Samboer som konstant er "sliten".

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i samme situasjon som trådstarter. Min samboer er konstant sliten, selv om hun bare har halv stilling. Dette gjør MEG sliten, og hun tapper meg for energi. Hun har ingen kjente sykdommer. Hun er bare low on fuel hele tiden. Hva skal man gjøre?

 

Anonymous poster hash: 5e75c...4d0

[Frankly]

Dessverre tror jeg at dette er et veldig vanlig fenomen. Å ha to mindre barn i tillegg til full jobb, ER faktisk veldig slitsomt for de fleste, selv om det ikke er noen spesiell sykdom inne i bildet. Det er ikke så lenge siden det å være "bare" være hjemmeværende blei regnet som en fulltidsjobb for kvinner.

Jeg må innrømme at jeg var kronisk sliten selv de årene jeg hadde småbarn og var fullt arbeidende,  g at kjæresten min ofte fikk høre det, til tross for at jeg har hatt  høyere arbeidskapasitet enn de fleste når jeg ikke hadde ansvar for småbarn lengre. Men jeg ser at andre småbarnsmødre ofte har lange sykmeldingsperioder for sin egen del, fordi de rett som det er "møter veggen"  av utmattelse. Jeg ser ikke noen helt enkel løsning på det, så lenge normalarbeidstiden ikke blir redusert for småbarnsforeldre.

Forstår at du også er sliten og at klagingen hennes da blir ekstra belastende, når krybben er tom (overskuddet mangler) bites hestene. Men å skille lag nå, vil vel ikke gjøre det lettere?

 

Har dere noen muligheter til å kunne få litt avlastning fra besteforeldre eller annen familie eller venner?  Tror dere kan ha behov for å få "hentet dere inn" og ta litt vare på forholdet. Krangler dere mye, vil dette også tære på kreftene til dere begge. ..

[Taurean]

Først og fremst, ikke godta at hun sier du er "lite forståelsesfull". Det kan godt hende at hun opplever det sånn, men det er ikke reelt. Du gjør så godt du kan. Du må bare innsé at dette er et problem som er større enn du klarer å håndtére på dette tidspunkt. Du har ressursene knyttet opp i andre aktiviteter for å holde hus, hjem og barn i lynne. Så du kan ikke dømmes for noe av det her.

 

Det er ikke så mye annet å si enn at det er en ubalansért livsrytme, for hennes del. Det er noe som er utilfredsstillende. Grunnene kan være mange. Bare prøv å ha et åpent sinn, for du vil ikke klare å "presse" det ut av henne, det vil bare føre til at begge gir hverandre grunner til å gi hverandre flere motsigelser. Åpne opp, ikke stenge ned.

 

Vi mennesker trenger mye for å fungére, belønning på mange områder. Når belønningen er manglende, så er det bare et tidsspørsmål før motivasjonen tar slutt.

 

Den belønningen må komme av noe. Nok en gang kommer Frankly med et godt tips. Prøv å arrangére for pass en helg, og bestill plass på spa-hotell. Massasje og avslapning i 2-3 dager. Ikke gjøre noe annet enn å hvile hodet og kroppen. Og begge lover å ha en åpen holdning mot hverandre, og snakke ut i fortrolighet. Ingen fordømmelser.

 

Dette burde kunne gjøres minst 1 gang i måneden, uansett. Eller så ofte som mulig. Man må ha rutiner som fordrer positivitet... ellers går alt på "automatikken", og da kan det gå bra, eller det kan gå galt.

[OrangeBlue]

I mine øyne føler jeg at dette kan være utløst etter at barnet kom til verden. Det er desverre vanlig at enten den ene eller begge foreldre ikke føler at de gjør nok for barnet/barnene sitt/sine. Om en bare går med slik skyldfølelse uten å prate ut om det, så vil det bare bli værre. Hun tør neppe fortelle det til deg desverre, da hun er redd for at deres forhold skal ta slutt. 

Jeg må være litt direkte her, da din fremtoning i denne tråden viser at du nok bør åpne deg mer for henne og såklart være villig til å lytte mer. Et par må kunne prate ut om alt mellom himmel og jord, og rett og slett vite at den andre er der for en om en skulle trenge det.

 

Stiller begge seg på bakbena, så blir tilliten svekket for hver eneste dag som går. Da bør dere prøve samlivsterapi for å ha en nøytral tredje part til å hjelpe dere med sortering av deres tanker.

 

Husk at det tjener ingen hensikt i å finne hvem som har skyld i noe som helst, da dere kun trenger å fokusere på det konstruktive, altså hvordan dere kan begynne å kommunisere igjen.

Endret 3. juli 2017 av OrangeBlue

[AnonymDiskusjon]

Min eks ble også irritert når jeg sa jeg var sliten. Han var jo ikke det, så hvorfor ble jeg det. Jeg stod opp med alle 3 barna om morgenen, jeg fikk de av sted til skole og barnehage klokken 07.30,så dro jeg på jobb (han sov hjemme etter nattevakt) Etter jobb hentet jeg barna og så var det hjem og lage middag og spise middag og ta oppvask etter middag. Så var det kveldsstell av barna og så når de hadde lagt seg, så forventet han en kjapp en før han dro på jobb. Jeg var utslitt, men han kunne ikke forstå det. Han hadde jo blitt vekket til middag og måtte slappe av litt før han dro på jobb og kunne ikke delta på noe.

 

Til slutt kollapset jeg. Falt om på kjøkkengulvet og ble fraktet i ambulanse rett på sykehuset. Rett på sjekk om jeg hadde hatt slag. Kunne ikke snakke eller gjøre rede for noe. Eksen fikk til slutt en reperimande av overlegen om at han måtte se til helvete å delta i husarbeid for at jeg skulle kunne leve lenger enn noen få år til. Kroppen min var så sliten at den forfalsket alvorlige tilstander for å få meg til å lytte. Etter en mnd hjemme var han i samme sirkel igjen og da avsluttet jeg hele forholdet. Like sliten, men jeg rydder og vasker ikke etter en mann som ligger på sofaen.

 

Anonymous poster hash: 37852...748

[Kikert]

Å måtte stå opp med barn og fikse det som skal fikses er utmattende selv om det virker som en liten jobb. En liten halvtime om morningen når man står opp uten stress gjør underverker. Selv den mest aktive og energirike kan bli tappet av å ikke få en halvtime med total ro en gang om dagen.

 

Det går gjerne i en ond forverrende sirkel. man er fysisk sliten en stund og man ser ingen ende på det, så starter hjernen å tenke i negativ retning som påvirker kroppen og man blir enda mer sliten som igjen fører til at man blir enda mer sliten psykisk.

 

En ting som kan hjelpe er å gi henne den halvtimen om dagen. La henne gjøre et eller annet som får tankene helt vekk fra hverdagen. Selv om man får fri fysisk en stund så trenger hjernen avkobling for at kroppen skal hvile. Det kan dog bli vanskelig selv om hun kommer seg vekk en stund da det er hennes hode som skal slappe av og koble ut, noe som kan være vrient å få til.

 

Psykolog kan hjelpe med det. En times tid der man kan syte over hvor slem gubben er og hvor masete det er med barn. Få en skikkelig utblåsing en gang i uka og kombinere det med å gi henne alenetid.

 

Bare mine tanker, ikke vet jeg hva fasiten er.