Har jeg sosial angst eller er jeg bare sjenert?

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter veldig sosialt, og unngår ofte situasjoner som innebærer at jeg må se/snakke med mange mennesker. Noe av det værste er å stå i grupper/sirkler (?) med mange folk på en gang. Blir ofte veldig stum, stirrer i bakken og ønsker jeg bare kan forsvinne.

 

Har også et stort problem med å gå til butikken alene. Ofte sitter jeg i flere TIMER for å klare å få meg selv til å gå å kjøpe noe alene, og flere ganger har jeg gått helt bort til butikken, men snudd igjen fordi jeg er redd for å gå inn. Er redd for at jeg f.eks. skal møte på noen jeg kjenner, at kortet blir avlyst eller at jeg begynner å rødme i køen.

 

Når jeg skal ta bussen til skolen, setter jeg meg alltid så langt framme som mulig, så jeg kan gå ut den fremderste døra. (Tror egentlig ikke det er "lov" å gå ut der, forresten) Grunnen til dette er fordi jeg er redd for at bussjåføren skal glemme å lukke opp døra bak i bussen, og at jeg må rope.

 

Ofte når jeg er på steder det er ganske stille, klasserom, bussen etc. er jeg "redd" for å puste. Vil liksom ikke at folk skal høre at jeg puster. Vet at dette høres veldig teit ut, men det er et virkelig stort problem for meg. Ofte kan jeg sitte i flere sekunder uten å puste, helt til jeg faktisk må. Det er helt forferdelig.

 

Synes det er utrolig ubehagelig å gå forbi vennegjenger eller store grupper når jeg går langs veien. Stirrer bare ned i bakken og går sinnsykt fort forbi. Jeg skjønner at jeg ser utrolig dum ut når jeg gjør dette, og blir på en måte sur på meg selv etterpå.

 

Jeg har også store vansker med å holde øyekontakt og/eller snakke med folk. Ofte begynner jeg bare å rødme, og nikke, riste på hodet eller trekke på skuldrene som svar på det folk spør meg om. Har også fått noen få kommentarer/spørsmål som "Hvorfor sier du aldri noe?" eller "Hvorfor sier du aldri noe?. I enkelte tilfeller har noen spurt meg et spørsmål når jeg står i en såkalt gruppe, og da skyter noen andre inn med kommentaren "Hvorfor spør du henne? Hun sier jo ikke noe uansett." (Går forresten 10. klasse, så jeg går gjennom dette hvert friminutt)

 

Siden jeg går på ungdomsskolen går jeg gjennom det daglige helvetet kalt "lunsj", hvor jeg må spise foran andre. Jeg har absolutt ingen anelse om hvorfor, men dette er UTROLIG vanskelig for meg. Er redd for at folk skal se på meg når jeg "tar en bit" av brødskiva, eller at en del av skiva faller ned på pulten. Vet innerst inne at det er absolutt ingen som bryr seg, eller skulle ha funnet på å se på meg mens jeg spiser, men det er fortsatt noe som holder meg igjen. Ofte går jeg hele skoledagen uten å spise, eller bruker opp lommepengene mine på å kjøpe mat i friminuttet.

 

Sommeren er også et helvete for meg. Liker meg best når det er litt små-kaldt ute, og jeg kan bruke jakke. For det første har jeg absolutt ingen anelse om hva jeg skal gjøre med hendene mine når jeg ikke har noen lommer å ha dem i. Føler bare at det blir dumt uansett hvordan jeg holder dem. For det andre synes jeg det er greit å ha en jakke å skjule fjeset i, hvis jeg i nødstilfeller skulle begynne å rødme, eller gråte.

 

Er veldig redd for at alt dette skal hindre meg i å få til flere ting senere i livet, som jobbintervjuer osv., og jeg har virkelig lyst til å bli kvitt dette problemet nå.

 

Sorry for at dette ble ganske langnt, men jeg prøvde å få med så mange punkt som mulig. Spørsmålet mitt til deg er - Er det mulig jeg kan ha sosial angst, eller er jeg bare VELDIG sjenert? Skriver ikke dette for at jeg vil ha oppmerksomhet på noen måte, men fordi jeg synes dette er veldig vanskelig å snakke om til andre, så jeg søker råd her.

 

 

 

Anonymous poster hash: 79c6c...501

[Utah]

Høres ut som du har en form for sosial angst, ut ifra hva du skriver her. Dette må være utrolig slitsomt for deg, men det fins heldigvis ting som kan hjelpe. Dette er noe du kan bli kvitt, husk det. Du trenger mest sannsynlig ikke å måtte føle på dette resten av livet. Oppsøk psykolog, og snakk ut om hvordan du har det. For mange kan dette hjelpe uendelig mye. Du er like mye verdt som alle du gruer deg til å møte, så det er absolutt ingen grunn til at du skal måtte gå å føle på dette.  

