Samboer har sosial angst

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Min kjæreste gjennom nesten to år fortalte meg nylig at hun har sosial angst. Jeg er åpenbart ikke den beste menneskekjenneren, for dette kom veldig overraskende. Har visst at hun er litt sjenert og har en del komplekser for utseende, men jeg visste ikke at det lå noe slikt bak.

 

 

 

Uansett: noen som har erfaring med sosial angst/kjæreste med sosial angst? Hvordan støtter jeg henne best mulig? Hun er selv innstilt på å gjøre noe med dette og bli mer selvsikker og mindre bundet av hva andre tenker om/forventer av henne. Hvordan hjelper jeg henne på veien?

 

 

 

Takk for svar

 

Anonymous poster hash: 17d4d...782

[TMB]

Du får ikke gjort så mye mer enn å vise at du er der for henne og at du tar problemet hennes på alvor. Vise forståelse.

[Kikert]

Har visst at hun er litt sjenert og har en del komplekser for utseende, men jeg visste ikke at det lå noe slikt bak.

 

Den sosiale angsten ligger foran, ikke bak. For å takle angsten og bli kvitt den så må hun jobbe med kompleksene og sjenertheten. Det er en liten men viktig forskjell.

 

Du kan ikke gjøre annet enn å være der for henne og støtte henne. Du kan komme med forslag og slik, men for all del ikke press henne for mye. Det er en fin linje mellom oppmuntring og (det hun vil føle som) tvang.

[AnonymDiskusjon]

Takk for fine svar!

 

Skal huske på å være tålmodig. Det er det bra dere sier! Var selv veldig usikker i alderen opp til ~22-23 (klart, det er glidende overganger). Jobba mye med meg selv, leste selvhjelpsbøker og hele den regla der og var flink til å oppsøke situasjoner utenfor komfortsonen. Har også lang fartstid bak meg i salg, som lærte meg mye. Har derfor, for egen og for andres, innbiller jeg meg, veldig klare svar på hva som kan gjøres. Positivt selvsnakk, positivt tankesett, "hopp i det", kognitiv kvasiterapti osv. Retrospektivt er det derfor fort å innbille seg at det var en enkel prosess. Men det var det ikke, og jeg har jeg jo heller aldri hatt sosial angst. Så, ja, det var mange ord for å få frem et enkelt poeng, men jeg skal minne meg på å være tålmodig med henne og prosessen.

 

"Problemet" mitt, er at jeg kan litt om dette her. Sier ikke at jeg er allvitende, men jeg har noe innsikt i hva som er konstruktivt og hva som er ikke. I tiden min som leder, var jeg, i alle ydmykhet ganske flink til å bygge selvfølelse og mestringstro hos de jeg jobba med. Så skal jeg ikke presse henne, takk for påminnelsen, men jeg vil jo gjerne forsøke å bidra. Da er veien å gå å komme med (forhåpentligvis) riktige oppmuntringer og forslag i dann og vann, uten at det blir for påtrengende?

 

Takk

 

Anonymous poster hash: 17d4d...782

[Kikert]

"Hopp i det" er et tveegget sverd. Det er positivt ment og noe man til slutt må gjøre, men det kan oppfattes som bagatellisering av problemene. Velg dine ord med omhu er vel poenget mitt

Endret 18. juni 2017 av 4 3

[AnonymDiskusjon]

Gotcha

 

Anonymous poster hash: 17d4d...782

[AnonymDiskusjon]

Har ingen erfaring når det kommer til samboer som har sosial angst. Det jeg har erfaring med er å ha angst pluss samboer. Tenkte jeg da kunne fortelle litt om hvordan dette har vært for meg.

 

Det er jo ingen dans på roser for noen av partene. Det verste jeg har hørt er en ferdig plan, uttenkt av en som overhodet ikke vet hva det vil si i det hele tatt. Det er jo en god mening som ligger bak selvsagt men det er ingenting som hjelper bedre å sette igang frykten mer. Må og skal er heller til ingen hjelp. Det som lettet situasjonen litt for meg var når jeg fikk spørsmålet: Tenker du slik om alle andre også?Der var jo svaret nei. Hvorfor tenker du slik om alle andre da? Kan jo ikke si at en ikke går rundt å tenker om hva alle andre tror og mener om en når en har sosial angst, men når jeg fikk det servert på den måten åpnet det opp en ny tanke som jeg heller kunne støtte meg til. Lever det som støtte i stedet for press i utgangspunktet så slår en to fluer i en smekk.

