Faren min skal ha kontroll på alt!

[VRK18]

 

 

 

 

Bor du fortsatt hjemme? I så fall er det ikke det minste rart at han blander seg. Da viser du jo nettopp at du ikke er selvstendig. 

 

Anonymous poster hash: 55649...dec

 

Så man skal sette barn til verden, og hvis de ikke finner seg et sted å bo, eller det ikke ordner seg generelt, så er det helt legitimt å gjøre de så usikre på seg selv via slik "over-masing", at de mister all form for selvtillit? Det er ingen god type lederskap.

 

 

Det er forståelig at man maser litt når de ikke har kommet seg ut av redet i en alder av 24. Før i tiden ble man regnet som voksen etter konfirmasjonen, og man dro til sjøs helt alene. 

 

Hvis faren er så utrolig flink og suksessfull, hvorfor ikke kjøpe eller ordne en leilighet til sønnen, som han så kan begynne å betale ned på selv over tid? Hvorfor ikke gjøre ting lett for alle? Hvorfor må alt gjøres så vanskelig? La han heller ta over ansvaret -gradvis-, i stedet for å synes synd på seg selv og tenke at "siden jeg har hatt det så jævlig, så skal sønnen min få gjennomgå også!!"

 

Jeg er glad de gamle tidene er forbi. Er ikke du?

 

 

Hvis faren din kjøper leilighet til deg viser du nok en gang at du ikke er selvstendig. 

[€tt@n]

Jeg fikk tydelig beskjed av faren min når jeg kom hjem fra Militæret som 19 åring om at jeg pent var nødt til å finne meg ett eget sted å bo. Tror ikke det er uvanlig å kaste ut "barna" i denne alderen. Jeg kommer til å gjøre det samme hvis jeg noen gang får en kid som bor hjemme i en alder av 19-20 år.

[Morromann]

Bor du hjemme? Siden det mases om leilighet.

 

Bor man hjemme og er arbeidsledig må man finne seg i at de som eier hjemmet stiller visse krav og driver en viss oppfølging.

[Morromann]

 

 

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

 

 

Hadde jeg vært faren din og lest dette hadde du nok vært pent nødt til å finne deg den leiligheten. Fort.

Du slår meg som ganske utakknemlig og muligens litt psykisk svak. Hvis du blir psykisk sliten av dette så kan du oppleve en tornado av psykisk smerte den dagen du møter noen ordentlige slitsomme tider som de fleste vil gjøre i livet.  

 

Ikke meningen å være frekk, men dette er hvordan du slår meg ut i fra hva du skriver her. 

 

 

Jeg har inntrykk av at ungdommer i dag takler det virkelige livet langt dårligere enn for 20 år siden. De har blitt pakket for mye inn i bomull.

[Taurean]

 

 

 

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

 

 

Hadde jeg vært faren din og lest dette hadde du nok vært pent nødt til å finne deg den leiligheten. Fort.

Du slår meg som ganske utakknemlig og muligens litt psykisk svak. Hvis du blir psykisk sliten av dette så kan du oppleve en tornado av psykisk smerte den dagen du møter noen ordentlige slitsomme tider som de fleste vil gjøre i livet.  

 

Ikke meningen å være frekk, men dette er hvordan du slår meg ut i fra hva du skriver her. 

 

 

Jeg har inntrykk av at ungdommer i dag takler det virkelige livet langt dårligere enn for 20 år siden. De har blitt pakket for mye inn i bomull.

 

Det er stikk motsatt. Før i tiden var alle traumatisért av kjeft, vold, desperasjon, mangel på sensitivitet og forståelse, og fant seg i alt for mye dritt. I dag begynner ting å balansére seg litt ut. Vi er ikke så drevet av slavementalitet som alle var før. Det er bare bra at dritten kommer frem til overflaten. Ut fra hva jeg tenker, så er dette bare toppen av isfjellet.

 

Tyrannenes tidsalder er snart forbi!

[Taurean]

 

Bor du hjemme? Siden det mases om leilighet.

 

Bor man hjemme og er arbeidsledig må man finne seg i at de som eier hjemmet stiller visse krav og driver en viss oppfølging.

 

Hvis man skal sette barn til verden, så må man ha en plan for dem. Man setter ikke barn til verden og bare "håper at alt ordner seg". Det er totalt uansvarlig! Så når de blir 18, og det "ikke har ordnet seg", så begynner man å kjefte og smelle på dem, de får dårlig samvittighet og lurer på hvorfor de er satt til verden. Der har du starten på depresjon.

