Alt føles så tomt ut.

[AnonymDiskusjon]

Jeg vil liksom ingenting lengre, jeg har noen dager jeg er veldig gira på å gjøre det jeg vil og kan godt bruke store deler eller hele fritiden min på det, men på andre dager virker det bare så fryktelig tomt: da vil jeg plutselig ingenting lengre. Det føles bare så fryktelig tomt ut, jeg er redd for framtiden og hva den har å bringe, jeg er redd for at jeg aldri kommer til å lykkes, jeg er redd for å ombestemme meg for hva jeg vil, jeg er redd for å kaste bort tiden min på alt annet jeg vil gjøre istedenfor å være produktiv eller hvertfall å gjøre noe. Jeg er liksom redd for absolutt alt som kan gå galt. Jeg gråter av absolutt ingenting og alt er bare så tungt.

 

Jeg har fått sommerjobb i drømmeyrket og elsker jobben, men det hjelper liksom ikke. Det er liksom det samme dag etter dag etter dag, aldri noe forandring. Noen dager føler jeg meg veldig bra og som om ingenting kan stoppe meg, men plutselig, ut av ingenting, forsvinner det bare helt.

 

Har snakket om det jeg sliter med tidligere og har fått en time hos VOP nå tidlig i September, men jeg føler også at det jeg sliter med ikke er ille nok eller at det er ingenting som kan endre det.

 

Jeg jobber for tiden også i rekrutteringsbyrå, men det er også veldig tungvint, fordi tanken om å aldri vite sikkert om jeg får jobb eller ikke tærer veldig på meg. Jeg har prøvd å skaffe meg fast jobb (og har det nå i sommer), men kjenner jeg blir redd bare av tanken av å jobbe med mennesker hver eneste dag i flere timer. Jeg er av natur en som liker å trekke seg tilbake og da blir dette veldig tungt. Jeg er så sliten og trøtt hele tiden nå, og jeg er jævlig lei.

 

Er det noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Har prøvd mye, men føler at jeg ikke klarer det alene; alt jeg gjør demotiverer meg fra å fortsette. Jeg vil snakke med noen om det, men vet ikke hvor jeg kan gjøre det.

 

På forhånd, takk.

 

Anonymous poster hash: 07906...641

[Taurean]

Først og fremst, så virker dette som noe du bør ta opp med fastlegen, og få snakka med en psykolog om. Det kan være noe som har bygd seg opp over tid, og som kan være relevant for din fremtidige psykiske helsehistorie og yrkesliv. Jeg anbefaler det, det kan ikke skade. De er der for å hjelpe.

 

Min mening er at dette virker som en identitétskrise, særlig fordi det er en del knyttet til arbeidsliv og suksess i dét området. Jeg mener det ikke er særlig uvanlig, det er mange som opplever det du opplever nå, at livet tar store forandringer og man ikke helt vet hvorfor det skjer.

 

I min erfaring, er den éneste solide måten å endre dette på, å jobbe med å få oversikt over hva det er du vil her i livet. Stikkordet er jobb, altså å tenke, og skrive ned tankene. Selvgransking. Du vil finne ut at jo mer du får ned på papir eller notisblokk på pc'en, jo lettere vil det bli å møte fremtiden, du har en konkrét plan å forholde deg til. Du vil ta litt press vekk fra hjernen. Det er så mye tanker der nå, som du bør få skrevet ned, så du kan legge det litt fra deg. Så komme tilbake til det i en periode du har overskudd til det igjen.

Denne prosessen er det viktig at du tar opp med psykologen. Si at du har startet denne personlige utviklingsprosessen, så de er klar over at du jobber med din situasjon. Også i forhold til NAV. Da vet de at du jobber med din situasjon.

 

Så er det viktig å tenke litt på hva absolutt verste tenkelige situasjon kan bli, med tanke på jobb og økonomi, sånn at du slipper å bekymre deg for dét i så stor grad. Uføretrygd? Det er ikke så ille. Du kan jobbe når og hvis du har energi og finner jobb. Få etablért hvilke muligheter du har, og ikke tenk at det er så ille som det høres ut. Legg fra deg alt av sosial stigmatiséring, og tenk selv.

 

Du kan også tenke -beste- mulige situasjon, hvis du finner ut av alt ting, og alt går akkurat som du forventer resten av livet ditt. Vi mennesker er belønningsorientért. Det er kun belønninger som gjør at vi beveger oss. Kanskje du har mistet litt oversikten over dine mål her i livet, at det tar for lang tid, at du ikke er på riktig vei? Finn flere ting du kunne tenke deg å drive med.

 

Hva med ditt sosiale miljø og forhold til autoritéter i livet? Får du noe mental støtte og veiledning noe sted? Ofte er det her det skapes mye friksjon.