Hvorfor kommer jeg alltid til kort hos damene?

[AnonymDiskusjon]

Skriver et lite frustrasjons-innlegg her, i mangel av andre plattformer å gjøre det på...

 

Jeg er en mann på 30 år.Ser på meg selv som en oppegående, omtenksom og reflektert type. Vennene og kollegene mine håper og tror jeg, ser på meg som en gledesspreder. En som evner å lytte til folk. Jeg føler jeg er godt likt av de fleste. Har ingen fiender. Kritiserer aldri noen. Min største verdi som menneske er helt klart at folk skal føle seg vel rundt meg, og jeg har evnen til å "løse opp" spenningen i situasjoner og få folk til å le og smile.Jeg sier sjelden nei til noen, og er veldig imøtekommende.

 

Har et nokså stort sosialt nettverk. Riktignok med få jenter, men mange gode venner. Har gjennomført en utdannelse som er veldig høyt ansett og har en veldig bra jobb. Det går en del tid til jobben, men jeg trives med det.Er etablert med eget hus, bil og alt jeg trenger.

 

Jeg er opptatt av trening, og jobber frivillig som instruktør en del dager i uka, hvor jeg hjelper endel folk som er overvektige og har lavt selvbilde og/eller sliter psykisk. Ellers har jeg "vanlige mannfolkinteresser" Fotball, bil, friluftsliv osv. Er i god form, og vet at utseendet mitt er ganske bra.

 

Damer har jeg derimot alltid slitt med. Jeg kommer alltid til kort hos damene og fatter ikke hvorfor. Jeg ser at noen kompiser gifter seg, men andre kan velge og vrake i jenter. Jeg har lest alt jeg har kommet over av "sjekkelitteratur" på nettet, gått ut på byen hver helg, meldt meg inn på utallige datingsider, men får ingen napp.Før klarte jeg å ikke bry meg om det. Jeg hadde jo vennene mine som var glad i meg. Og familien.

 

Nå har det derimot endret seg. Jeg vet ikke om jeg klarer mer. Avslag på avslag. Midt i trynet. Jeg føler meg så totalt mislykket. Jeg gråter hele tiden. Det har gått på psyken løs og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har det ganske tungt om dagen, og har elendig selvfølelse. Jeg viser det selvfølgelig ikke for familie og venner.

 

Det ironiske er at jeg har vært en trofast samtalepartner for flere av mine venner, og kommet med velmente, rasjonelle råd til andre angående sjekking og jenter. Dette har jeg høstet stor takknemlighet for.

 

Har i det stille forsøkt å lese en del bøker om selvutvikling osv. Føler at det kan være inspirerende der og da, men sliter virkelig med å implementere dette i eget liv. Tror jeg trenger noen å snakke med. Noen som forstår. Har prøvd å hinte litt frempå for noen kompiser, men de forstår ikke. De sier bare at det plutselig løser seg. At jeg har alle forutsetninger osv.

 

Nå må jeg gjøre noe med dette. Ellers frykter jeg faktisk at jeg kan komme til å gå på en knekk. Vet at dette er et forum, og kanskje ikke det beste stedet for denne type ting, men fint om noen andre har noen tips/råd eller erfaringer de vil dele. Kanskje noen har vært i en liknende situasjon?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[Taurean]

Antageligvis fordi du har høy etisk sans. Damer liker litt "spenning".  Å være en drittsekk er jo damemagnet nr 1. Men å finne ei dame som er ute etter en 100% "square" type, som holder seg innenfor rammer på alle måter, som selv er av kvalitet, og ikke stikker av til den første og beste hvis -du- skulle begynne å slite litt, er ikke lett. Det er som å grave i jorda etter gull. Det tar lang tid, og er mye jobb. Du må bare opprettholde deg selv og din eksistens, være "happy", fortsette å søke, så vil det skje før eller siden. Du må også prøve å forberede psyken på muligheten for at det -ikke- skjer. Venn deg til alle mulige scenarioer. Da blir du mer bredsynt, og du tar ikke "nederlag", eller avvisninger, så tungt. Da blir du mer selvsikker. Det går bra om det går bra eller ikke, så lenge du har trua.

 

Men så lurer jeg også på, har du -virkelig- gått inn for, for eksempel en helgekveld, å fikse deg skikkelig opp med dress, super-humør, noen pils, og dra ut på byen bare for å prøve å finne noen damer å prate med? De (relativt få) kveldene jeg har gjort dét, så har jeg alltid endt opp med å prate med noen. Og 2 ganger endte opp med å ha videre kontakt med dem. 1 har jeg fremdeles som god venn. Den andre var jeg ikke klar for å ha videre kontakt med i den livssituasjonen jeg var i.

 

Du må bare bestemme deg for at den éne kvelden, skal du "kjøre stilen" helt ut, søke etter damer med kvalitet, ta på din beste holdning og "attitude", og bare "go for it". Ikke etter pøkings, men videre kontakt. 100% åpen. Det krever naturligvis ressurser å "bygge seg opp" til en slik kveld. Men har du gjort det?

Endret 3. juli 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Takker for tilbakemeldinger.

 

Jeg har gjennom lang tid vært ganske laidback i forhold til alt dette med damer. Det er nok fordi jeg "unnskyldte" meg selv med at jeg ikke hadde tid til slikt pga utdannelsen jeg holdt på med, 2 jobber, og diverse andre prosjekter jeg engasjerte meg i. Jeg var generelt roligere til sinns og trivdes best i mitt eget selskap.

 

Etterhvert innså jeg imidlertid at tiden gikk og at de attraktive jentene begynte å etablere seg. Da fikk jeg det plutselig mer travelt, og begynte å tenke på å være litt mer aktiv på sjekkefronten.

 

Det du sier med å kjøre den helt ut på byen, har jeg definitivt prøvd. Skaper masse gode "vibes", men det fører aldri til noe. Det skal sies at noen ganger har det klaffet. Er heldigvis ikke jomfru. Men veldig, veldig sjelden. Jeg går som regel skuffet hjem fra byen. Og alle avvisningene har nesten tatt fra meg all selvtillit, så jeg liker ikke å gå på byen mer.

