Ikke bry seg om andre, og ensomhet

[AnonymDiskusjon]

Jeg antar man må bry seg om andre for å ikke føle ensomhet. Det åpenbare er vel at hvis man ikke bryr seg om noen, så kan det være at man ikke skaffer seg noen relasjoner, og dermed blir alene og ensom. En annen ting er følelsen av ensomhet selv om man omgås andre. Hvis man ikke føler noe som helst, betyr vel ikke den sosiale omgangen noe heller, og det kan gjøre at man føler seg ensom.

 

Faktisk tror jeg de mest ensomme er de som ikke bryr seg. Det er jo ingenting som betyr noe! Om det er tomhet. En vond følelse.

 

Det er ikke noe håp. Hvis man er heldig får man et tilbud om å prøve samtaleterapi, men det hjelper kanskje ikke. Man får ikke gå i samtaleterapi uten fremgang. Så når man mister oppmerksomheten fra terapeuten går det bare tilbake til start.

 

Ikke noe håp, nei. Hva kan man da gjøre?

 

Mange tror de med slike problemer er "onde" eller drittsekker. Det behøver ikke stemme. En kan fint kontrollere seg, selv om det ikke betyr noe. Altså, hvis det betyr noe med "sanksjoner" / "straff". Men det å bry seg om, eller verne seg mot, negative konsekvenser, er ikke det samme som å ha empati.

Uten empati er man ensom. Med mindre man begynner med spill. Det kan gi en glede. Men det er ikke klokt å holde på med, så man må bare leve i dette fengselet. Vel, man fikk holde på litt i samtaleterapien - men alle ting kommer til en ende.

 

Egentlig så er jeg glad terapien kom til en ende. Selv om det gav en følelser når man latet som man var slik og slik ovenfor terapeuten, så var det også mange negative aspekt. For identiteten er ikke noe man kan legge fra seg uten videre. Vel, med mindre man er psykopat. Nei, den følger med, og hvis karekteren har det vondt, så har man selv det vondt. Og man fortsetter å klenge seg fast i identiteten, da man ønsker å ikke miste den og bli identitetsløs / tom. Og hvis man er i terapi har man gjerne psykiske problemer, som man gjennom rollen selv føler. Your mind makes it real.

 

Men nei - ikke noe å gjøre noe med, som sagt. Å leve i dette fengselet er kanskje det beste alternativet uansett.

Anonymous poster hash: 02d08...774

[Taurean]

Har tenkt en del over dette temaet selv.

 

Jeg ser ikke på ensomhet som noe galt. Det virker for meg som at det er et tabu tema, og man blir fort stigmatisért hvis man blir ansett som en "loner". Se i avisene, ofte hvis det skjer et massemord eller lignende, og personen har vært en som har holdt seg for seg selv, så kommer det fort fraser som "ensom ulv" og lignende. Ikke bra.

 

Dét som er viktig å ha klart for seg, mener jeg, er om ensomheten virkelig er et bevisst valg, eller om det er en situasjon man har "havnet i", altså ubevisst. Dette kan være nyttig å reflektére over. Mennesker utvikler konstant nye verdier, og kanskje de du hadde mye til felles med før, nå har fått seg andre interesser og dermed nye mennesker i sine liv, som deres verdier harmonisérer mer med. Eller kanskje de også er blitt ensomme.

 

Det kan også være lite fruktbart å ha mennesker i livet som man har mye disharmonier med, mye friksjoner, bare fordi man ikke vil være ensom. Her mener jeg personlighet og karaktértrekk spiller inn. Noen mennesker MÅ ha mennesker rundt seg, selv om det er dårlig for dem, og andre vil helst ha luft og spillerom selv om de har verdens beste mennesker rundt seg.

Det dreier seg også om handlinger, om andre mennesker "bærer en på skuldrene". Det kan føles veldig bra når andre hjelper en når en står i en storm. Men det kan også være skadelig, for det kan føles som et overtramp, at de ikke har tillit til at en kan stå på egne bein. Men så klart, hvis noen gjør en livreddende handling, så leder dét som oftest til et sterkt bånd.

 

Men til syvende og sist, så må man være sikker på om ensomheten er selvvalgt, eller om man har glemt å prøve å lete etter nye mennesker man vil ha i livet sitt. Kanskje man er en veldig kvalitétsbevisst person, og ikke vil ha hvem som helst rundt seg?