[Taurean]

 

Hvis faren er så utrolig flink og suksessfull, hvorfor ikke kjøpe eller ordne en leilighet til sønnen, som han så kan begynne å betale ned på selv over tid? Hvorfor ikke gjøre ting lett for alle? Hvorfor må alt gjøres så vanskelig? La han heller ta over ansvaret -gradvis-, i stedet for å synes synd på seg selv og tenke at "siden jeg har hatt det så jævlig, så skal sønnen min få gjennomgå også!!"

Jeg er glad de gamle tidene er forbi. Er ikke du?

 

 

 

 

 

 

 

Hvis faren din kjøper leilighet til deg viser du nok en gang at du ikke er selvstendig. 

 

Det kan være et steg på veien til å bli selvstendig. Hvorfor lage krangel ut av en liten detalj på veien?

 

Ett av de største lære"momentene" i livet er å bo for seg selv. Hvis jeg skal ha barn, så skulle jeg leid de en leilighet ved 16-18 årsalderen i ett eller to år, så de kunne se hvordan det er.

[Morromann]

 

 

Bor du hjemme? Siden det mases om leilighet.

 

Bor man hjemme og er arbeidsledig må man finne seg i at de som eier hjemmet stiller visse krav og driver en viss oppfølging.

 

Hvis man skal sette barn til verden, så må man ha en plan for dem. Man setter ikke barn til verden og bare "håper at alt ordner seg". Det er totalt uansvarlig! Så når de blir 18, og det "ikke har ordnet seg", så begynner man å kjefte og smelle på dem, de får dårlig samvittighet og lurer på hvorfor de er satt til verden. Der har du starten på depresjon.

 

 

Det er både og. Man forventer jo at det barnet man setter til verden skal bli voksent til slutt også. Det er ingen som ønsker å bruke sin alderdom på å forsørge middelaldrende barn som ikke har klart å takle virkeligheten.

 

Nå er det jo selvfølgelig tilfeller hvor ting ikke blir helt som man ventet; at barnet man fikk får psykiske problemer inn i voksenverdenen og faller melllom alle stoler i systemet og da er det naturlig at familien kommer til hjelp. Tro meg; dette vet jeg en del om. Men det er en helt annen sistuasjon dersom det voksne barnet i midten av 20-årene ikke tar tak i seg selv på grunn av latskap eller motvilje til å skaffe seg arbeid og forventer å bli forsørget av mamma og pappa når man er voksen.

 

Forøvrig ser det jo ut som om faren i denne situasjonen faktisk BRYR SEG!  Han går ikke rundt og "håper at alt skal ordne seg".

Endret 9. juli 2017 av Morromann

[BuffyAnneSummers]

Jeg fikk tydelig beskjed av faren min når jeg kom hjem fra Militæret som 19 åring om at jeg pent var nødt til å finne meg ett eget sted å bo. Tror ikke det er uvanlig å kaste ut "barna" i denne alderen. Jeg kommer til å gjøre det samme hvis jeg noen gang får en kid som bor hjemme i en alder av 19-20 år.

Det er blitt sånn nå på grunn av ett mye vanskeligere jobbmarked, før i tiden kunne man også levd på en lønn mens den andre parten var hjemme og stelte med barn og hjem. Gjennomsnittsfamilien din kan ikke gjøre dette lenger, så det er ikke ungdommen det er noe galt med, men samfunnet vårt.

[minigrill]

 

Jeg fikk tydelig beskjed av faren min når jeg kom hjem fra Militæret som 19 åring om at jeg pent var nødt til å finne meg ett eget sted å bo. Tror ikke det er uvanlig å kaste ut "barna" i denne alderen. Jeg kommer til å gjøre det samme hvis jeg noen gang får en kid som bor hjemme i en alder av 19-20 år.

Det er blitt sånn nå på grunn av ett mye vanskeligere jobbmarked, før i tiden kunne man også levd på en lønn mens den andre parten var hjemme og stelte med barn og hjem. Gjennomsnittsfamilien din kan ikke gjøre dette lenger, så det er ikke ungdommen det er noe galt med, men samfunnet vårt.

 

Dette, og at utdanningssituasjonen i dag er annerledes enn for 20 år siden. Det er ikke uvanlig at man er student helt opp til 30 års alderen før man får seg jobb, og er kanskje litt inn og ut av foreldrenes bolig gjennom denne tiden. Press på unge i dag er også mye høyere enn før i tiden, og det kreves ofte master/doktorgrad i svært mange jobbtilfeller.

