Føler meg nesten totalt følelsesløs

[AnonymDiskusjon]

De siste årene har jeg vært veldig likegyldig til alt, gitt faen i ting som skjer og omtrent ikke følt noe glede, spenning, overraskelser osv. Sinne kan jeg dog kjenne på regelmessig og kjenner litt savn på ting av og til, men det er nesten det. Jeg føler meg rett og slett bare veldig kynisk, følelsesløs og likegyldig til alt.

 

Folk snakker om at de ikke klarer å selge ditt og datt pga. sentimental verdi osv. for eksempel, men jeg har aldri kjent på det egentlig. Jeg bryr meg ikke om eksamener, jeg bryr meg ikke om ting som går galt, jeg bryr meg nesten om ingenting. Jeg føler liksom ingenting og tenker bare at "jaja, får bare ta ting som det kommer" på en måte. Fikk bot av politiet et par ganger, brydde meg lite. Gjorde det slutt med dama for en stund siden, følte veldig lite.. Om jeg finner på ting, drar på turer etc. så føler jeg liksom ikke at jeg er der. Jeg var nylig på en reise hvor jeg så fantastisk natur, men jeg klarte ikke å ta det inn i det hele tatt, var som om jeg bare så på et bilde liksom.. 

 

Jeg klarer heller ikke motivere meg selv til noen ting, jeg bare gir helt faen. Det er én skole jeg har lyst å komme inn på og som jeg har ønsket meg hele livet, for eksempel. For å komme inn der må jeg trene meg opp veldig. Men jeg klarer ikke motivere meg selv til å komme i gang. Og de gangene jeg faktisk klarer å trene så klarer jeg ikke å pushe meg noe spesielt. Samme var det på skolen. Jeg klarte ikke motivere meg selv til å jobbe hardt selv om det var snakk om 2-3 dager med jobbing for å få mye bedre karakterer mot slutten av vgs. 

 

Jeg har som nevnt ikke følt noe spesielt av glede så lenge jeg kan huske heller. Jeg har vært på fine reiser, jeg har kjøpt fine biler, jeg har fått penger/gaver, jeg har skaffet ting jeg har lyst på etc., men jeg har aldri følt noe glede rundt det. Jeg bare klarer ikke bry meg..

 

Vet ikke om det har med dette å gjøre men jeg føler veldig lite spenning i kroppen også. Om jeg tar berg og dal baner så får jeg veldig lite magesug eller noe følelse rundt det. Kan ikke huske en eneste attraksjon som har gitt meg skikkelig kiling i magen, liksom. Har kjørt bil veldig fort rundt en liten bane med høy risikofaktor uten at det har vært noe spesiell spenning tilstede også, for eksempel. 

 

Jeg føler egentlig ikke helt at jeg lever engang. Alt kjennes liksom ut som om det skulle vært på en film jeg ser på, jeg føler så lite selv. Jeg har vært arbeidsledig i over et år nå, kanskje det har noe med at jeg bare har vært på samme kjedelige stedet i livet uten noe som skjer alt for lenge. Prøvd mange ganger å finne på ting spontant alene eller med andre for å gjøre noe nytt, men ingenting har hjulpet. Men tror dette har vært en stund før det også.. Det er bare som om tiden går forbi uten at jeg er med, som om jeg bare er en tilskuer utenfra som ikke kjenner noen ting. 

 

Det er veldig vanskelig å forklare noe rundt det jeg føler, men håper noen kanskje kan relatere til det? Eventuelt noen som har forslag til hva jeg kan gjøre for å endre på dette? 

Anonymous poster hash: bd01b...317

[Buddy Dakota]

Ta en time hos en psykolog, evt lege? Det er jo et symptom på depresjon, det å ikke føle noe (heller ikke tristhet).

[AnonymDiskusjon]

Tror nok dette at man føler seg følelsesløs ligger hånd i hånd med depresjon. Jeg vil si at jeg er deprimert. Er er feks. redd for at jeg ikke vil gråte dersom noen i familien dør, prøvde å snakke litt med legen om dette temaet, men h*n merket ingenting, spurte ikke noe mer rundt dette. Det er vanskelig, har ikke noe forslag selv. 

