Kjæreste som ikke jobber

[AnonymDiskusjon]

Jeg jobber 80% og studerer fulltid, han studerer litt og jobber sporadisk en-to timer i uka. Vi er i slutten av tjueårene begge to, men bor ikke sammen. Utover dette har vi det fint sammen.

 

Problemstillingen er at jeg føler han ikke forstår at det er han som lever "unormalt" ved å bare henge hjemme. Jeg er avhengig av å planlegge og forholde meg til avtaler, noe han opplever som rigid. Selv vil han gjerne bare ta ting på sparket, f.eks nå som han har fri hele sommeren. Det lar seg vanskelig gjøre for meg med jobb og forpliktelser ellers, og da er det plutselig meg som nedprioriterer forholdet, sånn om jeg ikke kan stokke om planene på sekundet han spør meg om vi skal møtes. Ofte kan jeg få inn en kveld, f.eks, men han vil gjerne ha hele dagen om han først kommer. I og med at han aldri har jobbet fast eller mer enn deltid, har han ikke erfart hvor utmattende en arbeidsdag kan være. Er jeg hakket sliten, er jeg plutselig sur (selv om jeg altså ikke er sur, bare genuint for sliten til å pule fire ganger på en kveld).

 

Likens blir det uenigheter om døgnrytme. Jeg må holde døgnrytmen normal for å fungere i jobb - igjen er det jeg som oppleves rigid. For han er jo ikke trøtt kl 23... Spør igjen 02 og det nærmer seg trøtt. Og da blir det sånn at han opplever det som at jeg alltid må "bestemme" når vi skal legge oss, noe jeg forsåvidt også gjør, i og med at jeg bare går og legger meg. Tar jeg det opp, sier han bare at jeg også er våken på nettene av og til (har sporadiske nattevakter). Litt i samme gata opplever jeg han som jævla treg - han bruker gjerne to-tre timer på å stå opp, dusje og få spist, og det oppå at han står opp flere timer etter meg. Da har jeg kanskje allerede gjort litt husarbeid, vært på trening og begynt å lese pensum. Har jeg ting å gjøre oppleves jeg som masende fordi jeg ikke tar meg tid til å ligge lenge og våkne eller å se en tv-serie episode til frokost. Samtidig som jeg gjerne skulle gjort det, er det forbeholdt fridager av rent logistiske årsaker.

 

Går dette over av seg selv når han omsider må ut i jobb? Er det karaktertrekk som forblir? Hvor lenge kan man leve som en tenåring når man snart er 30? Erfaringer?

 

Anonymous poster hash: dcefc...5de

[AnonymDiskusjon]

Høres jo litt ut som en lat fyr. Hvor lenge ha rhan igjen av studiene? Leier dere leilighet sammen?

 

Akkurat det med leggetid er vel ikke noe problem? Du får vel sove selv om han ikke har lagt seg? 

 

Anonymous poster hash: a4572...b78

[Taurean]

Hvis vi legger alle følelser til side, og tenker 100% logisk og rasjonelt, så er det en del motstridende verdier her, som igjen resultérer i flere friksjoner.

 

Verdier utvikler seg over tid. Men vil hans verdier utvikle seg fort nok til å møte dine? Og vil du legge såpass mye energi i å prøve å "holde ut med", eller møte hans verdier på midten, til at dette vil holde i lengden?

 

Dét du bør finne ut av her, er om han faktisk har sterke nok drømmer og visjoner til å få seg fast jobb, tjene en god årslønn, sånn at dere kan bygge et liv sammen. Ikke at dét er umulig UTEN at han jobber i tillegg, men det er tydelig at det skaper mye friksjoner sånn som dere lever nå. Man kan ikke leve av luft, vann og kjærlighet alene.

 

Men la meg stille noen andre spørsmål.

 

Hvis han ble uføretrygdet, så ville han jo fått en grei trygd å bidra med. Hvis han lovet å bli mer ansvarsfull, respektfull overfor dine drømmer og ambisjoner, ville du da likevel forblitt sammen med han? Har dere så mange andre sterke harmonisérende verdier, at dette er et problem dere kan tåle og jobbe sammen med?

 

Dette med jobb er heller ikke bare knyttet til penger, men også til identitét, hvem vi vil fremstille oss som. Dét er sterkere enn kjærlighet og reproduksjon. Mange forhold som ikke har fungért på grunn av slike problemer. Kjærligheten er der, men det "fungerer bare ikke".