 

Det er nå slik at jeg har hatt godt av ett spark bak i ny og ne for å gjøre ting som jeg helst ikke ville. Disse ble betydelig enklere etter å få en positiv tanke. Min samboer har kommet og sagt hva hun mener, det har jo selvfølgelig vært litt krangling også. Er glad for at hun har gjort det. For hun har jo rett. Kanskje ikke akkurat der og da, for en kan på en måte føle det slik at en blir angrepet som person, men etter litt ettertanke vet en jo det. En burde passe på at selv om en har fått vite at sin kjære sliter er det samtidig viktig at en ikke faller ned på ett nivå som bare gjør den personen en bjørnetjeneste. 

 

 

Anonymous poster hash: 35004...3e7

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for et veldig bra svar

 

Anonymous poster hash: 17d4d...782

[henrikwl]

Det er forskjell på å ha sosial angst og på å være sjenert og usikker. To vidt forskjellige ting. Du har fått masse råd her om å støtte noen som er sjenerte og usikre, angstlidelser bør håndteres av kvalifiserte fagfolk.

 

Om dama di knekker beinet, kjører du ho til legen. Du begynner ikke å spjelke og herje med kjerringråd.

[Kikert]

Selvfølgelig spjelker man beinet, hvis ikke så risikerer man at bruddet blir verre.

[AnonymDiskusjon]

Det er forskjell på å ha sosial angst og på å være sjenert og usikker. To vidt forskjellige ting. Du har fått masse råd her om å støtte noen som er sjenerte og usikre, angstlidelser bør håndteres av kvalifiserte fagfolk.

 

Om dama di knekker beinet, kjører du ho til legen. Du begynner ikke å spjelke og herje med kjerringråd.

 

Selv om angstlidelser bør håndteres av kvalifiserte fagfolk så er det uansett lov å spørre om hjelp, og selv prøve å hjelpe samboeren sin. 

 

Mange gode tips her. Prøv å oppmuntre, men ha forståelse. Ikke press på, men støtt henne. Kanskje spørre henne selv hva hun foretrekker? Noen liker kanskje et spark bak av og til, andre reagerer kanskje ikke like positivt på det 

 

Anonymous poster hash: 7564d...3c1

[DukeRichelieu]

Angstlidelser bør håndteres av kvalifiserte fagfolk.

 

Det mener jeg er veldig individuelt og det er heller ikke gitt at fagfolk er en god hjelp, dessverre. 

 

Om noen har hatt for eksempel sosial angst, overvunnet dette og så gir råd ut fra erfaring, så kan det være vel så bra som å gå til en psykolog uten lignende erfaringer. 

[DukeRichelieu]

Jeg vet helt ærlig ikke hvor mye du kan gjøre, trådstarter. Til syvende og sist må hun ville det selv.

 

Det du kan gjøre er å være oppmuntrende og i tillegg være en trygghet for henne i sosiale situasjoner. "Hjelp til" i samtaler om nødvendig, introduser henne, ikke la henne stå for mye alene, inkluder henne og så videre. 

 

Så sant hun ikke har veldig alvorlige problemer, så er nok det  beste å eksponere seg mest mulig for disse ubehagelige situasjonene. Eventuelt spør legen om en mild betablokker eller beroligende i starten om det er alvorlig. Min holdning til medikamenter er at om det kan være et hjelpemiddel for å komme seg videre, så er det helt topp, men at man bør unngå medikamenter som permanent løsning om ikke faktisk nødvendig.

 

Andre ting kan være å reise til en annen by og "drite" seg ut litt. Kanskje tør man utfordre seg litt mer når man vet at man ikke ser igjen personene uansett. 

 

Alkohol kan også være avslappende i sosiale situasjoner. 

[AnonymDiskusjon]

Nå er det jo heller ikke slik at sosial angst utarter seg likt for forskjellige mennesker som får diagnosen, så jeg synes det blir veldig feil å anbefale noe ute å vite hvordan hun opplever det.

 

Har selv problemet men har funnet måter å mestre det, er i dag selvgående med kognitiv terapi men det var en lang vei å komme dit og jeg var glad for å ha profesjonelle til å hjelpe meg i gang.

 

For min egen del har jeg ikke noe problemer med å bli med på det meste så lenge jeg får beskjed i god tid(minimum 3 dager i forkant), men hvis jeg ikke får muligheten til å planlegge stopper bare alt opp for meg i sosiale situasjoner. Men jeg vet dette er bare slik jeg opplever det, har bekjente som ikke klarer en del situasjoner uansett hvor lang tid de har til å forberede seg.

