Har det så ille!

[Taurean]

For min del, så gjør jeg det på den måten at jeg skriver ut fra hvilket humør jeg er i.

 

Noen ganger føler jeg bare for å få alle tanker som surrer rundt i hodet ned på notisblokk. Da kan jeg sitte og skrive i lange tider. Det kan dukke opp hva som helst. Men det dreier seg fort over i én eller annen retning, så dukker det plutselig opp poeng jeg aldri kunne forestilt meg at jeg selv hadde. Så kommer det nye perspektiv på ting. Disse notisblokk-sidene kan vare veldig lenge. Har en side på sikkert godt over 5000 ord, som bare vokser.

 

Andre ganger kan det være spesifikke hendelser, eller øyeblikk, som dukker opp i hodet, som jeg føler for å analysére. Da skriver jeg ned i detalj så nøye jeg klarer, og lagrer den notisblokk-siden som en egen side. Hvis jeg tar frem denne en gang senere, så kan jeg være i et helt annet humør, og da kan jeg se den hendelsen i et helt nytt lys, få enda et nytt perspektiv på det.

 

Hele denne prosessen kalles selvledelse, og siden vi ikke lærer en shit om det i skolen, så er det ikke rart det går utfor med mange av oss. Vi ser ikke 10 meter ned i veien en gang, veihindringer skal vi liksom bare lære å tåle og ta på sparket. Staten skal planlegge -alt- for oss. Alt skal gå på "flaks og uflaks". Men sannheten er at -alle- prosesser i samfunnet er menneskeskapt. Dét betyr at DU bestemmer absolutt alt som kan og skal skje i livet ditt. Men det krever fremsynthet, og å skrive ned mål, motiver, interesser, gleder, belønninger som smaker og gir mersmak, er ekstremt viktig for å gi et positivt driv i livet.

 

Ellers går alt bare på automatikk... og da er man rett og slett sårbar for alle andres påvirkninger. Man skal ikke stenge seg helt ute og ned, men hvis man ikke har fått tid eller kunnskap til å lære å starte sin egen personlige utvikling først ("slå rot"), så kan man ikke forvente at folk skal bare godta alt mulig heller. Noe som det virker som at NAV forventer. Bare tvinge folk helt til de gir opp, fullstendig. Det er stikk motsatt av hva psykologi dreier seg om.

 

Beklager lengden, men det er sånn som skjer når man skriver mye ^^ Ord er innblikk i andres verden.

[AnonymDiskusjon]

For min del, så gjør jeg det på den måten at jeg skriver ut fra hvilket humør jeg er i.

 

Noen ganger føler jeg bare for å få alle tanker som surrer rundt i hodet ned på notisblokk. Da kan jeg sitte og skrive i lange tider. Det kan dukke opp hva som helst. Men det dreier seg fort over i én eller annen retning, så dukker det plutselig opp poeng jeg aldri kunne forestilt meg at jeg selv hadde. Så kommer det nye perspektiv på ting. Disse notisblokk-sidene kan vare veldig lenge. Har en side på sikkert godt over 5000 ord, som bare vokser.

 

Andre ganger kan det være spesifikke hendelser, eller øyeblikk, som dukker opp i hodet, som jeg føler for å analysére. Da skriver jeg ned i detalj så nøye jeg klarer, og lagrer den notisblokk-siden som en egen side. Hvis jeg tar frem denne en gang senere, så kan jeg være i et helt annet humør, og da kan jeg se den hendelsen i et helt nytt lys, få enda et nytt perspektiv på det.

 

Hele denne prosessen kalles selvledelse, og siden vi ikke lærer en shit om det i skolen, så er det ikke rart det går utfor med mange av oss. Vi ser ikke 10 meter ned i veien en gang, veihindringer skal vi liksom bare lære å tåle og ta på sparket. Staten skal planlegge -alt- for oss. Alt skal gå på "flaks og uflaks". Men sannheten er at -alle- prosesser i samfunnet er menneskeskapt. Dét betyr at DU bestemmer absolutt alt som kan og skal skje i livet ditt. Men det krever fremsynthet, og å skrive ned mål, motiver, interesser, gleder, belønninger som smaker og gir mersmak, er ekstremt viktig for å gi et positivt driv i livet.

