Klarer ikke være glad

[AnonymDiskusjon]

Altså.. Jeg burde være ganske lykkelig. Jeg har en jobb jeg elsker, hatt over 200 timer forrige måned og koser meg fortsatt når jeg er der. Har en kjæreste jeg elsker, og som elsker meg. Går på et studie jeg liker. Alt går egentlig veldig fint i livet mitt.

 

Alikevell. Hver dag jeg kommer hjem ender jeg opp med å slå hodet I veggen. Og ja, jeg mener det bokstavelig talt. Jeg klarer ikke se for meg fremtiden mer enn til I morgen, er tjue år, og hvis noen spør meg hva jeg vil bruke utdanningen jeg tar til blir jeg stående som en server med 404-feil. Jeg kjenner at med en gang jeg er alene har jeg ikke kontroll over tankene mine, og stemmer i hodet skriker at jeg bare burde gi opp. Men gi opp hva? Det kan jeg egentlig ikke svare på. Bare hører mine egne tanker skrike til meg, mens jeg ligger i senga, og stirrer I taket. Tror ikke jeg har sovet mer enn tre timer på en natt på flere måneder.

 

Noen ganger blir jeg bare sinna. Irritert på meg selv fordi jeg ikke klarer å skjerpe meg. Jeg bør jo ikke klage. Jeg har det egentlig veldig fint, og alikevel føler jeg meg ikke sånn. Er jo bare tulette. De fleste ganger ligger jeg her, og føler egentlig bare ingenting. Tom, en sekk som puster.

 

Jeg vet ikke om det er noen som kjenner seg igjen i det her men.. Kanskje noen har noen tips? Noen som vet hva jeg kan gjøre. Få hodet til å skjønne at jeg egentlig burde være glad. For jeg burde jo det. Sånn egentlig

 

Anonymous poster hash: 205c3...624

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor tar du utdanning hvis du har en jobb du trives i?

Anonymous poster hash: 643f3...bda

[AnonymDiskusjon]

Tja, er jo bare en deltidsjobb ved siden av studiene. Forventes jo at jeg tar en jobb med noe større krav. Hadde sikkert vært mer spennende med noe annet og

 

Anonymous poster hash: 205c3...624

[AnonymDiskusjon]

Ingen har noen sinne blitt lykkelig av å leve livet sitt basert på andres forventninger. Drit i andre og følg din egen vei. Trives du der så bli, inntil du eventuelt har funnet noe du tror kan være enda mer i blinken for deg. 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

[Taurean]

Det virker for meg som at du har veldig suksess og oversikt i livet sånn på kort sikt, men at du kanskje mangler en klar og tydelig plan for -hele- livet?

 

Den éneste måten å bli mer "hel" på, er å begynne prosessen med å planlegge og få ned på papir hvordan resten av livet ditt skal sé ut. Dette blir en individuell prosess, en slik "livsplan" kan forandre seg fra år, måned og dag til dag. Men det er svært viktig å bruke ressurser på og få skrevet ned. Hvis man ikke gjør dét, vil det blir vanskelig å materialisére planen til realitet.

 

Begynn for eksempel med å legge noen reserveplaner for hva du skal gjøre hvis det verst tenkelige som kan skje, skjer. Men legg også planer for hva du skal gjøre hvis alt går -bra-, eller som planlagt. Tenk begge veier. Skap titalls- eller hundrevis av muligheter for deg selv, hold alt åpent, men selvsagt hold deg på den veien som hele tiden er mest i harmoni med dine egne verdier, interesser og lidenskap.

 

På sikt kan du kanskje involvére partneren i denne livsplanen også? Og lære barna om det. Det kan ikke komme noe galt ut av det.

 

Å øke forståelsen rundt sin egen psykologiske utviklingsprosess, eller psykologi som helhet, er for meg den éneste solide måten å få bukt med en slik identitéts- eller livskrise på. Det kan jo også kalles mentál- eller individuell kollaps. Dét er ingen tjent med.

 

Vær glad du går igjennom dette -nå-, og ikke om 20 år.

