et ultimatum ved å gi ham en "prøvetid" hvor han må vise endring i handling, ellers vil du vurdere å finne deg en annen. Da spiller du ballen over til ham, og gir ham en reell sjanse til å ta et bevisst valg. Dette krever styrke også fra din side, men jeg tror at dere begge kan vinne i lengden på det.

Anonymous poster hash: d29e1...56e

[AnonymDiskusjon]

En kvinne skal behandles som en prinsesse. Gjør han ikke det så bør du gå videre. 

Anonymous poster hash: 9048a...133

[ungogdum123]

Føler det ble veldig mye vekt på det med drikkingen. Det var bare et eksempel og er ikke det eneste problemet vi har. Føler heller at det bare er prinsippet at han gjør ting om og om igjen selvom han vet at det sårer meg, ikke bare det med fylla. Hvis han sier ting til meg som han ikke liker at jeg gjør eller sårer han, så har jeg aldri gjort det igjen.... Man vil jo ikke at den man elsker skal bli lei seg. Sånn som det at han ikke holder avtaler også, at han kan unngå å svare på mobilen på flere timer når han er med kompiser, selvom han vet at jeg ofte sender en melding i løpet av noen timer og jeg vet han har tlf i lomma osv. Rett og slett at jeg ikke føler meg som førsteprioritet for han alltid. Det er en vond følelse. Har satt meg ned tusen ganger og prøvd å snakke med han ordentlig om tingene som sårer meg, han sier han skal tenke mer på det, men det er bare ord om og om igjen. Det skjer alltid igjen og igjen. Sårer meg at han ikke bryr seg mer om følelsene mine og at han ikke tenker mer på at han ikke vil gjøre meg trist. Spesielt når jeg har satt meg ned for å snakke med han ordentlig om det, har ikke snakket om det mens vi har kranglet eller noe sånt. Ender ofte i tårer når tingene skjer på nytt, men ender i at han trøster meg og jeg tilgir han. Jeg blir bare trist over at jeg aldri ville gjort de samme tingene mot han. Jeg er ikke verdens snilleste jeg heller, men jeg gjør hva som helst for at han ikke skal være trist. Men så er vel ikke han like kravstor som meg. Kan hende jeg er alt for kravstor.