 

Nå går jeg rundt meg en konstant klump i magen hele dagen. Tenker kun på hvor mislykket jeg føler meg. Klarer ikke slappe av slik som før.

 

Det er det at jeg ikke klarer å knekke "koden" som irriterer. Jeg vet at verktøyene er der, og jeg i mine øyne langt bedre forutsetninger enn andre som er langt flinkere enn meg med jenter. Jeg er ikke noen umoden, sosialt ukalibrert person. Har har masse ressurser, men bruker dem feil. Har angst for å ende opp som en som ingen vil ha.

 

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[OrangeBlue]

Det er svært åpenbart i mine øyne. Du bryr deg mer om andre enn deg selv, og har mest sannsynlig holdt på slik store deler av livet. Når man er ute etter partner er det faktisk utrolig viktig å kunne stole på den andre, og da bør man jobbe hardt for å finne en som faktisk er glad i seg selv, fordi slike mennesker har mer å gi av seg selv til andre, og særlig når det kommer til kjærlighet.

Det har seg bare slik at damer generelt forsikrer seg mer før de velger å gå videre med en potensiell partner, enn vi menn gjør, og det gjør de jo bare rett i. Der og da kan det føles urettferdig og alt mulig, men det hjelper svært lite. Det er mye bedre at man sier takk og farvel etter første date, enn når det er mye følelser og mulige forpliktelser involvert. 

Jeg kan garantere at de damene som har avslått deg helt sikkert kunne hatt deg som venn, men aldri som partner før du rett og slett blir tøffere. Når jeg sier tøffere, så mener jeg at du blir mer ærlig med deg selv, og velger å face dine følelser for alt det er verdt. 

 

Jeg kan gi et godt tips, og det er bare å legge all kjærlighet på hylla her og nå, og datingtips og alt slikt er bare bortkastet tid. Du trenger å finne DEG SELV. Om man blir desperat etter kjærlighet så kommer det kjapt til å feile, og da blir alt bare enda værre. Tid er relativt så jeg vil sterkt anbefale å la være og legge tidspress på deg, da det også gjør alt tyngre.

Du sammenlikner deg helt klart mye med andre, og når man gjør det, forteller man seg selv at man er mindre verdt enn den/de andre, hvilket åpenbart er en løgn. Vi er alle likeverdige, så du trenger å sammenlikne deg selv KUN med deg selv.

 

Det er ingenting magisk med damer, eller koder som må knekkes og slike ting, alt dette er bare myter basert på altfor mye grubling hos mange menn før deg også. Damer er mennesker som deg og meg, og vi menn må rett og slett slutte med å overkomplisere det hele. Når damer forteller at de ønsker at en som mann bare er seg selv, så må man rett og slett tørre å vise sitt sanne jeg med all ærlighet. Tør du ikke det, vel da gir du kvinnen all grunn til å tvile på dine intensjoner, og vi som menn bør også ønske at kvinnen er seg selv også. 

Keep It Simple Stupid er et kjent uttrykk, og det er en svært god ledetråd. Om en tenker for mye på hva en kan gjøre for den andre, så vises dette svært tydelig, og da "glemmer" man at man såklart kan gjøre akkurat det samme som en oppegående dame gjør - Altså å se etter dine intensjoner, og å finne ut av hvem du er som person. Flørting er rett og slett testing av tilliten til den andre, og er et svært viktig verktøy å benytte seg av særlig i en startfase så man kjapt kan finne ut av fremtidsutsiktene.

 

Vel, jeg må begrense det hele her nå da jeg ser at du sier at du selvfølgelig ikke viser dette til familie og venner, og da står du helt alene. Du bør vite at det er ingen skam i å oppsøke psykolog, og da får man prate med en nøytral person man ikke har noe forhold til. De er der for å hjelpe, husk dét.

 

Du er like verdifull som alle andre mennesker, men du trenger rett og slett å jobbe med deg selv til du kan se det selv. 

Endret 2. juli 2017 av OrangeBlue

[Frankly]

Mye klokt i innleggende over. Tror det er best for alle mennesker å ha "senteret" plassert i seg selv, altså oppleve verden og andre mennesker innenifra og ut, og ikke speile seg for mye i andres vurderinger. Forstår at dette er vanskelig med de erfaringene du har gjort deg til nå, og når vi runder 30 kan mange av oss bli litt desperate.

 

Jeg tror likevel at nettopp denne alderen kan bli et vendepunkt hvor det kan begynne å snu seg til din fordel. Du skriver ikke noe om det, men jeg går ut i fra at du har vært mest interessert i omtrent jevnaldrende og kanskje litt yngre kvinner.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at vi kvinner kan oppleve bad boys og tøffe typer som mest erotisk spennende - i starten. Det finnes mye litteratur på kvinnesiden om dette fenomenet og at vi derfor kan bli hektet i relasjoner som viser seg å bli destruktive.

 

Men når vi nærmer oss 30 årene har mange av oss tatt lærdom av erfaringene, og begynt å foretrekke menn som er mer stabile, omsorgsfulle og empatiske. De fleste har fått merke at livet er utfordrende nok i seg selv, om vi ikke skal komplisere det ytterligere med en mann som er vrang. Vennskapsdelen i et forhold blir viktigere, og slik jeg forstår det, er dette noe du alltid har fikset.

 

Jeg tror at du etter hvert vil merke at du vinner terrenget lettere, hvis du henvender deg til jevnaldrende kvinner som etter hvert blir klokere.

[OrangeBlue]

 

Dagens samfunn blir desverre mer og mer overfladisk, og da overser deserre altfor mange at man kan finne så utrolig mye svar i seg selv. Det er altfor mange enkle midlertidige løsninger i dagens samfunn som desverre bygger mennesker som føler at de er avhengige av andre. Alle mennesker går med sine egne tanker 24 timer i døgnet, og da er det helt klart mye mer hensiktsmessig å jobbe for å bli avhengig av seg selv. Man bør jobbe hardt for å være helt ærlig med seg selv, fordi da finner man faktisk flere og flere riktige svar over tid, og det er slik man bygger selvtillit. 

