Faren min skal ha kontroll på alt!

[AnonymDiskusjon]

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

Han blander seg borti alt mulig, og tror jeg ikke kan stå på egne bein. Han maser stadig om jobber jeg kan søke på, selv om jeg daglig leter etter jobb på finn. Hyggelig at han vil hjelpe, men det blir unødvendig mye press på meg, og jeg blir psykisk utslitt av dette her når han spør om jobb hver eneste dag. Det samme når det gjelder leiligheter. Han skriver stadig vekk til meg at det er ledig leilighet på det og det stedet, selv om jeg flere ganger har sagt at jeg er fornøyd her hvor jeg bor.

 

Da jeg var sammen med ex-dama som hadde bil, spurte han oss om vi hadde husket å bytte til sommerdekk, vinterdekk, om vi har nok spylevæske, om vi har tatt bilen til EU-godkjenning... 

 

Da det var rød dag på en mandag, sa han til meg at jeg må huske å handle mye i helgen, siden butikkene var stengt på mandag. Jeg hadde jobb da, og var FULLSTENDIG klar over at det var rød dag på en mandag og at butikkene var stengt.

 

Hver gang jeg skal noe viktig, som f.eks jobbintervju, tannlege-time, lege-time osv, får jeg alltid en melding fra han hvor han spør om jeg er våken. Jeg tar på flere vekkerklokker, og forsover meg ALDRI til viktige avtaler! Da jeg hadde oppkjøring for 2 år siden, hadde jeg 4 ubesvarte anrop fra han, fordi han trodde at jeg hadde forsovet meg siden jeg ikke svarte. Grunnen er at jeg hadde kjøretime før oppkjøringen, og at jeg hadde telefonen på lydløs.

 

Lista er lenger. Det er fint at han bryr seg, men jeg blir psykisk sliten av at han ikke tror jeg klarer å stå på egne ben. Er det normalt at en på 24 år blir kontrollert såpass mye blant forelder? 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

[djgudleif]

Høres bedre ut enn å ha en totalt fraværende far som jeg har. Nyt det mens du har han. Han bryr seg om ditt ve og vel.

[Sexylubb1]

Har du bedt ham om å slutte?

[Løgn]

 

Hardt liv...

 

Vær glad du har noen som bryr seg.

 

[...] men det blir unødvendig mye press på meg, og jeg blir psykisk utslitt[...]

Har du tenkt på at denne holdninga kan være noe av årsaken til at du ikke finner deg jobb? Jeg tror du har hatt et så godt og enkelt liv at du rett og slett ikke tåler en dritt.

[Kikert]

Kanskje han har hatt et så hardt liv at dette er dråpen som får begeret til å renne over. Å gi tips til hvordan han kan ta opp saken er en ting.

 

Det går an å ta opp et problem som dette uten å snakke. La vær å ta telefonen de fleste gangene han ringer og la vær å svar når han "masespør" om ting. Da kan det hende at han tar hintet (eller blir enda verre...).

[Complexity]

Bor du hjemme? Siden det mases om leilighet.

[€tt@n]

Jeg ville nok sagt til faren din at det blir destruktivt at han skal "passe" på deg sånn. Si at du selvfølgelig setter pris på at han bryr seg som han gjør, og at du skjønner at han gjør det for ditt eget beste. Men at du trenger å ta hånd om slike ting selv for din egen utvikling.

 

Ta det opp med han så løser deg seg nok skal du se

 

Lykke til!

[Novice99]

Slik du beskriver det virker det noe høyspent å ha en så tett oppfølging av en sønn på 24 år.  Forstår godt at du reagerer. Problemet er vel at skal du få forandret på situasjonen så må du risikere å såre din far, eller gjøre han lei seg, eventuelt sint, ved å være direkte, tydelig og klar. Det er ikke alltid lett å snakke i litt store bokstaver til en forelder som antagelig bare vil deg ditt beste -  men du er 24 år nå, og du kan godt la han forstå at når det gjelder ditt liv, og hvordan du lever det må han trekke seg litt unna.  

[Fjellrapp]

 

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

 

 

Hadde jeg vært faren din og lest dette hadde du nok vært pent nødt til å finne deg den leiligheten. Fort.

Du slår meg som ganske utakknemlig og muligens litt psykisk svak. Hvis du blir psykisk sliten av dette så kan du oppleve en tornado av psykisk smerte den dagen du møter noen ordentlige slitsomme tider som de fleste vil gjøre i livet.  

 

Ikke meningen å være frekk, men dette er hvordan du slår meg ut i fra hva du skriver her. 