 

Siden du ikke har lagt merke til dette før hun sa det må det nødvendigvis være at hun ikke er så sterkt påvirket eller har meget gode rutiner for å komme rundt problemet, hvis sistnevnte er tilfellet burde hun selv være den som kan fortelle best hvordan du kan være til hjelp.

 

Når det kommer til damen min så tar hun hensyn ved å gi meg tid til å forberede meg før noe skjer, og når hun ønsker å gjøre noe spontant velger hun noe som ikke involverer at vi må omgås andre mennesker.

 

 

Anonymous poster hash: e0bf3...a58

[AnonymDiskusjon]

Takk for fine svar. Har lest de med stor interesse

 

Anonymous poster hash: 17d4d...782

[Andysowhatgg]

Du er tydlig ute etter ideer. En ting som jeg tenker er viktig er at du leser deg opp på er følelser. Søk litt på ordet sinne, frykt, angst, fobi, paranoia, stress osv. Annbefaler at du plukker opp en hvilken som helst grunnleggende psykologi bok, som inneholder kapitler om feks stress, og andre følelser. (følg nysgjerrigheten og ditt eget behov for å forstå.) [Jeg nevner ordet stress flere ganger for en grunn.] Jeg vil annbefale at du lærer deg noen av disse ordene slik at du har ord å sette på ting når det skulle skje noe som ikke er helt heldig. Prøv også å føl på disse følelsene selv og prøv å se mønstre hvordan de forskjellige følelsene interacter med hverandre. Det vil nok hjelpe deg som person å holde deg rolig i flere situasjoner hvor du kan gjenkjenne litt hennes følelsesmønstre om du skal leve med henne over lengre tid. Dessuten vil du mest sannsynlig bli en person hun har tillit til om du fortsetter å støtte henne slik andre gir deg tips om. Da er det viktig at du kan være den personen som kan enkelt gi henne litt informasjon når hun spør om det, slik at det blir en minimums terskel til å finne ut av nye ting, slik at man kan hovedsakelig gå videre. 

Mye av sosialangsten går ut på at man ikke har tillit til andre mennesker, og er basert mest rundt følelsene redsel, overbelastning og stress. Redsel alene er nok ikke nok for å skape angst, men når redsel/frykten er kombinert med en overbelastning av tanker, sanser, følelser, og andre tanke mønstre så får du det man kaller angst. Det er nok viktig å forstå at angst er er en følelse som er kombinert følelse av flere følelser, som kan gjøre det vanskelig håndtere i mange situasjoner. Derfor anbefaler jeg å lese og få dybde forståelse, selv om jeg gir deg en enkel forklaring nå.
 
Mange mennesker får også utløp i sinne for sin sosialangst, sinne vil jeg annbefale deg å tenke på som en veldig bra ting. Fordi sinne er et verktøy vi mennesker har for å knuse og ødelegge med, og kan være veldig fint forhold til om sinne er rettet mot sosialangsten. Så kan det virke som en veldig sterk motivasjon til å gjøre ting som man ellers ikke hadde turt. Altså sinne kan være en motivasjon til å gjøre ting man er redd for. Bare pass på, om når en retter sinne mot sosialangsten, at sinne ikke blir rettet mot degselv som person. Fordi sinne rettet mot degselv som person.... la oss bare si at du blir å føle deg veldig ubrukelig fordi du bryter ned deg selv.

Om du engang kommer til det punktet at man blir kvitt sosialangsten, om det er hjelp med det ene eller det andre, så kommer nok personen mest sannsynlig ha veldig store problemer med å sette mål på hvordan man skal oppføre seg, eller hvordan man skal være. Fordi man har blitt dratt i mange rettninger av følelsene sine i både sinne, stress, glede, frykt osv nesten som en dukke som blir dratt av seks jenter fordi alle vil ha dukken. Gjelder det mye å finne balansen igjen, og da er det mange som føler at yoga, filosofi, familie, osv er til stor hjelp hvor enn man finner balansen. Jeg ville jo annbefalt tekster som Aristotles den gyldne middlesvei. 

Noen eksempler på personer jeg har erfart forhold til sosialangst. Veldig kort fortalt.