Anonymous poster hash: 148a9...21a

[AnonymDiskusjon]

Ta en time hos en psykolog, evt lege? Det er jo et symptom på depresjon, det å ikke føle noe (heller ikke tristhet).

Har sjekket opp symptomene på nettopp depresjon, og det meste passer med meg. Også dette med å ikke få sove før 4-5 om morgenen og alltid sliten når jeg står opp uansett når jeg står opp. Konsentrasjonsvansker, ingen energi, irritabel etc. 

 

Men føler ikke at jeg ville fått noe ut av en psykologtime. Tror ikke det vil hjelpe noe og føler ikke jeg trenger det egentlig.

 

Anonymous poster hash: bd01b...317

[Taurean]

Jeg mener bestemt at vi blir produkter av menneskene/miljøene/opplevelsene vi har vokst opp i og rundt. Jeg mener også det er normalt for mange å oppleve dét du opplever, men at det er tabu å snakke om. For min del, så kan det beskrives som en identitétskrise, i større eller mindre grad, og det er et resultat av manglende oversikt over egen personlig utvikling. Det er ikke noe rart, siden vi lærer ingenting om det i skolen.

 

1) Hvordan oppvekst har du hatt?

 

2) Hvordan har dine største påvirkningsfaktorer/rollemodeller/autoriteter vært mot deg tidlig i livet (foreldre, lærere, andre) ?

 

3) Har du hatt mange mennesker rundt deg hele livet, eller vært mér som en "loner"? Eller noe midt i mellom? Har du mange sterke påvirkningsfaktorer i livet ditt nå? Er -du- en påvirkning på noen?

 

4) Kan det være at du mangler intellektuell stimulans? Kanskje du er en som trenger å bruke hodet mer? Kanskje lese noen bøker rundt psykologi og økonomi, eller denne lidenskapen du beskriver, kunne vært en idé?

 

5) Beklager klisjéspørsmålet, men jeg synes det er viktig: Du skriver at det er et studie du har sterk lidenskap for. Hvis du vant 150 millioner i viking lotto, ville du fremdeles tatt dette studiet? Er økonomi en faktor i livet ditt som påvirker i én eller annen retning? Hva ville du gjort i morgen, og hva ville du hatt som plan 10-20 år frem i tid, om du vant så mye penger?

 

6) Det -kan- jo selvsagt være en medfødt greie, at du føler så lite. Men dét er umulig for oss å forutsi. Derfor er det kanskje en idé å ta en time med psykolog. Snakk med fastlegen først, og få i gang prosessen. Hvordan er situasjonen nå, er du sykemeldt, arbeidsledig, aap, eller ufør?

 

7) Du åpner med: "De siste årene...". Da er det ganske tydelig for meg at dette er et resultat av nettopp neglisjéring av visse områder i ditt eget liv. Du har altså hatt sterkere opplevelse av tilstedeværelse og livskraft tidligere i livet, men det er noe som har forårsaket "degenerasjonen", eller nedgangen.

 

8) Hvis du tenker 10-20-50 år frem nå, hvor ser du deg selv?

 

Håper noen av spørsmålene mine kan åpne opp for å finne ut hvor dette har begynt. Den éneste måten å snu det rundt på er å identifisére hvor det startet, og forstå -hvorfor- det har startet, så du virkelig kan legge det fra deg mentalt. Deretter kan du begynne å finne nye mål som "trigger" deg skikkelig. Dét kan du dog gjøre parallelt, men jeg liker å holde ting super-strukturért når man jobber med psyken.

 

Svar på så mange eller få spm som du vil. Eller ingen.

[AnonymDiskusjon]

1+2) Jeg har hatt en ganske fin oppvekst. Foreldrene mine skilte seg når jeg var veldig ung og har i hovedsak vært hos pappa i løpet av oppveksten min. Han er det snilleste mennesket jeg vet om, så har ikke noe med det å gjøre. Jeg har alltid følt meg selvstendig og har uansett ikke vært lett påvirket av foreldre eller andre "rollemodeller", og tror ikke det hadde hatt noe å si for min del uansett.