Det å være glad i seg selv blir desverre feiltolket av svært mange i dagens samfunn, til egoisme, men fakta er at det er egoistiske tanker som har bygget feiltolkningen. Jo mer en blir glad i seg selv, vil en verdsette sine primærbehov av kjærlighet og generell tillit man kan få gjennom alle forhold, så det er faktisk umulig å isolere seg óg være glad i seg selv samtidig. Dine primærbehov vil alltid være der, og en person som er glad i seg selv vil jobbe hardt for å tilfredstille dette da det er av stor verdi for alle mennesker.

Hjertet forteller alltid sannheten, og underbevisstheten vet ikke forskjellen på rett og galt. Selve utfordringen er å jobbe for å bli mer bevisst ved å vurdere mer med bevisstheten, altså fokus på å finne dine egne svar. Følelsene våre er direkte styrt av våre tanker så det er tankene man bør ha fokuset på, IKKE følelsene. Følelsene bør man bare føle, og tankene bør man jobbe aktivt med for å kunne gjøre endringer. 

Det meste med følelser er stikk motsatt av hva man tror, og det er faktisk de mest empatiske menneskene som er de tøffeste. Jobber en aktivt med å bli glad i seg selv vil en også jobbe aktivt med å stå opp for seg selv så man beskytter sine verdier, så det er kun en myte at en blir feig. Arrogante mennesker presser seg selv til å føle, men følelser responderer svært dårlig på dette, så det er slike mennesker som er feigingene da de overser alt hjertet prøver å fortelle en. Slike mennesker besitter lite til ingen visdom, men de prøver hardt å antyde det motsatte. Bare ignorer slike mennesker, da de ikke er verdt tiden din.

[G]

 

Skriver et lite frustrasjons-innlegg her, i mangel av andre plattformer å gjøre det på...

 

Jeg er en mann på 30 år.Ser på meg selv som en oppegående, omtenksom og reflektert type. Vennene og kollegene mine håper og tror jeg, ser på meg som en gledesspreder. En som evner å lytte til folk. Jeg føler jeg er godt likt av de fleste. Har ingen fiender. Kritiserer aldri noen. Min største verdi som menneske er helt klart at folk skal føle seg vel rundt meg, og jeg har evnen til å "løse opp" spenningen i situasjoner og få folk til å le og smile.Jeg sier sjelden nei til noen, og er veldig imøtekommende.

 

Har et nokså stort sosialt nettverk. Riktignok med få jenter, men mange gode venner. Har gjennomført en utdannelse som er veldig høyt ansett og har en veldig bra jobb. Det går en del tid til jobben, men jeg trives med det.Er etablert med eget hus, bil og alt jeg trenger.

 

Jeg er opptatt av trening, og jobber frivillig som instruktør en del dager i uka, hvor jeg hjelper endel folk som er overvektige og har lavt selvbilde og/eller sliter psykisk. Ellers har jeg "vanlige mannfolkinteresser" Fotball, bil, friluftsliv osv. Er i god form, og vet at utseendet mitt er ganske bra.

 

Damer har jeg derimot alltid slitt med. Jeg kommer alltid til kort hos damene og fatter ikke hvorfor. Jeg ser at noen kompiser gifter seg, men andre kan velge og vrake i jenter. Jeg har lest alt jeg har kommet over av "sjekkelitteratur" på nettet, gått ut på byen hver helg, meldt meg inn på utallige datingsider, men får ingen napp.Før klarte jeg å ikke bry meg om det. Jeg hadde jo vennene mine som var glad i meg. Og familien.

 

Nå har det derimot endret seg. Jeg vet ikke om jeg klarer mer. Avslag på avslag. Midt i trynet. Jeg føler meg så totalt mislykket. Jeg gråter hele tiden. Det har gått på psyken løs og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har det ganske tungt om dagen, og har elendig selvfølelse. Jeg viser det selvfølgelig ikke for familie og venner.

 

Det ironiske er at jeg har vært en trofast samtalepartner for flere av mine venner, og kommet med velmente, rasjonelle råd til andre angående sjekking og jenter. Dette har jeg høstet stor takknemlighet for.

 

Har i det stille forsøkt å lese en del bøker om selvutvikling osv. Føler at det kan være inspirerende der og da, men sliter virkelig med å implementere dette i eget liv. Tror jeg trenger noen å snakke med. Noen som forstår. Har prøvd å hinte litt frempå for noen kompiser, men de forstår ikke. De sier bare at det plutselig løser seg. At jeg har alle forutsetninger osv.

 

Nå må jeg gjøre noe med dette. Ellers frykter jeg faktisk at jeg kan komme til å gå på en knekk. Vet at dette er et forum, og kanskje ikke det beste stedet for denne type ting, men fint om noen andre har noen tips/råd eller erfaringer de vil dele. Kanskje noen har vært i en liknende situasjon?

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

 

 

En ting du bør være oppmerksom på er å ikke hoppe i et forhold for raskt heller. Du er enda veldig ung, og den friheten du rår ved er for andre som har bundet seg ganske verdifull.

 

Alternativt om det ikke fungerer i Norge, så kan det hende at en del jenter i andre land kanskje vil sette pris på deg, noen bokstavelig talt, fordi de ser på det som en fluktvei til et bedre samfunn, andre fordi de ikke er så sykt kresne som norske jenter.

 

Kanskje du må fiske i kjøttmarkedet her hjemme litt for å bryne deg, og se at ikke alle forhold er verdt å låse seg ved. Er vanskelig for oss på forumet å gi deg det optimale rådet uansett. Vi kjenner deg ikke.

 

Jeg tror mange litt blyge gutter vil nikke gjenkjennende til din historie. At du nesten ikke orker det mer. Det er så mye mennesker i denne verden, at du skal være rimelig bånn for å ha vanskelig med å en dag finne noe.