 

Hvis penger ikke var et problem, ville du klart å jobbe ut det her? Hvor villig virker han til å jobbe ut problemene?

[AnonymDiskusjon]

Høres jo litt ut som en lat fyr. Hvor lenge ha rhan igjen av studiene? Leier dere leilighet sammen? Akkurat det med leggetid er vel ikke noe problem? Du får vel sove selv om han ikke har lagt seg?   Anonymous poster hash: a4572...b78

Han begynner på nytt studie nå, så minst tre. Men han har bare et eller to år igjen med støtte fra Lånekassa.

 

Problemet er at når vi ikke er så ofte sammen, vil jeg jo være med han. Ikke at han er våken når jeg sover, og omvendt. Det går utover sexlivet også...

 

Anonymous poster hash: dcefc...5de

[AnonymDiskusjon]

Seriøst? Snart 30 og har i praksis ikke begynt å studere enda, og har aldri hatt en fulltidsjobb? Dette høres ikke ut som drømmemannen, for å si det mildt. 

Anonymous poster hash: a4572...b78

[BuffyAnneSummers]

 

Høres jo litt ut som en lat fyr. Hvor lenge ha rhan igjen av studiene? Leier dere leilighet sammen? Akkurat det med leggetid er vel ikke noe problem? Du får vel sove selv om han ikke har lagt seg?   Anonymous poster hash: a4572...b78

Han begynner på nytt studie nå, så minst tre. Men han har bare et eller to år igjen med støtte fra Lånekassa.

 

Problemet er at når vi ikke er så ofte sammen, vil jeg jo være med han. Ikke at han er våken når jeg sover, og omvendt. Det går utover sexlivet også...

 

Anonymous poster hash: dcefc...5de

 

Når du prater med han om det hva slags ord bruker du? For det du skriver her viser at du trenger mer tid med han og nærhet, men utifra førsteposten så virker du litt up tight, for å si det slik, og kanskje litt vel masete og streng. 

 

Problemet er at folk har forskjellige måter å vise kjærlighet på. Han vil gjerne at du ser en episode med han til frokost eller ligger litt i senga med han, du vil at slikt skal kun være forbeholdt fridager. Han høres litt vel lat ut men du høres litt vel, som sagt tidligere, streng ut. Er det noen mulighet for at dere kan prøve å tilpasse hverandre? Det meste ordner seg med god kommunikasjon om hva man trenger og vil ha ut av forholdet.

[Prusk]

Han høres lat og umoden ut.

[AnonymDiskusjon]

...

Hvorfor er dere sammen?

 

Anonymous poster hash: 86535...780

[BadCat]

Hvordan er de sosiale og emosjonelle ferdighetene til denne kjæresten?

[AnonymDiskusjon]

Hvordan er de sosiale og emosjonelle ferdighetene til denne kjæresten?

Helt gjennomsnittlige. Sosialt kanskje bedre enn de fleste. Emosjonelt kanskje litt mer i den sårbare enden, men ikke noe diagnoseverdig.

 

Til anonym over: Andre kvaliteter.

 

Anonymous poster hash: dcefc...5de

[BadCat]

Jeg mener ikke egne følelser, evne til å forstå følelser og til å utøve sosiale ferdigheter.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg er jente og var i samme båt for to år siden. Jeg studerte og jobbet nesten fulltid mens han gikk på nav og ventet på en bra jobb. Denne bra jobben hadde han ventet på i to år allerede og gadd heller ikke studere. Han la seg etter meg, sov hele dagen og jeg måtte gjøre mesteparten i huset. Det sprakk for meg da sommeren kom og han ville at jeg skulle jobbe fulltid hele sommeren for å betale hele husleia for han, mens han ville ha fri. Å jobbe fulltid var uaktuelt for meg da jeg hadde jobbet i to år og studert på fultid i tre år. For en gangs skyld ville jeg ha ferie. Så jeg dro jeg, enkelt og greit. Han var 30 og oppførte seg som en unge som ville få alt på servert, og det er i mot slik jeg vil leve. 

 

Nå har jeg ny kjæreste som står på like mye som meg, og han jeg gjorde det slutt med står fortsatt uten jobb, to år etter. Min erfaring er at "latskap" er et trekk som varer, og han vil ikke uten videre forandre seg, da det krever at man vil. 