 

3) Jeg har vært mye "taper" i løpet av ungdomstiden min. Hadde få/ingen venner på barneskolen, noen få på ungdomsskolen som jeg tapte kontakten med, og vært litt av og på etter det. Hatt noen venneforhold her og der som har dødd ut etterhvert da jeg fikk nok av væremåten deres. Aldri i livet har jeg hatt en ordentlig venn som virkelig har vært der for meg, stilt opp og tilbrakt mye tid med meg frivillig. Aldri hatt en kompis jeg virkelig kan prate ut til og si alt til, egentlig. De gangene jeg har trengt noen å prate med har det fort blitt over internett. Men igjen har jeg ikke følt noe spesiell påvirkning av det sånn sett. Hvertfall ikke bevisst. Har en kompis nå som kan passe meg bra, men han bor et stykke unna så får ikke vært med han så ofte. Mistet lappen også, så får ikke kjørt til han heller.

 

4) Nja, ikke egentlig.

 

5) Drømmen min er å bli politibetjent. Det er et yrke jeg virkelig ønsker meg, og som jeg kunne jobbet med frivillig uten lønn. Om jeg hadde vunnet 150 mill i lotto hadde jeg kjøpt meg bolig og satt av litt penger til å leve komfortabelt og gitt resten til veldedighet for så å fortsette som politi. Dog er det flere faktorer som gjør at jeg kanskje ikke kan komme inn på PHS likevel. Dårlig fargesyn, dårlig fysisk form og lite treningsmotivasjon, mistet førerkortet etc. Dette med at jeg ikke klarer å motivere meg til noe og ikke bryr meg om noe påvirker dette også. Selv om politiyrket er det eneste i verden jeg virkelig ønsker meg, klarer jeg likevel ikke å motivere meg selv til å trene masse og spise sunt slik at jeg faktisk når det målet. Hadde jeg motivert meg til å trene meg til kravene osv. så hadde jeg kanskje vært litt mer positiv til det også.

 

6) Jeg har gjennom hele livet vært lite påvirket av emosjonelle ting, egentlig. Dødsfall i familien og slikt har jeg aldri tatt meg nær av. Har heller ikke tatt meg nær av stygge kommentarer og slikt, og har følt at jeg er ganske "tøff" følelsesmessig så lenge jeg kan huske. Men dette jeg snakker om i førstepost her er ikke det samme. Nå er jeg faktisk nesten helt følelsesløs og bare oppgitt. 

 

7) Omstendigheter de siste årene kan nok ha noe med det å gjøre, ja. Ble ferdig på vgs for snart 2 år siden og har vært arbeidsledig siden. Har sittet veldig mye alene hjemme og kjedet meg. Ingen venner å være med, en kjæreste som jobbet så å si hele tiden og ingenting å gjøre. Har heller ikke hatt noe klar plan med livet og har følt meg ganske oppgitt over situasjonen. Men følte meg ganske lik de siste 1-2 årene på vgs også. Klarte ikke motivere meg til å jobbe hardt med oppgaver eller prøver og hadde bare flaks med at jeg gikk ut med passe bra snitt. Ga faen i dårlige karakterer, skulket gymtimer osv. Ble ikke noe glad for å få gode karakterer heller, brydde meg lite. Har nylig også mistet førerkortet, som ødela enda mer. Eneste jeg har vært interessert i på fritiden og drevet med, er bil. Nå som jeg bare må selge bilene og sitte ENDA mer hjemme så hjelper jo ikke det heller. (Før man tar det hintet er bilmekaniker eller lignende ikke noe jeg ville jobbet med, så det er neppe en løsning).

 

8) Ingen aning. Optimalt sett ser jeg for meg å få en jobb som betaler bra, et fint hus, barn med dama og generelt å ha et komfortabelt liv hvor jeg også har råd til å drive med ting jeg har lyst til ved siden av. Men for å komme dit må jeg finne ut hva faen jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er en relativt smart person og har alltid hørt fra lærere og foreldre siden jeg gikk på barneskolen at jeg har veldig mye potensiale som jeg ikke bruker fordi jeg ikke gidder. Så grunnlaget er der, men motivasjon og arbeidslyst er en helt annen ting..