 

En siste, men viktig ting jeg har kommet frem til, er at det psykologiske rundt å føle seg ensom, mener jeg har mye med å gjøre med om man får aksept for sine tanker hos andre mennesker å gjøre. Tanker man har gjort seg opp rundt livet, i alle slags nyanser, fasetter og temaer. Hvis man føler at andre "tar til seg" dét man har utviklet, så føler man et bånd til andre ganske fort. Og jo dypere ned mot kjerneverdiene man får aksept hos andre, jo sterkere blir båndet. Dette kan utnyttes av psykopater. Så man må være bevisst på hvilke motiver andre har. Om de plutselig kommer og forlanger tjenester, penger eller andre goder. Tid er også en ressurs, noen skal ha tiden din ofte.

 

Dømmer heller ikke psykopater, for de har havnet der av en grunn. Alt har en grunn, man skal være forsiktig med å dømme. Jeg mener folk blir som de blir på grunn av manglende aksept og forståelse for den de er av sine rollemodeller, gir opp i livet, og går inn i en depresjon. En depresjon behøver ikke oppstå av ensomhet, men mér av tidligere nevnte grunner, at man aldri føler man får aksept hos andre mennesker, særlig de en skal ha respekt og tillit for.

Endret 15. juli 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

En siste, men viktig ting jeg har kommet frem til, er at det psykologiske rundt å føle seg ensom, mener jeg har mye med å gjøre med om man får aksept for sine tanker hos andre mennesker å gjøre. Tanker man har gjort seg opp rundt livet, i alle slags nyanser, fasetter og temaer. Hvis man føler at andre "tar til seg" dét man har utviklet, så føler man et bånd til andre ganske fort. Og jo dypere ned mot kjerneverdiene man får aksept hos andre, jo sterkere blir båndet. Dette kan utnyttes av psykopater. Så man må være bevisst på hvilke motiver andre har. Om de plutselig kommer og forlanger tjenester, penger eller andre goder. Tid er også en ressurs, noen skal ha tiden din ofte.

 

Dømmer heller ikke psykopater, for de har havnet der av en grunn. Alt har en grunn, man skal være forsiktig med å dømme. Jeg mener folk blir som de blir på grunn av manglende aksept og forståelse for den de er av sine rollemodeller, gir opp i livet, og går inn i en depresjon. En depresjon behøver ikke oppstå av ensomhet, men mér av tidligere nevnte grunner, at man aldri føler man får aksept hos andre mennesker, særlig de en skal ha respekt og tillit for.

 

Hvis man rett og slett ikke kan dele noe av en selv med de man kunne delt ting med, pga. negative tilbakemeldinger / konsekvenser, så blir man nok ensom. Når man hele tiden må spille en rolle for at andre ikke skal ta avstand fra en. De fleste mennesker er veldig opptatt av at det skal være et sett med felles normer. Det er kanskje bare terapeuter man kommer overens med, men det på en måte som ikke handler om et normalt, likestilt forhold.

 

Man blir lei. Slutter i økende grad å engasjere seg. Man vender seg mer og mer til å være alene, og til slutt ryker strikken som binder en til fellesskapet.

 

Ja, dette handler høyst sannsynlig om at man ikke fikk normale tilbakemeldinger på sine følelser og handlinger i barndommen.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

[AnonymDiskusjon]

Men jeg savner likevel terapi. Ofte veldig. Det er et savn når man får det man får der, som man ikke får andre steder. Man kunne sikkert fått det andre steder, eller overalt for den del, hvis man var riktig i personligheten. Men det er man jo ikke, og når det handler om sykdom er det ikke bare å ta seg sammen. Da er det kanskje bare terapi som kunne hjulpet. Jeg har forsøkt det, og det har ikke hjulpet noe som helst, bortsett fra at jeg der og da fikk oppmerksomhet, og en identitet. En person å være. Jeg fikk være en person, og få oppmerksomhet mot denne personen fra en annen person.

 

Ellers er det bare en "firewall" mot omverdenen. Ingenting inn, ingenting ut.

 

Men jeg savner oppmerksomheten. Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde en kvinnelig psykolog på min alder. Ja, de som har normal personlighet syns nok det er moralsk forkastelig å si noe slikt, men sånn er det. Jeg kan ikke dele noe av meg selv uten "konsekvenser". En gang hadde min terapeut (en mann) med seg en annen psykolog, fordi han ville at noen skulle gjøre seg opp en mening. Og det var en kvinnelig psykolog på min alder. Og jeg kjente jegerinstinktet banke. Men som sagt, man lever i et fengsel, resten av livet.