 

Dyrk det sosiale, så kommer ting gjerne av seg selv etterhvert. Runk til porno, er digg det   Ellers plei det sosiale nettverket til du får et gjennombrudd som er verdt 40 ganger mer enn de dårlige kjøttmarkedgjennombruddene.

 

Også er det slik at en som allerede har et forhold, gjerne får bedre selvtillit og selvtillit betyr noe i datingmarkedet. Så kanskje du bare skulle hoppe i et forhold, og være litt småkynisk i den tanke å forlate det. Ikke for å bygge en opp en ekkel type deg, men for å få på plass selvtilliten?

Endret 3. juli 2017 av G

[G]

 

Etterhvert innså jeg imidlertid at tiden gikk og at de attraktive jentene begynte å etablere seg. Da fikk jeg det plutselig mer travelt, og begynte å tenke på å være litt mer aktiv på sjekkefronten.

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

 

 

Å fy søren, den der viser litt av din dårlige selvtillit fullt ut. Legg det av deg.

 

Verden er smekkfull av smellvakre og greie damer.

Endret 3. juli 2017 av G

[DukeRichelieu]

Det er svært åpenbart i mine øyne. Du bryr deg mer om andre enn deg selv, og har mest sannsynlig holdt på slik store deler av livet.

 

Signerer denne. Man kan få inntrykk av at du er en 'people pleaser'. Sjeldent attraktivt og veldig lite attraktivt om du prøver tiltrekke deg jenter. 

 

Ellers godt innlegg av OrangeBlue og mange andre.

 

Kan du fortelle litt mer om hvordan du tilnærmer deg jenter? 

 

Forøvrig helt naturlig at du er frustrert, men dette er noe jeg er overbevist om at du kan finne ut av. Var selv noenlunde sent ute med å knekke koden. 

[blinc]

 

 

 Jeg har lest alt jeg har kommet over av "sjekkelitteratur" på nettet

Slutt med det med en gang!

[fokkeslasken]

Takker for tilbakemeldinger.

 

Jeg har gjennom lang tid vært ganske laidback i forhold til alt dette med damer. Det er nok fordi jeg "unnskyldte" meg selv med at jeg ikke hadde tid til slikt pga utdannelsen jeg holdt på med, 2 jobber, og diverse andre prosjekter jeg engasjerte meg i. Jeg var generelt roligere til sinns og trivdes best i mitt eget selskap.

 

Etterhvert innså jeg imidlertid at tiden gikk og at de attraktive jentene begynte å etablere seg. Da fikk jeg det plutselig mer travelt, og begynte å tenke på å være litt mer aktiv på sjekkefronten.

 

Det du sier med å kjøre den helt ut på byen, har jeg definitivt prøvd. Skaper masse gode "vibes", men det fører aldri til noe. Det skal sies at noen ganger har det klaffet. Er heldigvis ikke jomfru. Men veldig, veldig sjelden. Jeg går som regel skuffet hjem fra byen. Og alle avvisningene har nesten tatt fra meg all selvtillit, så jeg liker ikke å gå på byen mer.

 

Nå går jeg rundt meg en konstant klump i magen hele dagen. Tenker kun på hvor mislykket jeg føler meg. Klarer ikke slappe av slik som før.

 

Det er det at jeg ikke klarer å knekke "koden" som irriterer. Jeg vet at verktøyene er der, og jeg i mine øyne langt bedre forutsetninger enn andre som er langt flinkere enn meg med jenter. Jeg er ikke noen umoden, sosialt ukalibrert person. Har har masse ressurser, men bruker dem feil. Har angst for å ende opp som en som ingen vil ha.

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

Har du tenkt dithen at det kanskje ikke er noen kode å knekke, og at din kontinuerlige søken etter koden leder deg på villspor?

Det ville jo forklare hvorfor du aldri finner koden.

 

En kompis av meg har slitt med det samme så lenge jeg har kjent ham. Jeg har aldri i mitt liv sett han klare å få vellykket kontakt med en dame på byen. Men èn gang, en eneste gang, var jeg og min (da) forlovede ute for noen halvlitere og han var tilfeldigvis i nærheten og kjørte innom der vi var for å si hei. Han satt seg ned med en brus (han hadde med bil) for å skravle før han dro videre. Halvveis ned i brusen kom en dame bort til ham og spurte om veninnen hennes kunne komme bort å snakke med ham. Det hele var litt surrealistisk. Men det var også den eneste gangen jeg har vært på bar med ham hvor han ikke har prøvd å finne en dame å snakke med.

 

Det er ikke snakk om å virke uinteressert. Men om det er noe damer er flinke til så er det å skjønne din motivasjon. Det kan høres snodig ut gitt at man er ute og motivasjone for de fleste er generelt ganske ensrettet, men det behøver ikke være slik.

Selv har jeg startet samtaler med par som åpenbart er gift eller tilsvarende. Man kan ha en god samtale og la det være med det, og de(n) du snakker med burde oppfatte det nettopp slik fra begynnelsen av.

Kan du ha den samme samtalen med en dame som du ville hatt med det gifte paret vil nok stanken av desperasjon minke betraktelig.

[AnonymDiskusjon]

Det er svært åpenbart i mine øyne. Du bryr deg mer om andre enn deg selv, og har mest sannsynlig holdt på slik store deler av livet. Når man er ute etter partner er det faktisk utrolig viktig å kunne stole på den andre, og da bør man jobbe hardt for å finne en som faktisk er glad i seg selv, fordi slike mennesker har mer å gi av seg selv til andre, og særlig når det kommer til kjærlighet.

Det har seg bare slik at damer generelt forsikrer seg mer før de velger å gå videre med en potensiell partner, enn vi menn gjør, og det gjør de jo bare rett i. Der og da kan det føles urettferdig og alt mulig, men det hjelper svært lite. Det er mye bedre at man sier takk og farvel etter første date, enn når det er mye følelser og mulige forpliktelser involvert. 