Anonymous poster hash: bd01b...317

[Frankly]

Tror at der du er nå, må du legge lista ganske lavt, og sette deg noen små realistiske mål som du er ganske trygg på å kunne oppnå. Siden du virker deprimert, kan du ikke sitte å vente på at motivasjonen skal komme av seg selv,  men jobbe litt med å få hjula i gang med noe. Fysisk aktivitet virker antidepressivt på de fleste, og greier du ikke å komme i gang med å trene, så forsøk i det minste å gå eller sykle en tur helst daglig og i dagslys. Som arbeidsledig har du også rett til å delta i aktiv på dagtid tilbudet for en symbolsk sum, men det varierer fra kommune til kommune hvor mange alternativer det er i tilbudet. Jeg vet ikke hvor du bor, men f.eks. i Oslo, kan en velge i et bredt tilbud fra ulike treningssentre og svømmehaller, og du vil da treffe andre i samme situasjon som du har muligheten til å bli kjent med. Ja, jeg vet at du ikke har lyst til det nå, men du må forsøke å gi motivasjonen litt drahjelp, f.eks. ved å sette deg et mål om å prøve det en gang/uka eller lignende

 

Det samme gjelder for alternative jobber eller utdanninger hvis du har helt gitt opp politidrømmen.  Du kommer antageligvis ikke til å få lyst til noe mer, hvis du bare sitter passivt og venter på det. Ofte kommer interessen etter hvert som en "kommer inn" i noe, treffer mennesker som driver med samme osv. Tror ikke en psykolog heller kan "trylle fram" dette, hvis du ikke er innstilt på at du selv må jobbe med det. Noen hevder at det tar bare 21 dager å etablere en ny vane, og etter den tid går det lettere, da det skjer mere automatisk og en føler trang til å gjenta det.  Det er kanskje noe å overveie.

 

Det virker på meg som om følelsesløsheten din fungerer som en slags bedøvelse som døyver smerten ved frustrasjonene og skuffelsene du har opplevd de siste årene. Det kan være en måte å overleve på, men heller ikke mer, og kan bli litt for fattig i lengden. Bare du kan snu denne utviklingen, ved å ta noen skritt i retning av en mer givende tilværelse. Hvilke skritt du skal ta og hvor store de skal være får du selv avgjøre, men prinsippet er at bare du kan "make it happen".

[Tmz]

Har det på samme måte. Alt er kjedelig, lite spennende osv. Klarer ikke helt å sette fingeren på når dette skjedde og det har nok skjedd gradvis, men husker jo at jeg som barn/ungdom ikke hadde det slik (er 26 nå).

 

Min strategi er ihvertfall fysisk aktivitet, og gode spise/sove vaner. Det hjelper liksom ikke å være sosial og dra ut å gjøre ting når det ikke gir en noenting.

[Taurean]

Dét var et veldig utfyllende svar, som tok litt tid for meg å fordøye.

 

Det virker jo for meg som at du har masse ressurser innelåst, som du ikke får brukt. Videre tenker jeg at det er nok mangelen på et miljø, på mennesker som har kanskje utfordret deg litt, eller dratt deg fremover, som er litt av kjerneproblemet.

 

Jeg tror ikke du generelt er veldig deprimert, men at du rett og slett har medfødte personlighetstrekk som gjør at du ikke tar følelsesmessige situasjoner så veldig innpå deg. Dét betyr ikke at du ikke bryr deg, men at du håndtérer slike situasjoner på en måte som ikke innebærer å involvére så mye følelser. Du er en mer rasjonell type. Alle mennesker har forskjellige égenskaper, og dette er tydeligvis en egenskap du har mye av.