Endret 2. august 2017 av Taurean

[Pliscin]

 

Ingen har noen sinne blitt lykkelig av å leve livet sitt basert på andres forventninger. Drit i andre og følg din egen vei. Trives du der så bli, inntil du eventuelt har funnet noe du tror kan være enda mer i blinken for deg. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Forkastelig. Ikke dropp ut av utdanningen, du kommer til å angre på det. En utdanning gir flere muligheter og bein å stå på. Fortsett til du er ferdig med den, så kan du ta en avgjørelse på om du vil beholde det gamle livet, eller om du vil søke deg til nye plasser. Det er ikke uvanlig å oppleve eksistensielle kriser i livet.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Ingen har noen sinne blitt lykkelig av å leve livet sitt basert på andres forventninger. Drit i andre og følg din egen vei. Trives du der så bli, inntil du eventuelt har funnet noe du tror kan være enda mer i blinken for deg. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Forkastelig. 

 

 

Det som er forkastelig er å leve livet sitt basert på andres forventninger. TS vet ikke engang hva han har tenkt til å bruke den til, han sier at han gjør det fordi det forventes av ham. DERFOR er TS ulykkelig. I hvert fall er det den logiske konklusjonen basert på hva han skriver. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

[Pliscin]

 

 

 

Ingen har noen sinne blitt lykkelig av å leve livet sitt basert på andres forventninger. Drit i andre og følg din egen vei. Trives du der så bli, inntil du eventuelt har funnet noe du tror kan være enda mer i blinken for deg. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Forkastelig. 

 

 

Det som er forkastelig er å leve livet sitt basert på andres forventninger. TS vet ikke engang hva han har tenkt til å bruke den til, han sier at han gjør det fordi det forventes av ham. DERFOR er TS ulykkelig. I hvert fall er det den logiske konklusjonen basert på hva han skriver. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Han sier også at han trives med studiet, og at ting går fint, som tyder på at han også mestrer det. Nå vet vi ikke hvilket studie det er, eller hvorfor TS ikke har orientert seg om hvilke karrieremuligheter det gir, eller hvor langt han er kommet i utdanningen, men når han startet på studiet så var det for en grunn. Nå har han begynt å tvile, men hvilken student har ikke gjort det? Man må bare bite tenna sammen og fullføre i den situasjonen han er i nå, fordi han trenger noe meningsfylt, og en utdanning kan være viktig senere i livet. Det å droppe ut for å satse på en deltidsjobb som ikke krever utdanning, bare fordi han trives der er idiotisk spør du meg. Man må tenke langsiktig, og helst sette seg mål i livet, men når man ikke har det så kan man ikke bare følge etter følelsene, man må bruke litt fornuft også.

[Cipher Panda]

Litt om målsetting:

Når du definerer et mål, er det viktig å meisle ut noe mer enn et rasjonelt, målbart resultat. Ditt mål må være basert på følelser, fordi det er følelsene våre som skaper handling. Vi kan selvsagt strebe etter et mål som er veldig fornuftig. I så fall må vi ta i bruk ren viljestyrke for å komme i havn. Det går til en viss grad. Vi kan få det til av og til, men til slutt gidder vi ikke mer. Utfordringen er at viljestyrken er som en muskel, den blir sliten.

 

Hvis et mål kun er fundert i rasjonelle argumenter og vi ikke forstår hensikten med hvorfor vi skal anstrenge oss, så vil vi ikke være villig til å gjøre det som trengs når motstanden kommer. Vi trenger å oppleve at det vi jobber mot gir mening.

 

I utgangspunktet bruker jeg sjelden spørreordet hvorfor. Grunnen er at det utløser en forsvarsmekanisme. Hvis jeg spør deg: «Hvorfor gjorde du det?», vil du automatisk gå i forsvar og komme med forklaringer på dine handlinger. Det trigger en motstand, og kommunikasjonen vår stopper opp. Unntaket kan være når jeg vil hjelpe deg å etablere nye mål. «Hvorfor er dette viktig for deg?» Det hjelper deg å komme i kontakt med følelsene, som er helt avgjørende for at du skal lykkes i din måloppnåelse. «Hvorfor?» skaper en følelsesmessig reaksjon, og da er du på vei videre.