 

Ellers går alt bare på automatikk... og da er man rett og slett sårbar for alle andres påvirkninger. Man skal ikke stenge seg helt ute og ned, men hvis man ikke har fått tid eller kunnskap til å lære å starte sin egen personlige utvikling først ("slå rot"), så kan man ikke forvente at folk skal bare godta alt mulig heller. Noe som det virker som at NAV forventer. Bare tvinge folk helt til de gir opp, fullstendig. Det er stikk motsatt av hva psykologi dreier seg om.

 

Beklager lengden, men det er sånn som skjer når man skriver mye ^^ Ord er innblikk i andres verden.

 

Du skriver jo bra ting, og det er bra å skrive så langt at det man har å si dekkes. Jeg skriver ikke så langt nå, jeg er "hemmet" som person, om du skjønner. Men jeg forsøkte å skrive det i en dagbok, og det gikk bedre.

 

Høres riktig ut det du kaller selvledelse. Da jeg gikk til psykolog skulle jeg notere ting, men det var bare et skjema hvor man skulle skrive stikkord. Det var et felt for "situasjon", et for "hva følte jeg", "hva tenker jeg", "hva tenker jeg etter refleksjon". Jeg syns det bare ble en røre... og det syns nok psykologen og.

 

Ang. NAV så er jeg nok bortskjemt. De har ikke krevet stort... jeg tror hva slags behandling man får er ganske subjektiv.

 

Jeg er nok veldig dårlig på selvledelse. Jeg mangler helt retning. Det jeg gjør er uten plan. Og jeg føler bare kaos.

 

Jeg føler meg egentlig litt bedre nå! Kanskje det bedrer seg... det er nok viktig å gjøre de "riktige" tingene.

 

Anonymous poster hash: a2625...ea8

[Taurean]

"Hemmet" ^^ Vet ikke om jeg enig i dét. Det er bare noe andre har sagt, som fullstendig mangler empatisk dybde og sannsynligvis var emosjonelt avstumpet. Du har ikke mistet sjela di enda, og dét er en bra ting. Andre selger sjela si for bestemora si. På grunn av manglende selvledelse, som det vi skriver om nå. Foreldrene har antageligvis hatt det sånn, og sånn går sirkelen i verden.

 

Jeg har jo ikke nok erfaring, har ikke snakket med nok psykologer, psykiatere og terapeuter til å uttale meg med dybde .. men ut fra erfaringen jeg -har-, så føler jeg at de mener veldig godt, og de er ofte svært profesjonelle, men mangler kanskje litt egenskapen med å omsette all den kunnskapen de har, til "folkelige" ord og språk. Det kan bli litt tørt og firkantet for pasientene, som opplever det som rigid og svært langtekkelig.

 

Det virker for meg også som at de ikke gir råd, med mindre man bér spesifikt om det. Det synes jeg er en litt uting. Mange jeg har snakket med som har opplevd det som, nevnt tidligere, rigid. De har kommet dit nettopp for å få råd, men så blir det heller mye prat -rundt- ting, og ikke så mye lederskap. Men jeg har jo også begynt å se, at lederskap handler nettopp om refleksjon, og ikke bare å kaste seg ut i ting uten å tenke seg om ... som nettopp leder til at man havner i tornekratt. Man glemmer å bruke kartet, eller har ikke lært det.

 

Så er det jo forskjell på dem. Kjemi har litt å si. Noen er flinkere til å lære bort enn andre, alle har forskjellig "stil", og det er ikke alltid stilen passer, eller det kan ta tid å finne ut om stilen passer. Harmonier og disharmonier.

 

NAV .. hm. Har mine egne tanker om dem. De som jobber der opplever jeg bare følger regler, de gjør jobben sin. Men det kunne vært gjort så utrolig mye lettere og bedre. Folk havner ikke på NAV fordi de VIL! Det virker som at det er dét de fleste som jobber der tenker. Opplever også at de er tilbakeholdne med kunnskap. Vi oppfordres til å lese igjennom HEEELE regelverket selv, tolke alt det der selv. Kunne de endog komme med et ark, hvor det stod enkle retningslinjer, og kanskje forslag til hjelpeinstanser, som Brukerombudet, som kunne hjelpe en på veien, så hadde det vært lettere å godta. Å forvente at 500 000 vanlige mennesker skal lese, tolke og kunne hele regelverket utenat, friksjonsfritt, er urealistisk.