 

Men når man ikke bryr seg om annet enn oppmerksomhet (og det spesielt fra seksuelt og romantisk tiltrekkende terapeuter), så har det ingen hensikt å gå der. Så fornuftsmessig er det bra man ikke lenger får gå der.

Anonymous poster hash: 02d08...774

[Taurean]

 

 

 

Hvis man rett og slett ikke kan dele noe av en selv med de man kunne delt ting med, pga. negative tilbakemeldinger / konsekvenser, så blir man nok ensom. Når man hele tiden må spille en rolle for at andre ikke skal ta avstand fra en. De fleste mennesker er veldig opptatt av at det skal være et sett med felles normer. Det er kanskje bare terapeuter man kommer overens med, men det på en måte som ikke handler om et normalt, likestilt forhold.

 

Man blir lei. Slutter i økende grad å engasjere seg. Man vender seg mer og mer til å være alene, og til slutt ryker strikken som binder en til fellesskapet.

 

Ja, dette handler høyst sannsynlig om at man ikke fikk normale tilbakemeldinger på sine følelser og handlinger i barndommen.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

 

Ja, enig der. Jeg spurte en psykolog en gang, om hva som var viktig å gjøre når man står i vanskelige situasjoner, sånn som ekstrem ensomhet og lignende. Hn svarte at det var viktig å treffe nye mennesker.

 

Så jeg forstår viktigheten av det. Men jeg tenker også at, hvis man -bare- har mennesker rundt seg hele tiden, så får man aldri tid til virkelig å få tankene i perspektiv, få en struktur. Det blir så mye inntrykk og idéer at alt går i surr. Så jeg mener det er like viktig å faktisk tvinge seg til å være ensom, som det er å tvinge seg til å treffe nye mennesker. Det er en balansegang der, og den prosessen bør en bli bevisst, hvis en skal bli "lykkelig".

[Taurean]

 

Men jeg savner likevel terapi. Ofte veldig. Det er et savn når man får det man får der, som man ikke får andre steder. Man kunne sikkert fått det andre steder, eller overalt for den del, hvis man var riktig i personligheten. Men det er man jo ikke, og når det handler om sykdom er det ikke bare å ta seg sammen. Da er det kanskje bare terapi som kunne hjulpet. Jeg har forsøkt det, og det har ikke hjulpet noe som helst, bortsett fra at jeg der og da fikk oppmerksomhet, og en identitet. En person å være. Jeg fikk være en person, og få oppmerksomhet mot denne personen fra en annen person.

 

Ellers er det bare en "firewall" mot omverdenen. Ingenting inn, ingenting ut.

 

Men jeg savner oppmerksomheten. Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde en kvinnelig psykolog på min alder. Ja, de som har normal personlighet syns nok det er moralsk forkastelig å si noe slikt, men sånn er det. Jeg kan ikke dele noe av meg selv uten "konsekvenser". En gang hadde min terapeut (en mann) med seg en annen psykolog, fordi han ville at noen skulle gjøre seg opp en mening. Og det var en kvinnelig psykolog på min alder. Og jeg kjente jegerinstinktet banke. Men som sagt, man lever i et fengsel, resten av livet.

 

Men når man ikke bryr seg om annet enn oppmerksomhet (og det spesielt fra seksuelt og romantisk tiltrekkende terapeuter), så har det ingen hensikt å gå der. Så fornuftsmessig er det bra man ikke lenger får gå der.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

 

Burde vel være mulig i enhver situasjon å få til noen timer med noen? Det bør finnes tiltak fra fastlegen, som gjør at du betaler egenandél og betaler på frikort, sånn at det blir gratis før eller siden. Bare én time i uka kan være veldig givende. For man bruke fritiden på å bygge opp tanker og idéer til den neste timen, og sånt tar tid. Viktig å ha noe å skrive på også, notisblokk eller en bok. Så ja, forstår veldig godt at det er et savn. Der ser man viktigheten av å få aksept for idéer. Ofte er det intelligente mennesker som blir ensomme, for de tenker videre og bredere enn andre. Men alle har styrker og svakheter. Noen liker at det skjer mye hele tiden, noen liker at det er mer stille. Begge kommer med sine fordeler og ulemper.

