Jeg har det tøft. Føler meg så verdiløs, klarer ikke jobben min

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Anonymous poster hash: b3958...577

[AnonymDiskusjon]

Kort fortalt. Jeg jobber i en bolig. Trives godt der, men jeg sliter veldig med å være sosial med brukere og personalet samtidig. Føler det er en sperre der som gjør at jeg ikke klarer å slappe av. Det er veldig ukomfertabelt. Jeg må har jobbet noen dager på rad nå, og sitter med verdens verste følelse etter jobb. Ikke føler jeg meg noe flink i jobben, har jobbet der noen mnd, og jeg føler personalet skjønner at det er noe med meg. Jeg føler de ser det at jeg synes det er vanskelig å jobbe når de ser på at jeg jobber. 

 

Det verste er at jeg utdanner meg til å jobbe i omsorgstjenesten. Gjør ting 1000 ganger verre! Ikke nok med det, så ofte når jeg prater om ting, får jeg presentasjonsangst, noe som gjør at det som kommer ut av munnen min virker så dumt. Faen ass. Jeg takler dårlig kritikk også, og jeg tar det veldig personlig. Har hørt at noen synes jeg er flink, men jeg føler ikke det. Jeg er ikke flink når personalet ser på at jeg jobber, samhandeler med brukere, da er jeg så redd for  si å gjøre ting feil.

 

I tillegg til dette venter jeg svar på en eksamen, som ikke gikk så bra. Jeg er egentlig veldig skoleflink, men blir bare dårligere og dårligere når jeg ikke klarer å konsentrere meg, og når jeg føler meg så verdiløs i verden.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tapet av å ikke mestre tar jeg veldig tungt. Ser faktisk ikke hvordan jeg skal få et bra liv når jeg ikke klarer ting assistenter klarer, eller at de klarer ting i jobben bedre enn meg. Jeg vet at problemet er at jeg ikke klarer å slappe av på jobb, og spesielt hvis jeg jobber sammen med noen. 

 

Jeg føler meg også litt alene. Har stort nettverkt med venner, og jeg har også familie, men mine biologiske foreldre har gått bort fra meg. Det er tøft da jeg føler at jeg aldri blir trygg på meg selv. Mye av min identitet mangler, og jeg klarer ikke å se at livet skal bli bra. 

 

Nå har det gått så langt at jeg satt å vurderte å skrive et selvmordsbrev istad. Dette var for at jeg ville lufte tankene litt. 

 

Er mann i starten av 20 årene. 

 

 

Anonymous poster hash: b3958...577

[Taurean]

Det går opp og ned i livet, både i de små ting, som dagsform og humør, men også de store linjer, som livssituasjon, identitetsfølelse/utvikling, og mestring. Det gjelder -alle- mennesker. Og det er prosesser som er i konstant utvikling. Jo mer man jobber med det, jo bedre vil det bli i fremtiden.

 

Kan jo også nevne at, du står jo bedre rustet enn mange andre i verden. Ikke at jeg rakker ned på noen grupper. Men å se i perspektiv hvor du står i forhold til andre i verden som etter all realitet står mye dårligere rustet enn deg selv, så kan du få en følelse av å sette pris på og respektére situasjonen du står i litt bedre enn du gjør akkurat nå.. og at dette kan gi en ny "gnist", en ny grunn til at du ikke behøver å ha lav selvtillit.

 

Det er trist å lese om dette med dine biologiske foreldre, og at dét skaper problemer. Har du tatt en time hos psykolog? Det bør være en prioritet hos deg at du snakker om det her med en profesjonell. Kanskje du bør ta en sykemelding, snakke med fastlegen og be om time hos psykolog eller anbefaling av tiltak, så dette kommer under egenandél og frikort?

Det kan være mange forskjellige grunner til at de forlot deg. Å akseptére rollemodellers handlinger og forstå deres begrunnelser til valg de har tatt kan løsne opp veldig i "trådnøstene" som tankene våre noen ganger blir.

 

Men å sette av tid og ressurser til den prosessen, er viktig. Og det er antageligvis derfor du sliter litt, fordi du ikke føler du forstår dette godt nok. Det er jo et svært fundamentált tema, som er viktig for alle mennesker. De som mener dette er trivielt, er de som aldri har hatt problemer med det enda. Positiv respons, aksept og ros er viktig for å fungere i det hele tatt!

 

Ønsker det beste.

Endret 18. juni 2017 av Taurean

[Kjetil Lura]

"vurderte å skrive et selvmordsbrev"

Da bør/må du kontakte noen som kan hjelpe deg, vi her inne kan ikke.

 

Men ønsker deg lykke til i livet.

[AnonymDiskusjon]

Det går opp og ned i livet, både i de små ting, som dagsform og humør, men også de store linjer, som livssituasjon, identitetsfølelse/utvikling, og mestring. Det gjelder -alle- mennesker.

 

Kan jo også nevne at, du står jo bedre rustet enn mange andre i verden. Ikke at jeg rakker ned på noen grupper. Men å se i perspektiv hvor du står i forhold til andre i verden som etter all realitet står mye dårligere rustet enn deg selv, så kan du få en følelse av å sette pris på og respektére situasjonen du står i litt bedre enn du gjør akkurat nå.. og at dette kan gi en ny "gnist", en ny grunn til at du ikke behøver å ha lav selvtillit.

 

Det er trist å lese om dette med dine biologiske foreldre, og at dét skaper problemer. Har du tatt en time hos psykolog? Det bør være en prioritet hos deg at du snakker om det her med en profesjonell. Kanskje du bør ta en sykemelding, snakke med fastlegen og be om time hos psykolog eller anbefaling av tiltak, så dette kommer under egenandél og frikort?