 

Hvis ditt mål er å endre livet ditt totalt, må det virkelig være noe du har lyst til å oppnå. Spørsmålet jeg vil stille deg er:

Hvorfor? Hvorfor!? Hvorfor vil du nå målet ditt? Hvorfor er det viktig for deg? Dette spørsmålet skal gjøre noe med følelsene dine. Hvis du ikke kjenner at du blir trigget eller at det brummer i brystet, kan jeg allerede nå si deg følgende:

Du kommer mest sannsynlig aldri til å nå målet ditt. Mål som ikke har et solid følelsesmessig fundament, blir sjelden realisert. Det er derfor så mange mislykkes med å komme i gang med treningen. De fleste vet at det er fornuftig å holde seg i form. De vet at de burde trene styrke og kondis. Problemet er bare at mangler ekte motivasjon for å sette i gang. Fornuft og viljestyrke holder ikke. Følelsene er ikke der.

 

Hvordan kan du forankre målene dine følelsesmessig? Hva må til for å finne motivasjon nok til å gjøre det du rasjonelt sett vet er fornuftig? Når det gjelder trening kan en løsning være å knytte det opp til noe som betyr mye for deg. Eksempler på emosjonell forankring kan være

«Jeg vil komme i form for å føle meg attraktiv, for å holde meg frisk og sterk, for å ha det bedre på jobben, for å leke med barna mine, for å være sammen med dem jeg er glad i så lenge som mulig.»

Det er også mulig å engasjere følelsene ved å se for deg sluttilstanden, altså hvordan ting oppleves når du er i mål.

Hvordan ser det ut? Hvordan har du det? Hvilke muligheter har du skapt? Hvem er du? Hvem har du rundt deg? Hva har det gjort med deg, følelsesmessig?

 

Uansett hva som er dine mål, må de være fundert i følelser.

 

- Utdrag fra Tommy Fjeldheim, mentaltrener og tidligere spesialsoldat.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Ingen har noen sinne blitt lykkelig av å leve livet sitt basert på andres forventninger. Drit i andre og følg din egen vei. Trives du der så bli, inntil du eventuelt har funnet noe du tror kan være enda mer i blinken for deg. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Forkastelig. 

 

 

Det som er forkastelig er å leve livet sitt basert på andres forventninger. TS vet ikke engang hva han har tenkt til å bruke den til, han sier at han gjør det fordi det forventes av ham. DERFOR er TS ulykkelig. I hvert fall er det den logiske konklusjonen basert på hva han skriver. 

 

Anonymous poster hash: 643f3...bda

 

Han sier også at han trives med studiet, og at ting går fint, som tyder på at han også mestrer det. Nå vet vi ikke hvilket studie det er, eller hvorfor TS ikke har orientert seg om hvilke karrieremuligheter det gir, eller hvor langt han er kommet i utdanningen, men når han startet på studiet så var det for en grunn. Nå har han begynt å tvile, men hvilken student har ikke gjort det? Man må bare bite tenna sammen og fullføre i den situasjonen han er i nå, fordi han trenger noe meningsfylt, og en utdanning kan være viktig senere i livet. Det å droppe ut for å satse på en deltidsjobb som ikke krever utdanning, bare fordi han trives der er idiotisk spør du meg. Man må tenke langsiktig, og helst sette seg mål i livet, men når man ikke har det så kan man ikke bare følge etter følelsene, man må bruke litt fornuft også.

 

Nå, fint og fint. Går på statsvitenskap (Bachelor) og skal begynne på andre året nå. Klartet faktisk å bomme på datoen på en eksamen, og må derfor ta fire eksamener til høsten, istedet for tre...trodde eksamen i statistikk var en uke senere enn det den faktisk var. Men jeg liker studiet hvertfall, og tror det skal gå helt fint.