 

Angående selvledelse ... jeg tror mange undervurdérer seg selv. Å holde seg unna bråk, er også selvledelse. Mange føler seg stigmatisért fordi de ikke har jobb eller ikke "prøver seg" på noe. Men å kaste seg ut i ting før man er klar, er ingen positiv egenskap. Da kan man skape flere problemer for seg selv enn man hadde før. Når man er 100% klar for noe, så lærer man så mye mér på veien!! Når man blir tvunget til noe, så lærer man nesten ingenting. Man skubber ikke en båt utpå vannet før man er 100% sikker på at den er tett. Det samme må gjelde med vår egen psyke. Dette igjen virker det som at NAV ikke tar hensyn til. Synk eller svøm. Synker du, så er det uføretrygd, stemplet, ut av køen. Jeg nekter å godta sånt.

 

Men så må man huske at det finnes alltid muligheter. Å lese artikler om ting man finner interessant, er viktig. Lære seg å se hele bildet på en objektiv og nøytral måte. Derfor anbefaler jeg å lese om økonomi, psykologi, og vitenskap.

Endret 28. juni 2017 av Taurean

[AnonymDiskusjon]

Det er jeg som kaller meg "hemmet", jeg tenker bare at jeg er hemmet i forhold til hva som kommer ut, av følelser, tanker og personlige ting. Kanskje et bedre ord er reservasjon. Men det er ikke bare det heller, jeg fremstår kanskje som en "robot"? Jeg blir mislikt.

 

Jeg har kanskje noen områder hvor jeg er god på selvledelse... og mange hvor jeg under normalen.

 

Får bare prøve å gjøre ting og være blid ovenfor de jeg måtte treffe... fastlegen har ferie frem til august.

 

Takk for det du skriver, det er interessant.

Anonymous poster hash: a2625...ea8

[Glitter]

 

Jeg tror noen ganger når man har det dritt psykisk så er det litt som et fingerledd som er angrepet av gikt. Det må verke seg ut og når det er ferdigverket så gjør det ikke vondt lenger. Det gjelder bare å holde ut smerten mens det står på og vite at det går over. For det gjør det.

Dét var en morsom analogi .. og i mange tilfeller, så stemmer det nok. Men, i andre tilfeller, så tror jeg ikke det gjør det, av den enkle grunn at alle problemer har et opphav. Det er alltid en rotårsak, et kjerneproblem. Det kan være et menneske en har i livet, som har motiver, som involvérer å holde en nede. Det kan være en opplevelse man har hatt for lenge siden, som har skapt traumer, som ligger baki der i underbevisstheten og skaper problemer, som et virus på en pc. Det suger energi konstant.

 

Men jeg er også enig, visse situasjoner jobber psyken vår ut selv. Det spørs på livssituasjonen. Har man et godt liv, så blir problemer bare en "bagatell", fordi man har overskudd hele tiden til å jobbe ut problemene. Det skjer liksom på "autopilot".

 

Har man derimot blitt overveldet og traumatisert flere ganger, over lang tid, så mener jeg at det finnes en grense der mennesket gir opp seg selv og sin livssituasjon. Da kan slike ting få grobunn. Å rydde opp i sin egen psyke krever aktiv jobb, skrive ned livshistorien, få det ned på papir, få oversikt. Men det må alltid være en belønning, en gulrot som gjør at det er verdt jobben. Og belønningen er en total oversikt over grunnene til at man har havnet i uføret, og en klar vei ut av det. For veldig mange er det verdt mér enn noen pengesum. Å leve med psykiske problemer er veldig slitsomt, og ikke lett å forstå for de som ikke har levd med det.

så trist å se at du hele tiden skal nedvurdere og minimere absolutt alt jeg sier. Hva med å bare la vær?

[AnonymDiskusjon]

Livet er ingen dans på roser, er ikke det et ordtak?

 

Alle har det kanskje i alle fall kjipt... endel av tiden.

 

Anonymous poster hash: a2625...ea8