Endret 4. juli 2017 av Fjellrapp

[Frankly]

Forstår at du bli psykisk sliten av dette, og tror ikke du får utviklet din selvstendighet når din far hele tiden forhindrer deg i å "prøve og feile". Men det er kanskje du selv som må ta konsekvensene av dette? Dvs. finne deg et annet sted å bo hvis du fortsatt bor hos dine foreldre, finne deg en jobb hvis du må ha det for å få råd til det. Altså nettopp de tingene din far peser deg på. Kanskje han også begynner å bli lei av situasjonen, men vil ikke kaste deg ut før du har funnet en forsvarlig løsning på problemet?

[Dubious]

 

 

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

 

 

Hadde jeg vært faren din og lest dette hadde du nok vært pent nødt til å finne deg den leiligheten. Fort.

Du slår meg som ganske utakknemlig og muligens litt psykisk svak. Hvis du blir psykisk sliten av dette så kan du oppleve en tornado av psykisk smerte den dagen du møter noen ordentlige slitsomme tider som de fleste vil gjøre i livet.  

 

Ikke meningen å være frekk, men dette er hvordan du slår meg ut i fra hva du skriver her. 

 

Hvorfor skal han flytte om han trives der han bor?

Høres ikke ut som at han bor hjemme hos faren

[Taurean]

Har hatt det som deg i mange år.

 

Jeg har fysisk tatt avstand, besøker ikke særlig ofte lenger. Bryr meg ikke lenger om kritikk, og har ikke gjort det på mange år. Those who want respect, give respect. Det skal ikke bare gå én vei, ingen forhold fungérer på den måten, bortsett fra i Nord-Korea. Har også prøvd å forklare, mange, mange ganger. Det går ikke inn.

 

Du må via din holdning vise han at du ikke respektérer han, så lenge han ikke respektérer deg. Bare -ikke svar- på meldingene. Vent noen dager. Når det har gått noen dager, og han lurer sikkert veeeldig på hva som skjer, så sender du en melding "Alt går bra :)".

 

Du må via din holdning lære han opp i hvordan å være en bedre forelder... hvor enn barnslig det høres ut, så er det den éneste "riktige" måten å gjøre det på, uten at det skal gå på bekostning av deg selv. Sånn fungérer det med lederskap over hele i samfunnet. Hvis du møter eller må leve med lederskap som er utilfredsstillende, så er den éneste bærekraftige løsningen å bli en bedre og mer solid type leder selv. Noen mennesker manipulérer og bruker hersketeknikker nettopp for å fremprovosére en slik holdning, ergo, foreldre kan mase på barna fordi de vil at de skal "vokse opp" og bli selvstendige. Hvis du tror dette er en slik hersketeknikk, så er dét enda en grunn til å ta enda mér avstand. Men fremdeles, vær hyggelig. Da gjør du ingenting galt.

 

Vært kort, men hyggelig. Ingen grunn til å bli sint eller frekk, for han mener sikkert vél. Han må bare lære hva respekt er, og at du ikke er, som du skriver, 12 år lenger. Jeg tror mange fedre har det litt på den måten.

 

Jeg vet ikke hvor "vanlig" det er, men jeg er helt enig i at det er forbasket slitsomt. Tillit avler tillit, hvor vanskelig er det å forstå?

 

Det hadde vært bedre om han heller roset det du gjorde som var bra. Så kan du heller lære av dine egne feil, til din egen tid. Og hvis du lurer på noe, så spør du heller. Man får jo svar på alt mulig fra alle mulige steder i dag, så det er egentlig ingen grunn til å mase så fælt.

Endret 8. juli 2017 av Taurean

[€tt@n]

Man lærer så lenge man lever, så faren din lærer fortsatt han også (forhåpentligvis). I stedet for å la han holde på som han gjør (som han sikkert gjør i beste mening), så fortell eller vis han hvordan du trenger å ha det ift. råd/hjelp,veiledning.

 

Han holder bare på slik fordi han er glad i deg og bryr seg. Men han vet kanskje ingen annen måte vise deg det på. Derfor er du nødt til å fortelle han at den måten han gjør det på nå ikke fungerer, og heller komme med et forslag/alternativ for å kunne å fortsette å hjelpe deg på bedre måte enn nåværende situasjon.

 

Selv om foreldre ofte har mye livserfaring, gjøre dem ikke til noen mind-readers.

 

PS. Jeg er ingen foreldre selv, men tror heller ikke det er en lett oppgave.

Endret 7. juli 2017 av €tt@n

[Marcus Halberstram]

Nei, jeg vil ikke si at dette er normalt når du er 24 år, og formodentlig har flyttet for deg selv. Selv om det er godt ment, vil jeg si at det grenser til sykelig hvis det er like ekstremt som man får inntrykk av i første post. Skjønner godt at du blir sliten av dette her, for det hadde jammen jeg blitt også. Det kan være vanskelig å ta opp slikt direkte, kanskje du kan alliere deg med en tredjepart som kjenner til "problemet" og be vedkommende snakke med faren din? 

