Sosial tilstedeværelse

[AnonymDiskusjon]

Sosial tilstedeværelse er en fin måte å demonstrere sosial intelligens på. Når man går bort til noen for å flørte eller bare kommunisere i det store og hele, er det helt naturlig å være nervøs. Man er så "inni hodet sitt" at man ikke legger merke til hva som faktisk kommuniseres av motparten; man er mest opptatt av hva man kommuniserer selv.

 

Dette kan da bli oppfattet som lav sosial intelligens, og det er en av fallgruvene i kommunikasjon. Noe som får deg til å fremstå som ukalibrert eller sosialt uintelligent.

 

La oss si at motparten som du kommuniserer med er utrolig stresset fra før, personen leter kanskje etter en venninne/kamerat; Når du ikke viser at du legger merke til dette, kan det være nok til at motparten finner deg uinteressant eller sosialt uintelligent.

 

-Jeg har møtt en person som har veldig høy intelligens og er dyktig på sine spissområder. Dessverre er ikke personen sosial intelligent. Personen spør aldri om oppfølgningsspørsmål og snakker hele tiden. Det er sjeldent man kan få inn en eneste setning selv og hvis jeg får inn en setning, så får jeg ingen spørmål eller videre samtale om tema - jeg føler at jeg snakker forgjeves og like gjerne kunne ha snakket med katten min. 

 

Igjen blir jeg sittende å nikke, får ikke selv spurt om oppfølgningsspørsmål fordi personen er så lite sosialt tilstedeværende.

 

Noen som har kjent på denne følelsen? Det er så leit... Sosialdynamikken er der så sjeldent..

 

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

[Pliscin]

Sosial intelligens 500: Hva er; mild aspergers syndrom, nedarvet av våre forfedre, neandertalere

[t_o_m_m_y]

ja, og det man kan gjøre med slike personer er å ikke forvente noe kvalitets full kommunikasjon,
​men mer behandle dem som en spørre tjeneste på det spesielle felt dem er gode på.
​om man vil ha en "omsorgs venn" så må man finne en/ei annen.

med slike personer så blir man sittende igjen med en følelse av å bli mer og mer tom for luft,
​fordi man kjenner indirekte at "han/hun liker bedre sin egen stemme enn å prøve å forstå seg på min".
​man kan til å begynne med tenke at "vis jeg tilrettelegger samtalen så kanskje gi glir inn på et spor",
​men så oppdager man at "vi snakker ikke om annet enn det han/hun vil snakke om, og lite responderer på hva jeg sier når skifter til mine interesser".

​noen ganger er det uforskyld fra den andre part, fordi eventuelt har asperger syndom eller ADHD,
​men uansett så kan man ikke fortsette å forvente at slike personer skal være "gode lyttere" og "gode samtale partnere".


​

 

Endret 29. juli 2017 av t_o_m_m_y

[AnonymDiskusjon]

Oj, så godt det var å bli forstått og se noen andre ord på det. Det er ikke asperger eller ADHD, det er jeg ganske sikker på. Vet om en som har asperger, vet også om en som har ADHD/ADD (sistnevnte er utålmodig og ufokusert til tider, men har faktisk ganske god tilstedeværelse. En naturlig nysgjerrighet, hvertfall). 

 

Jeg tror personen har vært lite sosial, og lurer på om det rett og slett er derfor. At det sosiale samspillet er veldig rusten.. 

 

Veldig koselig person.. Så hva gjør jeg ? Kan det ordne seg av seg selv kanskje? Kan jeg "gå foran som et godt eksempel" og tenke at personen etterhvert forstår meg litt bedre og leser meg (også) litt ?

 

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

[AnonymDiskusjon]

at personen etterhvert forstår meg litt bedre og leser meg (også) litt ?

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

 

 

Oppdatering! Merkelig, dette. Det går liksom ikke 

 

Ante ikke at jeg vektla sosial intelligens såpass høyt før nå, har tatt det litt forgitt tidligere. Er nesten umulig å kommunisere når den andre ikke leser signalene dine eller klarer å lese noen av "følelsene" dine. Sånn emosjonell forståelse? Jeg har prøvd lenge nok nå, tror jeg. Har aldri googlet sosialt samspill så mye som nå 

 

Æsj, dette går dundas 

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

[t_o_m_m_y]

 

at personen etterhvert forstår meg litt bedre og leser meg (også) litt ?