Det er som BuffyAnnSummers skriver over meg; "Det er ikke ungdommen det er noe galt med, men samfunnet vårt".

[Culath]

Når man kommer fra en oppvekst der man har hatt et generelt godt forhold til foreldre med gjensidig respekt, at man har lært det mest grunnleggende i livet, som å bygge selvtillit og ta tak i ting selv og lære å stå på egne ben, så skjønner jeg at det er vanskelig å forstå at trådstarter føler seg psykisk sliten.

 

Faren din høres ut som faren min. Skal ha kontroll over den minste ting. Var det ikke bra nok, så var det kjeft og nedsnakking. Åpnet jeg ikke bursdagspakkene mine raskt nok, så tok han over. Gjorde jeg ikke leksene raskt nok så kjeftet han og tok over. Jeg lærte rett og slett å bli en totalt hjelpesløs person, og det tok mange år å forstå at det var feil. Han forventet til og med at jeg skulle kunne kjøre bil ved aller første kjøretime, uten å ha blitt forklart noen ting. Han fikk en sønn med panikkangst som brukte lang tid på å vende seg til den virkelige verdenen.

 

I hodet til faren din kan det godt hende at han bryr seg om deg og bare vil deg godt. Men det han gjør har totalt motsatt effekt. Man skal lære barna sine å stå på egne ben, og vise respekt hvis du ønsker avstand.

For meg virker han som en usikker person som lar sine egne problemer gå ut over deg.

 

Prøv å sett deg ned og snakk med han, og si at det gir motsatt effekt, at det han gjør gjør deg psykisk sliten. At du må få tid til å gjøre ting i ditt tempo, og at han må stole på deg. Lag en plan for å flytte ut, og gi deg selv et tidspunkt du skal være ute på. Også setter du deg ned med faren din og diskuterer planen din.

[Taurean]

 

 

 

Bor du hjemme? Siden det mases om leilighet.

 

Bor man hjemme og er arbeidsledig må man finne seg i at de som eier hjemmet stiller visse krav og driver en viss oppfølging.

 

Hvis man skal sette barn til verden, så må man ha en plan for dem. Man setter ikke barn til verden og bare "håper at alt ordner seg". Det er totalt uansvarlig! Så når de blir 18, og det "ikke har ordnet seg", så begynner man å kjefte og smelle på dem, de får dårlig samvittighet og lurer på hvorfor de er satt til verden. Der har du starten på depresjon.

 

 

Det er både og. Man forventer jo at det barnet man setter til verden skal bli voksent til slutt også. Det er ingen som ønsker å bruke sin alderdom på å forsørge middelaldrende barn som ikke har klart å takle virkeligheten.

 

Nå er det jo selvfølgelig tilfeller hvor ting ikke blir helt som man ventet; at barnet man fikk får psykiske problemer inn i voksenverdenen og faller melllom alle stoler i systemet og da er det naturlig at familien kommer til hjelp. Tro meg; dette vet jeg en del om. Men det er en helt annen sistuasjon dersom det voksne barnet i midten av 20-årene ikke tar tak i seg selv på grunn av latskap eller motvilje til å skaffe seg arbeid og forventer å bli forsørget av mamma og pappa når man er voksen.

 

Forøvrig ser det jo ut som om faren i denne situasjonen faktisk BRYR SEG!  Han går ikke rundt og "håper at alt skal ordne seg".

 

Forventer og forventer. Hvis man forventer at alt skal falle på plass, så må man ikke bli overrasket hvis det gå ad dundas også.

 

"Takle virkeligheten". Skriver som om du aldri har virkelig møtt en vegg i livet ditt. Skummelt.

 

"Motvilje til å skaffe seg arbeid" "Forventer å bli forsørget av foreldre". Det er ingen som har noen av delene. Det er mangel på positive arbeidserfaringer som mangler. Det er ikke plass til alle i arbeidslivet, og mange mobber og manipulérer for å få tak i penger. Når så noe regelrett mobbes ut av arbeidslivet, og ikke får gehør for arbeidsinnsatsen sin, så får de kjeft av foreldrene også! Da er det ikke rart de gir opp.

 

Jeg vet også mye om det her. Jeg jobbet i mange år, hos en galning av en sjef. Gjorde alt rett, møtte alltid opp -og satt i gang med jobben- 15-30 minutter før tida, og ryddet ned -etter- arbeidstid, som jeg aldri skrev opp. Jeg vet jeg gjorde god jobb, for jeg så tydelig hvordan andre lærlinger jobbet. Likevel var det -aldri- bra nok! Når jeg så tillot meg å nevne det her til en av mine foreldre, så fikk jeg bare høre at "du må jo tåle at folk snakker til deg!!"! 