[BuffyAnneSummers]

Du må tenke nøye gjennom dette og sørge for at du ikke virker for krass samtidig som du får poenget ditt forstått, for plutselig går det motsatte veien hvis du sårer han og bare ber han la deg være i fred, og det tror jeg ikke du hadde vært fornøyd med heller. 

Litt mas kommer du alltid til å måtte tåle fra foreldre som bryr seg, spiller ingen rolle hvor gammel du blir, du kommer alltid til å være barnet deres og de kommer alltid til å være foreldrene dine.

 

[AnonymDiskusjon]

Bor du fortsatt hjemme? I så fall er det ikke det minste rart at han blander seg. Da viser du jo nettopp at du ikke er selvstendig. 

Anonymous poster hash: 55649...dec

[Taurean]

 

Bor du fortsatt hjemme? I så fall er det ikke det minste rart at han blander seg. Da viser du jo nettopp at du ikke er selvstendig. 

 

Anonymous poster hash: 55649...dec

 

Så man skal sette barn til verden, og hvis de ikke finner seg et sted å bo, eller det ikke ordner seg generelt, så er det helt legitimt å gjøre de så usikre på seg selv via slik "over-masing", at de mister all form for selvtillit? Det er ingen god type lederskap.

Endret 8. juli 2017 av Taurean

[VRK18]

 

 

Bor du fortsatt hjemme? I så fall er det ikke det minste rart at han blander seg. Da viser du jo nettopp at du ikke er selvstendig. 

 

Anonymous poster hash: 55649...dec

 

Så man skal sette barn til verden, og hvis de ikke finner seg et sted å bo, eller det ikke ordner seg generelt, så er det helt legitimt å gjøre de så usikre på seg selv via slik "over-masing", at de mister all form for selvtillit? Det er ingen god type lederskap.

 

 

Det er forståelig at man maser litt når de ikke har kommet seg ut av redet i en alder av 24. Før i tiden ble man regnet som voksen etter konfirmasjonen, og man dro til sjøs helt alene. 

Endret 8. juli 2017 av VR-katten

[Taurean]

 

 

Jeg er 24 år, men faren min behandler meg som om jeg er 12. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9cbc9...526

 

 

Hadde jeg vært faren din og lest dette hadde du nok vært pent nødt til å finne deg den leiligheten. Fort.

Du slår meg som ganske utakknemlig og muligens litt psykisk svak. Hvis du blir psykisk sliten av dette så kan du oppleve en tornado av psykisk smerte den dagen du møter noen ordentlige slitsomme tider som de fleste vil gjøre i livet.  

 

Ikke meningen å være frekk, men dette er hvordan du slår meg ut i fra hva du skriver her. 

 

Hvis du var faren, så hadde du kanskje tatt dette som et tegn på at DU bør endre din holdning i forhold til sønnen?????? Tyranni er dét som holder folk nede i verden! Rollemodeller og ledere som ikke innsér at det er DE som er problemet! Sønnen får bare lært det han blir fortalt! Hvis du som leder ikke åpner opp, men bare stenger ned, og ikke innvilger tillit - hvordan skal da han lære noe som helst på egen hånd? At dette ikke er innlysende er for meg helt utrolig.

[Taurean]

 

 

 

Bor du fortsatt hjemme? I så fall er det ikke det minste rart at han blander seg. Da viser du jo nettopp at du ikke er selvstendig. 

 

Anonymous poster hash: 55649...dec

 

Så man skal sette barn til verden, og hvis de ikke finner seg et sted å bo, eller det ikke ordner seg generelt, så er det helt legitimt å gjøre de så usikre på seg selv via slik "over-masing", at de mister all form for selvtillit? Det er ingen god type lederskap.

 

 

Det er forståelig at man maser litt når de ikke har kommet seg ut av redet i en alder av 24. Før i tiden ble man regnet som voksen etter konfirmasjonen, og man dro til sjøs helt alene. 

 

Hvis faren er så utrolig flink og suksessfull, hvorfor ikke kjøpe eller ordne en leilighet til sønnen, som han så kan begynne å betale ned på selv over tid? Hvorfor ikke gjøre ting lett for alle? Hvorfor må alt gjøres så vanskelig? La han heller ta over ansvaret -gradvis-, i stedet for å synes synd på seg selv og tenke at "siden jeg har hatt det så jævlig, så skal sønnen min få gjennomgå også!!"

 

Jeg er glad de gamle tidene er forbi. Er ikke du?