Ensomhet, hvordan lære seg å leve med den?

[AnonymDiskusjon]

Har etterhvert innsett at jeg ikke kommer til å slutte å være en loner med det første, så kan like godt prøve å lære meg å leve med det. Men hvordan gjør man det egentlig?

Man kan jo ikke bare trylle vekk denne knusende ensomhetsfølelsen som ligger og gnager, så hvordan kan man klare å fokusere på andre ting når man ikke finner særlig glede i ting lengre?

At jeg mangler alt som minner om sosiale evner, hjelper nok heller ikke, men jeg har aldri klart å fange interessen til folk i særlig grad, vet ikke helt hvorfor jeg er så kjedelig/uinteressant, men sånn er det nå bare.

Har testet alle datingsider og apper for å prøve å i det minste ordne noe på damefronten, men får aldri napp. Vet at mange syns det er tidlig å gi opp når man er 26, men det har alltid vært på denne måten, og alt tyder på at det kommer til å fortsette slik lenge.

 

Hva gjør folk som ikke har så mange å være med, ligger alle og stirrer i taket? Har egentlig mange hobbyer, men ingen av dem gir noe glede lengre, så jeg begynner å gå tom for forslag.

Anonymous poster hash: a3384...b2d

[Frankly]

Du har i hvert fall god skriftlig formuleringsevne, så jeg tror ikke at du er helt borte når det gjelder kommunikasjon. Det kommer kanskje litt an på i hvilke settinger du treffer andre mennesker, om en greier å "gli inn" i samtalestilen som dominerer der. F.eks. fikser ikke alle den lette stilen ved kafebordene, men ønsker mer seriøse samtaler på tomannshånd i stedet.

 

Ser at det er flere unge menn som stiller som kontaktpersoner for oss andre hvis vi "trenger noen å snakke med" her på diskusjon.no. Mange av dem nevner at de har erfaring med selvmordstanker. Si ikke at de aldri har følt på ensomhet, men det er så flott at de vil bruke sine erfaringer til å hjelpe andre.

 

Kanskje fungerer det bedre for deg å GJØRE noe sammen med andre, i stedet for å bare snakke?

Mange opplever fellesskap ved å møtes på interesser og kanskje meninger. Jeg kommer opprinnelig i fra et lite sted, med svært begrenset tilbud av utesteder og andre adspredelser, men med et meget aktivt organisasjonsliv. Jeg kan se at de samme menneskene går igjen i en rekke lag og foreninger. Dette kan være fordi de er spesielt engasjerte, men også fordi de liker denne måten å være sammen på. Der er ikke fokuset i samme grad på kjemien mellom den enkelte, og hvem som er kjedelige eller spennende, men at en går sammen om å få til noe i lag, og alles innsats teller. Mange ganger dannes det også varige personlige vennskap ut i fra det. Mange av mine vennskap har oppstått slik.

Nå har jeg grunnet tidsklemme i mange år, ikke vært flink til å ta vare på det, men jeg vurderer sterkt at dette bør jeg nå gjøre noe med, da jeg savner det det gav meg. Men det var min greie.

 

Jeg vet ikke om dette var nyttig for deg, men hvis du er ung og fri og har tilstrekkelig fritid, finnes det mange muligheter. Lykke til.

[Taurean]

 

Har etterhvert innsett at jeg ikke kommer til å slutte å være en loner med det første, så kan like godt prøve å lære meg å leve med det. Men hvordan gjør man det egentlig?

Man kan jo ikke bare trylle vekk denne knusende ensomhetsfølelsen som ligger og gnager, så hvordan kan man klare å fokusere på andre ting når man ikke finner særlig glede i ting lengre?

At jeg mangler alt som minner om sosiale evner, hjelper nok heller ikke, men jeg har aldri klart å fange interessen til folk i særlig grad, vet ikke helt hvorfor jeg er så kjedelig/uinteressant, men sånn er det nå bare.

Har testet alle datingsider og apper for å prøve å i det minste ordne noe på damefronten, men får aldri napp. Vet at mange syns det er tidlig å gi opp når man er 26, men det har alltid vært på denne måten, og alt tyder på at det kommer til å fortsette slik lenge.

 

Hva gjør folk som ikke har så mange å være med, ligger alle og stirrer i taket? Har egentlig mange hobbyer, men ingen av dem gir noe glede lengre, så jeg begynner å gå tom for forslag.

 

Anonymous poster hash: a3384...b2d

 

Velkommen til livet ^^

 

Å lære seg å leve "med seg selv", eller alene, kan være utfordrende. Man kan begynne å lure på om det er en selv det er noe galt med, om det er en grunn til at man ikke kommer overens med andre.