 

Og nei, jeg vet ikke hva jeg skal bli, ikke fordi jeg ikke har utforsket det, men vet rett og slett ikke. Mange ting virker helt ok, journalistikk har jeg en del erfaring innen, og virker jo litt spennende, men ingenting som virkelig frister, som jeg kan se for meg å gjøre hver dag de neste 90 åra. 

 

Men nei, kommer ikke til å droppe ut. Hvertfall ikke uten å ha en annen plan enn å fortsette der jeg er. JObber for øyeblikket i en kafe, og joda gøy er det, men ikke fram til pensjonsalder.

 

Anonymous poster hash: 205c3...624

[Svein M]

Kanskje Mindfulness (meditasjon) kan være noe som kan hjelpe deg?

[Frankly]

Altså.. Jeg burde være ganske lykkelig. Jeg har en jobb jeg elsker, hatt over 200 timer forrige måned og koser meg fortsatt når jeg er der. Har en kjæreste jeg elsker, og som elsker meg. Går på et studie jeg liker. Alt går egentlig veldig fint i livet mitt.

 

Alikevell. Hver dag jeg kommer hjem ender jeg opp med å slå hodet I veggen. Og ja, jeg mener det bokstavelig talt. Jeg klarer ikke se for meg fremtiden mer enn til I morgen, er tjue år, og hvis noen spør meg hva jeg vil bruke utdanningen jeg tar til blir jeg stående som en server med 404-feil. Jeg kjenner at med en gang jeg er alene har jeg ikke kontroll over tankene mine, og stemmer i hodet skriker at jeg bare burde gi opp. Men gi opp hva? Det kan jeg egentlig ikke svare på. Bare hører mine egne tanker skrike til meg, mens jeg ligger i senga, og stirrer I taket. Tror ikke jeg har sovet mer enn tre timer på en natt på flere måneder.

 

 

 

Anonymous poster hash: 205c3...624

 

Hei! Bet meg merke i enkelte opplysninger her: Jobbet over 200 timer siste måned, og har ikke sovet mer enn 3 timer på en natt på flere måneder. Og dette ved siden av fulltidstudier som du vet vil kreve enda mer av deg i høstsemesteret , siden du da må ta en eksamen mer enn normert. Dette høres for meg ut som rovdrift på din fysiske helse, selv om du er 20 år og sikkert sterkere enn de fleste, og at du har rett i at du "møter veggen"  av det jeg tror er utmattelse. Har vært der selv, fordi jeg hadde så mye fint i livet som jeg ville ta vare på, og ikke klarte å velge vekk noe. Det starter gjerne med at motivasjonen likevel svikter, og som du sier at "det er vanskelig å finne glede i noe".

 

Hvor mye jobber du ved siden av i studieåret? Er du nødt til å jobbe så mye for å klare det økonomisk? Hvilke muligheter har du for å kunne få lettet litt på prestasjonspresset? Får u tid til å trene og spise skikkelig?  Kroppen din trenger godt stell for å gi deg energi og overskudd til alt du driver med

 

Jeg tror også at det er avgjørende for både din psykiske og fysiske helse at du får sove bedre, og tenker at du kanskje bør kontakte helsetjenesten og be om hjelp for det. Uten tilstrekkelig hvile, får du ikke ladet batteriene, og da kan gleden være det første som forsvinner. Meditasjon kan til en viss grad erstatte noe søvn, så du kan prøve det hvis du ikke greier å sovne på vanlig måte.

 

Hvis du får hentet deg inn , kan det hende at visjoner for hva du vil med studiet melder seg igjen. Hvis ikke kan du investere litt tid i å finne ut av hva studiet kan anvendes til, eventuelt hvor tidligere studenter har havnet hen i yrkeslivet, slik at kan få noen klarere alternativer å sikte i mot.

 

Men som sagt, høres du ut for meg som en skikkelig presset overpresterer, finn ut av om det er praktisk mulig å slakke litt av på kravene.

[Svein M]

Mennesker behov for søvn er vel som oftest mellom 6-9 timer. Så om du har så travel hverdag at det ikke er nok søvn så kan dette være årsaken til problemet.