Du betegner deg selv i ungdomsskolen som en "taper" - det er kanskje noe -du selv- tror, men dét er noe du bør legge fra deg, for du bør ikke la sosial stigmatiséring styre dine tanker om hvem du er. Legg litt ressurser i å begynne å snu tankegangen - DU skal fortelle -deg selv- hvem du -skal være-! Det er ikke noe noen andre skal kunne bestemme over. Det kan jo hende du allerede har kommet gjennom det her, jeg vil bare nevne det for å være sikker. Jeg tipper du ikke var en mobber i den tiden - i så fall var du langt fra noen taper. Hvis du ikke har gjort det alleréde, legg det fra deg. Det er svært få som har lært å ha 100% kontroll over egen skjebne når man er så ung, så dét er ikke noe en bør vektlegge.

 

Ja, jeg er også enig i at du er en temmelig smart/intelligent type, siden du har evner til å skrive så detaljert og reflektért over egen situasjon. Du har mye selvinnsikt, og kunne sikkert også utviklet dette talentet videre. Du skriver politibetjent er den store drømmen, men at du selv har funnet ut at du har visse begrensninger som luker ut dette alternativet. Men det finnes -garantert- visse andre yrker, som er i -tråd- med politibetjent, som -ikke- hindres av disse begrensningene. Denne lenken synes jeg er veldig fin (Politi er under Samfunn og Forvaltning). Anbefaler også å prøve å ta en prat med et lokalt karriéreveilédningssenter, åpne opp for nye veier som er i tråd med det du drømmer om.

https://utdanning.no/jobbkompasset/jobb.html

Jeg synes Frankly også skriver mye bra, men at det er viktig at du innsér hvor du er. Det er riktig at du på ett eller annet tidspunkt bør sette i gang noen små rutiner/prosser hvor du utsetter deg for litt risiko, ergo møte nye mennesker i miljøer du føler du har nytte av - karriéreveiledning, politikonsulenter, kanskje ruskonsulent for å høre hvordan dét er, og generelt møte nye mennesker. Hvis du skal oppfylle en drøm, så er å møte mennesker uungåelig. Men det er også dét som gjør livet verdt å leve, verdien i å kunne gjøre en tjeneste for andre, som gjør samfunnet bedre for alle. Å gi opp denne motivasjonen, er å gi opp seg selv.

 

Angående bil som interesse, så tenker jeg det absolutt ikke bør være noen begrensning at du har mistet førerkortet. Du får det vel igjen en vakker dag? Det er ingenting som hindrer deg i å mekke og skru, bli en "ekspert hobby-mekaniker" å¨sett og vis - som kan dele kunnskap og hjelpe folk på den måten. Jeg ville betalt gode penger for å ha med noen som kan litt om bilens struktúr og integritét, verdi, skader og detaljer, hvis jeg skulle kjøpt bruktbil, for eksempel. Men det ville ikke krevd at -du- kjørte bilen. Det finnes en million måter å drive med bil på, annet enn akkurat bilkjøring.

 

Men man må jobbe litt for å få det til å skje. Psykologisk er vi mennesker belønningsorientért. Ikke bare i penger. Svaret ditt rundt livet hvis du vant en veldig stor sum penger beviser din dedikasjon. Dét er noe du bør bygge videre på. Jeg synes også du bør begynne å skrive ned livshistorien din, skrive ned ting som du gjorde i første og andre post, på notisblokk på pc'en, eller i en bok med penn. Den prosessen er uvurdelig. Du vil lære om deg selv, hva du vil, bygge videre på historien, ting vil bli klarere og livet -vil- føles mér meningsfylt. Det tar tid, men det er jobb som virkelig er verdt det. Har lært det her av psykologer. Hvis ikke du gjør det, så vil alt svirre rundt som vage tanker i hodet og det blir mye vanskeligere å materialisére tankene. Når du skriver, så kommunisérer du med deg selv. Denne egenskapen er verdt mér enn noen pengesum.