 

Men ofte er det ingen spesielle grunner.

 

Forestill deg følgende: Det er ikke bare du som har disse tankene - ALLE har disse tankene av og til, i større eller mindre grad! Det finnes mennesker som lever som en bil med motoren i full gass -konstant-, gasspedalen i bånn hele tiden. Men de glemmer ofte å ta en titt i speilet, sidevinduene og ta frem kartet og se hvor man er på vei.

 

Så har du noen som ikke kjører én meter før de er 100% sikre på hvor de er på vei.

 

Så har du all nyansene imellom.

 

Det er helt normalt å kjenne på kjedsomhet. Men det kan altså være vanskelig å finne ut hvor man er på vei i livet. Livsretning, motivasjon, de store linjene. Og det er ikke det minste rart. Jeg gjentar meg selv ofte nå, men vi lærer ingenting om å mestre -livet- på skolen. Vi går dit i 13 år (15+ inkludert videregående), og vi lærer INGENTING om hverken psykologi, eller økonomi. Hvordan interagére med andre, eller hvordan å nærme seg næringslivet.

 

Dette må du lære deg selv. Finne livsmål. Hva er det som får deg til å "tikke"? Ikke bare i de små ting, som mat, solskinn, en dusj, hvil på sofaen, et godt tv-program, spill (for noen). Det kan være store ting, store drømmer, som å bli entreprenør, tjene 100 millioner, få anerkjennelse for et slags yrke, profesjonalitet, kanskje noe innen sport. Det kan være så mange ting.

 

Når man finner ut hvor man er på vei i livet, så kommer "dansen" med andre mennesker automatisk. Da har man en -grunn- til å møte andre mennesker. Når man mister retningen, så blir det som en båt på havet som ikke har motorkraft. Den seiler rundt, og kan havne i en storm (depresjon). Da kan det gå som det går.

 

Du må begynne å skrive ned drømmer, motivasjoner, belønninger (store og små). Finne en retning. Det vil ta tid, å lære seg å leve er tross alt en kunst, en ferdighet, som med alt annet. Det krever litt jobb. Men belønningen er at man slipper å leve i et vakum resten av livet.

 

Ting kan snu veldig fort også. Når man først kommer over den "linja", når ting begynner å bli meningsfullt, og man finner "rytmen", så ser man seg tilbake (i bakspeilet i bilen), og tenker - Hva var det egentlig jeg drev med for 1-2 år sida?? Jeg vil aldri tilbake dit igjen! Det er da en bekreftelse på at man har funnet mening i livet.

 

Å føle at man mister tilhørighet er noe av det vanskeligste å takle i livet. Man må begynne med små steg, det er ingen vei utenom. Men jeg garantérer at belønningen er verdt jobben.

Endret 5. juli 2017 av Taurean

[misanthrope]

Typisk intelligente mennesker å føle seg utenfor - og deprimert. Og det høres ut som om du er begge deler.

 

Datingsider og slikt er stort sett tull. Særlig hvis du ikke er kjempekjekk (er ikke jeg heller), så kommer du til å tape kampen om damenes gunst fordi de fleste datingsider og apps bare er for hookups, og kvinner i dag er like slutty som menn.

 

Det finnes enkelte hendige unntak, typisk datingsider som frekventeres av de rundt 30 eller over, som f.eks OKCupid. Har aldri hatt noe behov for å bruke noen annen dating plattform enn den. Andre jenter jeg har datet' har jeg kommet borti via Facebook av alle steder. Gjennom hobbyer, diskusjoner, felles venner osv. Skriv en utfyllende og ærlig profil på OKCupid og vent. Kan ta noen uker mellom hver gang noen kontakter deg, og ikke alle er seriøse, men over tid, så vil du sansyneligvis utvikle mange kvinnelige bekjentskaper av høy kvalitet som går utover bare puling.

 

Når det gjelder selve ensomhetsgreia... så tror jeg det har mye sammenheng med depresjon. Jeg hadde det ikke så greit i 20 årene jeg heller. Alt for mye prestasjonsangst og press. Man skulle være sånn og sånn. Etterhvert har jeg funnet meg veldig godt til rette og etter skillsmisse for 3 år siden så er jeg faktisk mye lykkeligere. Tro meg når jeg sier at det er bedre å være alene enn i et dårlig forhold.

 

Livet blir faktisk lettere og bedre jo eldre du blir, hvertfall opp til helsa skranter i 70-80+ årene.

 

Lær å nyte ditt eget selskap. Tenk positivt om deg selv. Ikke fremstå som desperat overfor damer. Finn ting å bedrive tiden med for deg selv. Et kjæledyr kan f.eks være veldig godt selskap.