[AnonymDiskusjon]

Høres ut som du har en form for sosial angst, ut ifra hva du skriver her. Dette må være utrolig slitsomt for deg, men det fins heldigvis ting som kan hjelpe. Dette er noe du kan bli kvitt, husk det. Du trenger mest sannsynlig ikke å måtte føle på dette resten av livet. Oppsøk psykolog, og snakk ut om hvordan du har det. For mange kan dette hjelpe uendelig mye. Du er like mye verdt som alle du gruer deg til å møte, så det er absolutt ingen grunn til at du skal måtte gå å føle på dette.

Takk for svar.

Har lenge tenkt på å oppsøke psykolog, men det har det aldri blitt noe av fordi jeg føler også at dette blitt ganske vanskelig for meg. Synes dette er vanskelig å snakke om til foreldrene mine, og jeg kan ikke tenkte meg hvordan jeg skal klare å snakke om det til et ukjent mennekse. Setter uansett stor pris på rådet ditt. Må vel ta meg sammen snart, og få en slutt på dette problemet.

 

Anonymous poster hash: 79c6c...501

[Utah]

Kjenner flere som har gått med samme tanke som deg om dette. At det å snakke ut om ting med et fremmed menneske kan virke skummelt. Alle jeg har snakket med i ettertid har endret mening om akkurat dette. Psykologene er profesjonelle, og har jo faktisk dette som jobb. En kompis av meg som slet veldig psykisk gruet seg veldig til å møte opp hos psykologen, men sa at etter å ha snakket med han, virket alt så naturlig. Ville ihvertfall gitt det er forsøk eller to! Når alt kommer til alt er du den eneste som kan ta tak i problemet. Du lever engang, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?   Lykke til!

[Maxopp]

Skriv ut første posten din og gi den til fastlegen din så vil du bli sendt til psykolog om du har problem med å åpne opp, ta med utskrift av posten så bør psykologen kunne hjelpe.

[Athos70]

Hei,

 

Skjønner godt at det oppleves som "skummelt" med psykolog. Selv gikk jeg mange runder før jeg klarte kontakte en, en slet jo allerede med "vanlige" mennesker og situasjoner... men du vil bli positivt overrasket når du først kommer til en. De er mennesker de også og som Utah sier, de er profesjonelle og jobber med slike problemstillinger som mange av oss sliter med i hverdagslivet. Det er hjelp der ute, første steget må du ta selv og du har gjort en god start med å åpne deg om dine problemer her idag. (Følg rådet til Maxopp, fastlegen vil hjelpe deg videre når du viser utskriften, ikke alltid lett å sette ord på ting og huske alt når en snakker direkte med fastlegen). Lykke til !

Endret 9. juni 2017 av Athos70

[Gjest Slettet+921324]

Flere av momentene nevnt i trådstarten kan peke mot en angstlidelse, men kan også være naturlige deler av hvordan du er satt sammen. Kanskje har dine personlige trekk blitt såpass utfordret av kontekster du er nødt til å opptre i (skolen, butikken, osv), at en dermed kan kalle det du opplever for en psykisk lidelse; herunder angst. Dette blir imidlertid en spekulasjon med et smalt observasjonsgrunnlag. Som flere nevner over, kan det være en idé å søke råd hos fagkyndige.

Du har flere muligheter. Du kan alltids få deg time hos psykolog, enten via din fastlege eller gjennom eget initativ. Privatpraktiserende psykoterapeuter/psykologer har gjerne mindre ventetid, men blir dyrere dersom du ikke er henvist dit fra fastlegen din. Du kan også bli henvist til poliklinikk, hvor du kan få hjelp av andre yrkesgrupper i tillegg til psykologer eller psykiatere. Poliklinisk behandling kan også innebære at terapi foregår utenfor kontor; til eksempel nevnes eksponeringsterapi, der miljøterapeuter er med klienten i kontekster der en kan oppleve angst: På bussen, butikken eller lignende sammenhenger.

Noen lidelser krever ikke lang behandlingstid, mens andre ganger kan det være fornuftig med oppfølging over lengre tid. Om du bruker lang tid på å få tillit til folk, vil jeg be deg om å smøre deg med tålmodighet dersom du oppsøker et terapeutisk behandling. 

 

Det er mange former for terapi, så det går også an å høre med fastlegen din om hva andre alternativer du kan benytte deg av.

 

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er nok mye som tyder på sosial angst. 

Anonymous poster hash: e09a2...736

[Corp Por]

Beste du kan gjøre er å utsette deg for de tingene du synes er vanskelig. Gjør det ofte og du vil etterhvert føle mestring.

 

Jeg har hatt to episoder i livet mitt som har gitt meg perioder med voldsom og vedvarende angst. Det har hjulpet å jobbe intensivt og bestemt for å overkomme mine egne begrensninger.

[AnonymDiskusjon]

Til trådstarter: Sånn hadde jeg også det da jeg var ung, og fikk diagnosen AVPD. Du må gå til fastlegen din med dette.

Anonymous poster hash: 925d1...0d2