 

Ikke dum den metaforen med "firewall". Nok en gang, noen har en veldig sterk ildvegg, andre har nesten ingen. Lar hvem som helst overbevise dem om hva som helst. Der kommer fundamentalisme inn i bildet, religiøse fanatikere. Etter min mening, nok et resultat av sterk depresjon, man gir opp, og hengir seg til "skjebnen". Andre blir så selvstendige at de ikke vil ha noe å gjøre med noen. Enda en gang et resultat av depresjon, ingen aksept. Målet for begge er å treffe mennesker som har ressurser til å innvilge tillit over lang tid. Og det er derfor folk går til psykolog og terapeut, for dé er de eneste menneskene i livet deres som har tid, innsikt og ressurser til å gi det de trenger. Dog betalt, men de har også valgt å ta yrket. Det er ingen spøk å lytte til og respektére andres idéer. Man skal også huske på at det er svært mange "suksessfulle" (innen næringslivet) som går til sånne, for å ha noen å "bryne" seg på, som en kniv mot slipestein. Etter mitt syn er det dét som gjelder for de aller fleste.

 

Forstår den at du ville ha en terapeut med motsatt kjønn. Det kan virke lettere å åpne seg da. Men vær også klar over at, de er svært klar over følelses"kartet", eller spekteret. De lar ikke følelsene dominére. De er der for å gjøre en jobb. Så hvis det hjelper deg med å åpne opp, så er det bare positivt, men vær forsiktig med å forelske deg i dem. Viktig å begynne den prosessen også, bli bevisst sitt eget følelsesspekter, og jobbe med områdene man føler det mangler, så man ikke blir så sårbar.

 

Jeg mener det HAR en hensikt. Snakk om ting du føler er problematisk. Det er nøkkelordet - Jobb! Skriv ned livshistorien, fyll på detaljer der det mangler. Hold prosessen gående. Én ting jeg har funnet ut, er at jo mer klar over man blir sin fortid, jo mer man forstår hvorfor ting har gått som det har gått - jo lettere er det å bevege seg fremover. Hvis alt er et kaos, da stanser man opp. Det er ingen som orker å rote rundt i tornekratt hele livet, det er meningsløst. Kun hvis det er en stor nok belønning i enden, da gidder man dét.

[AnonymDiskusjon]

Burde vel være mulig i enhver situasjon å få til noen timer med noen? Det bør finnes tiltak fra fastlegen, som gjør at du betaler egenandél og betaler på frikort, sånn at det blir gratis før eller siden. Bare én time i uka kan være veldig givende. For man bruke fritiden på å bygge opp tanker og idéer til den neste timen, og sånt tar tid. Viktig å ha noe å skrive på også, notisblokk eller en bok. Så ja, forstår veldig godt at det er et savn. Der ser man viktigheten av å få aksept for idéer. Ofte er det intelligente mennesker som blir ensomme, for de tenker videre og bredere enn andre. Men alle har styrker og svakheter. Noen liker at det skjer mye hele tiden, noen liker at det er mer stille. Begge kommer med sine fordeler og ulemper.

 

Ikke dum den metaforen med "firewall". Nok en gang, noen har en veldig sterk ildvegg, andre har nesten ingen. Lar hvem som helst overbevise dem om hva som helst. Der kommer fundamentalisme inn i bildet, religiøse fanatikere. Etter min mening, nok et resultat av sterk depresjon, man gir opp, og hengir seg til "skjebnen". Andre blir så selvstendige at de ikke vil ha noe å gjøre med noen. Enda en gang et resultat av depresjon, ingen aksept. Målet for begge er å treffe mennesker som har ressurser til å innvilge tillit over lang tid. Og det er derfor folk går til psykolog og terapeut, for dé er de eneste menneskene i livet deres som har tid, innsikt og ressurser til å gi det de trenger. Dog betalt, men de har også valgt å ta yrket. Det er ingen spøk å lytte til og respektére andres idéer. Man skal også huske på at det er svært mange "suksessfulle" (innen næringslivet) som går til sånne, for å ha noen å "bryne" seg på, som en kniv mot slipestein. Etter mitt syn er det dét som gjelder for de aller fleste.

 

Forstår den at du ville ha en terapeut med motsatt kjønn. Det kan virke lettere å åpne seg da. Men vær også klar over at, de er svært klar over følelses"kartet", eller spekteret. De lar ikke følelsene dominére. De er der for å gjøre en jobb. Så hvis det hjelper deg med å åpne opp, så er det bare positivt, men vær forsiktig med å forelske deg i dem. Viktig å begynne den prosessen også, bli bevisst sitt eget følelsesspekter, og jobbe med områdene man føler det mangler, så man ikke blir så sårbar.