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

 

 

Oppdatering! Merkelig, dette. Det går liksom ikke 

 

Ante ikke at jeg vektla sosial intelligens såpass høyt før nå, har tatt det litt forgitt tidligere. Er nesten umulig å kommunisere når den andre ikke leser signalene dine eller klarer å lese noen av "følelsene" dine. Sånn emosjonell forståelse? Jeg har prøvd lenge nok nå, tror jeg. Har aldri googlet sosialt samspill så mye som nå 

 

Æsj, dette går dundas 

 

Anonymous poster hash: a12b9...59e

 

 

he he.

​morsomt

​Catch 22 øyeblikk.

 

​du kan alltid prøve å gi tydeligere tegn,-slik at personen får tydeligere beskjeder å respondere på(og da mindre usikkerhet om gjør feil),

​men vis ikke den metoden funker så er det vel dø'født å skulle tro at akkurat DEN personen skal tilfredsstille dine behov

 

​trikset blir vel mer å tenke

​- tilfredsstiller denne personen mine behov?(eventutelt hvor mye)

- hva tilfredsstiller denne person meg?

​- må jeg kanskje finne en ny person som kan tilfredsstille andre behov i meg?

 

​min erfaring er at det sosiale samspill er mangfoldig, og at ikke alle personer kan tilfredsstille alle sine behov,

​så man må plukke litt her og der, alt etter som hva man vil søke etter.

 

har for eksempel en kamerat som er veldig dyktig på byråkrati informasjon men suger i å møte ens respons,

​men så har jeg andre som er gode lyttere og intellektuelle spennende osv.

blir litt dags humør hva man vil ha,og akseptere de mangler som en person har i det sosiale samspill.

 

 

 

[InToRv]

Dette er et veldig spennende tema faktisk.

 

Selv har jeg en rimelig mild grad av asperger, og exen klagde støtt og stadig på min emosjonelle og sosiale intelligens. Det kostet meg utrolig mye å høre på hva hun ønsket å snakke om, forsåvidt gjorde det vel det med alt av mennesker. Jeg tok meg vel aldri i det før det ble slutt. Men som singel og nyansatt innså jeg at jeg faktisk må høre på velmente råd, for det var dem alltid.

 

Så litt til poenget her: Du kan komme med så mange gode råd og tips til personen du bare vil, men han som alle andre gutter må nok lære litt av sine egne feil? Det er et kjempe vanskelig tema å vurder seg selv ut ifra, ihvertfall om man har en sosial omgangskrets og gjør det greit på jobb også. 

 

For meg virker det vel egentlig som om personen bare ikke er særlig interessert i deg? Jeg klarer ihvertfall å strekke meg ganske langt i å late som jeg er oppriktig interessert om det er en person jeg liker/vil at skal like meg nå om dagen. Både intimt og i jobb sammenheng.

 

Du kan jo anbefale boka exen gav meg en gang i tiden (Før jeg forstod slike velmente hint og tok det egentlig bare som en fornærmelse): Small Talk av: Thomas Leikvoll og Erling Arvola. Men igjen, viser ikke personen noe som helst interesse i hva du snakker om så er han rett og slett ikke interessert i deg.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tolker personen som litt usikker og klønete. For å få sosial intelligens bør man være litt sosial og samhandle med andre mennesker in real life. Til og med sosialt intelligente personer kan være klønete sosialt sett, men det er typisk å snakke, snakke og snakke fordi man vil unngå stillhet og glemmer av den andre.

 

Er ikke så mye du kan gjøre med det, nei  

Anonymous poster hash: 4a938...0c4

[DukeRichelieu]

Det du sier er korrekt.

 

Når du snakker med noen, så gi vedkommende din fulle oppmerksomhet og lytt både med øyne og ører. Om du er oppmerksom, kan du kanskje legge merke til at personen du snakker med er enten sliten og lei seg. Dette gir en annen dynamikk i samtalen enn om personen er sprudlende. Veldig mange babler i vei uten å ta temperaturen på den de snakker med, men har du sosialt intellekt er dette ting du legger merke til og bruker.

 

I tillegg, vær ikke redd for noen øyeblikk med stillhet. Dette viser bare at du faktisk lytter til det personen sier og vil fordøye det som nettopp har blitt sagt.

 

Nervøse mennesker som er redde for stillhet eller selvopptatte mennesker som kun har lyst å bable i vei om sine problemer er alltid lynraske til å starte å prate så snart du er ferdig  - og gjerne også før du er ferdig.