 

Jeg håper ikke du er en slik "rollemodell" også, dét er poenget jeg vil frem til her. Selvtillit må bygges gradvis, det kommer ikke av seg selv.

 

Men jeg skal også skrive at jeg aldri dømmer noen for å utøve dårlig lederskap. For man lærer jo ingenting om det her i skolen. Man kan ikke dømmes for å ikke vite. Selv om mange bruker det som hersketeknikk.

 

Det finnes aldri latskap, bare manglende eller utilstrekkelig lederskap av rollemodeller og autoriteter! SÅNN fungérer samfunnet vårt. Alle -vil- være selvforsørgede og produktive, leve et liv, bli anerkjent, få respekt. Men det er heller ingen som finner seg i å bli urettferdig dømt særlig lenge. Man vil bli dømt på arbeidsinnsats, og få ærlige tilbakemeldinger, godt tilrettelagt arbeid. Ikke møte et ugjenkjennelig kaos hver eneste dag. Og ingen skal behøve å føle at de blir fryst ut eller mobbet ut av arbeidslivet. Hvis dette er tilfelle hos noen, så anbefaler jeg dem sporenstreks å sykemelde seg på grunn av utbrenthet og psykisk lidelse, og deretter søke uføretrygd. Hvis staten nekter å gjøre en dritt med problemet, så ikke forvent at folk skal finne seg i dritten for evig og alltid heller.

 

Hadde vi enda lært litt om økonomi i skolen, måter å tjene penger på, hvordan peile seg inn og finne jobb, så hadde dette ikke vært et så stort problem. Men de fleste av oss kastes rett ut på dypt vann. Synk eller svøm. Så, når noen desperat kaver seg tilbake til den "trygge havna" (familien) som vi forventer å få støtte hos, så sparker de dem jaggu ut på nytt! Da er det ikke det minste rart at noen drukner.

 

Psykologi burde være fag i barne- og ungdomsskoler, så vel som økonomi. Men staten liker å holde folk desperate. Slavementalitét er det éne sterke kortet de har for å opprettholde seg selv.

 

Culath: Bra innlegg!

Endret 18. juli 2017 av Taurean

[Civilix]

(...)selv om jeg daglig leter etter jobb på finn.(...)

Anonymous poster hash: 9cbc9...526  

 

Hvis dette er hva du mener er jobbsøking forstår jeg godt at far din er bekymret.

 

Ut i fra det du skriver virker det ikke så veldig som du er helt klar for å stå på egne ben heller, hvis du klarer det burde det jo være lett for deg å vise til han at du har oversikt.

 

Når han spør om alle de forskjellige tingene kan det være at han også ber deg om lov til å hjelpe deg, han ønsker at du skal være selvstendig så derfor går han ikke bare inn og tar kontroll men han ser også at du sliter så derfor ønsker han å gjøre noe. 

 

Har selv en far som kan oppleves som "masete", for eksempel selv om jeg er godt over 30 kan han finne på å ringe å si at siden det er så fint vær nå burde jeg klippe grasset eller påminnelse om at jeg burde sjekke forsikringene mine. Selv om han vet godt at jeg holder orden på det selv, men for han er det en måte å starte en samtale på for han "ringer ikke uten grunn".

 

Og til slutt så må du også huske på at far din er en ressurs du kan bruke til din fordel, han har sikkert ett nettverk som kan gjøre mange ting enklere for deg(spesielt i jobbsøk er nettverk veldig viktig).

[kom_igjen]

Syns du har fått veldig mange gode svar i tråden. Jeg ble selv kontrollert og manipulert av mine foreldre, og det førte til at jeg som 26 åring havnet i en livskrise. Ble dypt deprimert, skilt, og måtte lære å leve på nytt igjen. 

 

I dag har det hele løst seg med kun nødvendig kontakt mellom meg og mine foreldre. Jeg bor 50 mil unna dem, og er aldri på besøk i mer enn et par dager. Jeg oppdaterer ikke om den minste ting lenger, og har rett og slett tatt tilbake kontrollen på mitt liv.

 

Grunnen til at faren sin spør om du har stått opp, har du søkt jobb, hva med denne leiligheten osv osv er fordi han har denne informasjonen inne. Han VET at du skal noe, og da prøver han å passe på at du gjør det. Uten denne informasjonen, har han ingen grunn til å mase. Gi han minst mulig informasjon, og skap så stor psykisk avstand mellom dere som du kan. Masse lykke til.