 

Jeg mener det HAR en hensikt. Snakk om ting du føler er problematisk. Det er nøkkelordet - Jobb! Skriv ned livshistorien, fyll på detaljer der det mangler. Hold prosessen gående. Én ting jeg har funnet ut, er at jo mer klar over man blir sin fortid, jo mer man forstår hvorfor ting har gått som det har gått - jo lettere er det å bevege seg fremover. Hvis alt er et kaos, da stanser man opp. Det er ingen som orker å rote rundt i tornekratt hele livet, det er meningsløst. Kun hvis det er en stor nok belønning i enden, da gidder man dét.

 

Jeg vet at mange suksessfulle personer går i terapi. Men det er fordi det hjelper dem. Fremgang er en forutsetning for at noen ønsker å bruke tiden på deg, og innen offentlig helsevesen så er det også et krav for å få det tilbudet. Hvis det ikke er noe som hjelper, hvis det ikke er progresjon, så får man ikke noe tilbud om psykolog/terapeut.

 

Hvis man har en slik personlighet at man bare er ute etter oppmerksomhet, så er det ingenting som hjelper. Og om man har en slik personlighet er det ikke bare å "ta seg sammen", personlighetsforstyrrelser er sykdommer, og det er forsket mye på det. Nøyaktig hvilken type man har er ikke det sentrale her, poenget er at slike personlighetstrekk eksisterer, og det er ikke bare å skjerpe seg. Mange med personlighetsforstyrrelser lider veldig, og da er det ikke bare å skjerpe seg.

 

Hvis det hadde hjulpet med terapi ser jeg ikke hvorfor det hadde hjulpet mer med en attraktiv psykolog. Grunnen til at jeg trakk frem dette var for å illustrere at det bare er oppmerksomhetsbehov det går på. Og den beste oppmerksomheten får man fra de man tiltrekkes av.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

[Taurean]

Jeg mener at hvis man er ute etter oppmerksomhet, da er det håp, for da søker man i det minste utover. Det kan hende man har mistet livsretningen, og er på utkikk etter noe som gir mening. Det er verre når man stenger seg HELT inne, og ikke lenger søker oppmerksomhet. Et fullstendig sammenbrudd. Jeg tror alle har hatt sånne sammenbrudd, men når det blir permanent, da er det noe annet.

 

Jeg mener samtaleterapi hjelper uansett. Det kan virke søkt og langfattelig, vanskelig å finne løsninger, fordi hele livet har blitt så sammenknytt og problematisk.. som et garnnøste. Å nøre opp alle de trådene kan være en vanskelig jobb, som å bevege seg i et tornekratt. Men man vet aldri når man finner den største knuten, eller kanten av krattet. Det som er viktig er å aldri gi opp. Det er dét de som jobber med dette vurdérer. Om du bare prøver. Jeg mener at mennesker aldri slutter å prøve, så lenge vi lever. Det kan gå veeeeldig sakte, men psyken vår søker alltid utover... eller innover, avhengig av hvordan man ser det. Derfor mener jeg det er en skam når det er sånn som du beskriver, at det faktisk vurdéres om noen har gitt opp eller ikke.

 

Er dog helt enig i det du skriver.

 

Angående det siste. Joda, det kan hende man føler en "bedre" måte oppmerksomhet. Men det kan også bare være en følelse av tiltrekkelse. Dét er en perifér følelse. Målet er alltid det samme, og dét er å jobbe med livssituasjonen. Det er jo dog helt normalt å ville søke noen man tiltrekkes av, for vi har alle de fundamentále behovene. Dette er sikkert også ting de vurdérer, om man viser savn etter slike behov, for dét er et tegn på at ting fungérer som de skal! Det hadde vært mer unormalt hvis man -ikke- hadde disse savnene. Det er da du finner folk uten naturlig empati, som kan tyde på medfødte feil, eller svært sterke traumer tidlig i livet.

[AnonymDiskusjon]

Nei, det hjelper ikke når ingenting av det man tenker og sier er ekte. Og det er ikke alle som har muligheten for å velge det, da dette i seg selv kan være kjernen i problemene man går der for. At man bare spinner opp "historier" uten at man egentlig har noe annet alternativ.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

[Taurean]

Men det kan være en strategi i en overlevelsessituasjon. Man snakker om ting som kanskje ikke har tilknyttelse eller betydning for kjerneproblemet der og da, men det kan lede til en løsning på problemet. Det kan "myke opp", og lede til meningsfull samtale, dét merker man gjennom hele samtalen. Det dukker opp følelser og kroppsspråk jo nærmere man bevéger seg kjerneproblemet. Dét er nivået av empati og raffinement man må ha som psykolog eller terapeut. Og man må være forsiktig med å presse for hardt.