 

De fleste av mine bekjente har fått barn og flyttet ut av Oslo nå, så sitter stort sett her alene. Jeg ser på TV (dvs. streamer og laster ned, orker ikke vanlig TV), ser på filmer, leker med kjæledyr, spiller spill, lager mat og koser meg, leser, og bruker Facebook som en sosialiserings og underholdnings- plattform. Jeg kunne vært mye mer sosial om jeg ønsket, men har etterhvert funnet ut at jeg trives i eget selskap også. Hun jeg er sammen med nå fant jeg faktisk på Facebook gjennom en felles venn. Hun la meg til fordi hun syntes jeg var søt og morsom, og så fort vi begynte å snakke så sa det pang. Bor på Island, så blir mye frem og tilbake og mange enslige dager, men får tiden til å gå alikevel. Det at du ikke nyter noen aktiviteter alene vil jeg tro har sammenheng med depresjon. Ville tatt tak i det først om jeg var deg, og tatt en tur til fastlegen.

 

Jeg er forøvrig ikke religiøs for fem øre, snarere militant ateist, men buddhistisk filosofi sier veldig mye om ensomhet og viktigheten av å kjenne seg selv. Som alternativ kopemekanisme kan det være verdt å ta en titt hvis ingenting annet funker.

Endret 5. juli 2017 av misanthrope

[G27]

Hvor hardt er du villig til å jobbe med deg selv for å få et sosialt liv? Hvor mye betyr et sosialt liv for deg? Er du motivert? 

 

Hvis du liker, eller er villig, til å lese teori vil jeg anbefale deg selvhjelpsbøker. Det er hjernen din som virkelig holder deg tilbake. Destruktive tanker, frykt og angst. Å bli bevisst på 'hvorfor' man mangler sosiale evner, hvilke sosiale evner man mangler, og hva man må gjøre for å fungere bedre i sosiale sammenhenger vil hjelpe deg enormt. Men teori er åpenbart lite verdt uten praksis. Det betyr at du må sette deg selv ut av din egen komfortsone. Sett deg selv i situasjoner som er 'litt' ukomfortabelt. Gradvis, over tid, vil du fungere bedre og bedre i forskjellige situasjoner. På veien vil du dessuten møte drøssevis av forskjellige mennesker, og noen av dem vil like deg.

 

Det er dessuten ikke noe dumt å oppsøke personer med samme problem som deg, eller kanskje personer som jobber med å hjelpe slike som deg. Personer som kanskje har vært igjennom samme prosess. Personer som kan pushe deg. Gi deg feedback. Du må nok belage deg på å betale noen av disse personene. Legge noen tusener i kurs. Google det og se om du finner noen/noe du liker. 

 

Gjør du dette slipper du å leve med ensomheten i all evig tid. Du er 26 år gammel. Bruker du 4 år på å virkelig jobbe med det sosiale livet ditt vil du være en helt annen person (sosialt sett) når du runder 30. Du skal sannsynligvis leve til du er 70-80 år gammel, kanskje mer. Du er ikke halvveis i livet ditt. Ikke gi opp enda. Se heller på i dag eller i morgen som en helt ny start. En ny epoke i livet ditt. Første steg mot målet ditt. 

[Corp Por]

Datingsider og slikt er stort sett tull. Særlig hvis du ikke er kjempekjekk (er ikke jeg heller), så kommer du til å tape kampen om damenes gunst fordi de fleste datingsider og apps bare er for hookups, og kvinner i dag er like slutty som menn.

 

 

Veldig uenig i den der.

Jeg mener heller at problemet ligger i at veldig mange forventer instant gratification igjennom den med minimal innsats.

Jeg får inntrykk av at mange ser på det å registrere seg på en datingside er som å kjøpe en tv-benk fra ikea og forvente at den bygger seg selv.

 

En annen del av problemet er at folk flest er så redde for å utlevere seg at de ikke tør å fylle inn profilene sine ærlig og utfyllende.

 

90% av dating profiler er nesten tomme for eget formulert innhold.

 

Et tredje problem er at folk bruker for mye tid på hver enkelt.

- hvis den bedritne tv-benken fra ikea absolutt ikke vil la seg montere så hiv helveten ut og kjøp en ny.

Det skal chattes og bygges opp i det uendelige istedet for å bare bruke datingsidene til det de er ment for; et verktøy til å møtes i virkeligheten. Når man da først møtes så må man ikke være så pysete at man ikke tørr å si det man ønsker. Alle er så passive at god gnist ikke tar fyr.