Jeg kan garantere at de damene som har avslått deg helt sikkert kunne hatt deg som venn, men aldri som partner før du rett og slett blir tøffere. Når jeg sier tøffere, så mener jeg at du blir mer ærlig med deg selv, og velger å face dine følelser for alt det er verdt. 

 

Jeg kan gi et godt tips, og det er bare å legge all kjærlighet på hylla her og nå, og datingtips og alt slikt er bare bortkastet tid. Du trenger å finne DEG SELV. Om man blir desperat etter kjærlighet så kommer det kjapt til å feile, og da blir alt bare enda værre. Tid er relativt så jeg vil sterkt anbefale å la være og legge tidspress på deg, da det også gjør alt tyngre.

Du sammenlikner deg helt klart mye med andre, og når man gjør det, forteller man seg selv at man er mindre verdt enn den/de andre, hvilket åpenbart er en løgn. Vi er alle likeverdige, så du trenger å sammenlikne deg selv KUN med deg selv.

 

Det er ingenting magisk med damer, eller koder som må knekkes og slike ting, alt dette er bare myter basert på altfor mye grubling hos mange menn før deg også. Damer er mennesker som deg og meg, og vi menn må rett og slett slutte med å overkomplisere det hele. Når damer forteller at de ønsker at en som mann bare er seg selv, så må man rett og slett tørre å vise sitt sanne jeg med all ærlighet. Tør du ikke det, vel da gir du kvinnen all grunn til å tvile på dine intensjoner, og vi som menn bør også ønske at kvinnen er seg selv også. 

Keep It Simple Stupid er et kjent uttrykk, og det er en svært god ledetråd. Om en tenker for mye på hva en kan gjøre for den andre, så vises dette svært tydelig, og da "glemmer" man at man såklart kan gjøre akkurat det samme som en oppegående dame gjør - Altså å se etter dine intensjoner, og å finne ut av hvem du er som person. Flørting er rett og slett testing av tilliten til den andre, og er et svært viktig verktøy å benytte seg av særlig i en startfase så man kjapt kan finne ut av fremtidsutsiktene.

 

Vel, jeg må begrense det hele her nå da jeg ser at du sier at du selvfølgelig ikke viser dette til familie og venner, og da står du helt alene. Du bør vite at det er ingen skam i å oppsøke psykolog, og da får man prate med en nøytral person man ikke har noe forhold til. De er der for å hjelpe, husk dét.

 

Du er like verdifull som alle andre mennesker, men du trenger rett og slett å jobbe med deg selv til du kan se det selv. 

Takk for et vel formulert og nyttig svar. Jeg har fått høre av flere, blant annet foreldrene mine, som kjenner meg best av alle, at jeg er alt for snill med folk. Kanskje det er noe i det.

 

MEN, selv om jeg er snill, så tørr jeg faktisk si fira om noen behandler meg urettferdig. Det har jeg gjort flere ganger. Er ikke slik at jeg lar meg overkjøre. Har temperament for eksempel. Jeg slår tilbake om noen prøver seg, selv om de er dobbelt så mange og dobbelt så store.  Det har skjedd.Bare for å understreke det  Men det kan muligens ikke relateres til mitt problem?

 

Jeg vet ikke helt hva du mener når du sier "å bry seg om andre mer enn deg selv"? Kan du utdype det litt?

 

Sliter veldig med selvfølelsen, og det skinner nok gjennom. Og sammenlikner meg selv med andre hele tiden. Konstant.

 

Mye av datingtips og slikt har jeg riktignok tatt med en klype salt, men har vel trålet gjennom det meste i ren desperasjon.

 

Det koker nok ned til at jeg må finne meg selv, som du sier. Men hvordan gjør man dette? Hvordan klarer man å legge fra seg de dårlige vanene, følelsen av angst og mislykkethet? Jeg vet det er det som skal til, men jeg klarer det ikke. Kan muligens oppsøke en psykolog, men det er dessverre en terskel jeg kvier meg for å trå over.

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[AnonymDiskusjon]

Mye klokt i innleggende over. Tror det er best for alle mennesker å ha "senteret" plassert i seg selv, altså oppleve verden og andre mennesker innenifra og ut, og ikke speile seg for mye i andres vurderinger. Forstår at dette er vanskelig med de erfaringene du har gjort deg til nå, og når vi runder 30 kan mange av oss bli litt desperate.

 

Jeg tror likevel at nettopp denne alderen kan bli et vendepunkt hvor det kan begynne å snu seg til din fordel. Du skriver ikke noe om det, men jeg går ut i fra at du har vært mest interessert i omtrent jevnaldrende og kanskje litt yngre kvinner.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at vi kvinner kan oppleve bad boys og tøffe typer som mest erotisk spennende - i starten. Det finnes mye litteratur på kvinnesiden om dette fenomenet og at vi derfor kan bli hektet i relasjoner som viser seg å bli destruktive.

 

Men når vi nærmer oss 30 årene har mange av oss tatt lærdom av erfaringene, og begynt å foretrekke menn som er mer stabile, omsorgsfulle og empatiske. De fleste har fått merke at livet er utfordrende nok i seg selv, om vi ikke skal komplisere det ytterligere med en mann som er vrang. Vennskapsdelen i et forhold blir viktigere, og slik jeg forstår det, er dette noe du alltid har fikset.

 

Jeg tror at du etter hvert vil merke at du vinner terrenget lettere, hvis du henvender deg til jevnaldrende kvinner som etter hvert blir klokere.

Jeg er overbevisst om at det du skriver om å speile seg i andres vurderinger stemmer 100 %. Det er nøyaktig den samme "konklusjonen" Jeg selv har kommet til etter å ha lest en del litteratur om emnet.

 

Når jeg skriver at jeg har lest "sjekklitteratur", så mener jeg ikke typ "3 steps to get hot girls in nightclubs" type litteratur, men mer og sosialdynamikk og personlighetsutvikling, med mål om å faktisk utvikle meg som person, og bli mer selvsikker.