Min sosialangst kom veldig mye i fra at jeg ikke hadde tillit til mennesker til å følge de formelle norske lovene vi har i Norge. Som igjen spredde seg til uformelle lover. Når dette med mikset med litt at jeg var overarbeidet, og jeg ikke hadde et språk og jeg hadde ingen måter å gjøre meg forstått på, endte det hele i angst. (Forstå at dette problemet bygget seg opp gjennom flere år.) Dette har også en grunnrot i at jeg ble mye mobbet på barneskolen. Det som til slutt slo ihjel min sosialangst, var at jeg hadde mennesker som jeg hadde å stole på, lese historie, filosofi og sosiologi på hvordan lover og samfunnet generelt fungerte, og jeg brukte sinne mitt som motivasjon. 

En Kompis av meg har sosialangst pga at han har svært store vansker med å lese mennesker, og har generelt lite sosial kompetanse fordi han ikke har hatt venner oppgjennom årene som han føler at virkelig forstår han. Han har heller ikke tillit til andre mennesker i forhold til at han klarer ikke å lese mennesker og han forstår mennesker dårlig, som har gitt han overbevisninger om at mennesker manipulerer han på helt sykt dypt nivå i underbevistheten hans, og det gjør at han som person ikke kan være fri. Han er redd for at flere mennesker skal manipulere og folk skal prate bak ryggen hans, med dette språket alle andre en ham forstår. Han har ingen sans for at han kan oppnå balanse i sitt eget tankemønster. Dog jeg ser absolutt en løsning for han, og det er at han må oppnå litt mer sosial kompetanse, og kanskje lese litt psykologi på hvordan mennesker påvirker hverandre. ^^ Men han lever selv i overbevisningen i at han er deprimert, og han kan ikke gjøre noe med situasjonen. Uheldigvis.... (overbevisninger kan være svært mektige.)

"Kompis 2" Hadde store problemer med instutisjoner. Altså han hadde problemer med menneske skapte strukturer. Her kan vi også se paraleller til barndommen forhold til at foreldrene hans er svært "hippie" aktige, rebellerer og går stadig vekk i demonstrasjoner. Det gjør at han satt i et dilemma der han følte at han ikke kunne stole på noe som helst før han hadde stilt spørsmål til ledere av gitte menneske skapte strukturer, og studert statlig rettet samfunnsfag i 3 år. Men han lot seg overbevise av faget han studerte, og det hjalp veldig at hans foreldre (som er symbolet på hans anti struktur.) Lyttet til ham og ble faktisk overbevist om at det han sa var mer riktig enn det de hadde demonstrert i flere år. Noe som hjalp han husker jeg utrolig godt, er når han fant ut dette: 

hahahaha, han gikk rundt i flere måneder og snakket om at US dollar var FIAT money xD

Venninne 1. Hadde store problemer med baksnakk og det at hun ikke har kontroll på hva andre mennesker sier om henne. Her kan vi dra også en paralell til barndommen (morsomt nok.) Hvor hun alltid har følt på at hun aldri kan ha tillit til mennesker fordi hun har blitt missforstått, og ingen har tatt seg bryet til å lytte og faktisk forstå hva hun mener. Ingen har hjulpet henne å finne et godt språk på sine følelser, og føler generelt at hun ikke ble forstått. EVER! For henne var mye av løsningen å finne seg en lojal mann som var interessert i å forstå henne og brukte mye tid sammens med henne for å finne et språk slik at de kunne forstå hverandre. Hun fikk også en veldig sterk opplevelse av når hun klarte å bli forstått av sin egen mann, og mannen var svært åpen forhold til det at det var veldig høy takhøyde forhold til det å bruke feil ord osv. Det gjorde egentlig at hun fikk en arena hvor hun følte at hun kunne feile på, og det var akseptert at det var greit at man ikke var perfekt. Som igjen gjorde at hun ble mer sikker i sitt eget språk, og klarte å prate på en bedre måte, slik at hun ikke ble missforstått. Da fikk hun tilbake kontrollen, og hun følte ikke på den baksnakken lengre. Som er ganske logisk, fordi hun ble ikke missforstått lengre....

Veninne 2. tja.... Jeg tror jeg stopper der xD

Men jeg håper du forstå følelsen, eller at du forstår at det er en sammenheng her. Det er et sånt "ok" mønster å følge her, bare forstå at det krever sin mann for å forstå det. Det jeg prøver å si er at Følelser er dypt logiske. De er ikke tull bare fordi man ikke klarer å sette ord på de og at de er underbeviste.  

Edit: Lykke til videre! Endret 22. juni 2017 av Andysowhatgg