 

 

Jeg møtte jenter hver eneste dag når jeg brukte datingsider. Noen tok kontakt med meg og andre tok jeg selv kontakt med.

 

Jeg var ikke redd for å si til noen at jeg ønsket kjæreste men av en eller annen grunn så er det helt skam for mange å innrømme at de vil ha der samme som alle andre vil ha.

 

Jeg vil påstå på det sterkeste at datingsider er den desidert beste måten å treffe potensielle partnere på.

Noen reagerer negativt på at man er aggressiv på dating men de får bare ha det så godt der de passivt sitter og venter på at mr eller miss universe skal banke på.

 

En datingside er ikke facebook og bør ikke brukes slik om man ønsker suksess.

Og man bør også betale for premium medlemskap slik at det blir enkelt og gratis for alle å ta kontakt med en selv.

Hvis 500,- mnd er for mye så får man bare belage seg på å vente lenger.

 

(Nå vil jeg presisere at jeg ikke anser tinder som en seriøs datingside)

 

Jeg vil forøvrig også legge til at jeg hadde en tidligere venn som anså seg selv som så snill og så bra og ikke kunne forstå at han aldri fikk positiv respons fra jentene. Men han var samtidig så defensiv at han aldri tok kontakt med noen - det nærmeste han kunne komme var å sitte stille i et hjørne på fester å nistirre på ei jente i håp om at hun tok initiativ. Resultatet ble selvfølgelig alltid bare at hun ble ille til mote og han i sitt stille sinn sakte bygget opp et kvinnehat og irriterte seg stadig over at jeg fikk mer oppmerksomhet enn han siden jeg er typen som tar initiativ. Jeg har fått langt flere avslag enn tilslag, men du får ingenting om du ikke tar en sjans.

 

Jeg ser for meg at nettopp den mentaliteten er det mange som deler.

Endret 5. juli 2017 av Invader Zim

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar/forslag.

 

Problemet er vel kanskje litt at jeg ikke vet hvilke settinger jeg bør satse på å treffe folk, enten det dreier seg om å skaffe nye venner eller en bedre halvdel, føler ikke det store draget mot å gå på byen f.eks, noe jeg heller ikke tør, da jeg aldri har vært på noen slags fest/byen før og aner ikke hvordan jeg skulle kledd meg eller oppført meg. Uansett er det lite interessant å bli kjent med folk som er dritings og bestevenner med alle, for så å synes du er dust når de blir edru igjen.

Har forsåvidt prøvd, men fikk helt sperre når jeg nærmet meg inngangen til utestedet, så gikk hjem igjen. Fikk frisk luft i det minste.

 

Har blitt med på et par forskjellige "tiltak" oppgjennom tidene, men disse gikk i oppløsning relativt fort, bla. paintball og rc-drifting. Traff litt folk der, men mistet kontakten med dem igjen når lokalene og klubbene forsvant.

Idrett (typ fotball, håndball etc) interesserer meg ekstremt lite, derfor ser jeg ikke helt poenget med å bli med i noen lag/foreninger bare for det sosiale, hele vitsen er jo at man skal bidra litt når man er der, det er uansett 10-15 år for sent å bli skikkelig god i noe idrett nå.

 

Hvilke måter samles "vanlige" folk på når de skal sosialisere egentlig?

Anonymous poster hash: a3384...b2d

[Gloria]

Jeg vil si man kommer langt i livet ved å forsone seg med ensomheten. Når man liksom innser at man ikke trenger venner og kvinnfolk for å ha et godt liv føler man seg mye friere og sannsynligvis vil du se at disse tingene kommer til deg naturlig med tiden. Men det er jo det å innse det da. Når man slår seg til ro uten å ha opplevd det å ha hatt kjæreste og et aktivt sosialt liv er det jo lett og føle at man gir opp. Man føler kanskje at dette er brikkene som mangler for at du skal få et godt liv, men jeg kan si med stor sikkerhet at dette bare er en illusjon. Når du når de store målene dine føler du deg kanskje bra en kort periode men så er det tilbake til normalen, igjen på jakt etter en manglende brikke. Bryt sirkelen. Jeg kan helt ærlig si at jeg ikke følte meg noe særlig lykkeligere med en stor vennekrets og kjæreste en det jeg gjorde da jeg var omtrent venneløs.

 

Jeg sier ikke at det ikke finnes glede i vennskap og forhold, jeg sier bare at du ikke trenger det. Det er egentlig ingen opplevelser i livet du faktisk trenger. Du kan jo se selv at finnes mange lonere der ute som virker langt mer tilfreds enn normalen. Mange vil nok si dette er individuelt, men jeg vil si det er mer eksistensielt.