Anonymous poster hash: 1bf40...aed

[Corp Por]

Folk som ikke er aktive i arbeidslivet er i min mening (basert på observasjon og personlig erfaring) sjeldent et godt kjæreste emne for de som er.

 

Det blir mye skurring både med økonomi og tidsskjema hvilket er to heftige grunner til krangler.

[Skurupu]

Så lenge den personen som er hjemme tar seg av absolutt alt av husarbeid og matlaging, så ser jeg ikke problemet.

 

Men det ser altså ikke ut til å være tilfelle her.

[BadCat]

Det er ikke latskap, de har lidelser som gjør at de ikke er A4.

[Kikert]

Det er ikke noen lidelse å ikke være A4.

[Comma Chameleon]

Det er ikke latskap, de har lidelser som gjør at de ikke er A4.

Hvordan vet du det? Jeg er ikke for å blande latsekker og de som faktisk sliter.

[ili]

Folk er forskjellige. Og om du ikke klarer å leve med at partneren er forskjellig fra deg vil det gjøre ting vanskelig. For de fleste er drømmen å jobbe mesteparten av tiden for å betale ned huslån, billån osv. Det er sånn vi er oppdratt i Norge. Noen liker andre ting, som å slappe av, reise, data/film osv. Hva som er riktig spørs hvem du spør. Personlig jobber jeg for å få penger til å gjøre det jeg har lyst. Har god utdanning og har hatt noen gode jobber sånn at jeg kunne reise mye, og av og til slappe av med mye binge Watching av tv serier osv. Folk er forskjellige

[AnonymDiskusjon]

 

Det er ikke latskap, de har lidelser som gjør at de ikke er A4.

Hvordan vet du det? Jeg er ikke for å blande latsekker og de som faktisk sliter.

Enig. Han er frisk og sprek,, mottar ingen stønader fra NAV og har definitivt ikke noen lidelse uansett hvor raus du er med stemplinga. Han har tatt en master, men starter nå på en bachelor innen mye av det samme fordi han vil ha drømmejobben asap når han går ut i arbeidslivet. Jeg bryr meg ikke så mye om det økonomiske, jeg har egen privatøkonomi og reiser og styrer som jeg ønsker, men det tar på at 1) han bor fryktelig trangt på studenthybel, så vi må alltid være hos meg (=mer ulemper for meg i form av kjøring/henting, husarbeid, etc), 2) han sjeldent har råd til å være med på "min moro", eller at jeg får dårlig samvittighet for å foreslå ting som koster penger 3) hoveddelen av økonomien faller på meg ifht mat når vi er sammen, noe som betyr at jeg må jobbe ekstravakter for at jeg skal kunne sløse som før. Det har gått greit så langt, men ble litt demotivet da han fortalte at planen var å studere videre heller enn å gå ut i jobb.

 

Spørsmålet mitt var om dette vanligvis normaliserer seg, eller om det er et karaktertrekk som forblir.

 

Anonymous poster hash: dcefc...5de

[Taurean]

Det finnes ikke noe som heter latskap. Det er manglende motivasjon, som kommer av mangelfull eller utilstrekkelig lederskap. Folk kan ikke klandres for å ikke ha bli lært opp riktig. Det kan også bare være disharmonisérende verdier i hjemmet under oppvekst. Men dette er også en del av foreldres jobb å være klar over. Men siden vi ikke lærer noe om psykologi eller lederskap i skolen, så dømmer jeg ikke folk for det.

 

Man må bare velge hvilke verdier personen man skal leve sammen med skal ha -før- man blir sammen. Hvis man etter x antall år finner ut at det er disharmonier, så må man prøve å jobbe det ut, snakke sammen, prøve å motivére til handling. Hvis det fortsatt er disharmoni, så må man tenke langt nok fram og se om viljen fremdeles er seg hos seg selv.

Det er nesten umulig å svare på om folk ikke vil forandre vaner. Det vet du bedre enn oss. Mye handler om hvor langt du er villig til å gå for å få han til å endre seg. Utover dette må du velge dine egne veier. Det er både vanskelig og uetisk å drive å prøve og forandre folk. Man kan rådig, oppfordre, og legge frem råd på bordet, sånn at andre kan velge og ta det eller ikke.. men å bruke slegge bør man ikke gjøre før det er livstruende tilstander. Og selv da være forsiktig.