 

Problemet er at selv om jeg "vet" løsningen på problemet, så klarer jeg bare ikke slutte å bry meg om andres validering og bekreftelse. Jeg går konstant rundt og stiller meg selv spørsmål som " er dette korrekt væremåte i denne situasjonen" hele tiden, selv om jeg så gjerne vil gi faen.

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[AnonymDiskusjon]

 

 

Skriver et lite frustrasjons-innlegg her, i mangel av andre plattformer å gjøre det på...

 

Jeg er en mann på 30 år.Ser på meg selv som en oppegående, omtenksom og reflektert type. Vennene og kollegene mine håper og tror jeg, ser på meg som en gledesspreder. En som evner å lytte til folk. Jeg føler jeg er godt likt av de fleste. Har ingen fiender. Kritiserer aldri noen. Min største verdi som menneske er helt klart at folk skal føle seg vel rundt meg, og jeg har evnen til å "løse opp" spenningen i situasjoner og få folk til å le og smile.Jeg sier sjelden nei til noen, og er veldig imøtekommende.

 

Har et nokså stort sosialt nettverk. Riktignok med få jenter, men mange gode venner. Har gjennomført en utdannelse som er veldig høyt ansett og har en veldig bra jobb. Det går en del tid til jobben, men jeg trives med det.Er etablert med eget hus, bil og alt jeg trenger.

 

Jeg er opptatt av trening, og jobber frivillig som instruktør en del dager i uka, hvor jeg hjelper endel folk som er overvektige og har lavt selvbilde og/eller sliter psykisk. Ellers har jeg "vanlige mannfolkinteresser" Fotball, bil, friluftsliv osv. Er i god form, og vet at utseendet mitt er ganske bra.

 

Damer har jeg derimot alltid slitt med. Jeg kommer alltid til kort hos damene og fatter ikke hvorfor. Jeg ser at noen kompiser gifter seg, men andre kan velge og vrake i jenter. Jeg har lest alt jeg har kommet over av "sjekkelitteratur" på nettet, gått ut på byen hver helg, meldt meg inn på utallige datingsider, men får ingen napp.Før klarte jeg å ikke bry meg om det. Jeg hadde jo vennene mine som var glad i meg. Og familien.

 

Nå har det derimot endret seg. Jeg vet ikke om jeg klarer mer. Avslag på avslag. Midt i trynet. Jeg føler meg så totalt mislykket. Jeg gråter hele tiden. Det har gått på psyken løs og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har det ganske tungt om dagen, og har elendig selvfølelse. Jeg viser det selvfølgelig ikke for familie og venner.

 

Det ironiske er at jeg har vært en trofast samtalepartner for flere av mine venner, og kommet med velmente, rasjonelle råd til andre angående sjekking og jenter. Dette har jeg høstet stor takknemlighet for.

 

Har i det stille forsøkt å lese en del bøker om selvutvikling osv. Føler at det kan være inspirerende der og da, men sliter virkelig med å implementere dette i eget liv. Tror jeg trenger noen å snakke med. Noen som forstår. Har prøvd å hinte litt frempå for noen kompiser, men de forstår ikke. De sier bare at det plutselig løser seg. At jeg har alle forutsetninger osv.

 

Nå må jeg gjøre noe med dette. Ellers frykter jeg faktisk at jeg kan komme til å gå på en knekk. Vet at dette er et forum, og kanskje ikke det beste stedet for denne type ting, men fint om noen andre har noen tips/råd eller erfaringer de vil dele. Kanskje noen har vært i en liknende situasjon?

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

 

 

En ting du bør være oppmerksom på er å ikke hoppe i et forhold for raskt heller. Du er enda veldig ung, og den friheten du rår ved er for andre som har bundet seg ganske verdifull.

 

Alternativt om det ikke fungerer i Norge, så kan det hende at en del jenter i andre land kanskje vil sette pris på deg, noen bokstavelig talt, fordi de ser på det som en fluktvei til et bedre samfunn, andre fordi de ikke er så sykt kresne som norske jenter.

 

Kanskje du må fiske i kjøttmarkedet her hjemme litt for å bryne deg, og se at ikke alle forhold er verdt å låse seg ved. Er vanskelig for oss på forumet å gi deg det optimale rådet uansett. Vi kjenner deg ikke.

 

Jeg tror mange litt blyge gutter vil nikke gjenkjennende til din historie. At du nesten ikke orker det mer. Det er så mye mennesker i denne verden, at du skal være rimelig bånn for å ha vanskelig med å en dag finne noe.

 

Dyrk det sosiale, så kommer ting gjerne av seg selv etterhvert. Runk til porno, er digg det   Ellers plei det sosiale nettverket til du får et gjennombrudd som er verdt 40 ganger mer enn de dårlige kjøttmarkedgjennombruddene.

 

Også er det slik at en som allerede har et forhold, gjerne får bedre selvtillit og selvtillit betyr noe i datingmarkedet. Så kanskje du bare skulle hoppe i et forhold, og være litt småkynisk i den tanke å forlate det. Ikke for å bygge en opp en ekkel type deg, men for å få på plass selvtilliten?

 

Hadde sett på det om " et nederlag" å måtte reist til et annet land for å finne meg dame. Men dette er muligens fordi jeg bryr meg så jævla mye om hva andre måtte tenke om det.

 

Er ikke nødvendigvis et forhold jeg er på jakt etter. Er vel helst valideringen om jeg skal være ærlig med meg selv. Det er tøft å kjenne på at man ikke er attraktiv. Man føler ikke at man fortjener den følelsen.

 

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[M98kF1]

Hva med å ikke møte damene på byen? Du har jo åpenbart ikke det som skal til for å få med deg noen før stengetid... Hvis du vil ha solide og fornuftige damer med sunne interesser og gjerne også har en god utdannelse og stabil jobb med rimelig status, så er kanskje kebabkøen kl 0345 feil sted? Hva med å være steder der felles interesser er utgangspunktet? (Indrettsforeninger, hobbyklubber, whatever..)