 

Det kan være for smertefullt eller traumatisk å snakke om kjerneproblemet, så pasienten må få lov til å resonnére og bruke de strategiene han eller hun må, for å komme frem til de oppdagelsene og gå de mentale trappetrinnene de må, for å bygge selvtillit til å gå videre fremover. Dette får de sjelden mulighet til andre steder. Å ha et yrke hvor man jobber med sånt, så må man være klar over at pasienten kan bruke alle slags strategier og manipulasjon. Det er din jobb å la de få lov til dét, for å avdekke hva kjerneproblemer er. Deretter må man lede de i riktig retning.

Endret 16. juli 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Men det kan være en strategi i en overlevelsessituasjon. Man snakker om ting som kanskje ikke har tilknyttelse eller betydning for kjerneproblemet der og da, men det kan lede til en løsning på problemet. Det kan "myke opp", og lede til meningsfull samtale, dét merker man gjennom hele samtalen. Det dukker opp følelser og kroppsspråk jo nærmere man bevéger seg kjerneproblemet. Dét er nivået av empati og raffinement man må ha som psykolog eller terapeut. Og man må være forsiktig med å presse for hardt.

 

Det kan være for smertefullt eller traumatisk å snakke om kjerneproblemet, så pasienten må få lov til å resonnére og bruke de strategiene han eller hun må, for å komme frem til de oppdagelsene og gå de mentale trappetrinnene de må, for å bygge selvtillit til å gå videre fremover. Dette får de sjelden mulighet til andre steder. Å ha et yrke hvor man jobber med sånt, så må man være klar over at pasienten kan bruke alle slags strategier og manipulasjon. Det er din jobb å la de få lov til dét, for å avdekke hva kjerneproblemer er. Deretter må man lede de i riktig retning.

 

Nei, jeg vet ikke hva som er "sannheten" her. Lyver man? Det vet man ikke.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

[Gjest]

 

Jeg antar man må bry seg om andre for å ikke føle ensomhet. Det åpenbare er vel at hvis man ikke bryr seg om noen, så kan det være at man ikke skaffer seg noen relasjoner, og dermed blir alene og ensom. En annen ting er følelsen av ensomhet selv om man omgås andre. Hvis man ikke føler noe som helst, betyr vel ikke den sosiale omgangen noe heller, og det kan gjøre at man føler seg ensom.

 

Faktisk tror jeg de mest ensomme er de som ikke bryr seg. Det er jo ingenting som betyr noe! Om det er tomhet. En vond følelse.

 

Det er ikke noe håp. Hvis man er heldig får man et tilbud om å prøve samtaleterapi, men det hjelper kanskje ikke. Man får ikke gå i samtaleterapi uten fremgang. Så når man mister oppmerksomheten fra terapeuten går det bare tilbake til start.

 

Ikke noe håp, nei. Hva kan man da gjøre?

 

Mange tror de med slike problemer er "onde" eller drittsekker. Det behøver ikke stemme. En kan fint kontrollere seg, selv om det ikke betyr noe. Altså, hvis det betyr noe med "sanksjoner" / "straff". Men det å bry seg om, eller verne seg mot, negative konsekvenser, er ikke det samme som å ha empati.

Uten empati er man ensom. Med mindre man begynner med spill. Det kan gi en glede. Men det er ikke klokt å holde på med, så man må bare leve i dette fengselet. Vel, man fikk holde på litt i samtaleterapien - men alle ting kommer til en ende.

 

Egentlig så er jeg glad terapien kom til en ende. Selv om det gav en følelser når man latet som man var slik og slik ovenfor terapeuten, så var det også mange negative aspekt. For identiteten er ikke noe man kan legge fra seg uten videre. Vel, med mindre man er psykopat. Nei, den følger med, og hvis karekteren har det vondt, så har man selv det vondt. Og man fortsetter å klenge seg fast i identiteten, da man ønsker å ikke miste den og bli identitetsløs / tom. Og hvis man er i terapi har man gjerne psykiske problemer, som man gjennom rollen selv føler. Your mind makes it real.

 

Men nei - ikke noe å gjøre noe med, som sagt. Å leve i dette fengselet er kanskje det beste alternativet uansett.

 

Anonymous poster hash: 02d08...774

 

 

Kan si at jeg vet nøyaktig hvordan du føler deg. Ikke lett å leve i et tomt helvete.