 

Det kan være mange forskjellige grunner til at de forlot deg. Å akseptére rollemodellers handlinger og forstå deres begrunnelser til valg de har tatt kan løsne opp veldig i "trådnøstene" som tankene våre noen ganger blir.

 

Men å sette av tid og ressurser til den prosessen, er viktig. Og det er antageligvis derfor du sliter litt, fordi du ikke føler du forstår dette godt nok. Det er jo et svært fundamentált tema, som er viktig for alle mennesker. De som mener dette er trivielt, er de som aldri har hatt problemer med det enda. Positiv respons, aksept og ros er viktig for å fungere i det hele tatt!

 

Ønsker det beste.

Hei! takk for langt svar

 

"Men å se i perspektiv hvor du står i forhold til andre i verden som etter all realitet står mye dårligere rustet enn deg selv, så kan du få en følelse av å sette pris på og respektére situasjonen du står i litt bedre enn du gjør akkurat nå.. og at dette kan gi en ny "gnist", en ny grunn til at du ikke behøver å ha lav selvtillit." forstod ikke denne helt.. Hvorfor står de dårligere rustet enn meg selv?

 

Ser nå at jeg formulerte meg litt feil angående foreldre. De er begge døde, så jeg er oppvokst under omsorg av barnevernet. Prater med en psykolog for tiden, men ses bare 1 gang i uken, og nå driver vi med en fase er vi kartlegger relasjoner. Det psykologen har sagt er at jeg må se verdien i meg selv, da jeg passer godt til yrket mitt, men at min dårlige selvfølesle/selvtilitt kommer av litt traumer i barndommen. Det å ikke ha fått reaksjonene av mine foreldre, tap av idenitet og litt problemer angående omsorg i barn og ungdomsårene og nå, gjør at jeg mister evnen til å se verdien i meg selv, og derfor blir selv desktruktiv og usikker. 

 

Jeg har prøvd å tenke på at alle har noe de sliter med. Livet går opp og ned, og det er egentlig bra da vi trenger nedturene for å se oppturene, men når man føler så mye nedturer på viktige arenaer i livet, blir det bare leit. 

 

Anonymous poster hash: b3958...577

[AnonymDiskusjon]

"vurderte å skrive et selvmordsbrev"

Da bør/må du kontakte noen som kan hjelpe deg, vi her inne kan ikke.

 

Men ønsker deg lykke til i livet.

Brevet var ment for å lufte tankene, prøve å se litt rasjonelt på dette. Nå er det så godt blandet i følelser at jeg ikke tenker klart.

 

Anonymous poster hash: b3958...577

[Taurean]

 

Hei! takk for langt svar

 

"Men å se i perspektiv hvor du står i forhold til andre i verden som etter all realitet står mye dårligere rustet enn deg selv, så kan du få en følelse av å sette pris på og respektére situasjonen du står i litt bedre enn du gjør akkurat nå.. og at dette kan gi en ny "gnist", en ny grunn til at du ikke behøver å ha lav selvtillit." forstod ikke denne helt.. Hvorfor står de dårligere rustet enn meg selv?

 

Ser nå at jeg formulerte meg litt feil angående foreldre. De er begge døde, så jeg er oppvokst under omsorg av barnevernet. Prater med en psykolog for tiden, men ses bare 1 gang i uken, og nå driver vi med en fase er vi kartlegger relasjoner. Det psykologen har sagt er at jeg må se verdien i meg selv, da jeg passer godt til yrket mitt, men at min dårlige selvfølesle/selvtilitt kommer av litt traumer i barndommen. Det å ikke ha fått reaksjonene av mine foreldre, tap av idenitet og litt problemer angående omsorg i barn og ungdomsårene og nå, gjør at jeg mister evnen til å se verdien i meg selv, og derfor blir selv desktruktiv og usikker. 

 

Jeg har prøvd å tenke på at alle har noe de sliter med. Livet går opp og ned, og det er egentlig bra da vi trenger nedturene for å se oppturene, men når man føler så mye nedturer på viktige arenaer i livet, blir det bare leit. 

 

Anonymous poster hash: b3958...577

 

Dét jeg mente var at det er veldig mange i verden som ikke har mulighet til å jobbe, få utdannelse, lever i total fattigdom, vold og desperasjon. Bare se på flyktningstrømmen de siste årene. Og du må vite at det ikke er ment som en pekefinger, men som et verktøy som kan hjelpe med å se mer objektivt på hele situasjonen.

 

Du er en verdifull del av et system som fungerer, fordi du velger å ta en del i det og gjøre verden til et bedre sted. Én ting er å få en sjanse, en annen ting er å ta vare på den sjansen.

 

Jeg mener selvsagt ikke å trivialisére din situasjon, håper du forstår dét.

 

Ellers, så virker det jo som at du er intelligent og har høy forståelse for egen situasjon. Det virker som du er litt urettferdig mot deg selv. Men dét kan også være et resultat av tidligere nevnte problemer.

 

Kanskje du jobber litt mér enn du har ressurser til? Kanskje du burde jobbe mindre, sånn at du har bedre psykologisk overskudd de dagene du faktisk skal jobbe? Dette burde du kanskje nevne til fastlege og psykolog.

[Dragen]

Hei.

 

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

 

Kriseinformasjon i nødstilfelle

 

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)

Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)

Akutt selvmordsfare? Ring 113

Legevakt: 116 117

Alarmtelefonen for barn og unge under 18: 116 111