[AnonymDiskusjon]

 

Det er svært åpenbart i mine øyne. Du bryr deg mer om andre enn deg selv, og har mest sannsynlig holdt på slik store deler av livet.

 

Signerer denne. Man kan få inntrykk av at du er en 'people pleaser'. Sjeldent attraktivt og veldig lite attraktivt om du prøver tiltrekke deg jenter. 

 

Ellers godt innlegg av OrangeBlue og mange andre.

 

Kan du fortelle litt mer om hvordan du tilnærmer deg jenter? 

 

Forøvrig helt naturlig at du er frustrert, men dette er noe jeg er overbevist om at du kan finne ut av. Var selv noenlunde sent ute med å knekke koden. 

 

Jeg er muligens det, men kjenner meg ikke helt igjen i alle trekkene som beskriver en slik.

 

Når det gjelder min tilnærming til jenter, så har jeg aldri vært "redd" for å ta kontakt med jenter. Dette glemte jeg å nevne innledningsvis, men er noe av det som plager meg mest. Jeg kan helt fint gå bort til en gjeng vakre jenter midt på gaten, rekke ut hånden og si hei. Det er ofte dette andre gutter sliter med.

 

Jeg er god med folk. God til å få folk til å smile og åpne seg. En god selger også. Har masse å vise til.

 

Problemet er derimot å få jentene til å bli tiltrukket av meg. Jeg klarer ikke bygge noen spenning i samtalene. Det blir for kjedelig. Interessen dabber av og hun unnskylder seg høflig og stikker avgårde.

 

I det siste har jeg prøvd nett-dating. Lite respons, men har vært på noen dater. Det er veldig hyggelig, men ender ikke opp i noen ting.

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[DukeRichelieu]

Jeg er muligens det, men kjenner meg ikke helt igjen i alle trekkene som beskriver en slik.

 

Når det gjelder min tilnærming til jenter, så har jeg aldri vært "redd" for å ta kontakt med jenter. Dette glemte jeg å nevne innledningsvis, men er noe av det som plager meg mest. Jeg kan helt fint gå bort til en gjeng vakre jenter midt på gaten, rekke ut hånden og si hei. Det er ofte dette andre gutter sliter med.

 

Av nysgjerrighet - er dette noe du ofte gjør? 

 

Jeg ville forøvrig ikke rekke ut hånden. I hvert fall ikke innledningsvis. Det er noe formelt. 

 

Du har helt rett i at dette er noe andre gutter sliter med, men allikevel ser det ofte ut til at gutter flest treffer noen på en eller annen måte uten å gå gjennom ild og vann. At du er uredd gir deg tilgang på flere jenter og gir deg også flere muligheter, men det i seg selv gir deg ikke suksess, er jeg redd...

 

Forøvrig er det også essensielt å vite hvem man skal ta kontakt med. En gjeng med vakre jenter er ikke alltid interessert i kontakt. Høres kanskje ut som en unnskyldning fra min side, men det er faktisk sant. 

 

Jeg er god med folk. God til å få folk til å smile og åpne seg. En god selger også. Har masse å vise til.

 

Problemet er derimot å få jentene til å bli tiltrukket av meg. Jeg klarer ikke bygge noen spenning i samtalene. Det blir for kjedelig. Interessen dabber av og hun unnskylder seg høflig og stikker avgårde.

 

I det siste har jeg prøvd nett-dating. Lite respons, men har vært på noen dater. Det er veldig hyggelig, men ender ikke opp i noen ting.

 

 

Jenter er naturlig tiltrukket av oss menn. Dette er et fundamentalt prinsipp som alle med suksess med kvinner har dypt forankret i sin psykologi. Få dette innprentet i hodet ditt først som sist. Kanskje ikke så enkelt om du ikke har hatt draget, men dette er grunnsteinen du må bygge videre på. Anta at du er attraktiv. Oppfør deg deretter. 

 

Derfor er det å få jentene til å bli tiltrukket av deg en feilslutning fordi dette er en teknikkbasert holdning hvor premisset er at du ikke er naturlig attraktiv eller bra nok som du er.

 

Å aktivt søke å skulle bygge spenning i samtaler er også en feilslutning fordi dette også bygger på at du må gjøre noe spesielt for at en jente skal like deg. Med andre ord er premisset også her at du ikke er attraktiv, men må overbevise henne om at du er det.

 

Spenning i samtaler kommer av å være en attraktiv mann som vet hva han er verdt og ikke lever livet sitt for å behage andre. Ikke gjør unnskyldninger for seg selv. Ikke gjør unnskyldninger for at han synes hun er utrolig vakker, sexy eller hva har du. 

 

Du må gjerne stille spørsmål om henne om det er noe du er genuint interessert i, men slutt å gjøre ting fordi du tror du må gjøre det. Gjør det DU har lyst til. Spør om det DU lurer på. Vær en mann.  

 

PS: Tipset om å ikke lese mer sjekkelitteratur kan være et godt et. Nettopp fordi veldig mye av det er søppel og misvisende. Det betyr ikke at det ikke finnes noe som er bra, men mye av det er altså ikke det og kan i verste fall være veldig forvirrende. 

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg er muligens det, men kjenner meg ikke helt igjen i alle trekkene som beskriver en slik.

 

Når det gjelder min tilnærming til jenter, så har jeg aldri vært "redd" for å ta kontakt med jenter. Dette glemte jeg å nevne innledningsvis, men er noe av det som plager meg mest. Jeg kan helt fint gå bort til en gjeng vakre jenter midt på gaten, rekke ut hånden og si hei. Det er ofte dette andre gutter sliter med.

 

Av nysgjerrighet - er dette noe du ofte gjør? 

 

Jeg ville forøvrig ikke rekke ut hånden. I hvert fall ikke innledningsvis. Det er noe formelt. 