 

Dét jeg vil koke alt ned til, er at når du kommer i gang med å realisére drømmen rundt målet å bli politibetjent, om dét er nettopp dét yrket eller noe lignende, så har jeg en sterk tro på at du vil føle livet som mér givende, livsgleden vil øke, og du vil ta ting mér spontant. Som en motvekt til dét du skriver i førsteposten. Dét som mangler, er at du legger innsats i å realisére drømmene dine. Dét som kreves, er at du aktivt søker opp mennesker i den situasjonen du ønsker å være i, spør spørsmål, og motivérer deg selv til å fortsette på den veien. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på enn å jobbe med situasjonen. Hvor smått eller stort du begynner, er helt opp til deg selv.

[AnonymDiskusjon]

 

De siste årene har jeg vært veldig likegyldig til alt, gitt faen i ting som skjer og omtrent ikke følt noe glede, spenning, overraskelser osv. Sinne kan jeg dog kjenne på regelmessig og kjenner litt savn på ting av og til, men det er nesten det. Jeg føler meg rett og slett bare veldig kynisk, følelsesløs og likegyldig til alt.

 

Folk snakker om at de ikke klarer å selge ditt og datt pga. sentimental verdi osv. for eksempel, men jeg har aldri kjent på det egentlig. Jeg bryr meg ikke om eksamener, jeg bryr meg ikke om ting som går galt, jeg bryr meg nesten om ingenting. Jeg føler liksom ingenting og tenker bare at "jaja, får bare ta ting som det kommer" på en måte. Fikk bot av politiet et par ganger, brydde meg lite. Gjorde det slutt med dama for en stund siden, følte veldig lite.. Om jeg finner på ting, drar på turer etc. så føler jeg liksom ikke at jeg er der. Jeg var nylig på en reise hvor jeg så fantastisk natur, men jeg klarte ikke å ta det inn i det hele tatt, var som om jeg bare så på et bilde liksom..

 

Jeg klarer heller ikke motivere meg selv til noen ting, jeg bare gir helt faen. Det er én skole jeg har lyst å komme inn på og som jeg har ønsket meg hele livet, for eksempel. For å komme inn der må jeg trene meg opp veldig. Men jeg klarer ikke motivere meg selv til å komme i gang. Og de gangene jeg faktisk klarer å trene så klarer jeg ikke å pushe meg noe spesielt. Samme var det på skolen. Jeg klarte ikke motivere meg selv til å jobbe hardt selv om det var snakk om 2-3 dager med jobbing for å få mye bedre karakterer mot slutten av vgs.

 

Jeg har som nevnt ikke følt noe spesielt av glede så lenge jeg kan huske heller. Jeg har vært på fine reiser, jeg har kjøpt fine biler, jeg har fått penger/gaver, jeg har skaffet ting jeg har lyst på etc., men jeg har aldri følt noe glede rundt det. Jeg bare klarer ikke bry meg..

 

Vet ikke om det har med dette å gjøre men jeg føler veldig lite spenning i kroppen også. Om jeg tar berg og dal baner så får jeg veldig lite magesug eller noe følelse rundt det. Kan ikke huske en eneste attraksjon som har gitt meg skikkelig kiling i magen, liksom. Har kjørt bil veldig fort rundt en liten bane med høy risikofaktor uten at det har vært noe spesiell spenning tilstede også, for eksempel.

 

Jeg føler egentlig ikke helt at jeg lever engang. Alt kjennes liksom ut som om det skulle vært på en film jeg ser på, jeg føler så lite selv. Jeg har vært arbeidsledig i over et år nå, kanskje det har noe med at jeg bare har vært på samme kjedelige stedet i livet uten noe som skjer alt for lenge. Prøvd mange ganger å finne på ting spontant alene eller med andre for å gjøre noe nytt, men ingenting har hjulpet. Men tror dette har vært en stund før det også.. Det er bare som om tiden går forbi uten at jeg er med, som om jeg bare er en tilskuer utenfra som ikke kjenner noen ting.

 

Det er veldig vanskelig å forklare noe rundt det jeg føler, men håper noen kanskje kan relatere til det? Eventuelt noen som har forslag til hva jeg kan gjøre for å endre på dette?

 

Anonymous poster hash: bd01b...317

Du kan muligens lide av noe som heter derealisasjon og depersonalisering søk det på nettet

 

Anonymous poster hash: dcf63...43f