 

Du har helt rett i at dette er noe andre gutter sliter med, men allikevel ser det ofte ut til at gutter flest treffer noen på en eller annen måte uten å gå gjennom ild og vann. At du er uredd gir deg tilgang på flere jenter og gir deg også flere muligheter, men det i seg selv gir deg ikke suksess, er jeg redd...

 

Forøvrig er det også essensielt å vite hvem man skal ta kontakt med. En gjeng med vakre jenter er ikke alltid interessert i kontakt. Høres kanskje ut som en unnskyldning fra min side, men det er faktisk sant. 

 

Jeg er god med folk. God til å få folk til å smile og åpne seg. En god selger også. Har masse å vise til.

 

Problemet er derimot å få jentene til å bli tiltrukket av meg. Jeg klarer ikke bygge noen spenning i samtalene. Det blir for kjedelig. Interessen dabber av og hun unnskylder seg høflig og stikker avgårde.

 

I det siste har jeg prøvd nett-dating. Lite respons, men har vært på noen dater. Det er veldig hyggelig, men ender ikke opp i noen ting.

 

 

Jenter er naturlig tiltrukket av oss menn. Dette er et fundamentalt prinsipp som alle med suksess med kvinner har dypt forankret i sin psykologi. Få dette innprentet i hodet ditt først som sist. Kanskje ikke så enkelt om du ikke har hatt draget, men dette er grunnsteinen du må bygge videre på. Anta at du er attraktiv. Oppfør deg deretter. 

 

Derfor er det å få jentene til å bli tiltrukket av deg en feilslutning fordi dette er en teknikkbasert holdning hvor premisset er at du ikke er naturlig attraktiv eller bra nok som du er.

 

Å aktivt søke å skulle bygge spenning i samtaler er også en feilslutning fordi dette også bygger på at du må gjøre noe spesielt for at en jente skal like deg. Med andre ord er premisset også her at du ikke er attraktiv, men må overbevise henne om at du er det.

 

Spenning i samtaler kommer av å være en attraktiv mann som vet hva han er verdt og ikke lever livet sitt for å behage andre. Ikke gjør unnskyldninger for seg selv. Ikke gjør unnskyldninger for at han synes hun er utrolig vakker, sexy eller hva har du. 

 

Du må gjerne stille spørsmål om henne om det er noe du er genuint interessert i, men slutt å gjøre ting fordi du tror du må gjøre det. Gjør det DU har lyst til. Spør om det DU lurer på. Vær en mann.

 

PS: Tipset om å ikke lese mer sjekkelitteratur kan være et godt et. Nettopp fordi veldig mye av det er søppel og misvisende. Det betyr ikke at det ikke finnes noe som er bra, men mye av det er altså ikke det og kan i verste fall være veldig forvirrende. 

 

Nei, å gå bort til jenter slik, er ikke noe jeg gjør spesielt ofte. Poenget var bare at jeg ikke er redd for å gjøre det.

 

Det du egentlig sier også her, er at jeg må jobbe med selvfølelsen og det å bli trygg på meg selv. Har åpenbart langt igjen her. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal klare å gjøre dette. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal angripe dette. Hvor skal jeg begynne?

 

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

[DukeRichelieu]

Det du egentlig sier også her, er at jeg må jobbe med selvfølelsen og det å bli trygg på meg selv. Har åpenbart langt igjen her. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal klare å gjøre dette. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal angripe dette. Hvor skal jeg begynne?

 

Mer eller mindre, ja. Og det er vel også rådene de andre har gitt deg. 

 

Kort oppsummert så må du virkelig elske deg selv og komme dit hvor du selv både føler og vet med sikkerhet at du er en bra mann for en gitt dame. Forfør først deg selv og forfør så andre mennesker du møter på din vei. Når dette er på plass så forsvinner nok også desperasjonen og behovet for anerkjennelse og å bli likt. 

 

Men ja, det kan være enklere sagt enn gjort. Har selv gjort dette, men det var en lang prosesss. Hadde kanskje også et annet utgangspunkt enn deg. For min del var mye av det også bare det å bli eldre og tryggere på meg selv. 

 

Skal se om jeg kan tenke på noen konkrete tips i løpet av kvelden. 

 

Har du selv noen idéer om hva som kunne vært lurt?  

[G]

Hadde sett på det om " et nederlag" å måtte reist til et annet land for å finne meg dame. Men dette er muligens fordi jeg bryr meg så jævla mye om hva andre måtte tenke om det.

 

Er ikke nødvendigvis et forhold jeg er på jakt etter. Er vel helst valideringen om jeg skal være ærlig med meg selv. Det er tøft å kjenne på at man ikke er attraktiv. Man føler ikke at man fortjener den følelsen.

Anonymous poster hash: 54f5c...8c2

 

 

Grei den. Men det som ofte er en gjenganger med "tapere", (mener ikke at du er en taper, men se gåseøyne der da) det er at de har noen rare krav. Det beste man kunne gjøre var at dersom en finner introduksjonen attraktiv nok, hva det nå enn er (utseendet, hvordan hun prater..) så er man litt moden og ser hva samtalen leder til. Rett og slett være åpen for at veldig mange flere enn hva det filteret man søker med/etter kan være bra.

 

Jeg ville heller snudd tanken om at ei dame fra utlandet kan være så veldig veldig mye bedre kjæresteemne enn en del merkelige norske damer. Norske damer må vel ha noen av de verste golddiggertendensene som finnes vel? Og at ingenting er godt nok? Helt sikkert ikke helt en sannhet, men jeg tror jeg er inne på et eller annet der. Skal ikke innrømmer på meg en vanvittig erfaring med norske damer heller. Men det er noe med en del av dem som en rett og slett ikke finner helt attraktivt som mann. En god del utenlandske damer f.eks. er betydelig mer feminime av seg i oppførsel, på tross av at en norsk dame kan være smellvakker, så er det ikke kun det ytre som teller. Er veldig mye fint i de fleste nasjoner, selvsagt med enkelte unntak for noen få nasjoner (det sier seg vel nesten selv).